Posted in bøker, lesing

Sommerlesing

20120718-184731.jpg
Jeg har delvis sukket meg gjennom Den hemmelige historien som Lines bibliotek og andre skal blogge om i slutten av måneden, mens husbonden har ledd høylytt av flere av bøkene han har lest denne sommeren. Da han avsluttet Teacher, Teacher av Jack Sheffield var jeg raskt ute og snappet til meg boken. Han hadde rett, historien om Jack Sheffield som kommer til en landsby i North Yorkshire som rektor på barneskolen er en herlig, rørende og morsom beretning om livet på skolen og i landsbyen. Det er som å lese James Herriot og se Med hjartet rette staden samtidig. Boka var ikke overhendig lang så jeg gikk snart over til det mer kriminelle med Elisabeth George og boka Fare i rødt. Jeg har lest uendelig mange av hennes bøker og så en dag orket jeg ikke mer av hverken Barbara Havers og Thomas Lynley, men det er altså utrolig hva litt avstand og ikke minst sommertempo kan gjøre med interessen. Det var stas å lese boka, selv om Lynley befinner seg i den dypeste sorg etter å ha mistet sin elskede Helen i et meningsløst drap. Havers er den lurvete betjenten med et hjerte av gull og sammen finner de ut av flokene. Husbonden har på ett eller annet vis vært utrolig heldig med bokvalget denne ferien for nå leser han Ferdaminne frå sumaren 1860 og forsyne meg ler han ikke godt over denne også! Kanskje en kjempeflink bibliotekar har gitt ham noen råd? Eg berre spyr????? Jeg gikk over til Liza Marklund og Prime time. Henne har jeg aldri lest noe av så dette var et nytt bekjenskap som jeg nok skal utforske videre. Hennes helt er Annika Bengtzon journalist med et, selvsagt, turbulent privatliv men superdyktig i jobben. Jeg må si at det er bra å lese om flinke damer, men må de ha det så trøblete på hjemmebanen for å virke virkelige? Jaja, damen kommer seg igjennom det meste og det er spennende nok til å lese på stranden, så da klager jeg ikke. Ferdaminne får jeg nok ikke lest i denne ferien for husbonden sier at den må leses langsomt….. Lurer på hvorfor?

Posted in blogger, foto

Litt fra gårsdagens fotografering.

Av en eller annen mystisk grunn får jeg ikke legge inn bilder direkte fra nettsider når jeg bruker mac-en, her kommer det opp advarsler og nektinger så jeg blir helt svimmel. Det henger nok mest sammen med at jeg ikke har giddet å finne ut hvordan det skal gjøres… men altså det tvinger meg til å ta bilder av bøkene jeg skriver om – og noen ganger tar jeg noen flere bilder som igår – med nydelig vær og krokusen i full blomstring. Ja, det begynte altså med en bok:

Så fant jeg ut at vårlyngen hadde jo faktisk blomstret en stund og kunne godt vises fram:Ja, siden jeg loffet rundt huset (i tøfler) så stod faktisk krokusen på tærne og hylte: se på meg, se på meg! – Og da må jo de få komme med:Og så var det så fint på fjorden at utsikten fra arbeidsrommet mitt må få være med…Våren er herlig og jeg burde være ute! Kanskje jeg skal ta med meg bøkene Macs for Dummies og WordPress for Dummies og se om jeg skjønner noe mer i vårsola?

Posted in bøker, Domestics

Titt-tei – Jungelbok

Farmor og Kasper har travle dager! Det er så utrolig mye som skal undersøkes og farmor hadde aldri tenkt at hennes skuffer og skap kunne inneholde så mye rart! Når det blir for mange ting på gulvet, tar vi gjerne en pause med en god bok. Vi har nå trålt igjennom Molly, Daniel i løvehulen, Mine første hundre ord og Titt-tei Jungelbok. Farmor er veldig begeistret for Mine første hundre ord av Kari Grossmann, mens Kasper liker best Titt-tei Jungelbok. Siden det nå er Kasper som til sjuende og sist har styringa så blir det ofte (hele tiden) til at vi leser Titt-tei Jungelbok.
Farmor og Kasper blar i boken sammen, dvs Kasper blar dobbelt så fort som farmor. Farmor leser :og Kasper roper Heihei, når enten flodhesten eller pandaen kommer fram bak klaffen. Både farmor og Kasper er motstandere av klaffer og styr i bøker, vi synes at det skal komme klart fram på siden hva dette handler om, derfor har Kasper nå begynt å rive klaffene ut av boken. Farmor derimot er ikke så glad i å rive ting ut av bøker som man faktisk skal lese en stund til, så vi kjemper litt der…

Farmor har mange bøker og det kan faktisk være litt slitsomt å komme over alt, men det er bare å ta en liten pause, så er vi igang igjen!

Posted in Bibliotek, litteratur

Kursdag

Så har vi vært på kurs igjen! Denne gangen om «Årets bøker for voksne», dvs Kulturfond bøkene som kom til bibliotekene i 2010. To muntre damer fra Rogaland presenterte et utvalg av bøker og ga oss sine helt personlige inntrykk av et intenst leseår. Deltakerne, vel femti damer og noen få menn satt fortumlet igjen etter fire timer der titler og synspunkt haglet ned over oss. Det var kjekt, det var nyttig og som noen bemerket «dette sparer oss for mange frustrerende opplevelser og det hjelper oss til å finne perlene». For det er akkurat det å finne de gjemte perlene – og formidle dem til leserne som er jobben. Nå sa de gode damene at: «det er alltid en leser til en bok», ja, i god Ønskebok-ånd, har vi lært oss at det finnes ingen bøker som ikke har en leser! Det er bare det at disse skal finne hverandre og det er ikke alltid så opplagt. En annen side,  som ikke bare kursholderne, men også det valige fotfolket på bibliotekene undrer seg over er hvordan forlagene tenker om forsidene på bøkene. Det utrolig mange anonyme forsider! Du har virkelig ikke peiling på hva boka handler om og når baksideteksten er et obskurt utdrag fra boka, ja hva skal motivere meg og andre til å lese akkurat denne? Selv som bibliotekarbeider er jeg ikke utstyrt med antenner som sier meg at denne boka inneholder en skatt som mange må få del i. (Hadde vært veldig greit forøvrig) Når kassene med kulturfondsbøker kommer finnes det ikke et fjon av informasjon om bøkene, med unntak av barne- og ungdomsbøkene. De fleste bibliotek har ikke satt av lesetid til de ansatte og all lesing foregår på eget initiativ og på egen fritid. Mange bibliotekfolk leser likevel avsindige mengder bøker fordi de er genuint interessert i litteratur OG at mange føler en strek forpliktelse til å holde seg orientert. – men altså for oss som liker å få et hint, hadde det vært stas med en forside som var med og fortalte sin del av historien. Som for eksempel denne:

Posted in bøker, tur

Så har vi turet igjen…

I dag gikk turen til Hjertåsfjellet, i følge mannen «eit enkelt lite fjell». Likevel satt jeg og gruet meg til å gå på tur! Det er helt bortinatta, selvsagt, men altså tanken på å slite seg opp på en topp og så kravle ned igjen, gjør meg helt matt. Valget idag stod mellom å gå en tur på golfbanen eller bestige et fjell og fordi det ikke regnet, ikke var det snø eller isdekke og været helt passe til «ein enkel og liketil» fjelltur, ja så var valget tatt før jeg visste ordet av det. Da vi gikk oppover oppdaget vi at det var ikke helt isfritt, men ikke værre enn at vi kom oss velberget over både myr og bekk. Siden jeg aldri hadde vært oppe på dette fjellet før og mannen bare en gang ( og da hadde han gått en annen vei) var det litt nøling angående retningen. Men vi traff en dame som så overhendig sporty ut og hun forklarte veien samtidig som hun sa at dette var «ein grådig fin tur». Akk, o ve, tenkte jeg da, dette blir slitsomt, men vi gikk trøstig videre og jeg snakket oppmuntrende til meg selv, slik som: «dette ligner i grunnen på filmen «Engelskmannen som gikk opp på en ås og kom ned fra et fjell» også tenkte jeg på den stakkars presten som døde under byggingen av den ekstra meteren (eller hvor mye det var), og håpet at jeg ikke ville ende på samme måte. Jeg kom meg opp på fjellet, fantastisk utsikt, og fjell nr. 8 kan hukes av på lista. Mine treningsvenninner har bestemt at vi skal gå opp på ti fjell i løpet av høsten og nå begynner tiden å renne ut, men hvis det ikke blir snø de næremeste ukene så skal det vel gå… daudlina er 31.12…

Vel og vakkert hjemme sank jeg ned i sofaen sammen med boka Hanndyr av Laura Zigman. Her utbrer hovedpersonen Jane Goodall (ikke hun med apene) seg om Ny ku – Gammel – ku teorien etter at hun har blitt dumpet av Ray. Jeg har lest boka før, men nå skal den inn i Ønskebok og da må den gjenoppfriskes. Første gangen jeg leste den lo jeg høyt og leste utvalgte passasjer for mannen, dette synes han ikke var morsomt i det hele tatt! Nå virker den ikke så morsom, men jeg humrer jo fremdeles av kapitler som: Prekopulativ fase. Trinn 1 Myten om mannens skyhet. – ja, så jeg tror jeg leser litt mer før det blir natt…

Posted in lesing

Boktagging

Jeg har blitt tagget av Eva som har funnet ut at jeg bør si noe om mine lesevaner – på nynorsk! Sidan Eva er ei grei jente og ihuga golfspelar, så gjer eg det det, sjølv om eg vil no si at det kostar meg litt å si noko systematisk om lesinga mi. Grunnen er enkel: eg les for tida etter reint lystprinsipp. Snakkar nokon entusiastisk om ei bok, grip eg straks fatt i ho og sjekkar om ho har noko å seie meg. Har ho det legg eg ho i ein av to stablar. Stabel ein: skal lesast straks, kanskje før den eg les no, Stabel to: skal lesast seinare – kanskje når det er ein ferie i sikte. Sidan eg er så heldig å jobbe på bibliotek, tar eg med meg bøker i begge kategoriar og stablar dei, heime – så veit eg kor dei er. Eg er god på fornyingar – vil berre undrestreke det!

Ja, så var det desse taggespørsmåla: Kva for bok les du akkurat no? Eg les Døren av Magda Szabó, ei sterk anbefaling frå andre i personalet. Boka har faktisk vore ei god stund i stabel to, men truslar om at folk spurte etter ho, gjorde at eg starta lesinga og det er ei strålande forteljing om hushjelpa Emerenc, hanhunden Viola og familien ho arbeidar for. Emerenc har ei brokete fortid, ho slepp ingen innanfor døra si (med  unnatak av oberstløyntanten) og ho gjer familien ho arbeidar for heilt avhengig av seg. Frua i huset som er forteljaren blir heilt besatt av nyfikne av kva som er bakom døra, men Emernce latar som ingenting og fortel ho heller dei villaste historier om livet sitt. Eg er no halvvegs i boka og ser fram til resten. Ja, som fleire av dei «tagga» har skrive, så les også eg fleire bøker samstundes. På senga les eg Margaret Atwood si diktsamling Eating fire og når  eg skal ta bussen og må ha ei lett bok les eg Torgny Lindgren: Pölsan – problemet med den er at eg fniser høgt og det høver seg ikke for damer på min alder – særleg på bussen.

Kor likar du best å lese? Oj, vanskeleg! Stolen på arbeidsrommet mitt? Senga? Sofaen i stua? Det blir nok Sofaen i stua – der er eg lengst vekke frå TV-en, tepper og puter nok og nærleik til kaffe, te, vatten og anna ein kan få bruk for. Jau, sofaen!

Kva for bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert? Ingen! Eg får ein utmerka film i hovudet kvar gong eg les, dessutan er eg ein visuell pingle. Eg lever meg inn i alle slags filmar, drøymer (dvs har mareritt) om dei om natta, og synest det meste er skummelt når det kjem på film.

Kva er favoritt boka di? Dette er eit umogeleg spørsmål – det er enklare med: nemn nokre store lesaropplevingar: Då kan eg nemne: Don Quiote, Hellemyrsfolket, Uroens bok (sjølv om eg enno ikkje er ferdig med ho), Det suser i sivet ( eg vert framleis heilt mjuk i hjartet når eg tenkjer på Mold og Vann Rotte), av Jon Fosse: Hundemanuskripta særleg Huff og huff, og Nei og nei, Sola klappar meg og diverse bøker av Margaret Atwood…

Er det nokre bøker du ser fram til å lese dei neste månadene? Ja…. Kva for bøker? Ei av svigerdøtrene mine har lånt meg Barnepiken av Kathryn Stockett, (som Knirk har blogga om) den har jo «alle» lese, men eg skal no dilte etter så den skal nok lesast snart. Eg skal lese fleire av Torgny Lindgren m.a. Norrlands akevitt og Per Olof Enqvist står på programmet. Nordhordland Litterære Selskap les islandsk i år og då skal det vel lesast eit par bøker til før vi rundar nytt år og nytt land.

Kva syns du er den finaste forsida på ei bok? Eg trur du er galen! Det er ikkje mogeleg å svare på noko slikt! Det er klart forsider er viktige, men eg synest at heile inntrykket boka gir er vikitgare. Korleis er utstyret? Trykken, papiret – er det illustrasjonar, korleis er pagineringa, tåler boka å bli lesen, frakta rundt og ha mitt favoritt bokmerke mellom sidene utan å få hakk i papiret?

Det tok litt tid å svare på alle desse ransakande spørsmåla, men no er eg i mål og skal feire med å slenge meg på sofaen med ei god bok!

Posted in bøker

Nattog til Lisboa

I sommer leste jeg Nattog til Lisboa av Pascal Mercier (psevd – men la han nå for all del ha det). Da avreisen til Lisboa nærmet seg hadde jeg bare hundre sider igjen og valgte å la boka bli hjemme, noe jeg i ettertid er svært glad for. Denne boken er av noen blitt sammenlignet med Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Hvis man er på jakt etter bøker om bøker, så kan jo dette stemme, men ellers ville jeg følt meg lurt. Historien om Raimund Gregorius er ikke jakten på en bok, men heller jakten på sitt eget liv og jakten på forfatteren (Amadeu Prado)som skriver slik at å sette seg på toget til Lisboa blir viktig, ja, nesten uavvendelig. Omtalene av boka har vært mer på den lunkne siden, men jeg hadde noen herlige timer og fant noen setninger her og der som var til å klippe ut. (Gjorde det ikke!)

«Det var de menneskene som leste, og det var de andre» (s.82)

«Ved daggry neste morgen, den første dagen i november, gikk jeg til buen av enden i Rua Augusta den vakreste gaten i verden.» Skriver Prado, forfatteren Gregorius prøver å forstå og finne ut hvorfor han handlet som han gjorde for lenge siden. Det blir en ekstra dimensjon til lesingen når jeg faktisk har gått gjennom hele Rua Augusta, kjøpt kaffe og vin i et av de eldste utsalgene i byen,

sett på folkelivet og den vakre buen nede mot havnen.

En bue som fører til plassen og en hel buegang, som på en varm ettermiddag er kjølig og lokker meg til å bli, akkurat som Prado – glemme tanken på å reise fra Lisboa.

Et siste sitat: «Altså er ordet menneskenes lys,» sa han. «Og tingene finnes først riktig når de blir uttrykt i ord» » Og ordene må ha en rytme,» sa Gregorius, » en rytme som for eksempel den ordene til Johannes har. Først da, først når de er poesi, kaster de virkelig lys over tingene. I ordenes skiftende lys kan de samme tingene jo se helt ulike ut» (s.388)

Posted in bøker

Å lese sittende eller liggende.

På vei til Bibliotekmøtet på Hamar tok jeg med meg Roland Barthes: Japan: tegnenes rike. (1996) Jeg hadde fått anbefalt boka fordi den handlet bl.a. om japanernes forhold til haiku og haikudikntningen ( takk Kjell Ivar!). Boka er utgitt i en serie som kalles Litterær palimpsest og er nok ikke blant de mest utlånte i biblioteket. Boka er på ca 120 sider og Barthes skriver om det å reise til et land der språk, gester og kultur er svært forskjellig fra det europeiske, ta for eksempel maten! s. 20: Middagsbrettet ser ut som det fineste bilde: En ramme som på mørk grunn åpenbarer ulike gjenstander (skåler, dåser, asjetter, spisepinner, små hauger av matvarer, litt grå ingefær, noen stilker av en oransje grønnsak, brun saus i en skål), og ettersom disse karene og matbitene er små og knappe, men tallrike, kunne man si at middagsbrettet virkeliggjør definisjonen på malerkunst, som i følge Piero della Francesca «ikke er annet enn en fremvisning av flater og legemer som forminskes eller forstørres i rommet».

Og slik fortsetter det. Jeg lener meg langt bakover, nesten liggende i flysetet, seinere i togsetet, kommer til hotellet og fortsetter å lese avslappet helt til jeg kommer til side 74 Meningens innbrudd. Her begynner Barthes å skrive om haikudiktningen på en slik måte at jeg setter meg opp i stolen, lengter etter notatblokken, begår en av de største syndene i en bibliotekbok! Ja, jeg streker under, legger merkelapper inn både her og der, holder nesten på å lage eselører, men innser i siste øyeblikk at jeg kan ikke lese i denne boken uten å ankre opp ved skrivebordet med nødvendig rekvisita ved min side. Bare les denne setningen: Haikuen har den renheten, den kuleformen, ja, den tomhetensom utmerker en note i musikken. (s.81)

Jeg har kommet meg hjem igjen og skal prøve å viske vekk alle strekene og gjøre de nødvendige notatene på et dertil egnet sted. Jeg ser fram til en stund med langsom omigjenlesing og nytelse – og gjett om jeg kommer til å sitte opp i stolen!

Posted in art, bøker

Imot kunsten – for en nytelse

Jeg har nettopp avsluttet Tomas Espedal: Imot kunsten, og er fortsatt oppslukt og betatt av den stille intensiteten i boken. På bare 163 sider skriver han om familien, seg selv, veien mot forfatterskapet og betraktninger om det å skrive på en slik måte at «filmen» kjører uanstrengt i hodet mitt. Boken fikk Kritikerprisen og det er fortjent, en nydelig bok! Han skriver om dette at vi ikke kjenner våre barn, så feil og så sant, tenker jeg. For jeg kjenner mine barn, tror jeg nok, men det er likevel sider ved dem jeg ikke kjenner fordi jeg vil alltid innta «mamma-posisjonen» i deres liv og som meg så har vel de og saker og ting de vil spare mor for… Eller rett og slett holde for seg selv!

Noen ganger, når jeg har lest en bok som gjør inntrykk, føler jeg meg som en Imaginær elefant slik som denne som er laget av Kurt Johannessen. Følelsen av å ha kjørt nesa inn i noe som det tar litt tid å fordøye – og finne ut av. Jeg har vel en følelse av at sist leste bok er en sånn en!

Posted in bøker

Mammutsalg!

I går ble det Mammutsalgutflukt på husstanden. Min kjære har en absolutt bokgal venn som fyller hus og heim med bøker fra gulv til tak, bokstavelig talt! Inspirert av hans siste kjøp på mammutsalget var også min gode mann klar for å kaste seg ut i salgets allehånde fristelser. Jeg er alltid klar for fristelser og særlig når det gjelder bøker! Vi fant både det ene og det andre, mer enn bokhyllene våre tåler og vel så det. Jeg har tenkt at jeg en gang skal kassere fra egne hyller, men det er ennå noen hull her og der så inntil videre er saken utsatt. En av bøkene vi fant er skrevet av Pierre Bayard og har den besnærende tittel: Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Klart den ble kjøpt inn siden min leseliste bare blir lenger og lenger! Dessuten er jeg redd det er altfor mange bøker jeg bare kan glemme å få lest, men denne skal jeg lese – om ikke annet for å opprettholde et svakt skinn av interessert bokleser.