Bentebing's Weblog

Jeg har langt om lenge begynt å legge merke til hvordan musikk fargelegger dagene mine. Det blir særlig tydelig når jeg nettopp har vært utsatt for kraftfulle opplevelser slik som i forrige uke da jeg så «Lang dags ferd mot natt» og dagen etter hørte BFO framføre «Turangalîla«. Musikken durte og gikk inne i hodet på meg og jeg kom ikke ut av stemningen! Idag prøvde jeg med litt motlyd. Da jeg skulle gå på jobb, plugget jeg i øreproppene, slo på ipoden og la i vei. Jeg hadde ganske dårlig tid så farten burde være på max ytelse, men det var jo helt umulig for på øra hadde jeg Keith Jarrett på sitt mest dvelende! Jeg klikket meg videre, Grieg … niks, da var det andre boller med Annie Lennox – jeg tok igjen to gutter med liten tid til bussen, gikk ned diverse småbarn og skjente inn på biblioteket på minuttet åttenullnull! Jeg skulle gjerne ha fortsatt med ørepluggene på, men man bør jo tenke litt og mens man er på jobb, – litt i hvert fall… og man bør jo være til stede for andre som oppsøker institusjonen. Mens jeg marsjerte mot arbeidsstedet la jeg merke til at de fleste jeg møtte faktisk også gikk med noe i eller på øra. I hver vår lydverden passert vi hverandre, rart, men i en yngre aldersgruppe enn min, helt vanlig. Lurer på hvordan det blir på aldersheimen, hvis jeg kommer dit? Kanskje den største bekymringen blir: hvor la jeg fra meg mobilen, laderen og ipaden?  Men hvorfor tenke på sånt? Det er lenge, veldig lenge til dette kan bli aktuelt! Absolutt!