Bentebing's Weblog

Mannen, som til Knirk sin samlesingsgruppes store overraskelse vant Nordisk Råds Litteraturpris, har skrevet en roman som er oversatt til norsk. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på oversettelsen av novellesamlingen som vant, så jeg lånte Søvnhjulet fra biblioteket og leste denne korte, bare 123 siders romanen. Gyrdir Elíasson har et fantastisk intenst språk, det er på en måte magisk realisme på islandsk, men det er også en helt særegen og tydelig dikterstemme som forteller denne historien. Boken beggynner slik: Med nøklene etter gamle pappa, åpner jeg døren. Det virker som om det er sønnen som kommer til farens sommerhus for å skrive. Han kjører rundt på motorsykkelen og er en ganske rastløs person. Han slår seg til i huset og selv om han har en følelse av at det er et spøkelse i huset, så blir han ikke så forstyrret av det. Om natten blir han vekket av et uhyre og forteller sin nabo presten om dette dagen etter. Presten mener dette må være en ku, men han holder fast ved at dette ikke var noen ku. Han treffer flere av de som bor på stedet, går på kirkegården og virrer omkring i bygda. Det virker som folk både kjenner han igjen, men og er litt skeptisk til ham. Han våkner plutselig opp i et helt annet hus enn farens og der finnes det flere spøkelser som holder til. Han snakker med disse som om det skulle være gamle kjenninger. Vi følger hovedpersonen når han beveger seg både over og under jorda og jeg begynner å lure på hva slags fortelling dette er. Da jeg begynte å lese boka tenkte jeg at sønnen hadde arvet eller lånt sommerhuset til faren, men etterhvert begynte jeg å lure på om sønnen var i live eller gjenganger som fortalte historien. Litt små grøssen var den, men for et språk! Jeg leser nok novellesamlingen og når den kommer på norsk.