Lars Mytting fikk bokhandlerprisen for denne romanen og den har vært etterspurt på biblioteket. Jeg har stått pent i kø for å låne den og heldigvis rett før juleferien ble det min tur. Jeg spurte forrige låner om hun likte boken og hun sa: den var rar, spesiell, men jo jeg likte den.
Boken handler om Edvard Hirifjell som vokser opp på gården til bestefaren etter at foreldrene hans omkom i Frankrike på en reise. Han får ikke vite så mye om dem før bestefaren dør, men da begynner han å grave i gamle brev, får besøk av gamlepresten og finner ut at familielivet var mer innfløkt enn han hadde forestilt seg. Han reiser til Shetland for å finne opplysninger om bestefarens bror, Einar, som var møbelsnekker og bodde en periode i Frankrike før han flyttet eller rømte til Shetland. Han oppdager at hans mor var datter til Einar og at hennes mor døde i Ravensbruch. Moren til Edvard reiste til Norge for å finne Einar og få svar på hva som egentlig hendte da han forsvant fra Frankrike. Edvards søking fører ham først til Shetland der han treffer Gwen, en kvinne som motvillig gir ham opplysninger og viser forbindelsen mellom Einar og hennes bestefar. Edvard blir flere ganger advart mot å trenge inn i denne floken, men han vil finne sannheten, selv om den kan være smertefull.
Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…
Bentebing's Weblog 
🙂 Jeg tror også at Mytting kommer til å bli bra – når han får hjelp til å stramme opp historiene noe! Og det sier JEG, som er ordrik så det holder selv! He-he … Samtidig er det nok noe ved boka som treffer et flertall av leserne, siden så mange opplever dette som fjorårets beste bok.
LikerLiker
Ja, diplomatiet overtok på slutten her, du har nok rett i det. Jeg har ikke lest så mange bøker i år som får meg til å sukke: dette var en god bok! – faktisk bare Svik 1938 – husbonden hoppet i stolen da jeg sa det, så sjeldent var usagnet. Når det gjelder Mytting er han best som naturskildrer og selv om han forklarer og forklarer er det noen underlige løse tråder som aldri blir nøstet opp. Men jeg har tro på Mytting, han kan bli bra! Takk for kommentar, setter stor pris på den!
LikerLiker
Denne boka har nok du likt litt bedre enn meg, ser jeg. For meg ble den en helt midt på treet-leseopplevelse, nettopp pga. overtydelighetene og kanskje også fordi den ble noe svulstig fra tid til annet. Dessuten synes jeg forfatteren godt kunne ha skjært ned innholdet med 100 sider, uten at det hadde gjort noe. Uansett – jeg ser at dette er en bok som faller i smak hos mange, og jeg leser mellom linjene at du er nokså diplomatisk i dine konklusjoner.
LikerLiker
Takk for innblikk! Jeg tror ikke det er boka for meg, jeg fanges ofte ikke av det som fanger mange. Men jeg liker å lese andres erfaringer. Så tusen takk!
LikerLiker