Publisert i bøker

Trilogien

Under Festspillene i Bergen skal Hordaland teater vise Andvake av Jon Fosse. Teaterforestillingen skal bygge på hele trilogien og ikke bare Andvake, men også Olavs draumar og Kveldsvævd, det kan bli spennende å se hvordan teateret løser dette. Nordhordland Litterære Selskap skal lese bøkene og snakke om disse og det er jo et kraftig insitament for at jeg skulle lese dem og. Jeg startet min lesing av Jon Fosse sitt forfatterskap med romanen Naustet, 60 sider ut i romanen holdt jeg på å gi opp for handlingen tuslet langsomt avsted og det skjedde liksom ingenting! Jeg fikk det gode rådet å se på fortellingen som en spiral som for hver omdreining avslører noe nytt. Dette var nyttig, så nå med en mer avslappet holdning leser jeg ivrig Fosse.

Trilogien ga Jon Fosse Nordisk Litteratur råds pris i 2015, bøkene er skrevet så helt i Fosse sin stil og ånd at det er en fryd å lese dem og se bilder av folk, landskap og handling stige fram foran øynene på meg. Han har et så billedrikt og poetisk språk at jeg ikke kan komme på noen som ligner.

Trilogien starter med Andvake der vi møter Alida og Asle som går omkring i gatene i Bjørgvin og leter etter et sted å bo. Alida er gravid, de er ikke gift, de har ingen penger, hva skal de gjøre? Ingen vil ta imot dem og der de får tilbud kjenner Alida seg utrygg på verten. Alida må sette seg og hvile, imens går Asle og leter videre, så har de et hus. Hvem bodde der før? Alida undrer seg, men fødselen kommer og en fødekone må hentes. Gutten Sigvald blir født og de faller litt til ro. Gjennom korte glimt får vi vite litt om Asle sin fortid der han levde sammen med moren Silja etter at mannen forsvant. Asle er spillemann slik som faren, det var slik han møtte Alida. Når Silja dør kommer en mann og vil ha tilbake naustet der de bodde. Asle og Alida må bo hos moren til Alida, det blir bare en kort natt for Asle er ute og finner en båt som kan seile dem til Bjørgvin. Alida og Asle elsker hverandre, men uten støtte fra omverdenen er det vanskelig og Asle tar liv for å skape en utvei for dem.

I Olavs draumar møter vi Asle som nå har tatt navnet Olav på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og Alida som nå heter Åsta. Han treffer Gamlingen som sier at nå skal han dømmes for drapene han har begått. Asle/Olav prøver å unngå ham og gjennomføre ærendet sitt, men han innhentes stadig og blir til slutt satt i fangehullet og hengt. Alida/Åsta er hjemme og venter på ham, men vet i sitt innerste at hun har sett ham for siste gang.

Kveldsvævd er den siste boken i trilogien og for meg ble dette den beste delen. Det er Ales datteren til Alida som forteller. Ales er gammel og ser tilbake på moren sitt liv. Hun forteller om Åsleik som finner Alida forkommen i Bjørgvin på leting etter Asle. Han tar seg av henne og gir henne husrom, mat og jobb som etterhvert går over i samliv. De får to jenter sammen Ales og Veslesyster. Veslesyster dør, men Ales lever videre får selv barn og blir gammel. Kveldsvævd oppklarer mye av det vi leser i de to foregående og samtidig bringer den ny dybde til kjærligheten mellom Alida og Asle, den fikk dem til å sveve i livet, over døden, inn i evigheten.

Hva er det som står igjen etter denne lesningen? Kjærlighet mellom Alida og Asle i livet og døden, tafattheten i møte med Gamlingen og omsorgen fra Åsleik. Framfor alt er det språket disse bøkene er fortalt med, det er en opplevelse!

Publisert i bøker

Lempi

Minna Rytisalo debuterte med denne romanen i 2016 og den ble oversatt og gitt ut av Pax forlag i 2018. Boka har fått flere priser og det har den virkelig fortjent for Rytisalo skriver slik at personene hennes trer fram som levende mennesker og jeg blir interessert i hver enkelt av dem.

Boka har tre fortellere: Viljami, Elli og Sisko. Handlingen foregår under Fortsettelseskrigen i 1944 og framover. Viljami er første mann ut, han var gift med Lempi, en vakker kjøpsmannsdatter fra det nordlige Finland. Viljami er en sjenert og beskjeden mann, han blir helt overveldet når den vakre og livlige Lempi blir forelsket i ham og vil gifte seg med ham. Han selv kommer fra fattige kår, men han gjør alt for å gjøre huset og gården fra foreldrene så fine som mulig. De gifter seg og får en sommer sammen før han blir innkalt til krigstjeneste. Lempi er gravid og har bare hjelpejenta Elli med seg i hus og fjøs. Han blir skadet i krigen både fysisk og psykisk og bruker lang tid på å komme hjem. Han får vite at Lempi er borte, hun skal ha latt barna være igjen og reist med en tysker. Viljami er knust, hva kan livet by på nå? Det er en lyrisk beskrivelse av Lempi, landskapet og livet vi får i denne sekvensen. Viljami elsket virkelig Lempi, men elsket hun ham?

Neste person som forteller om Lempi er hjelpejenta Elli. Her får vi et helt nytt bilde av Lempi, en bortskjemt, lat og udugelig person. Elli hater Lempi, føler seg tråkket på og misunner den tydelige gleden Lempi og Viljami har av hverandre. Hun tar seg av hus og gård når Viljami må i krigen, Lempi gjør ingen ting. Når Lempi forsvinner er det hun som tar med barn og dyr og evakuerer. Hun kommer tilbake etter krigen og fortsetter arbeidet med å ta seg av alt som skal gjøres i huset. Hun håper på at Viljami skal se på henne som en ny kone, men han er oppslukt av sin egen sorg og ser ikke Elli på den måten. Det er lett å ikke like Elli. Hun lurer på folk, misunner og vi lurer på hva som egentlig skjedde da Lempi forsvant. Hvorfor er hun slik? Vi får noen små glimt av en jente som har blitt herset med, som har blitt utnyttet og som ikke har opplevd å bli verdsatt som et menneske i kraft av seg selv. Nå i huset til Viljami er hun nesten mor og nesten kone, bare nesten – hvem vet kan det bli helt?

Tredje forteller er Sisko, tvillingsøsteren til Lempi. Hun er ikke så vakker som Lempi, er skoleflink og kommer seg fram i verden. Hun gir oss bilder av barndommen og ungdomstiden de hadde sammen. Sisko forteller om en livsglad og ganske vill Lempi og om hvordan det hang sammen at Lempi giftet seg med Viljami. Sisko selv blir forelsket i en tysk soldat, Max. Han lover henne et nytt og godt liv i Tyskland etter krigen, men det er mye som blir anderledes når de kommer så langt. Det er en eldre Sisko som forteller, hun har blitt i Tyskland og vender tilbake til Finland for omsider å finne ut av hva som skjedde med søsteren. Hun kan ikke forstå at Lempi forlot et nyfødt barn og en liten gutt de hadde tatt til seg. Lempi var vill og gal, men ikke slik. Det er noe som ikke stemmer.

Dette var en flott leseropplevelse! Rytisalo skriver godt, landskap og personer blir levende og jeg kjører min egen «film» i hodet mens jeg leser. Jeg vil anbefale denne bok på det varmeste, den fortjener mange lesere!

Andre som har skrevet om boken er Beate og Tine. Takk til Pax for leseeksemplar.

Publisert i bøker

Mor om natten

Mor om natten er en mye omtalt bok og jeg som aldri hadde lest noe av Niels Fredrik Dahl, tenkte at her var det noe nytt å hente. Det var det absolutt! Niels Fredrik Dahl skriver i denne boken om en sønn, hans mor, relasjonen til faren, til sine forskjellige kjærester og hovedpersonens alkoholavhengighet.

Det er tett og nært og teksten avslører hvordan foreldrenes liv preger barna. Er moren syk, slik som her blir alt man kan og ikke kan gjøre,   de sterke begrensningene, det som sitter igjen. Lære seg til å bevege seg uten å lage lyd, lukke dører lydløst, komme når den lille klokken ringer med vann, kalde kluter eller bare vente tålmodig til anfallet er over og dagene kan gå over i et annet tempo.

Noen år før moren dør får hovedpersonen dagboken hennes, eller hun kaller det for en nattbok. Han vil ikke ha den, men det lar seg ikke gjøre å si nei. Han lar boken ligge og tar den ikke fram igjen før det har gått en tid etter morens død. Gjennom bokens notater får han et annet bilde av moren. Oppveksten i Molde i skyggen av den vakre Bess, bombingen under krigen, morfarens ruin og skammen etter den. Moren har migrener og sliter psyksisk, hun går til behandling, men tørr ikke fortelle behandlereren sannheten, hva hun egentlig tenker og føler. Jeg-personen har to mødre, den syke og den friske:

Av og til tok jeg trikken til sentrum for å finne den andre moren min… Rundt omkring meg kom bibliotekarene langsomt gjennom den store åpne hallen, de kunne ikke bli mast på, kunne ikke bli dyttet på, kunne ikke skynde seg, måtte gli langsomt gjennom rommene, over de brune gulvene, forbi de grågrønne veggene. Innerst sto mor og lyste… (178/179)

Forfatteren vandrer mellom forholdet til moren, sitt eget liv som mann, elsker, gift, utro, med skrivesperre og voksende alkoholproblemer. Det er sterkt å lese om hvordan alkoholismen bygger seg opp og hvordan skrivesperren gjør veien til flasken raskere.

Dahl skriver poetisk om moren, om sitt forhold til du (antakelig sin kone) og naturen. De har flyttet til en øy og jeg ble minnet på landskapsbeskrivelsene i Linn Ullmann sin bok De urolige Dette forfatterekteparet har bodd på Fårö og kjent landskapet trykke på øyet, den ene med et barndomsfokus, den andre som en inntrenger som egentlig vil vekk, men som må bli. Det er forskjellig, men likevel så likt at jeg ble litt forstyrret og måtte google litt.

Dette er en roman som gjør inntrykk, den er omtalt som en av forfatterens sterkeste – jeg får lyst til å se nærmere på de andre bøkene hans. Anbefales!

Publisert i bøker

Krokodillens gule øyne

I februar og mars skal Nordhordland Litterære Selskap lese Katherine Pancol sin suksessroman Krokodillens gule øyne. Romanen er oversatt til mange språk og dette er den første av trilogien som det etterhvert ble.

Romanen handler om Josephine (Jo), hennes mann Antonio og deres to døtre Hortense og Zoe, søsteren Iris, hennes mann Philippe og deres sønn, moren deres Madame Mor og ikke minst hennes mann Marcel (Chef) og hans elskerinne. Antonio er arbeidsledig og har et forhold til en frisør, dette har vært åpnebart for alle unntatt Jo som lever for familien sin, setter alle andre først og tenker absolutt ikke på seg selv. Hun er forsker og spesialist på 1100-tallet og tjener til familiens opphold gjennom dette arbeidet. Når det omsider går opp for Jo at Antonio bedrar henne, kaster hun ham ut og han flytter med elskerinnen til Kenya for å drive krokodilleoppdrett. Iris har giftet seg med den vakre og velstående advokaten Phillipe og har alt det penger kan kjøper for, men hun kjeder seg. I et middagsselskap forteller hun til en forlegger at hun skriver en roman om 1100-tallet. Han blir i fyr og flamme og ber henne vise ham et utkast. Iris prøver å komme seg ut av dette, men bordet fanger og hun overtaler Jo til å skrive romanen og få pengene, mens hun, Iris, skal ta seg av markedsføringen og være bokens ansikt utad. Jo trenger pengene desperat og går med på dette. Hun har også fått noe arbeid med å oversette kontrakter for Phillipe og har mye å gjøre. Døtrene til Jo savner faren sin og Hortense lar alt sitt raseri over at de har dårlig råd, at moren ikke bryr seg om hvordan hun ser ut og ikke minst at de bor i en forstad til Paris og ikke i byen gå utover moren. Hun mener Jo bør være hyggeligere mot både Madame Mor og søsteren Iris, men selv for Jo er det grenser for hvor mye hun skal la seg tråkke på. Antonio tar kontakt med familien, han har tatt opp et stort lån som Jo i sin distraksjon har skrevet under på og som de nå begge er ansvarlige for. Han får ikke lønn fra sin kinesiske samarbeidspartner og det er derfor Jo som sørge for tilbakebetalingen av lånet. Antonio har store planer, men vil de bli virkelighet?
Jo går på biblioteket for å få ro til å arbeide og der møter hun Luca. Han er vakker, mørk og mystisk og Jo blir avstandsforelsket, men de får kontakt etterhvert og Jo oppdager hvor opplivende det er at noen ser henne som kvinne og ikke bare som et inventar. Marcel, Madame Mor sin ektemann og stefar til Jo og Iris ønsker seg mest av alt et barn, men det har Madame Mor aldri innvilget ham. Han søker trøst sekretæren, men hun vil ikke bare være en leverandør av et barn og krever at Marcel frigjør seg fra konen. Det er mye som står på spill både for den ene og den andre i denne romanen.

Pancol skriver lett og godt om sine personer, det er ikke noen dyp karaktertegning her, men gir et innblikk i et fransk miljø. Det er kanskje kontrastene i verdisynet som er det tydeligste trekket i fortellingen, Madame Mor, Iris og Hortense på den ene siden og Jo, Zoe, Phillipe og sønnen hans på den andre. Romanen er en koseroman og er vel en disse som man med fordel kan lese i dypet av en lenestol, på sofaen eller en sløv søndag. Trenger du en avslappende roman? Denne kan anbefales!

Publisert i bøker

Eg elska ho

I Nordhordland Litterære Selskap skal vi i vår lese fransk litteratur og første dame ut er Anna Gavalda: Eg elska ho, som kom uti 2002 på Samlagets serie Nattbiblioteket dette var et virkelig artig tiltak fra Samlagets side og flere svært interessant bøker kom ut i denne serien som dessverre ble lagt ned etter kort tid.

Det er vel flere som har lest bøkene til Anna Gavalda? Om ikke alle så sikkert Saman er ein mindre aleine, en roman som gikk som en farsott da den kom ut i 2005. Eg elska ho var Gavalda sin debut som romanforfatter  og viser hvor god hun er til å skrive dialoger som skaper bilder og stemninger i hodet på leseren.

Boka forteller om Cloé og svigerfaren Pierre som sitter i sommerhuset hans og snakker sammen. Cloé var lykkelig (trodde hun) gift med  Adrien, de har to barn sammen og bor i Paris. En dag pakker Adrien kofferten og reiser fra Cloé og barna, han har funnet en ny og nå er det brått og brutalt oppbrudd. Cloé gråter og gråter, svigerfaren har hun aldri hatt et særlig nært forhold til, men nå er det han som tar seg av henne. Han lager mat, forteller om broren Paul, får henne og barna ut på tur, holder dem i gang og prøver Cloé til å forstå at livet ikke er slutt selv om ekteskapet er over. En kveld de sitter og snakker sammen forteller Pierre om sitt liv og sin kjærlighet til en annen kvinne. Det blir en skjellsettende opplevelse for Cloé og hun aner at det finnes noe nytt for henne og.

Dette er et kammerspill mellom Pierre og Cloé. Det er dialogen som holder handlingen i gang og som gjør at jeg som leser blir drevet framover side for side. Det er minimalt med beskrivelse av omgivelser og de få henvisninngene som vi får bare intensiverer samtalen. Dette er en roman vel  verd å bruke litt tid på.

Publisert i bøker

Den motvillige fundamentalist

Det er av og til noen omveier som må til for å bli oppmerksom på en bok eller en forfatter. Jeg leste om forfatteren Mohsin Hamid og hans nye bok fra 2017 Exit West en roman som handler om flyktningkrisen. Jeg ble nysgjerrig på forfatteren og begynte å lete i bibliotekkatalogen om noe var oversatt til norsk og her fant jeg Den motvillige fundamentalist  som på norsk i 2007 og har vært nominert til Booker-prisen.

Denne korte romanen (160 s) handler om Changez, en ung pakistansk mann som kommer til USA og tar utdanningen sin på Princeton Universitet. Han får toppkarakterer og får jobb hos Underwood Samson, et analysefirma som sjekker den økonomiske statusen i firma verden over. Changez må flytte til New York og trives umiddelbart:

Jeg ble, på fire og et halvt år, aldri amerikaner, men newyorker ble jeg umiddelbart (s.31)

Mye av min tidlige begeistring for New York hang utvilsomt sammen med min begeistring for Underwood Samson (s. 32)

Changez treffer Erica en vakker, hvit, rik og populær pike som bærer på sorgen etter sin ungdomskjæreste som døde av kreft. Changez blir en nær venn av henne, men han ønsker mer, men Erica er bedøvet av melankoli og er ikke i stand til å ta imot annet enn vennskap.

Changez og hans team er på oppdrag utenlands da flyene krasjer inn i tvillingtårnene og vi får merkedagen 9/11 2001. Han ser på hendelsen på TV og opplever at han halvveis gleder seg over det som skjer, men blir forskrekket over sine egen tanker og reaksjoner. Når han er tilbake i USA opplever han at atmosfæren er anderledes. Han blir stadig kontrollert, når han er ute og reiser er det han som blir grundigst sjekket og kollegene på kontoret holder en viss avstand. Han kommer til et punkt hvor han ødelegger en stor sjanse til å bli forfremmet i firmaet og vender tilbake til Pakistan og Lahore der han underviser på universitetet og bringer sine tanker om USA og deres evne til å invadere andre land, videre til studentene.

Romanen fortelles gjennom en monolog. Changez nærmer seg en amerikaner som sitter på en kafe i Lahore og han forteller historien sin til ham. Vi hører ingenting fra amerikaneren, men hans reaksjoner blir formidlet gjennom Changez svar. Dette er en utrolig snedig måte å skrive på for spenningen opprettholdes fra første øyeblikk. Hva vil Changez med denne fortellingen, vil han bare fortelle eller har han andre planer. Er det amerikaneren som har en plan og Changez prøver å komme han i forkjøpet?

Lettlest og spennende bok med et anderledes blikk på det amerikanske.

Publisert i bøker

Gå aldri fra meg

Etter å ha lest Resten av dagen av Kazuo Ishiguro fikk jeg lyst til å lese andre bøker av ham. Jeg så flere i Blogglandia snakket pent om Never let me go eller som den heter på norsk Gå aldri fra meg.

Gå aldri fra meg er en dystrere bok enn Resten av dagen og gjorde et sterkere inntrykk fordi personene boken handler om ikke har eller prøver å gjøre noen valg utover å følge sin bestemmelse. Bokens forteller er Kathy, hun tenker tilbake på årene på Hailsham sammen med vennene Ruth og Tommy. Hailsham var en idyllisk kostskole hvor de fikk vite at de var spesielle, enestående og at de hadde en bestemmelse. De brukte mye tid på kunst, leste litteratur og diskuterte. De hadde formyndere som passet på at de ikke overtrådde reglene for skolen og de hadde den mystiske Madame som kom for å se på kunstverkene de hadde laget og hun tok med seg det beste de hadde laget. Det er en varm og fin beskrivelse av fellesskapet mellom venner, småkrangling og gjenoppretting av vennskap.

Det likevel noe som skurrer, for allerede tidlig i boken får vi vite at det er noe som heter donorer og omsorgspersoner, hva er egentlig dette? Når Madame kommer så virker det som om hun er redd for dem og ikke vil se ordentlig på dem og hvertfall ikke ta i dem.

Når de er ferdige med skolen reiser de til noen hytter for å venne seg til livet utenfor skolen, men å ta seg ut i verden og oppdage nye ting sitter langt inne. Kathy forundrer seg i ettertid over hvorfor de ikke brukte mer tid på å utforske området de bodde i, hvorfor de var så knyttet hverandre og det de hadde opplevd på Hailsham. Hun velger å bli omsorgsperson og forlater vennene sine Ruth og Tommy. De mister kontakten men på en av reisene sine til et omsorgssenter treffer Kathy Ruth igjen og de gjenoppretter kontakten. De minnes dagene på Hailsham, men svært mye er forandret og kontakten blir aldri den samme.

Jeg vil ikke fortelle så mye mer om boka, men håper at flere får lyst til å lese denne. Ishiguro skriver fantastisk godt, han beskriver miljø og personer slik at de trer fram og det er nesten som om jeg har vært tilstede. Anbefales!

Publisert i bøker

Rigels øyne

Dette er tredje boka om familien på Barrøy på Helgelandskysten. De andre bøkene er De usynlige og Hvitt hav,  det er særlig den første boka Roy Jacobsen har fått mye skryt for og med rette. Jeg har ikke lest bok nr. 2, men det tror jeg at jeg må gjøre nå, ikke for å få helhet i trilogien, men fordi han skriver så bra og han lar menneskene i romanene tre så tydelig fram.

Denne boka Rigels øyne handler først og fremst om Ingrid Barrøy, hun har fått et barn med Alexander en russisk krigsfange som hun reddet da skipet Rigel ble senket utenfor øyene der hun bor. Barnet Kaja er ti måneder, året er 1946, krigen er offisielt over og Ingrid begir seg ut på vandring for å prøve å finne faren til barnet. Hun møter mange mennesker både folk som oppriktig ønsker å hjelpe henne og de som har ting de ønsker å skjule. Det var mange som under krigen befant seg på begge «sider» og nå under krigsoppgjøret er det vanskelig for dem å stå fram med det de gjorde. Ingrid får hjelp til å følge sporet etter Alexander, men hun gjør også smertefulle oppdagelser og kjenner på både avmakt og sinne.

Samfunnet på 40-tallet etter krigen må ha vært svært anderledes enn vi kan forestille oss i dag. Folk var nok mer vant til at det stadig var noen på leting etter familiemedlemmer, kjente og kjære som var kommet vekk fra hverandre under krigsårene. Ingrid blir møtt med en vennlighet og omsorg som vi kanskje ikke ville finne i dag? Det er en vakker vandring gjennom Norge og innlandet som på alle måter er så anderledes fra der hun kom fra, men folk er folk noen hel ved og andre med noe råte i bånn. Det er en fin bok å lese enten du har lest begge de forrige eller du bare får lyst til å lese denne.

Tine  og Rose-Marie har også skrevet om denne.

Publisert i bøker

Lyset bak øynene

Lyset bak øynene er oppfølgeren til Der fire veie møtes av Tommi Kinnunen. I denne romanen er det Helena og hennes nevø Tuomas som er hovedpersonene, men vi får også se livene til de andre i familien fra en annen vinkel og noen flere år framover. Kinnunen er en fabelaktig forteller, jeg må bare si det med en gang! Han får personene til å tre fram og bli levende mennesker – og det er bokas styrke.

Helena må flytte fra familien for å gå på blindeskole når hun er ni år. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan hun lengter hjem, den strenge skolen og hvor hardt hun må jobbe for å klare alt. Vi får høre om Tuomas som er yngste sønn til Johannes, Helena sin bror. Han går på biblioteket for å låne en bok, en bok som kan fortelle ham om han er homofil. Han flytter fra Lopotti, en liten by i Nord-Finnland til Helsingfors, der det er enklere å leve med sin legning. Han ønsker å møte familiens forventninger, men han har også en drøm om å stifte sin egen familie.

Helena utdanner seg til pianostemmer og treffer Kari, mannen hun gifter seg med. De er stormende forelsket og de vil gjerne ha barn, men Helena aborterer flere ganger og Kari viser fram noen svært ubehagelige sider av sin personlighet.

Vi kommer tett på hele familien og får glimt av deres historie både i fortid og den de lever ut akkurat nå.

Det er en gripende roman, både livssituasjonen til den enkelte og miljøet de lever i er så godt og levende beskrevet. Jeg vil anbefale å lese Der fire veier møtes først, for ellers kan det lett bli strevsomt å få alt til å henge sammen.

Det er flere som har skrevet om boka blant andre Tine, Kleppanrova og Rose Marie

Publisert i bøker

Samtaler med katten

Noen ganger er behovet for å lese en kosebok særdeles påtrengende. Denne boken av Eduardo Jáuregui med forsidebildet, blurben og det hele så ut til å være den perfekte søndagettermiddagboken. Det var den også, for i løpet av noen timer var den lest. Mens jeg leste boka kom jeg på at jeg for et par måneder siden hadde lest en bok som lignet denne Ditt andre liv begynner når du forstår at du har bare ett av Raphaëlle Giordano. Begge bøkene handler om damer som må ta et oppgjør med sin livsstil, sine valg og finne en ny retning.

Samtaler med katten har spanske Sara León som hovedperson. Hun har flyttet til London sammen med Joaquin, men forholdet mellom dem er langt fra hva det en gang var. Hun oppdager at han har hatt en elskerinne i to år og i stedet for å ydmyke seg og be om tilgivelse slik Sara ønsker, gjør han det slutt mellom dem og Sara må flytte ut. Rett før denne oppdagelsen kommer katten Sibylla inn i livet hennes og dette er en katt som til og med kan snakke. Sara er knust, gråter og raser og vil egentlig gi opp. Katten gir Sara gode livsråd og gjennom denne dialogen finner Sara tilbake til sin sanne kreative sjel, et sunnere liv gjennom katha yoga, vegetarianisme og sykling til jobben. Hun forsoner seg med morens død og finner tilbake til familien. Ja, også øyner vi en ny mann i en ikke så fjern framtid. Boka er lettlest, men som sin forfatter er Sara også opptatt av relasjoner på jobben, bli kjent med de du arbeider med, mer enn bare det overfladiske – og ikke minst ha det gøy på jobben. Det var kanskje det beste med denne boka for ellers ble det litt mye katteliv for meg…

Ditt andre liv begynner når du forstår at du bare har ett – her er det franske Camille som er hovedperson. På vei hjem kjører hun i grøfta og i et håp om å få hjelp med bilen treffer hun Claude Deponel. Det er ikke bare bilen som har kjørt i grøfta –  hun selv er utslitt av jobb, rutiner og et trist ekteskap. Claude forteller at han er «rutinolog» og hun lider av langt fremskredet «rutinisme». Han tilbyr seg å hjelpe henne med å komme ut av denne lidelsen. Claude gir henne oppgaver som hun skal løse og hun får små brev og oppmuntringer på veien fra ham. Sakte tar Camille et nytt grep om livet sitt, hun våger å gjøre det hun har drømt om og gir seg selv gjennom denne forandringen en ny start. Hun har den samme mannen, barnet, leiligheten, men hun har en ny tro på seg selv og er ferdig utdannet «rutinolog» – klar til å hjelpe andre.

Dette er nok en bok som havner i hylla «lettlest dameroman», men om du tror at du er angrepet av «rutinisme» kan det være en ide å sjekke lista bak i boken slik at du raskt kommer deg på beina igjen.

Som Claude så vist sier til Camille: «Jeg – dvs du Camille, er den eneste som en ansvarlig for mitt liv og min lykke». Skriv det på en Post-It lapp les det hver dag.

Som pausebøker fungerer disse to helt utmerket, kanskje man til og med får noen nye ideer?