Posted in bøker

Bildebøker om bestefedre

I min lesing av bildebøker fra 2016 nærmer jeg meg litt utålmodig slutten. Når jeg ser igjennom de norske bildebøkene, de som kom igjennom nåløyet til Norsk Kulturfond og som er kommet inn på biblioteket – ser jeg at det finnes et lite utvalg av bildebøker med bestefedre i framtredende roller. Hvorfor er det slik? Er bestefedre mer medgjørlige? Har bedre tid? Ny rolle for bestefar eller påvirket av Odd Nordstoga: «Ein farfar i livet skull alle ha»?

Her er et par:

snarveien-1

Ingeborg Eliassen / Åshild Irgens : Snarveien. Cappelen Damm

Bestefar skal følge Maya til barnehagen. Han har kommet med nattoget og må sove litt først, så mamma og Maya må være stille. De leker at de ikke kan snakke, noe illustrasjonene understreker. Mamma må gå og bestefar og Maya begir seg på vei. Maya kan veien, det kan bestefar og, men det er Maya som bestemmer selv om bestefar prøver å komme med innspill. Veien Maya bestemmer de skal følge går forbi en katt, dyrebutikken, over en bro, bortom et tre der det ligger en død fugl som må begraves og synges over, forbi en hage med bær og epler, bortom hesten, et stopp ved kiosken og så kommer de til barnehagen. Et kart bak i boka viser veien de har gått og kanskje kan de som leser finne flere veier de kunne ha tatt – til og med en raskere?

Illustrasjonene til Åshild Irgens følger teksten ganske nøye, men tar seg også noen «friheter» til glede og underholdning for leser og medleser.

 

 

bestefar-blir-verdensmester-1

Geir Lystrup/Malgorzata Piotrowska: Bestefar blir verdensmester

Barnebarnet spør: Bestefar kan du lese for meg? Men bestefar skal bli verdensmester og da må han trene og trene. Han trener vektløfting og det går veldig bra til han hører om mauren som kan løfte sin egen tyngde fem ganger. Da vil bestefar bli verdensmester i høydehopp! Han hopper og trener, men så får han høre om grashoppa som kan hoppe ti ganger høyere enn seg selv. Nå vil han bli verdensmester i løping, men så møter han en mus som løper dobbelt så fort. Bestefar gir seg ikke, han vil bli verdensmester – og han prøver seg utallige ting. Når barnebarnet klarer å overtale ham til å hoppe på trampoline og han skal bli verdensmester i akrobatikk, faller bestefar i bakken, beinet knekker og han må på sjukehuset. Da endelig kan han bli verdensmester i å være bestefar, sitte stille i en stol og lese for barnebarnet.

Dette er en ganske lang og omfangsrik bildebok. Illustrasjonene til Piotrowska følger teksten nøye, men lager også små snedige sidehistorier. Barnebarnet har en mørk hudfarge og er slik et kjærkomment innslag i det helhvite barnebildet bildebøkene ellers gir. Jeg er usikker på hvem som egentlig er målgruppen her – besteforeldre som skal realisere seg selv i pensjonsalderen eller kunnskapsoverføring til barn om hvor fantastisk naturen er i all sitt mangfold? Dette kan være en bok å samtale om – viktigheten av å ta seg tid sammen, men og en mulighet til å undre seg sammen over skaperverket.

Det er mye bra i norske bildebøker og selv om jeg som voksen leser kan undre meg litt over både tematikk og mulig målgruppe er det barna vi skal lese for. De på sin side er ofte åpne for eksperiment både i tekst og bilde – og der kunne vel noen og enhver av oss gå ut av komfortsonen og prøve noe nytt?

Posted in bøker

Noen bildebøker

Biblioteket mottar barne- og ungdomsbøker fra Norsk kulturråds innkjøpsordning og disse bøkene er vi pålagt å beholde i fem år. Nå kan det sies mye om denne ordningen, noe jeg skal avstå fra her, men for bibliotek med små budsjett setter K-fond bøkene et strekt preg på boksamlingen. Heldigvis så er det slik at svært mye av barne- og ungdomslitteraturen som vi mottar er det en sann glede å lese og formidle. Derfor tenkte jeg at nå tar jeg et dykk i siste mottatte kasse og ser hva jeg finner av bildebøker og her er de:

Jeg jublet da jeg så at det var en ny bok av Bjørn Rørvik i kassen. Jeg er blod-fan av den-rett-halede-grisen og reven! Rørvik`s ordoppfinnerglede og Per Dybvig`s rufsne strek garanterer en frydefull stund for store og små. I denne boken Purriot og den usynlige mannen er det Ragnar Aalbu som er illustratør og hans uttrykk er svært forskjellig fra Dybvig. Der Dybvig spiller opp mot teksten, går Aalbu i en sterkere dialog med den voksne leseren, noe som kanskje er en fordel dersom den voksne skal lese boka flere ganger. Ragnar Aalbu er en erfaren illustratør som har flere strålende bøker bak seg og han løser oppgaven her på en fin måte ved å trekke inn elementer fra filmer vi voksne har sett i Agatha Christies Poirot-episoder. Dette går antakelig barneleseren hus forbi, men for den voksne gir det fine assosiasjoner. I denne boken er Rørviks univers grønnsaker. Alle personene er en eller annen grønsak som kan identifiseres. Hvorfor det da, Rørvik? Kunne du ikke funnet opp ett eller annet slafstyttebær – slik at vi kunne ha noe å google på? Purriot er detektiv og han er gift med Paprika, han får en telefon fra bestemor Blom som har blitt overfallt av en ukjent person. Purriot reiser til Hurlumheia (veldig kjekt navn!) og treffer både bestemor Blom og den lille gutten Per Sille som også har blitt slått ned. Purriot løser saken i god Agatha Christie/Poirot-stil og han er klar for nye eventyr. Jeg er litt betinget begeistret for denne boka. Fint skrevet og bra gjennomført, men jeg føler vel at skjemaet som Rørvik har gitt seg selv ved å lage en barnetekst assosiert mot Agatha Christie, har gitt ham en noe trang ramme. Jeg skulle ønske at han i neste runde slår seg litt mer løs fra rammen og lar sin purrehelt gjøre helt nye og overraskende ting.

Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger har sammen laget Emilie lager en katt. Dette er en bildebok der tekst og bilde er helt integrert i hverandre, teksten sier bare det som er høyst nødvendig og bildene bærer fortellingen. Lilian Brøgger er dansk illustratør med en stor produksjon bak seg. Hun våger å lage enkle bilder, stole helt på streken og at hun står overfor en medskapende leser. Denne gangen er det fortellingen om Emilie som vil lage en katt. Pappa spør om hun kan ha med seg Max for han vil sove. Det er klart Emilie lar Max være med for da har hun alt hun trenger: maling, koster og Max, lillebroren. Det er Max som er lerretet hennes og etter som malingen skrider fram blir Max mer og mer fargerik og lei, mens Emilie maler i en salig rus av farger. Det ender med at både Emilie og Max kryper inn i pappas seng og sover sammen med ham.

Selma Lønning Aarø, forfatter og Tiril Valeur, illustratør har sammen skrevet Vampyrlus! Dette er fortellingen om Mimmi og Mattis som er bestevenner. De går i barnehagen sammen og de bor i samme hus, men i hver sin oppgang. Hver ettermiddag etter barnehagen leker de sammen i sandkassa. De bygger en by der Mimmi er ordfører og Mattis jobber på bensinstasjonen. Mattis vasker bilen til ordføreren og kommer med is og bolle når ordføreren ber om det. Når Mattis faller og slår seg, er det Mimmi som kommer med rensevann og plaster. Alt er fryd og gammen helt til Astrid med langt krøllete hår flytter inn i samme oppgang som Mattis. For Mattis vil være med Astrid og han viser henne hvor alt er og han leker med henne i sandkassa. Mimmi synes Mattis er kjempeteit! En dag ser hun en gutt uten hår på hodet, det er Anton og han kan fortelle at mamman hans klipte vekk alt håret hans fordi han hadde fått lus. Anton forteller Mimmi alt om lus, eller vampyrlus – for det er egentlig det de er – de suger blod ut av små barn! Mimmi får en ide! Hun går og klemmer noen gutter på skolen, for på skolen er det mange som har lus. Hun låner lua til Oskar og ligger med den om natten for i lua til Oskar må det være lus. Planen er at Mimmi skal få lus og så skal hun klemme Anita og da får hun lus og hva skjer med håret til Anita da? – bare tenk!

Sjalusi og hevn, dette kan vi relatere til alle sammen, men Aarø og Valør gjør det med innlevelse og et godt glimt i øyet. Dette er en morsom og småspennende bok for de store barna i barnehagen og kanskje også første klasse.

https://i1.wp.com/www.gyldendal.no/var/ezwebin_site/storage/images/gyldendal/barn-og-ungdom/3-6-aar/tambar-og-sjumilsstoevlene/1235461-12-nor-NO/Tambar-og-sjumilsstoevlene_hd_image.jpgTambar og sjumilsstøvlene av Tor Åge Bringsværd og Lisa Aisato, var siste bildebok i kassen. Bringsværd har skrevet flere bøker om Tambar og Lisa Aisto har illustrert alle i et tradisjonelt uttrykk. Historiene om Tambar som er et troll, men som bor sammen med menneskene og familien hans er morsomme og i god Bringsværd-stil får han oss til å få øye på alle de rare tingene vi sier og gjør – ja, når en betrakter det hele fra et trollperspektiv. Denne gangen er det trollmor som har fått nesegurk! Det er en sykdom som troll plutelig kan få, dvs at nesen vokser i et veldig tempo og det eneste som hjelper er å sprinkle over med nasensprinkelsnåsen. Denne medisinen finnes bare i Bergen på trollapoteket som selvsagt ligger i Troldhaugen. Trollfar må ta på seg sjumilsstøvlene for å hente medisin og Tambar og bestevenninen Gurine må være med for å holde på kompasset – for det er langt til Bergen, må vite.Bøkene om Tambar er lette å formidle, det mange detaljer i bildene og dermed mye å snakke om.

Posted in bøker

Når Eli tagger bloggere, jajajajajaja

Eli har skrevet om sine første bildebok opplevelser og bedt flere gjøre det samme. Dett er egentlig en ganske grusom øvelse. Det går da opp for meg hvor overgitt barn er til de voksne som omgir det – og her er jeg selv skyldig! Men altså- etter å ha ransaket hjernekassa dukker det opp et par bildebøker fra den gang Tidens gullbøker var en gjenganger i bursdagsselskaper som en passende gave til jevnaldrende eller som presang fra en eller annen besøkende. Broderen og jeg fikk en gang hver vår bok, han fikk Fridolin av Ging og jeg fikk Prinsesse Dag-Gry av Walt Disney (oversatt av Alf Prøysen). Jeg husker hvor rasende jeg var fordi jeg måtte lese denne sløye prinsesseboka, mens han kunne lese om Fridolin som var mye mørkere og skumlere enn min. Jeg tror jeg ytret meg ganske høylydt, intenst og lenge slik at mine nærmeste voksne ble både dystre og oppgitt over denne dama, men det er meget mulig jeg husker helt feil her. Jeg har en følelse at det ble mye Egner, Karius og Baktus, men bildebøker begynte jeg først å interessere meg skikkelig for da jeg gikk på Bibliotekskolen  og seinere da jeg selv fikk barn. Jeg tenkte at mine unger skulle få lese så mange bildebøker som de på noen mulig måte kunne komme over – og hva skjer?!? Min førstefødte legger sin elsk på «Vår vesle jord» av Reidar Johan Berle! Boka er fin den, men etter å ha lest den flere ganger hver dag i flerfoldige måneder begynte jeg å «miste» boka. I stedet fant jeg Serafin og Plym, illustrerte folke-eventyr og Den lille larven Aldrimett – å hvilken lykke da vi kunne fordype oss i disse! Min sønn synes nok at begrensingen på bare femgangerom dagen lesing av «Vår vesle jord» var snippelig. Til tross for dette har vi et greit forhold – og han leser fortsatt bøker, men ikke bildebøker – og det er jo litt synd.

Posted in Bibliotek

Eventyrstund med haiku

I går var det min tur til å ha eventyrstund, men det hadde jeg dessverre glemt! Jeg har puslet med et haikuopplegg for barnehager de siste dagene, så jeg fant fram noen dikt, en bildebok på vers og eventyret om Pannekaka. Det kom to grupper fordi bussselskapet har skiftet ruter og plutselig er det ikke mulig å komme til biblioteket i rett tid. Som de fleksible menneskene vi er så ble det da en eventyrstund for de som kom med buss og en for de gående. Da jeg skulle begynne å lese dikt av Basho sa jeg at han levde for ca 400 år siden, om de kjente noen som var så gamle? Til min store overraskelse kjente de flere, ja, for flere av barna var fire år – og et par nuller, hva betyr vel det? Jeg leste om kattens kjæreste, om blekkspruten og hakkespetten, de satt med store øyne og fulgte med. Ei jente kommenterte at hennes katt het Eple, men noen kjæreste hadde hun ikke. Jeg leste eventyret om Pannekaka, men det var kjedelig, de gjespet høylydt! Bildebok på vers derimot, helt flott! Jeg fikk igjen(!) bekreftet at barn er åpne for det meste og haiku er som dem, korte og dypt tenkende.

Posted in seminar, Uncategorized

Seminarlykke!

Jeg hadde gleden av å være ordstyrer på Nettverket Ord & Bilde sitt seminar på Nasjonalbiblioteket den 10. og 11. september. Det er lenge siden jeg har følt meg så lykkelig over å være med på et seminar. Flinke forelesere, godt forberedt og jeg lærte noe nytt i hvert innlegg. Da vi planla dette tenkte vel ikke bare jeg at dette blir bra, men at det skulle bli SÅ bra var det ingen av oss som ante. Islenderen Bjarni Hinriksson snakket om kunstnergruppen Gisp, påvirket av Disney men med sitt meget selvstendige uttrykk. Tiina Pystynen som snakket om sine egne bøker om kjærlighetens vilkår. Og Hans Ivar Stordahl som på superkort varsel snakket om Manga, det var imponerende! På det første seminaret Nettverket arrangerte var det en av deltakerne som etterpå sa til sin arbeidsgiver: Jeg er så takknemlig for at jeg fikk delta. Sånn føler jeg det og, jeg er så takknemlig for at jeg fikk møte alle disse flotte menneskene, høre noe av det de kan og lære noe nytt! Kanskje det ikke passer seg å være så happy for eget arbeid, men jobben min var å legge til rette, foredragsholderne gjorde jobben – den skal de ha all ære for!