Bentebing's Weblog

Jeg følger Deichmans litteraturblogg og der kom jeg over en anbefaling av denne romanen med undertittel: Enaiatollah Akbaris historie fra virkeligheten. Det er Fabio Geda som skriver og av og til stiller spørsmål og Enaiat forteller.

Enaiatollah kom fra Ghazni provinsen i Afghanistan og fra folkegruppen hazaraer. Faren ble tvunget til å arbeide for taliban, men ble drept av en landeveisrøver. Taliban kom til huset og forlangte å få barna som erstatning for hans arbeidskraft. Moren fikk hjelp til å smugle Enaiat til byen Quetta i Pakistan.  Når de hadde vært noen dager i Quetta fikk moren han til å love tre ting: aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Han lovte henne dette og dagen etter var hun borte. Enaiat måtte fra nå av klare seg selv. Han fikk jobb i huset der han og moren hadde søkt tilflukt, men det var bare for losji og litt mat. Han skaffet seg en annen jobb og la litt penger til side for  det var andre unge hazaraere som ville reise til Iran og skaffe seg arbeid der. Han kom til Iran og fikk jobb på en byggeplass. Selv om arbeidet var hardt og de levde nærmest som slaver, kjente Enaiat seg trygg, så trygg som man kan være som papirløs i et fremmed land. Arbeidet tok slutt og noen av dem han arbeidet med prøvde å ta seg over til Tyrkia. De ble stanset, fratatt pengene de skulle betale smuglerne med, satt i fengsel, løslatt etter en stund og så var det på igjen. Til slutt lykkes de med å komme til Tyrkia, men de ville videre til Europa og igjen måtte de arbeide for å tjene penger til smuglerne og mat på turen. De fikk en liten gummibåt og skulle ro over til Lesbos. De var fire i båten, ingen hadde sett havet før, ingen hadde rodd før – var det mulig å klare seg?

Enaiat kom seg til Italia, det var en reise som tok flere år og som vil prege han resten av livet. Et sitat fra boka har satt seg fast hos meg:
I lang tid hadde jeg visket dem ut. Ikke av ond vilje, men fordi før du engasjerer deg i andre, må du finne en måte å ha det bra med deg selv på. Hvordan kan du gi kjærlighet hvis du ikke elsker ditt eget liv?

Jeg leste denne rett etter at jeg var ferdig med Nina Lykke: Nei og atter nei og jeg må si jeg fikk problemer med å svelge den norske livsleden og navlebeskuende innstillingen til livet. Selv om Lykkes bok er en satire så er noen av observasjonene ubehagelig skarpe at jeg blir litt småkvalm av oss selv.  Og ja, bøkene har totalt forskjellig siktemål og kanskje publikum, men da slår jeg meg litt på munnen, for jeg synes at denne boka burde svært mange lese. For det handler ikke så mye om å få et bedre liv, det handler om retten til å leve og leve i samsvar med sine verdier. Det er en sterk fortelling og den er lett å lese.