Bentebing's Weblog

I 2014 fikk Rune Christiansen Brageprisen for denne romanen og vel fortjent var det! Jeg har lest boka tidligere og jeg pleier ikke lese bøker flere ganger, men nå skal boka diskuteres i Nordhordland Litterære Selskap i september, så det var helt nødvendig med en ny lesing og det var den faktisk verdt. Christensen skriver fantastisk godt, språket er en ren nytelse og ved andre gangs lesing legger jeg merke til nye sider ved fortellingen.

Romanen handler om Lydia Erneman som er født og oppvokst i Sverige på et lite gårdsbruk. Hun er enebarn og har et nært forhold til moren og et mer distansert forhold til faren. Hun har ingen nære venninner eller venner og savner heller ingen. Hun utdanner seg til veterinær og får jobb hos en erfaren eldre veterinær som gjerne vil at hun overtar hans praksis når han ikke kan mer. Lydia lærer mye, men når hennes læremester går bort flytter hun til Norge og får jobb på landsbygda hos veterinæren Bråthen. Hun er oppslukt av jobben og lite sosial. Hun er iherdig og får mye respekt for jobben hun gjør. Hun føler seg ikke ensom, men har en distanse til andre mennesker rundt seg. Hun møter gutten Johan og hjelper ham når hunden hans holder på å dø. Lydia blir Johans helt og de tilbringer mye tid sammen. Moren til Johan fungerer heller dårlig i det daglige og gir ham lite stimulanser, da er det godt å ha Lydia. Hunden dør og Johan forteller at det er moren som har tatt livet av den. Moren til Lydia, Dagmar, dør og dette forsterker avstanden til faren som ikke klarer å orientere seg på nytt i livet. Hun drømmer stadig om moren og har lange samtaler med henne. Hun møter Edvin som er skuespiller og de begynner ganske forsiktig på et liv sammen. Hun tar ham med til faren og de finner tonen. Lydia observerer dem og forundrer seg over hvorfor hun ikke kan ha den samme lette dialogen med faren slik Edvin har.  Hun får en datter med Edvin og kaller henne Dagmar etter moren. Hun har Dagmar med seg på arbeid når Edvin må arbeide i byen og de bygger sterke bånd.

Det er en vakker roman. Lydias evne til observasjon, hennes nærmest konstantering av at hun er ensom, men at det egentlig er ok, er en tankevekker. Hun klarer seg fint alene, men gleder seg over fellesskapet både med gutten Johan og kjæresten Edvin. Vi får være med på de vekslende årstidene og arbeidet hun gjør med stort alvor. Arbeid og utvikle kunnskap om arbeidet, det er nok, det er fint og når Rune Christensen skriver som han gjør så er det en stor leseropplevelse. Anbefales!