Publisert i bøker

Gå aldri fra meg

Etter å ha lest Resten av dagen av Kazuo Ishiguro fikk jeg lyst til å lese andre bøker av ham. Jeg så flere i Blogglandia snakket pent om Never let me go eller som den heter på norsk Gå aldri fra meg.

Gå aldri fra meg er en dystrere bok enn Resten av dagen og gjorde et sterkere inntrykk fordi personene boken handler om ikke har eller prøver å gjøre noen valg utover å følge sin bestemmelse. Bokens forteller er Kathy, hun tenker tilbake på årene på Hailsham sammen med vennene Ruth og Tommy. Hailsham var en idyllisk kostskole hvor de fikk vite at de var spesielle, enestående og at de hadde en bestemmelse. De brukte mye tid på kunst, leste litteratur og diskuterte. De hadde formyndere som passet på at de ikke overtrådde reglene for skolen og de hadde den mystiske Madame som kom for å se på kunstverkene de hadde laget og hun tok med seg det beste de hadde laget. Det er en varm og fin beskrivelse av fellesskapet mellom venner, småkrangling og gjenoppretting av vennskap.

Det likevel noe som skurrer, for allerede tidlig i boken får vi vite at det er noe som heter donorer og omsorgspersoner, hva er egentlig dette? Når Madame kommer så virker det som om hun er redd for dem og ikke vil se ordentlig på dem og hvertfall ikke ta i dem.

Når de er ferdige med skolen reiser de til noen hytter for å venne seg til livet utenfor skolen, men å ta seg ut i verden og oppdage nye ting sitter langt inne. Kathy forundrer seg i ettertid over hvorfor de ikke brukte mer tid på å utforske området de bodde i, hvorfor de var så knyttet hverandre og det de hadde opplevd på Hailsham. Hun velger å bli omsorgsperson og forlater vennene sine Ruth og Tommy. De mister kontakten men på en av reisene sine til et omsorgssenter treffer Kathy Ruth igjen og de gjenoppretter kontakten. De minnes dagene på Hailsham, men svært mye er forandret og kontakten blir aldri den samme.

Jeg vil ikke fortelle så mye mer om boka, men håper at flere får lyst til å lese denne. Ishiguro skriver fantastisk godt, han beskriver miljø og personer slik at de trer fram og det er nesten som om jeg har vært tilstede. Anbefales!

Publisert i bøker

Rigels øyne

Dette er tredje boka om familien på Barrøy på Helgelandskysten. De andre bøkene er De usynlige og Hvitt hav,  det er særlig den første boka Roy Jacobsen har fått mye skryt for og med rette. Jeg har ikke lest bok nr. 2, men det tror jeg at jeg må gjøre nå, ikke for å få helhet i trilogien, men fordi han skriver så bra og han lar menneskene i romanene tre så tydelig fram.

Denne boka Rigels øyne handler først og fremst om Ingrid Barrøy, hun har fått et barn med Alexander en russisk krigsfange som hun reddet da skipet Rigel ble senket utenfor øyene der hun bor. Barnet Kaja er ti måneder, året er 1946, krigen er offisielt over og Ingrid begir seg ut på vandring for å prøve å finne faren til barnet. Hun møter mange mennesker både folk som oppriktig ønsker å hjelpe henne og de som har ting de ønsker å skjule. Det var mange som under krigen befant seg på begge «sider» og nå under krigsoppgjøret er det vanskelig for dem å stå fram med det de gjorde. Ingrid får hjelp til å følge sporet etter Alexander, men hun gjør også smertefulle oppdagelser og kjenner på både avmakt og sinne.

Samfunnet på 40-tallet etter krigen må ha vært svært anderledes enn vi kan forestille oss i dag. Folk var nok mer vant til at det stadig var noen på leting etter familiemedlemmer, kjente og kjære som var kommet vekk fra hverandre under krigsårene. Ingrid blir møtt med en vennlighet og omsorg som vi kanskje ikke ville finne i dag? Det er en vakker vandring gjennom Norge og innlandet som på alle måter er så anderledes fra der hun kom fra, men folk er folk noen hel ved og andre med noe råte i bånn. Det er en fin bok å lese enten du har lest begge de forrige eller du bare får lyst til å lese denne.

Tine  og Rose-Marie har også skrevet om denne.

Publisert i bøker

Resten av dagen

Forfatteren av denne romanen Kazuo Ishiguro vant Nobelprisen i litteratur i år og det er en av grunnene til å lese bøkene hans, men i seg selv er denne romanen Resten av dagen en grunn til å lese, nyte og reflektere. Vi skal snakke om boka i Nordhordland Litterære Selskap så her var det bare å kaste seg over romanen. Romanen er filmatisert og jeg innbiller meg at jeg har sett filmen eller deler av den for Anthony Hopkins , som spiller hovedrollen i filmen, dukket stadig opp i hodet mitt under lesingen av boken.

Boken handler om butleren Stevens og hans liv og virke på godset Darlington. Vi møter ham når godset er kjøpt opp av en amerikaner mr. Farraday og hans nye arbeidsgiver tilbyr ham noen dager med ferie. Stevens får låne bilen hans og begir seg ut på en reise til Cornwall hvor Miss Kenton en tidligere ansatt på Darlington Hall nå bor. På veien reflekterer han over butleryrket, hva er verdighet, hva er en virkelig god butler og sammenligner seg med andre bultere han har møtt og andre han har hørt om. Han tenker igjennom sitt virke for lord Darlington og hans forhold til miss Kenton.

Vi får et bilde av en mann som levde gjennom sin arbeidsgiver uten å reflektere over om hans handlinger var riktige eller gale. Stevens mener at «hans Nåde» vet bedre enn ham i alle saker som har med verden utenfor Darlington Hall å gjøre og det gjør nok lorden og. Det viser seg at lord Darlington har, på sitt gentlemannsvis, helt tilgitt tyskerne og deres handlinger under første verdenskrig og mener at restriksjonene som Tyskland opplever i mellomkrigstiden er altfor omfattende og strenge. Han får kontakt med tyskvennlige og nazisypatisører og inviterer dem til Darlington Hall for samtaler. Stevens gjør alt han kan for å legge til rette for disse besøkene slik at arbeidsgiveren blir fornøyd, ja , han gjennom fører alle oppdrag uten å stille spørsmål ved dem. Det er først i etterpåklokskapens klare lys han ser at han burde ha reagert.

Miss Kenton kommer til Darlington Hall som husholderske og hun og Stevens har mye med hverandre å gjøre. Hun forelsker seg i Stevens, men han på sin side røper ingen følelser for henne. Han lever med alle følelser godt innknappet i vesten og dressen, men hygger seg hver kveld med en kopp kakao i stuen til miss Kenton. Ved den minste foranledning bryter han denne vanen og alle andre forsøk miss Kenton gjør for å vekke hans interesse faller i heller dårlig jord. Til slutt forteller miss Kenton at hun har truffet en mann som har fridd til henne og hun vil gifte seg med ham og flytte til Cornwall. Stevens ønsker henne lykke til, men kjenner seg nedtrykt av dette uten at han gjør noe med det. Miss Kenton som han konsekvent kaller henne, enda hun nå er mrs Benn, skriver brev til ham og han leser inn i dem en lengsel etter Darlington Hall og arbeidet der.

På veien til Cornwall leser han igjen brevene til miss Kenton og innser at han har lest for mye inn i dem, men han har avtalt å møte henne, så han gjennomfører og håper han kan overtale henne til å komme tilbake til sin gamle arbeidsplass. Han skriver hver kveld en liten rapport om dagens begivenheter, mennesker han møter, landskap han kjører igjennom og dette fører igjen til refleksjoner omkring land og folk.

Det er en betagende roman, fin og trist, med mange innfallsvinkler for samtale. Språket er så gjennomført i gammel butler-stil at jeg kjører film i hodet, med som sagt Anthony Hopkins som butler. Anbefales! Det ligger ute på Youtube et intervju med forfatteren om boken og hvorfor han skrev den, veldig interessant!

 

Publisert i bøker

Berge

Jeg har ikke lest mye av Jan Kjærstad tidligere. Jeg har prøvd et par ganger, men denne ordrike forfatteren har til nå blitt for overveldende for meg. Denne gangen tenkte jeg at jeg skal komme meg igjennom denne, fordi romanen Berge hadde fått superlativene dynget ned over seg. Bokens utgangspunkt er drapet på fem personer hvor av to er profilerte Arbeiderparti ledere. Boken har tre fortellere jounalisten Ine Wang, tingrettsdommeren Peter Malm og den anklagede Nicolai Berge. Ine er en jounalist med dalende stjerne, hun har nettopp avsluttet en biografi om Arve Storefjell, en av toppene i AP og en av de myrdede. Dette mordet og mordet på datteren hans Gry får blodet til å bruse i journalistens hjerte og hjerne. Ine skriver om slutten på biografien, boken blir lansert og hun er igjen et hett navn i mediene. Hun kommer på at Nikolai Berge, en forfatter med to lite omtalte novellesamlinger bak seg og sønn av en annen AP leder, var en tid forlovet med Gry. Hun krangler seg til å få lage et portrett av Berge, men møtet blir anderledes enn hun forestiller seg.

I denne delen gir Kjærstad oss et glimt inn i mediehverdagen og hvordan det kan tenkes at man handler når det skjer dramatiske hendelser. Det er interessant og det er gjenkjennelig for oss avislesere.

Den andre fortelleren er Peter Malm. Han er anglofil, en flanør og observatør, han vil helst være anonym for slik å skjule at han ikke er en dyktig dommer. Til sin store forskrekkelse og angst blir han oppnevt som dommer i denne saken og han må tre ut av skyggene og bli tydelig. Han går langt i å finne ut hvem Nicolai Berge egentlig er. Han leser novellene hans og oppdager at her er det uoppdagede perler og en tankegang som griper inn i det store altet. Peter Malm ønsker å dømme rett, kan han frifinne Berge? Hva vil da skje?

Den siste som får ordet er Nicolai Berge, sønn av en annen og mer tilbaketruket gren av AP-familien. Kjærlighetshistorien mellom Gry og Nicolai blir beskrevet av Nicolai som et mirakuløst møte, han er overveldet av den vakre og eksotiske Gry, at hun vil ha ham! Det er Gry som avslutter forholdet og Nicolai er like knust som han var oppe i skyene så lenge forholdet varte. Nicolai forteller fragmenter av deres forhold, intervjuet med Ine Wang og den siste turen han gikk i Nordmarka der drapene fant sted. Er det han som drepte dem?

La det bare være sagt, dette er en god bok! Er det en god bok for meg? Jeg synes fortsatt at Jan Kjærstad er utrolig ordrik, det er lite plass til leseren i teksten og det blir mange detaljer. Jeg var ikke så begeistret for Ine Wang og hans fremstilling av henne, tenker en kvinne slik? Derimot synes jeg at Kjærstad skaper dybder i både Peter Malm og Nicolai Berge og gjør dem interessante. Boka bør leses, den fortjener mange lesere både fordi Kjærstad skriver godt (tross mine innvendinger) og tematisk er dette en interessant bok.

Andre som har lest og skrevet om boka er Artemisias verden , Kleppanrova  og Så rart

Publisert i bøker

Bestevenn på boks

Det er noe besnærende med en bestevenn som synes det du vil er best, kjekkest og kulest hele tiden, men prøv å tenke tanken ut … kanskje ikke så stas likevel? Dette er noe av det Hanne Buch, debutant, fanger opp i bildeboka Bestevenn på boks. Boka er illustrert av Camilla Billett som har en rekke illustrasjons oppdrag bak seg. Boka handler om Helene som er sur på Anja bestevennen hennes fordi hun ikke vil leke med dukker hele tiden. Nå er de ikke bestevenner lenger og Helene går i lekebutikken for å kjøpe en bestevenn på boks. Hun finner Dukke-Lise som elsker å leke med dukker hele tiden, ja både dag og natt, istedet for skole, lesing, leke ute – hun vil bare leke med dukker. Dukke-Lise blir rasende når Helene må på skolen, gjøre lekser eller har lyst til å lese en bok. Hun vil bestemme og bestemmelsen er at de skal leke med dukker, alltid, hele tiden. Var det dette Helene ønsket seg? Helene tar grep og mye endrer seg.

Denne boken åpner opp for mange gode samtaler både av praktisk og mer filosofisk art. Da jeg hadde lest boka tenkte jeg at denne historien gir et godt eksempel på «den gyldne middelvei». Vi trenger mennesker som vi kan samhandle med, hvor vi må gi og få.

Illustrasjonene bygger rundt teksten og utfyller den gjennom stemningsskapende bilder og fanger opp Helenes humør og stemningsleie. Interiørene er svært godt laget slik at man nesten merker den tette luften som ofte er i lekebutikker og den friske luften ute når boksen går. Dette er en bok som passer å lese til en og i små og store grupper fordi illustrasjonene er store og tydelige og temaet er noe vi alle kommer i berøring med.

 

Publisert i bøker

Smånissenes juleleksikon

Det var med en viss forventning jeg åpnet Kristina Farstad Bjerkeks bok med den omfattende tittelen Smånissenes juleleksikon.   Det er et leksikon eller kanskje mer en ordbok der hvert oppslag beskriver en aktivitet knyttet til julen slik vi tradisjonelt feirer den i Norge, det vil si hvis man fjerner alt som har med kristendom og vår religiøse tradisjon og lar nissen være i fokus.

Det starter med presentasjon av smånissenes landsby, neste oppslag viser Nordpolen der de bor og de påfølgende oppslagene viser Luciafeiring, laging av dorull-nisser, julehjerte og julelenke, grøtfest, baking og mange av aktivitetene som vi kjenner igjen og som vi gjerne viser fram til kommende generasjoner.

I landsbyen bor det 242 smånisser, jeg har ikke talt alle, men de vrimler over sidene og lager mange hendelser som man kan se næremere på og snakke om. Til hver tegning er det skrevet på hva det er f.ex utslått nisse på en benk ved grøtfatet: matkoma, eller hva kan man ikke bruke krumkaker til: krumkakesklie. Jeg tipper forfatteren har tenkt litt på voksenleseren her som kanskje skal lese boka mange ganger.

Til noen ord er det knyttet en forklaring, men disse forklaringene er svært korte og litt utilfredsstillende for et nysgjerrig barn. Som voksne leseren som synes jeg det er ganske tamt når forklaringen på Julaften er uten religiøs eller kulturell tilknytning. Boken er nok ment som et minste felles multiplum når det gjelder å forklare hvordan vi på tradisjonelt vis feier jul, men her kunne både forfatter og forlag vært litt modigere. Jeg savner noen linjer om hvorfor vi feirer Luciadagen og Julaften, ikke bare hvordan, men kanskje forfatter og forlag har tenkt at det er nissen som er i fokus i julen og at tittelen på boka burde fratatt meg en hver forventning om å finne noe annet eller mer?

Publisert i bøker

Begge deler

Det er forfatteren Ali Smith som har skrevet denne boken om maleren Francesco del Cossa som levde på 1400-tallet og om den unge jenta George som lever i våre dager. Hva har de med hverandre å gjøre? Boken begynner med en person som gjennom en slags virvelvind kommer gjennom tiden til vår tid. Det er Francesco del Cossa som kommer for å se bildet sitt på nasjonalgalleriet. Gjennom glimt får vi kjennskap til hans eller er det hennes liv(?). Ali Smith skriver at Francesco er en jente som faren kler ut slik at hun kan utvikle seg som maler. Hun lever som jente helt til moren dør, men faren som er steinarbeider vil gi henne et yrke som hun kan leve av og hun bandasjerer seg slik at hun skal se ut som en gutt. Hun blir lærling hos den store Cosimo Tura og får etterhvert arbeide med freskene til den store villaen/palasset Palazzo Schifanoia. På nasjonalgalleriet får hun øye på George som sitter og betrakter bildet hennes og hun følger etter henne. Hun forundrer seg over at hun sitter og ser ned i et «vindu» som viser bilder.

George/Georgia har nettopp mistet sin mor og sørger dypt og inderlig over henne. Broren Henry er yngre, men sliter også, faren har fordypet seg i alkoholen slik at han slipper å føle noe som helst. George må hver uke gå til mrs Rock for å snakke om sine følelser, hvordan hun har det, men det skjer ikke så mye mellom dem. Moren til George var svært begeistret for Francesco del Cossa og bestemmer seg for å ta med George og broren til Italia for å se på maleriene. Det er det siste de gjør sammen før moren dør seinere på året. George vil fortsette morens vaner, hun danser litt omkring hver dag og hun går på museet for å se på bildet av denne maleren som moren var så begeistret for. Men kan man bringe et annet menneske tilbake ved å gå inn i denne personens vaner? Sorg markerer seg på så forskjellige måter og veien til aksept kan være kronglete.

Dette er en interessant roman. Jeg ble så nysgjerrig på hvem maleren Francesco var og jeg ble så beveget av Georges sorg og hennes veier ut av den knugende sorgen. Ali Smith er en god forfatter som viser overraskende sider ved samfunn og menneskeliv. Jeg kan bare anbefale denne boka og andre hun har skrevet. De finnes på biblioteket, ta turen innom – det skal jeg gjøre!

Publisert i bøker

Lyset bak øynene

Lyset bak øynene er oppfølgeren til Der fire veie møtes av Tommi Kinnunen. I denne romanen er det Helena og hennes nevø Tuomas som er hovedpersonene, men vi får også se livene til de andre i familien fra en annen vinkel og noen flere år framover. Kinnunen er en fabelaktig forteller, jeg må bare si det med en gang! Han får personene til å tre fram og bli levende mennesker – og det er bokas styrke.

Helena må flytte fra familien for å gå på blindeskole når hun er ni år. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan hun lengter hjem, den strenge skolen og hvor hardt hun må jobbe for å klare alt. Vi får høre om Tuomas som er yngste sønn til Johannes, Helena sin bror. Han går på biblioteket for å låne en bok, en bok som kan fortelle ham om han er homofil. Han flytter fra Lopotti, en liten by i Nord-Finnland til Helsingfors, der det er enklere å leve med sin legning. Han ønsker å møte familiens forventninger, men han har også en drøm om å stifte sin egen familie.

Helena utdanner seg til pianostemmer og treffer Kari, mannen hun gifter seg med. De er stormende forelsket og de vil gjerne ha barn, men Helena aborterer flere ganger og Kari viser fram noen svært ubehagelige sider av sin personlighet.

Vi kommer tett på hele familien og får glimt av deres historie både i fortid og den de lever ut akkurat nå.

Det er en gripende roman, både livssituasjonen til den enkelte og miljøet de lever i er så godt og levende beskrevet. Jeg vil anbefale å lese Der fire veier møtes først, for ellers kan det lett bli strevsomt å få alt til å henge sammen.

Det er flere som har skrevet om boka blant andre Tine, Kleppanrova og Rose Marie

Publisert i bøker

Samtaler med katten

Noen ganger er behovet for å lese en kosebok særdeles påtrengende. Denne boken av Eduardo Jáuregui med forsidebildet, blurben og det hele så ut til å være den perfekte søndagettermiddagboken. Det var den også, for i løpet av noen timer var den lest. Mens jeg leste boka kom jeg på at jeg for et par måneder siden hadde lest en bok som lignet denne Ditt andre liv begynner når du forstår at du har bare ett av Raphaëlle Giordano. Begge bøkene handler om damer som må ta et oppgjør med sin livsstil, sine valg og finne en ny retning.

Samtaler med katten har spanske Sara León som hovedperson. Hun har flyttet til London sammen med Joaquin, men forholdet mellom dem er langt fra hva det en gang var. Hun oppdager at han har hatt en elskerinne i to år og i stedet for å ydmyke seg og be om tilgivelse slik Sara ønsker, gjør han det slutt mellom dem og Sara må flytte ut. Rett før denne oppdagelsen kommer katten Sibylla inn i livet hennes og dette er en katt som til og med kan snakke. Sara er knust, gråter og raser og vil egentlig gi opp. Katten gir Sara gode livsråd og gjennom denne dialogen finner Sara tilbake til sin sanne kreative sjel, et sunnere liv gjennom katha yoga, vegetarianisme og sykling til jobben. Hun forsoner seg med morens død og finner tilbake til familien. Ja, også øyner vi en ny mann i en ikke så fjern framtid. Boka er lettlest, men som sin forfatter er Sara også opptatt av relasjoner på jobben, bli kjent med de du arbeider med, mer enn bare det overfladiske – og ikke minst ha det gøy på jobben. Det var kanskje det beste med denne boka for ellers ble det litt mye katteliv for meg…

Ditt andre liv begynner når du forstår at du bare har ett – her er det franske Camille som er hovedperson. På vei hjem kjører hun i grøfta og i et håp om å få hjelp med bilen treffer hun Claude Deponel. Det er ikke bare bilen som har kjørt i grøfta –  hun selv er utslitt av jobb, rutiner og et trist ekteskap. Claude forteller at han er «rutinolog» og hun lider av langt fremskredet «rutinisme». Han tilbyr seg å hjelpe henne med å komme ut av denne lidelsen. Claude gir henne oppgaver som hun skal løse og hun får små brev og oppmuntringer på veien fra ham. Sakte tar Camille et nytt grep om livet sitt, hun våger å gjøre det hun har drømt om og gir seg selv gjennom denne forandringen en ny start. Hun har den samme mannen, barnet, leiligheten, men hun har en ny tro på seg selv og er ferdig utdannet «rutinolog» – klar til å hjelpe andre.

Dette er nok en bok som havner i hylla «lettlest dameroman», men om du tror at du er angrepet av «rutinisme» kan det være en ide å sjekke lista bak i boken slik at du raskt kommer deg på beina igjen.

Som Claude så vist sier til Camille: «Jeg – dvs du Camille, er den eneste som en ansvarlig for mitt liv og min lykke». Skriv det på en Post-It lapp les det hver dag.

Som pausebøker fungerer disse to helt utmerket, kanskje man til og med får noen nye ideer?

 

Publisert i bøker

Der fire veier møtes

I over ett år har jeg hatt denne bejublede romanen liggende ulest. Det er nesten en skam, men endelig ble den lest og for en flott opplevelse det var! Tommi Kinnunen debuterte med denne boken om de fire markante personlighetene jordmoren Maria, datteren hennes fotografen Lahja, svigerdatteren Kaarina og mannen til Lahja Onni. Romanen foregår i tidsrommet 1895 til 1996 og det er de fire personene som forteller hver sin del av hendelser gjennom disse årene. Romanen begynner med jordmoren Maria som får datteren Lahja utenfor ekteskap. Hun er ung når hun begynner arbeidet som jordmor og de gamle nærkonene ser på henne med mistenksomhet, men Maria er flink og klarer ofte å redde både barnet og den fødende. Hun er samtale emne ved mange middagsbord på grunn av at hun bor alene med datteren, men hun bryr seg ikke om folkesnakket og de har bruk for henne. Datteren Lahja får også et barn, Anna utenfor ekteskap, men hun vil ikke leve alene slik som moren gjorde og gifter seg med Onni. De får barna Johannes og Helena, men Onni legger vekt på at Anna også er hans datter. Lahja velger å utdanne seg til fotograf, et moderne yrke og hun er en sterk kvinne med tydelige meninger. Det blir krig og Onni reiser. Det er vanskelig på alle måter, men de klarer seg og når krigen er over kommer Onni tilbake tydelig preget av krigen. Han finner seg ikke til rette i ekteskapet og drar stadig vekk fra familien. Vi får også høre om de samme hendelsene ut i fra Kaarina sitt ståsted. Hun er gift med Johannes og kommer fra en familie med mye glede, spøk og moro. Hun møter Maria og svigermoren Lahja, det er ikke lett å bo flere generasjoner i samme hus og mye forblir usagt mellom dem. Maria dør og Onni dør, Lahja blir stadig krassere og ingen orker å ha noe med henne å gjøre.

Det er en familie med stor taushet, en skulle tro at de ville ønske å flytte fra hverandre, men de blir. Dette er en usedvanlig slektshistorie fortalt med innlevelse og den nødvendige distanse. Personene blir levende mennesker og de viser deg livet sitt i alle fasetter. Anbefales!