Publisert i bøker

Vandreutstillinger

Cecilie Løveid fikk Brageprisen i 2017  for diktsamlingen Vandreutstillinger. Det er velfortjent for det er en stund siden jeg leste en hel samling som om det skulle være en spenningsroman. Løveid klarer å skape bilder, stemninger, får meg til å le og assosiere heftig mens jeg leser. Hun deler inn boken i kaptiler som Politisk teater, Redningsoperasjoner og Billedbekjennelser, disse overskriftene er som knagger i lesningen, jeg aner hvor hun skal. Hun tar meg som leser med på en utstilling av kunstverk og hun gir meg sin opplevelse av dem, mens hun beskriver situasjonen. Jeg har nå lest meg fram til at :Det er på mange måtar ein gamal sjanger Løveid utforskar og fornyar, den klassiske retorikkens ekfrase, som tyder ”dikt som skildrar eit kunstverk”.

Hun skriver om Sigbjørn Obstfelder I en eventuell tegneserie og hun skriver om Marina Abramovic i MoMa, en sekvens jeg har sett flere ganger på TV og egentlig blitt litt fasinert av. Jeg så utstillingen av Jan Groth i Bergen Kunsthall og når hun skriver diktet Strek, så kjenner jeg meg igjen og husker husbonden mumlet at «dette må være ulltråd med komplikasjoner» .

Jeg kan bare anbefale et dykk inn i denne diktsamlingen, den er vel verd å lese.

STREK
Så starter den forkullede dagen.
Hjulene på stolen tar et skritt.
Kullstøv faller på den store foten.
Han reiser seg og lar
ikke strekene møtes;
viser med armene hvordan strekene ikke møtes.
Han vil være linje
tynnere, tar et skritt selv. Skjelve.
Det kan bli så stille.
Snart blir jeg en fremmedkriger, sier han,
ber om å få satt strekene, dødens stylter,
fint opp mot veggen.

Publisert i bøker

Trilogien

Under Festspillene i Bergen skal Hordaland teater vise Andvake av Jon Fosse. Teaterforestillingen skal bygge på hele trilogien og ikke bare Andvake, men også Olavs draumar og Kveldsvævd, det kan bli spennende å se hvordan teateret løser dette. Nordhordland Litterære Selskap skal lese bøkene og snakke om disse og det er jo et kraftig insitament for at jeg skulle lese dem og. Jeg startet min lesing av Jon Fosse sitt forfatterskap med romanen Naustet, 60 sider ut i romanen holdt jeg på å gi opp for handlingen tuslet langsomt avsted og det skjedde liksom ingenting! Jeg fikk det gode rådet å se på fortellingen som en spiral som for hver omdreining avslører noe nytt. Dette var nyttig, så nå med en mer avslappet holdning leser jeg ivrig Fosse.

Trilogien ga Jon Fosse Nordisk Litteratur råds pris i 2015, bøkene er skrevet så helt i Fosse sin stil og ånd at det er en fryd å lese dem og se bilder av folk, landskap og handling stige fram foran øynene på meg. Han har et så billedrikt og poetisk språk at jeg ikke kan komme på noen som ligner.

Trilogien starter med Andvake der vi møter Alida og Asle som går omkring i gatene i Bjørgvin og leter etter et sted å bo. Alida er gravid, de er ikke gift, de har ingen penger, hva skal de gjøre? Ingen vil ta imot dem og der de får tilbud kjenner Alida seg utrygg på verten. Alida må sette seg og hvile, imens går Asle og leter videre, så har de et hus. Hvem bodde der før? Alida undrer seg, men fødselen kommer og en fødekone må hentes. Gutten Sigvald blir født og de faller litt til ro. Gjennom korte glimt får vi vite litt om Asle sin fortid der han levde sammen med moren Silja etter at mannen forsvant. Asle er spillemann slik som faren, det var slik han møtte Alida. Når Silja dør kommer en mann og vil ha tilbake naustet der de bodde. Asle og Alida må bo hos moren til Alida, det blir bare en kort natt for Asle er ute og finner en båt som kan seile dem til Bjørgvin. Alida og Asle elsker hverandre, men uten støtte fra omverdenen er det vanskelig og Asle tar liv for å skape en utvei for dem.

I Olavs draumar møter vi Asle som nå har tatt navnet Olav på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og Alida som nå heter Åsta. Han treffer Gamlingen som sier at nå skal han dømmes for drapene han har begått. Asle/Olav prøver å unngå ham og gjennomføre ærendet sitt, men han innhentes stadig og blir til slutt satt i fangehullet og hengt. Alida/Åsta er hjemme og venter på ham, men vet i sitt innerste at hun har sett ham for siste gang.

Kveldsvævd er den siste boken i trilogien og for meg ble dette den beste delen. Det er Ales datteren til Alida som forteller. Ales er gammel og ser tilbake på moren sitt liv. Hun forteller om Åsleik som finner Alida forkommen i Bjørgvin på leting etter Asle. Han tar seg av henne og gir henne husrom, mat og jobb som etterhvert går over i samliv. De får to jenter sammen Ales og Veslesyster. Veslesyster dør, men Ales lever videre får selv barn og blir gammel. Kveldsvævd oppklarer mye av det vi leser i de to foregående og samtidig bringer den ny dybde til kjærligheten mellom Alida og Asle, den fikk dem til å sveve i livet, over døden, inn i evigheten.

Hva er det som står igjen etter denne lesningen? Kjærlighet mellom Alida og Asle i livet og døden, tafattheten i møte med Gamlingen og omsorgen fra Åsleik. Framfor alt er det språket disse bøkene er fortalt med, det er en opplevelse!

Publisert i bøker

Støvets bok ; La Belle Sauvage

Dette er første bok i en berammet trilogi av Philip Pullman. Han har skrevet trilogien Den mørke materien og denne nye trilogien Støvets bok står ved siden av den før nevnte med nye fortellinger om Lyra i følge forfatterens nettside. Dette er fantasy av beste merke, bare så det er sagt med en gang. Pullman skaper en verden som ligger noe tilbake i tid, det er maktkamper, det er kontroll av menneskers tanker og det er et religionspoliti som kan få deg til å tenke på mange slags diktaturer både i dag og i vår nære fortid.
Hovedpersonen i boka er Malcom, sønn av verthuseieren til Ørreten. Dette vertshuset ligger ved Themsen, noen kilometer unna Oxford sentrum. Malcom er en nysgjerrig 11 åring som på fritiden jobber sammen med foreldrene på vertshuset. Han går på skolen og har mange venner, men han liker best å leke med daimonen sin Asta og være ute i kanoen La Belle Sauvage. Han er en trivelig gutt, men han irriterer seg veldig over Alice, en jente som arbeider på kjøkkenet i vertshuset. Hun erter ham fra første stund slik at moren til Malcom til slutt må gå i mellom dem og sette en stopper for dette. Malcom liker å følge med i samtalene på vertshuset og får på den måten vite mye om samfunnet rundt seg, ikke minst lærer han å observere folk. Han liker også å besøke nonneklosteret av St. Rosamunds orden som ligger på den andre siden av elven. Han er stadig innom kjøkkenet og hjelper til med ulike ting som skal gjøres.

En dag kommer det tre menn til vertshuset, Malcom legger merke til dem fordi de er anderledes enn de andre besøkende. De ber om å få et rom for seg selv og det er Malcom som serverer dem. Han blir utspurt om klosteret og de som bor der, bl.a. om de har en baby i sin varetekt. Dette er nytt for Malcom og han bestemmer seg for å spørre nonnene. Seinere er han ute med båten og ser en mann som står og venter på noen, han mister noe ned og finner det ikke igjen, men Malcom og Asta ser det. Før de kan komme ham til hjelp ser de at han går over en bro, der blir han tatt av to menn og ført bort. Malcom og Asta tror det er KDR som står bak, Den konsistoriale disiplinærretten. Dette er en kirkelig etterretningstjeneste som tar seg av kjetteri og vantro og er en inflytelsesrik organisasjon. De finner det mannen mistet, en eikenøtt, de lurer veldig på hva det kan være. Malcom klarer å åpne nøtten og finner et ark med en mystisk beskjed som han ikke skjønner noe av.

Det viser seg at det kommer en baby til klosteret, det er Lyra, datter til lord Asriel. Moren er mrs Coulters som ikke har noe til overs for barnet – tilsynelatende. Malcom blir helt fortryllet av barnet og vil gjerne se henne så ofte som mulig, passe på henne og gjøre alt for henne, noe som fører ham opp i store vanskeligheter og utfordringer.

Det er en spennede og interessant fortelling. Personene er levende og godt beskrevet og gjør at jeg som leser lever med og heier på Malcom og Alice. Det er mange detaljer og mye som skjer både mellom mennesker og menneskenes relasjon til naturen og naturkreftene. Det er bare å glede seg til neste bind av boken som ifølge denne artikkelen fra Wikipedia kommer på engelsk høsten 2018. Når kommer den på norsk Aschehoug?

Publisert i bøker

Alle kan drepe

Jørgen Brekke er ute med ny bok med politimannen Odd Singsaker som hovedperson og etterforsker av et spesielt drap. Jeg leste den forrige boken Avgrunnsblikk og  var vel sånn passe fornøyd med den, men denne var spennende og realistisk på en slik måte at jeg tenkte: dette kunne faktisk ha skjedd.

Boken starter i 1992 da en gruppe ungdommer som skal være sommervikarer på et aldershjem, kommer sammen og etterhvert får sterke relasjoner til hverandre. Det begynner ganske dramatisk da en av ungdommene, Selma sier: En av dere kommer til å drepe meg. Hun skriver på en krimroman og er en underlig skrue i den lille gruppen på fem som bor i samme brakke. Selma og Hedda kjenner hverandre fra før, mens de tre guttene ikke har møtt hverandre tidligere. De snakker om musikk, aktiv dødshjelp, om alderdom og de eldre som bor på hjemmet der de jobber. Det er en sommer som skaper varige minner hos alle.

I nåtid er Odd Singsaker med kollega Siri Holm på et bokbad på Trondheim folkebibliotek for å høre Anthon Bruun snakke om den siste boken sin.  Bruun har skrevet en kriminalroman som er blitt umåtelig populær. Han har fra tidligere mange bøker bak seg, men de har vært av det smalere slaget med tilsvarende leserskare. Hvorfor skriver en forfatter av hans kaliber en krim som ofte omtales med et skuldertrekk av de mer litterære forfatterne og kritikerne?
Mens Singsaker er der føder han kone Felicia en datter og han må for første gang ta ut pappaperm. Samtidig blir en mann funnet drept i huset sitt og etterforskeren Singsaker kjenner lysten til å ta jobben. Siden Felicia fortsatt er på sykehuset, drar Singsaker ut for å se på åstedet. Det ser ut som et vanlig drap, men noen, antakelig morderen har klort ut øynene på offeret. Det er en førsteamanuensis i litteratur på NTNU som er offeret. Hans kone Andrea blir avhørt, hun har vært på litteraturgruppe og er den som fant ham. Hun er i sjokk, men det er likevel noe ved henne som får Singsaker til å stusse. De prøver å finne løsningen i nærmiljøet, på arbeidsplassen og oppdager en relasjon til forfatteren Anthon Brun. Når Brun og Siri Holm forsvinner blir det virkelig dramatisk.

Kapitlene veksler mellom oppklaringen av mordet og forhistorien fra 1992. Dette er med på å sette ned tempoet i framdriften, men det gjør det også mer spennende å prøve å gjette seg fram til en mulig morder. Jeg er ekstremt dårlig til å gjette slikt og selvsagt kom avsløringen som en stor overraskelse på meg. Det er flott at handlingen er satt til Trondheim for da kan den som er kjent se for seg hvor vi befinner oss i handlingen. Det er troverdig, men jeg tenker litt på at Siri Holm må ha en utrolig høy smerteterskel…

Jeg synes fortsatt at Jørgen Brekke skriver godt, spennende og underholdende krim, vel verdt å bruke tid på.

Andre som har skrevet om boken er Tine, Artemisia og Min bok- og maleblogg

Publisert i bøker, Krim

Kvinnen i vinduet

Dette er en av de mest spennende kriminalromaner jeg har lest på lenge! A.J. Finn er et nytt bekjennskap for meg og jeg håper allerede nå på flere bøker fra denne forfatteren. Kvinnen i vinduet er en ikke-blodig, men medrivende fortelling om Anna Fox, barnepsykolog som i ti måneder ikke har gått ut av huset sitt i New York. Hun slipper bare inn fysioterapeuten og psykologen sin, hun tar uhorvelig mengder medisiner og drikker flaske på flaske med vin. Hun betrakter verden utenfor gjennom kameralinsen eller fra vinduene der hun vandrer fra rom til rom. Hun ser gamle svart-hvit filmer og gir råd på et nettforum til andre med psykiske problemer. Familien Russell flytter inn i nabohuset og hun får et nytt objekt å følge med på. Det mor, far og en sønn, de minner henne om hennes egen familie og det hun engang hadde.

Ved en anledning forviller hun seg ut, blir overmannet av angst og klarer ikke komme seg inn i huset sitt igjen. Da kommer fru Russell og hjelper henne inn, de snakker sammen og oppretter en slags kontakt. Noen dager senere hører hun et skarpt skrik og ser at fru Russell blir stukket ned. Hun ringer politiet, men når de undersøker er alt i den skjønneste orden i nabohuset. Hun treffer igjen fru Russell, men det er ikke kvinnen hun snakket med. Politiet mener de har gjort det som er nødvendig i saken, men Anna kan ikke la dette ligger og følger med både fra vinduet og gjennom kameralinsen. Hun følger etter fru Russell, men blir oppdaget og får beskjed av politiet om å holde seg unna denne familien.

Er Anna en pålitelig observatør? Hun tyller i seg alkohol og piller. Hun snakker med mannen og datteren sin, som hun sier hun er separert fra, men hvor er de egentlig? Det er mange overraskende vendiger i romanen og slutten er superspennede.

Som sagt, jeg ble helt fasinert av denne historien. Språket er godt, det er lett å lese og for de som er opptatt av gamle filmklassikere er det mange referanser til disse i teksten – noe som jeg synes er en bonus! Det er jo påske nå, så hva med denne? Jeg anbefaler den! Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Andre som har skrevet om boken er Beate og Åslaug

 

Publisert i bøker

Lempi

Minna Rytisalo debuterte med denne romanen i 2016 og den ble oversatt og gitt ut av Pax forlag i 2018. Boka har fått flere priser og det har den virkelig fortjent for Rytisalo skriver slik at personene hennes trer fram som levende mennesker og jeg blir interessert i hver enkelt av dem.

Boka har tre fortellere: Viljami, Elli og Sisko. Handlingen foregår under Fortsettelseskrigen i 1944 og framover. Viljami er første mann ut, han var gift med Lempi, en vakker kjøpsmannsdatter fra det nordlige Finland. Viljami er en sjenert og beskjeden mann, han blir helt overveldet når den vakre og livlige Lempi blir forelsket i ham og vil gifte seg med ham. Han selv kommer fra fattige kår, men han gjør alt for å gjøre huset og gården fra foreldrene så fine som mulig. De gifter seg og får en sommer sammen før han blir innkalt til krigstjeneste. Lempi er gravid og har bare hjelpejenta Elli med seg i hus og fjøs. Han blir skadet i krigen både fysisk og psykisk og bruker lang tid på å komme hjem. Han får vite at Lempi er borte, hun skal ha latt barna være igjen og reist med en tysker. Viljami er knust, hva kan livet by på nå? Det er en lyrisk beskrivelse av Lempi, landskapet og livet vi får i denne sekvensen. Viljami elsket virkelig Lempi, men elsket hun ham?

Neste person som forteller om Lempi er hjelpejenta Elli. Her får vi et helt nytt bilde av Lempi, en bortskjemt, lat og udugelig person. Elli hater Lempi, føler seg tråkket på og misunner den tydelige gleden Lempi og Viljami har av hverandre. Hun tar seg av hus og gård når Viljami må i krigen, Lempi gjør ingen ting. Når Lempi forsvinner er det hun som tar med barn og dyr og evakuerer. Hun kommer tilbake etter krigen og fortsetter arbeidet med å ta seg av alt som skal gjøres i huset. Hun håper på at Viljami skal se på henne som en ny kone, men han er oppslukt av sin egen sorg og ser ikke Elli på den måten. Det er lett å ikke like Elli. Hun lurer på folk, misunner og vi lurer på hva som egentlig skjedde da Lempi forsvant. Hvorfor er hun slik? Vi får noen små glimt av en jente som har blitt herset med, som har blitt utnyttet og som ikke har opplevd å bli verdsatt som et menneske i kraft av seg selv. Nå i huset til Viljami er hun nesten mor og nesten kone, bare nesten – hvem vet kan det bli helt?

Tredje forteller er Sisko, tvillingsøsteren til Lempi. Hun er ikke så vakker som Lempi, er skoleflink og kommer seg fram i verden. Hun gir oss bilder av barndommen og ungdomstiden de hadde sammen. Sisko forteller om en livsglad og ganske vill Lempi og om hvordan det hang sammen at Lempi giftet seg med Viljami. Sisko selv blir forelsket i en tysk soldat, Max. Han lover henne et nytt og godt liv i Tyskland etter krigen, men det er mye som blir anderledes når de kommer så langt. Det er en eldre Sisko som forteller, hun har blitt i Tyskland og vender tilbake til Finland for omsider å finne ut av hva som skjedde med søsteren. Hun kan ikke forstå at Lempi forlot et nyfødt barn og en liten gutt de hadde tatt til seg. Lempi var vill og gal, men ikke slik. Det er noe som ikke stemmer.

Dette var en flott leseropplevelse! Rytisalo skriver godt, landskap og personer blir levende og jeg kjører min egen «film» i hodet mens jeg leser. Jeg vil anbefale denne bok på det varmeste, den fortjener mange lesere!

Andre som har skrevet om boken er Beate og Tine. Takk til Pax for leseeksemplar.

Publisert i bøker

Fargene som forsvant

Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin har laget bildeboken Fargene som forsvant, den kom ut i 2017 og skulle vært med på min oversikt over 2017 bildebøkene, men først nå var den tilgjengelig på biblioteket. Det er en vakker, trist, rystende og håpefull bok.   En pike uten navn og hennes mor bor i en krigsrammet by. Det er mørkt, alt er ødelagt og hun har glemt alt som var fint, alt hun kunne glede seg over før. Moren trøster:
Snart er alt over, hvisker mor.
Og alt blir som før.
Men hvordan kan alt bli som før?

Den store fuglen som beskytter dem om natten kommer og minner piken på livet hun hadde. Den får henne til å huske de gode tingene, fargene og lydene, minner som er inne i henne og gir håp for en ny framtid.

Det er ikke mye tekst i boken, den er skrelt ned til det høyst nødvendige og det gir ekstra kraft til ordene, de får en egen poesi. Akin Duzakins illustrasjoner fyller ut teksten og gir en ekstra dimensjon gjennom fargebruk og detaljer som gir den voksne leseren assosiasjoner og som kan hjelpe den yngre leseren til å leve seg inn i pikens situasjon. Bildene viser ødelagte broer, veldig mange broer faktisk, hus i ruiner og fargebruken er mørk og dyster. Minnene som fuglen kaller fram har farger, men i en avdempet palett. Fuglens fortelling og råd om å holde sammen endrer fargene og får piken til å skimte farger igjen, både i fuglens vinger og i omgivelsene når dagen gryr.

Dette er heldigvis en bok som gir håp i en håpløs situasjon, en fin pratebok for barn som trenger å vite noe om verden utenfor oss og en bok som har et tydelig budskap til leseren både voksne og barn. Anbefales!

Publisert i bøker

Sing, unburied, sing

 Labbens lesesirkel valgte denne romanen av Jesmyn Ward til februarbok. Romanen vant National Book Award i 2017. Boken handler om Jojo på tretten år, søsteren Kayla, besteforeldrene Pop og Mam, moren Leonie og faren Michael. Mam har kreft og er svært syk, dette preger hele familien.  Leonie er svart og Michael er hvit noe som er problematisk i staten der de bor. Leonie er rusavhengig og det styrer livet hennes mer enn omsorgen for barna. Jojo og Kayla bor hos besteforeldrene og der bor også Leonie når hun dukker opp. Michael er i fengsel. Vi møter dem når Michael ringer og sier at han kommer ut fra fengselet. Leonie tar med seg barna og en venninne og kjører den lange veien til fengselet. Det blir en strevsom tur, for Leonie mangler den nødvendige omsorgen man må ha for å ta vare på barn. Vi får tilbakeblikk i Leonies liv gjennom hennes fortelling om broren Given som blir skutt av en fetter av Michael. Given dukker opp hver gang Leonie har ruset seg, han sitter og ser på henne uten å si noe, men hun føler ordene hans. Jojo vet at bestefaren Pop har vært i samme fengsel som Michael og han maser stadig på ham for å få han til å fortelle fra den tiden. Pop er svært motvillig til dette, men gir etterhvert etter og forteller om mishandling, hardt arbeid og vold mot de innsatte. Han forteller også om Richie, en gutt på tolv år som ble satt inn og som han prøvde å ta vare på. Når den vesle familien kommer fram til fengselet ser Jojo en gutt som har krøpet inn i bilen og sitter på gulvet. Dette er gjenferdet til Richie som forteller Jojo sin historie og  hans plan om å bli med tilbake til Pop slik at han kanskje kan hjelpe ham hjem, eller over på den andre siden av vannet. Det er bare Jojo og Kayla som kan se Richie og de er på hver sin måte fascinert av ham. Han blir med tilbake, Pop forteller slutten på historien om Richie, men det går ikke helt som han tenker.

Dette er en trist men fin historie om besteforeldre sin omsorg, å bli voksen, se og forstå sine foreldre og huske uten å måtte glemme. Det er håp som er gjennomgangstema i romanen. Boka er lett å lese, men ikke så lett å glemme.

Publisert i bøker

Født til å være helt; Den glemte visdommen bak styrke og utholdenhet

  Det er Christopher McDougall som stå bak denne besnærende tittelen. Han er kjent for å ha skrevet boka Født til å løpe som ble utgitt i 2012. Jeg leser vanligvis veldig lite faglitteratur og når jeg leser noe er det i hvert fall ikke noe som ligner denne boka. Jeg ble positivt overrasket! Ja, til de grader at jeg har skravlet løs om denne boka både til husbonden og andre som har krysset min vei. McDougall tar utgangspunkt i en kidnapping som foregikk på Kreta under andre verdenskrig. Tyskerne hadde okkupert øya, det var en liten og svært uorganisert gruppe engelskmenn og en mengde kretere som kjempet for hus, hjem og hverandre. En av heltene i historien Patrick Leigh Fenmor eller Paddy finner ut at de skal kidnappe en tysk general for å vise at det finnes en motstand midt i blandt dem. De gjennomfører dette stuntet, men denne historien blir bare brukt som en rammefortelling for å få fram hovedbudskapet: Hvordan var det mulig å gjøre noe slikt, hvem var mennskene som stod bak og hva var det som gjorde dem i stand til å utføre en så spektakulær handling? Forfatteren prøver å finne ut av dette ved å ta kontakt med Chris White som har som hobby å fordype seg i historien til Kreta. Han viser McDougall til andre som skapte forhistorien slik som John Padlebury og Xan Fielding. Likevel er det Kreta og folket på øya, deres liv og levemåte som gir grunnlaget for å kunne utføre heltedåder og overleve under ekstremt vanskelige forhold. Han går tilbake til den minoiske kulturen og undersøker legendene og de utrolige historiene om storverk, samtidig som han ser på hvordan mennesker som har prøvd metodene har klart å gjøre idrettsprestasjoner som er utenom det vanlige. Han tar også for seg kosthold og har en liten aksjon mot det karbohydrat rike kostholdet mange av oss har. Innimellom kommer han tilbake til den elleville historien om kidnappingen av generalen og vi får vite hvordan det går til slutt.

Det er godt skrevet, det er interessant og jeg blir litt oppglødd av tanken på at bevegelse er en naturlig ting, å komme i god form kan like gjerne skje gjennom lek og moro som gjennom kjedelig repetisjon av faste øvelser. Det var en fryd å lese denne boka! Anbefales! Takk til Pax forlag for leseeksemplar.

Publisert i bøker

Mor om natten

Mor om natten er en mye omtalt bok og jeg som aldri hadde lest noe av Niels Fredrik Dahl, tenkte at her var det noe nytt å hente. Det var det absolutt! Niels Fredrik Dahl skriver i denne boken om en sønn, hans mor, relasjonen til faren, til sine forskjellige kjærester og hovedpersonens alkoholavhengighet.

Det er tett og nært og teksten avslører hvordan foreldrenes liv preger barna. Er moren syk, slik som her blir alt man kan og ikke kan gjøre,   de sterke begrensningene, det som sitter igjen. Lære seg til å bevege seg uten å lage lyd, lukke dører lydløst, komme når den lille klokken ringer med vann, kalde kluter eller bare vente tålmodig til anfallet er over og dagene kan gå over i et annet tempo.

Noen år før moren dør får hovedpersonen dagboken hennes, eller hun kaller det for en nattbok. Han vil ikke ha den, men det lar seg ikke gjøre å si nei. Han lar boken ligge og tar den ikke fram igjen før det har gått en tid etter morens død. Gjennom bokens notater får han et annet bilde av moren. Oppveksten i Molde i skyggen av den vakre Bess, bombingen under krigen, morfarens ruin og skammen etter den. Moren har migrener og sliter psyksisk, hun går til behandling, men tørr ikke fortelle behandlereren sannheten, hva hun egentlig tenker og føler. Jeg-personen har to mødre, den syke og den friske:

Av og til tok jeg trikken til sentrum for å finne den andre moren min… Rundt omkring meg kom bibliotekarene langsomt gjennom den store åpne hallen, de kunne ikke bli mast på, kunne ikke bli dyttet på, kunne ikke skynde seg, måtte gli langsomt gjennom rommene, over de brune gulvene, forbi de grågrønne veggene. Innerst sto mor og lyste… (178/179)

Forfatteren vandrer mellom forholdet til moren, sitt eget liv som mann, elsker, gift, utro, med skrivesperre og voksende alkoholproblemer. Det er sterkt å lese om hvordan alkoholismen bygger seg opp og hvordan skrivesperren gjør veien til flasken raskere.

Dahl skriver poetisk om moren, om sitt forhold til du (antakelig sin kone) og naturen. De har flyttet til en øy og jeg ble minnet på landskapsbeskrivelsene i Linn Ullmann sin bok De urolige Dette forfatterekteparet har bodd på Fårö og kjent landskapet trykke på øyet, den ene med et barndomsfokus, den andre som en inntrenger som egentlig vil vekk, men som må bli. Det er forskjellig, men likevel så likt at jeg ble litt forstyrret og måtte google litt.

Dette er en roman som gjør inntrykk, den er omtalt som en av forfatterens sterkeste – jeg får lyst til å se nærmere på de andre bøkene hans. Anbefales!