Bentebing's Weblog

Jeg begynte å lese Mississippi av Hillary Jordan fordi en på jobben fortalte meg at dette var en dårlig bok. Jeg pleier ikke å lese bøker med en slik anbefaling, men når forsiden på boken sammenligner den med Barnepiken, så måtte jeg sjekke selv. Boken handler om Laura som gifter seg med Henry McAllan og flytter fra byen til en bomullsplantasje i Mississippi-deltaet. På flyttelasset har de to jenter og en grinete, kravstor og ondskapsfull svigerfar (far til Henry). Laura er vokst opp i en småby og tror at de skal fortsette livet i en småby, men huset Henry hadde fått løfte om blir lurt fra dem og de må bo i et falleferdig hus på plantasjen. Laura får nesten panikk ved tanken på å klare alt dette alene, men hun får hjelp av Florence, en av forpakternes kone og tingene faller på et vis til ro. Henry vil kalle huset Solbakken, men Laura og barna kaller det Gjørmehølet – og slik blir det.

Etterhvert kommer yngstebror til Henry, Jamie også til plantasjen og han bringer med seg både glede og konflikter inn i familien. Tiden er 1946, andre verdenskrig er over og heltene vender tilbake hver med sine skader og minner. En av heltene som vender tilbake er Ronsel, sønn av den svarte forpakteren Hap og Florence. Ronsel har opplevd krigen i Europa og ikke minst å være en likemann med de hvite. Når han vender tilbake til Mississippi er det andre regler som gjelder og det får han merke fra første dag. Ronsel kommer i kontakt med Jamie og de utvikler et slags vennskap som får faren og flere av bygdas mektige menn til å begå en grusom handling. Boka har seks fortellere, Laura er hovedfortelleren og driver historien framover. Jeg likte boken og måten den ble fortalt på, men det forundrer meg hvor lite Laura reflekterer over sitt liv og at den uhyrlige handlingen som ble gjort mot Ronsel ikke setter noen spor verken hos henne eller Henry – tiden var kanskje ikke inne? Boken minner meg om Det malte huset av John Grisham – der gutten Luckas er hovedpersonen og vi får oppleve kampen for tilværelsen, gjørmen som er over alt, fraværet av skjønnhet og brutaliteten i samfunnet. Det er flere år siden jeg leste denne boken, men jeg husker den ennå med glede. Jeg er ikke sikker på at jeg vil huske Mississippi like lenge.