Bentebing's Weblog

Det er et talende bilde på framsiden av denne romanen av Mari Kjos Hellum. En mann som prøver å henge seg, ja det er faktisik det Glenn Johansen prøver på. Røret han bruker til dette knekker og der sitter han med et nyinnkjøpt tau av beste kvalitet, et vrak av en bil, et hus og et ekteskap som røk for noen måneder siden. Livet er en plage for Glenn, men siden han ikke lyktes i dette forsøket så får han bare leve videre. Glenn er en mann med faste rutiner, han er prosessingeniør, veldig interessert i andre verdenskrig og elsker filmene om den tiden. Hans exkone derimot er opptatt av det sosiale, å gjøre noe, ha planer og aktiviteter. Nå som han er alene kan Glenn endelig ta fram filmene sine, se om igjen Kanonene på Navarone, Ørneredet og 12 fortapte menn for han vet ikke hvilken gang. Det er særlig filmen 12 fortapte menn og helten major Reisman som er Glenn sin helt og som han stadig referer til, hva ville major Reisman gjort? Glenn er ganske hjelpeløs i det sosiale livet, han klarer ikke å småprate med folk slik det er forventet. På jobben blir han forbigått av yngre personer og latterliggjort i viktige situasjoner. Men det at han har prøvd å ta livet sitt, gir ham en ny energi – ikke til å gjøre så mye nytt, men han reflekterer over livet og hva det er som gir det mening.

Noen har sammenlignet denne romanen med En mann ved navn Ove, men denne boken har et roligere tempo og synes jeg, en mørkere tone. Glenn har liten tiltakslyst og den blir ikke særlig større gjennom boken, men noen lysglimt er det her. Forfatteren er debutant og hun skal ha ros for et godt gjennomført prosjekt. Boka kan absolutt anbefales, for selv om boka begynner med selvmordsforsøk blir det mer livsglede/ livstakknemlighet på slutten. Andre som har skrevet om boka er Tine , Beate og Åslaug