Bentebing's Weblog

Er det muuulig, sier barnebarnet hver gang han forundrer seg over noe. Dette uttrykket har han nok hørt fra mammaen og adaptert det til sitt bruk. Siden vi alle synes han er et av verdens mirakler, har vi andre i familien en tendens til å ape etter ham og bruke uttrykket når det måtte passe slik. Når det gjelder denne boken, passer uttrykket! Himmlers kokk er morsom, sørgelig, hjerteskjærende, glad, livsbejaende og utrolig, ja, er det rett og slett muuulig å skrive slik at latter og tårer sitter like løst? Boken handler om Rose og hennes liv. Hun ble født i 1907 og vokste opp i en armensk familie i en liten landsby. Familien ble utslettet i forbindelse med tvangsdeportasjonen av armenere rett før første verdenskrig. Rose slapp unna og fordi hun var vakker ble hun tatt vare på av en muslimsk mann og fikk bo i hans hus. Hun kommer seg videre til Frankrike og der treffer hun sitt livs kjærlighet Gabriel Beaucaire. Rose lager mat, nydelige retter som forfører både mannen i gata, de mektige og de farlige. Hun og Gabriel åpner en restaurant i Paris på begynnelsen av 1930-tallet og gjestene strømmer på. Verdenspolitikken kommer også gjennom dørene til den lille restauranten og dette får grusomme konsekvenser for Rose og den vesle familien hun nå har fått. Når krigen kommer til Paris, kommer også tyskerne inn i restauranten og Himmler «oppdager» henne. Hun blir Himmlers kokk og hun møter det tyske maktapparat, noe som får helt andre konsekvenser for henne enn det hun (og vi) kan forestille oss.
Det kokekunsten og livsmotet som holder Rose oppe, hør bare her:
Livet er som en bok du liker, en fortelling, en roman, en historiebok. Du blir knyttet til personene og lar deg rive med av det som skjer. Mot slutten har du ikke lyst til at det skal være over, enten du skriver eller leser. Sånn er det med meg. Spesielt fordi jeg ennå har så mye jeg skulle ha gjort og sagt.
Jeg vet at leppene mine vil fortsette å bevege seg, også når de er blandet med jord, og at de vil fortsette å si ja til livet, ja, ja,ja….
Boken beskriver tap, raseri over livets brutalitet og sorgen over å miste sine næreste og kjæreste, men igjen så er det dette fantastiske livsmotet som slår igjennom og gir energi og leseglede. Stemningen i boka får meg faktisk til å tenke på Storm i juni av Irène Némirovsky, kanskje jeg er helt på jordet her, men…

Forfatteren Franz-Olivier Giesbert har skrevet flere bøker, men dette er den første på norsk og det er bare å håpe på mer! Takk til Pax for leseeksemplar,