Bentebing's Weblog

Denne romanen av Jenny Erpenbeck ble jeg oppmerksom på gjennom en panegyrisk omtale på Instagram! Det har jeg aldri opplevd før, men kanskje det blir mer av dette etterhvert? Den som omtalte boka på en så inspirerende måte hadde i alle fall rett, jeg ble begeistret!

Boka handler om Richard, enkemann og pensjonert professor som prøver å finne et innhold i livet sitt etter at kona døde og arbeidslivet er over. Han bor i Berlin og på en av hans daglige spaserturer oppdager han at noen unge afrikanere har slått leir utenfor rådhuset med en plaktat som sier «Vi blir synlige». De er asylanter og venter på at søknadene deres skal behandles, men myndighetene ønsker ikke å ha en teltleir uten for rådhuset og det blir opprettet en avtale, Oranienplatz-avtalen. Richard kommer i kontakt med noen av disse mennene og vi får høre om livet deres både i Berlin og hvordan de levde i hjemlandene sine. Richard oppdager hva Dublin II avtalen egentlig betyr og han trår til og prøver å hjelpe dem i den tyske byråkratiske jungelen. Han oppdager også at mennesker flyttes hit og dit og de selv har svært liten styring med livene sine. Han spør dem hva de ønsker seg av livet og alle vil ha arbeid, kjenne seg trygge og bygge opp livet sitt igjen. Richard kjenner seg igjen i fortellingene deres fordi han vokste opp i Øst-Berlin og opplevde at hans fortid og historie på en måte ble utradert i det muren fallt og alle tyskere igjen skulle være brødre. Denne erfaringen gjør at han stiller med en åpen nysgjerrighet og virkelig ønsker å hjelpe.

Dette er en roman som gjør inntrykk både fordi forfatteren prøver å gi et bilde av flyktningenes historier og hvordan forventninger og realiteter kræsjer mot hverandre. Vi snakker om integrering, men hvordan er det mulig når avtaler ikke holdes og forståelse for hva de innebærer ikke blir kommunisert på en forståelig  måte?

Det er Richard vi kommer nærmest, det er hans følelser og tanker vi får innblikk i for det er hele tiden han som er fortelleren. Tittelen er hentet fra språkopplæringen flyktningene får og er et bilde på det repeterende ved samfunnets byråkratiske og stivbeinte holdninger og handlinger. Erpenbeck leverer et grundig og godt skrivehåndtverk slik at det var en fryd å lese boka. Den kan virkelig anbefales på det varmeste.