Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Jeg ble helt betatt av Jenny Erpenbecks forrige bok Går, gikk, har gått, så da jeg oppdaget at det hadde kommet en ny bok måtte jeg bare lese denne og hvilken fasinerende bok Alle dagers ende er! Hovedpersonen i boka har ikke noe navn, men blir født og dør flere ganger. Første gangen er det som et spebarn i Galicia i 1902, hvor historien blir fortalt av en overskuende tredje person. Fortelleren både refererer og nesten unnskylder hvorfor det går slik det går altså at jentebabyen som bare er noen få uker gammel dør av et astma/krupp-anfall. I samme historie får vi høre om faren til barnet som blir drept av mobben fordi han er jøde. På slutten av denne avdelingen kommer et mellomspill som forandrer historien, for hva hadde skjedd om moren hadde tatt snø og kjølt ned brystet slik at barnet fikk puste og overlevde. Der etter kommer neste kapittel som går videre med historiens hvis om… Da har de flyktet til Wien. Hun er tenåring, det er krig og alle sulter. Faren har en funksjonær jobb på et svært lavt lønnstrinn og det er vanskelig å få mat til alle. Venninnen dør og hun er forelsket i hennes kjæreste, men han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Hun finner en forkommen ung mann, som har en plan om å ta sitt eget liv, men han ender opp med å skyte henne. Intermezzoet tegner et annet bilde for tenk om hun og denne unge mannen ble medlem av kommunistpartiet og reiste til Moskva og fikk et liv der? Det er heller ikke et enkelt liv, men det er boliger og det er mat. Hun må skrive sin beretning for komiteen for å forsikre dem om at hun er «rettroende» og det gjør hun når vi treffer på henne neste gang. Mannen er arrestert, men hun skriver om sin virksomhet i Wien og ser tilbake på livet der. Likevel, dette er under stalinismen, så det hjelper ikke så mye å skrive fordi alle hennes referanser er utstøtt av partiet. Siste del av boka er hun en feiret forfatter som ser tilbake på livet sitt.

Mens jeg leste boka kom jeg på filmen Sliding doors, en film der historien snur seg etter som personene beveger seg hurtige eller langsommere mot hverandre. F.eks. om en kommer ut av heisen til å treffe riktig person eller om de går om hverandre. De går i samme selskap og treffer hverandre eller de er i samme selskap og går før de har møtt hverandre. Slik er det også med denne romanen. Det er fem bøker og på slutten av hver av de fire bøkene er det et kapittel som forfatteren kaller intermezzo og som altså lager en alternativ slutt/begynnelse for neste bok. Det er så snedig gjort og gjør meg begeistret for skrivemåten. Jenny Erpenbeck har et finslipt språk og det er både overraskende og spennende å lese hvordan fortellingen snur og vender seg. Anbefales!

En kommentar om “Alle dagers ende

  1. Tine sier:

    Jeg har også likt Erpenbeck sine bøker, men holder en knapp på den forrige boken. Denne her ble litt forvirrende etter min smak, og det tok litt tid å venne seg til skrivemåten.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: