Bentebing's Weblog

Et vennskaplig tips kan føre til så mangt, blant annet at jeg begynte å lese De forvillede av Amin Maalouf. Da jeg jobbet på biblioteket gikk jeg stadig forbi bøkene til Maalouf og tenkte på at disse burde jeg lese, men det var først da jeg fikk en mer konkret dytt at jeg faktisk ble nysgjerrig og lånte et par bøker. Jeg burde kanskje ha lest Leo, afrikaneren først fordi han med den fikk sitt gjennombrudd, men den får jeg ta seinere.

Hva vet jeg om Libanon? Fint lite. Var det krig der på 1970-tallet? Hm, ja det var visst det. Så mye visste jeg. Selv om Maalouf ikke konkret skriver at landet De forvillede kommer tilbake til, er Libanon, men omtaler det som Levanten så er det ikke så urimelig å tenke seg at det er nettopp dette landet som Maalouf selv forlot for å bosette seg i Frankrike og siden har han blitt der.

Hovedpersonen i romanen er Adam, når vi møter ham bor han i Paris sammen med kjæresten Dolores som kommer fra Argentina. Adam er historiker og har et sabbatsår for å skrive om hunerkongen Attila. Han får en telefon fra konen til en tidligere venn om at han er svært syk og han vil at Adam skal komme til ham. Adam nøler for denne vennen var en gang hans aller beste venn, men i løpet av krigen valgte vennen en annen retning slik at et brudd var uungåelig i Adams øyne. Han reiser etter påtrykk fra Dolores, men kommer for sent til vennen som nå er død. Han snakker med konen i telefonen, men føler at hun angriper ham for «sviket». Adam tenker på å reise hjem, men tar istedet inn på et hotell som en venninne, Semiramis,  fra den gamle studentgjengen, driver. Hun ber ham ta kontakt med enken etter vennen og Adam får ideen om å samle de gamle vennene. De fleste vennene er spredt over hele verden, men Adam har kontakt med dem som har reist ut av landet og tar på seg arbeidet med å samle dem. Vennene har ulik bakgrunn og religiøs tilknytning, for tidligere var ikke det noe problem i dette landet. En er jøde, han reiste til Sør-Amerika, et par andre er kristne, en bor i Amman, en annen har trukket seg tilbake til et kloster, en kommer fra Egypt, en er muslim, men alle kunne vokse opp og studere i dette landet som tidligere var kjent for mangfold av kulturer. «Begivenhetene» som de som ble tilbake kaller disse årene med krigføring, skilte folk fra hverandre og Adam håper nå at de kan møtes og gjenoppta eller sette sluttstrek.

Det er en mangslungen og interessant roman. Vi får høre lange diskusjoner mellom vennene, valgene om det å reise vekk eller å bli. For noen var det foreldrene som bestemte at det var for utrygt å bli, for andre var det ikke familie igjen og ingen grunn for å bli. Vi får høre bakgrunnen til Adam og hans valg. Historien om Albert, han som skal til å begå selvmord, men som blir kidnappet og kidnapperne overbeviser ham om at livet er en så verdifull gave at den må bare leves, er så vill og vakker at den kommer jeg til å huske lenge. Adam noterer alt som skjer, refleksjoner og tanker omkring hendelsene. De står som kursiverte tekster i boken og utgjør en stor del av fortellingen som ellers er fortalt av den allvitende fortelleren. Bokens tidsrom går over de seksten dagene han er i landet, før vi får en overraskende slutt. Det er intenst, interessant og lysten til å lese flere bøker av Maalouf bare øker. Boka ble utgitt av Pax i 2014, jeg lånte den på biblioteket.