Bentebing's Weblog

Marianne Kaurin er debutant og har med denne boka levert et stykke litteratur som hun kan være stolt av. Jeg fikk boka av Aschehoug må bare si tusen takk for at jeg ble gjort oppmerksom på denne. Boka handler om Ilse Stern og familien hennes som bor på Grünerløkka i 1942. Ilse er forelsket i Hermann Rød og hennes tilværelse dreier seg først og fremst om seg selv, hvordan bli enda vakrere og er Hermann egentlig forelsket i henne også. Faren til Ilse, Isak er skredder og merker hver dag  hvordan jødehatet brer seg og foretningen går stadig dårligere. Søsteren Sonja drømmer om å sy kostymer på teateret og syr i hemmelighet på en drakt som skal bane veien inn på systuen til Nationalteateret. Før drømmene blir virkelige aksjonerer tyskerne og sender 27. november 1942 så mange jøder de får tak i til Tyskland og til utryddelsesleirene.

Det er en spennende og gripende fortelling. Samtidig er det en fortelling fra en fortid som vi stadig blir minnet om og som Eli skriver er en del av historien vi ikke bør være særlig stolt av. For noen unge mennesker kan det sikkert kjennes som at det bli i meste laget, derfor er det bra gjort å klare denne balansegangen mellom det historisk korrekte og en fortelling om forelskelse og håp. Kaurin skriver så presist, obeserverer og lar personene sine bli levende mennesker. Hun skriver slik at både eldre og yngre kan kjenne seg igjen. Se bare her når hun skriver om Ilses kamp for å bli penere:

– Hver kveld smurte hun vaselin på øyevippene, den første kvelden hadde hun tatt altfor mye, den klissete salven, hun hadde blitt stående minst en halvtime på kjøkkenet med vann og klut, blunket hektisk mens det sved. Men nå hadde hun lært seg hvordan det skulle gjøres, det er bare å lukke øynen, smøre tynt på og famle seg inn på soverommet. Hver morgen legger hun en varm klut over ansiktet, de andre dekker bord og lager i stand frokost, hun i lenestolen, bak kluten. –

Det er et dristig tema Kaurin har valg, for mulighetene til å ende i klisjeer og mer eller mindre sannsynlige situasjoner er overhengende, men hun skriver troverdig og jeg nyter den fine stemningen av Oslo om høsten. Boken er en flott leseropplevelse og den kan bare anbefales på det varmeste.