Bentebing's Weblog

Da er siste bok av Karin Brunk Holmqvist lest og den fornøyde følelsen av å ha lest en koselig fortelling sitter i. Holmqvist skriver om eldre mennesker i svenske småbyer og det gjør hun på en fin måte. De er ganske engstelige, blir lett bekymret og urolige av alt som ikke er helt A4, de fleste av personene i romanene hennes. Det er tydelig at hun er glad i dem og det er faktisk en utvikling hos flere av dem som gjør at tiden det tar å lese boken på ingen måte er bortkastet. Denne gangen er det syklubben til Inez, Viola, Olga og Svea som vinner en tur til julemarked i Tyskland. Damene reiser av sted og mennene må bli hjemme og passe hus og blomster. Det er bare Olga og den nytilflyttede Svea som har reist noe tidligere, de andre har tydeligvis ikke reist så langt vekk at de måtte overnatte på hotell. Det var ganske morsomt når en av damene ikke fatter og begriper hvordan hun skal få åpnet døren til rommet uten nøkkel, helt til jeg kom på alle gangene jeg har stått utenfor hotelldøra og sloss med gjenstridige kort eller nøkler som må lirkes inn på spesielle måter. Selv om syklubb venninnene kjenner hverandre godt, med untak av Svea som nettopp har flyttet til byen og som ikke helt er kommet inn i fellesskapet, så lærer man nye ting om folk når man reiser sammen. Dette skjer også med våre damer og det skaper noen småmorsomme episoder. Svea sjokkerer damene ved å kaste seg i armene på bussturens sjarmør, men han dropper henne til fordel for en yngre dame og de øvrige i syklubben synes synd på henne, tross alt. Det blir mye spising, små shopping og kaffedrikking med musikk (musikken i dette tilfelle er en skvett sprit i kaffen) og denne repetisjonen er vel kanskje den minst vellykkede delen. Vi får også noen glimt av hvordan det går med mennene som skulle stelle hjemme. Det gode er at de savner konene sine – skulle bare mangle, for her har det tydeligvis vært dine og mine arbeidsoppgaver og lite crossover! Jeg sitter litt og lurer på hvor gamle disse menneskene egentlig er – for det er det trygge og forutsigbare som blir framhevet som den ultimate lykke – og det virker litt kjedelig på meg.

Det vil være løgn å kalle dette stor litteratur, men en koselig stund en regnfull ettermiddag, det fikk jeg.