Publisert i bøker

Varm melk

Romanen Varm melk av Deborah Levy var kortlistet til Man Booker-prisen for 2016 – og det skjønner jeg godt, for dette er en roman som jeg kommer til å tenke på en god stund framover. Jeg-fortelleren er Sofia, hun reiser med moren Rose til Almería i Sør-Spania til en meget dyr klinikk som dr. Gómez driver. De er her fordi Rose er syk, hun kan ikke gå – dvs noen ganger kan hun gå, sykdommen flytter seg og gir henne alle slags plager. Sofia er blitt morens pleieassistent, en som henter vann – alltid feil vann – som triller rullestolen hit og dit og sørger for at Rose får det hun trenger. Sofia har en halvferdig doktoravhandling i antropologi liggende på vent, på samme måte som hennes personlig liv ligger på vent. Faren den greske Christos Papastergiadis har forlatt moren og Sofia og startet en ny familie i Athen. Behandlingen på klinikken til dr. Gómez er forunderlig og moren protesterer heftig mot å bli fratatt medisinene sine og få de underligste oppgaver – er han egentlig lege og kvalifisert? Sofia må stort sett holde seg unna klinikken og blir kjent med tyske Ingrid som broderer vintage klær, hennes kjæreste Matthew, Juan som arbeider på skadestuen og Julieta Gómez – datteren til dr. Gómez. Disse utfordrer henne på forskjellige måter. Ingrid tester grensene hennes (grensene dine er som sand – sier Julieta) og fasinerer og skremmer Sofia. Hun reiser til Athen for å treffe faren, hans nye kone og barnet de har fått. Hun må overnatte i et lagerrom på en camingseng som raser sammen når hun legger seg på den. Den nye kona er fire år eldre enn henne, faren er 69 år, datteren deres, søsteren til Sofia er noen måneder. Sofia vil at faren skal stilles til ansvar for å ha vært fraværende i hennes liv i 11 år, men han på sin side vil at hun skal se hans perspektiv. Hun spør ham om penger til å avslutte doktorgraden sin i USA, han avfeier henne med at det finnes stipend. Sofia opplever at han har avskrevet dem og gått videre. Sofia reiser tilbake til Spania og oppdager at behandlingen til moren har tatt en ny vendig, hva gjør hun nå? Sofia vil bli likt, hun både vil og ikke vil leve sitt eget liv, men så lenge hun bruker all sin tid på moren slipper hun å ta ansvar og finne ut av hva hun egentlig vil.

Det er en intensitet i framstillingen av forholdet mellom mor og datter som jeg ikke har lest på lenge, samtidig er det en dobbelhet som gjør at boka kan leses på flere måter – det er ikke bar ett svar. Ønsker moren at Sofia skal være der for henne hele tiden? Ja og nei. Ønsker Sofia å gi slipp på alt sitt eget for morens del? Ja og nei. Klarer de å finne en vei til et noe mindre klaustrofobisk forhold? Kanskje.

Deborah Levy blir i denne boken sammenlignet med Virginia Woolf og det er ingen dum sammenligning. Denne boka kan anbefales. Jeg fikk boka som leseeksemplar av Solum forlag.

Andre som har skrevet om boka er Rose Marie

Publisert i bøker

Ved elven

Endelig har også jeg lest John Hart sin mye omtalte krim Ved elven. Jeg begynte på boken, hadde et opphold hvor jeg i mellomtiden leste Tørke av Jane Harper og så fortsatte jeg igjen på Ved elven. Dette er jo ikke en optimal måte å lese bøker på, men sånn ble det denne gangen. Det gode med dette var at jeg så tydelig hvordan Jane Harper er påvirket av John Hart, det er interessant, men dessverre også avslørende for den mer uerfarne forfatteren Jane Harper. For John Hart klarer i sterkere grad å skape virkelige personer bak sine plott og Jane Harper er ikke der ennå.

Ved elven handler om Adam Chase som vender tilbake til hjembyen etter fem års fravær. Han ble anklaget for å ha drept en ung mann, men han ble frikjent. Likevel mener mange av innbyggerne i byen at han er skyldig og ønsker ham ikke velkommen tilbake. Når det dukker opp et lik til er politiet kjapt på plass for å undersøke om han har noe med saken å gjøre. Det viser seg at mange har ting å skjule og mange historier er ikke fortalt i sin rette sammenheng. Adam treffer igjen Robin som var kjæresten hans før drapsanklagen, hun mener han sviktet henne ved å flytte. De finner tilbake til hverandre, men det er ikke bare enkelt å begynne på nytt når historien ser ut til å gjenta seg.

Jeg likte boka, storyen og måten Hart beskriver relasjonene mellom personene, det er passe spennende og det er enkelt å følge historien. Jeg har lest Syndenes forlatelse og denne boka her styrker bare mitt inntrykk av at John Hart er en forfatter å følge videre. Jeg gleder meg allerede til neste bok av ham.

Tine  og Artemisias Verden har også skrevet om Ved elven

 

Publisert i bøker

Tåkens hersker

Når jeg ser at Carlos Ruiz Zafón kommer med en ny bok stiger forventningene og jeg håper på en ny Vinden skygge. Fikk jeg det? Ikke denne gangen for dette er et ungdomsverk av Ruiz Zafón og egentlig skrevet som en roman for unge. Boka er på 230 luftige sider, temaet har eventyrlige og magiske element og som ungdomsbok fungerer den helt fint. Med Vindens skygge som referanse faller den dessverre igjennom og blir ikke noen høydare for meg.

Boka handler om familien Carver som reiser fra byen de bor i til en liten landsby ved Atlanterhavskysten. Det er faren, urmaker og oppfinner på si, moren, søstrene Alicia og  Irina og broren Max. Tiden er juni 1943 og flyttingen skyldes at krigen trappes opp og det blir utrygt å bli boende der de er. Max lever i sin egen verden og selv om resten av familien har snakket vel og lenge om å flytte kommer dette som en stor overraskelse på ham. De kommer til byen og på stasjonen oppdager Max at stasjonsklokken går bakover. En innpåsliten katt dukker opp og Irina klarer å skrike seg til å ta katten med til deres nye hjem. De kommer til huset der de skal bo og det er også her merkelige lyder, ting som forsvinner og en skulpturpark der skulpturene endrer stilling. Max blir kjent med Roland og bestefaren hans Victor Kray. Roland bor i et lite skur på stranden og bestefaren er fyrvokter. Roland og Max dykker ved skipet Orfeus som sank en natt for mange år siden, dette skipet har en voldsom dragning på dem og de kan ikke la være å stadig dra ditt ut. Max er en smart gutt og aner at alle de merkelige tingene som skjer har en sammenheng. Han får høre deler av historien om huset de bor i av Victor Kray, men han forstår at her ligger det enda mer bak.

Det er en spennende og magisk historie, men jeg savner dybde i personskildringene og miljøet er slik at jeg ikke er helt sikker på hvor vi er i verden. Forandledningen for at familien flytter er krigen, men hvorfor er den så aldeles fraværende?

Som ungdomsbok og til blodfansen kan den absolutt anbefales og skal du lese noe lett og småskummelt – så hvorfor ikke denne.

Både Tine og Artemisia har skrevet om boken og er mer begeistret enn meg.

Publisert i bøker

Arthur Peppers makeløse reise

Phaedra Patrick har skrevet denne lettleste og koselige romanen om Arthur Pepper. Arthur Pepper er 69 år, det er ett år siden kona Miriam døde og han har stort sett vært i dvale siden. Hans gesjeftige nabo Bernadette har kommet med mat til ham, prøvd å oppmuntre ham til å gå ut, begynne livet på nytt og komme seg videre, men Arthur vil være i fred. På ettårsdagen for dødsfallet bestemmer han seg likevel for å rydde i konas saker og under oppryddingen finner han et armbånd med noen charm. Han kan aldri huske at Miriam gikk med noe slikt og hvem har egentlig gitt henne dette? Et av charmene er en liten elefant med et telefonnummer og Arthur bestemmer seg for å ringe nummeret. Han får snakke med en indisk lege som forteller at Miriam var barnepiken hans, som han var veldig glad i. Arthur begynner jakten på hvor de andre charmene kommer fra og oppdager at det er hendelser i sin kones liv som han ikke har visst om. Han har heller ikke spurt henne og nå er det for sent. Arthur oppdager at kona har levd et mangslunget og fargerikt liv og han blir stadig mer forundret over at hun valgte ham som verken er spennende eller fargerik. Han lærer og erfarer nye ting i livet og han begynner å sette pris på andre mennesker omkring seg.

En av blurbene på boka sier: «En sjarmerende og uforglemmelig fortelling». Enig i del en, uenig i del to. Boka er sjarmerende, men langt i fra uforglemmelig. Det er en kosebok! Litt sår fordi alle som har mistet en nær og kjær person vil kjenne seg igjen i den lammende sorgen og overraskelsene som følger med når man rydder opp etter noen – ikke alle er like hyggelige. Boka er likevel mest koselig og lettlest – en fin pause hvis leseambisjonen for sommeren har blitt i meste laget….

Publisert i bøker

Presidentens hatt

Regnskapsfører Daniel Mercier føler han trenger å trøste seg selv, så han spanderer på seg et herlig måltid med havets frukter på et elegant brasseri i Paris. Kona og sønnen er bortreist, han vet at regnskapsavdelingen der han jobber skal omorganiseres, det er ikke mye å glede seg over. Mens han sitter der kommer president Mitterand sammen med et par andre menn og setter seg ved nabobordet. Presidenten og selskapet hans går og i det Daniel Mercier skal til å gå oppdager han at Mitterand har glemt igjen hatten sin. I stedet for å si ifra til personalet på brasseriet tar Daniel på seg hatten og går ut på gaten. Han føler seg anderledes, han tør alt han før ikke hadde selvtillit til, han tar ordet under omorganiseringmøtet i avdelingen dagen etter og tilværelsen endrer seg. Daniel er sikker på at det er presidentens hatt som gjør dette for ham og han føler seg bedre enn noen gang. Han får en ny ansvarsfull stilling og flytter til en ny by. Han mister hatten og den kommer på hodet til en dame som skal treffe elskeren sin. Han har lovet å forlate sin kone i mange år, med hatten på hodet forstår kvinnen at han aldri kommer til å forlate konen og hun gjør det slutt. Hun føler ingen sorg, men setter seg på en benk og fullfører en novelle som hun sender inn til en nasjonal konkurranse. Hatten legger hun fra seg på en benk i parken. En skjeggete og uflid mann kommer og setter seg på benken, han er på vei til sin ukentlige samtale med psykologen. Han har tidligere skapt fantastiske parfymer og var kjent for sin nese som kunne skille ut alle slags dufter, men nå hadde denne evnen forlatt ham og han er dypt depriment. Han tar opp hatten og lukter på den og kjenner igjen en av parfymene han har skapt og en annen som han også kjenner igjen. Han går til timen med psykologen og mens han er der tenker han på hvor lite han får ut av disse timene. Han går igjennom parken og prøver å kjenne igjen parfymeduftene han møter og han kjenner alle! Han tror at han skal klare å skape en ny parfyme – er det hatten som gir ham selvtillit?

Hatten er på vandring i to år, menneskene som bærer den får ny selvtillit – er det magi? Det er forfatteren Antoine Laurain som har skrevet denne lettleste og meget underholdende romanen om Presidentens hatt. Trenger du noe lett og hyggelig? Ta denne!

Publisert i bøker

The dust that falls from dreams

Denne boka kjøpte jeg i Berlin i fjor og jeg har sett fram til å lese denne uten avbrudd, dvs det måtte bli i en ferie uten for mange avbrudd. Da vi reiste til Skottland i juni tok jeg boken med, super på flyet, fin til ventelesing både her og der og de late ettermiddagene når vi hadde trasket rundt fra morgen til nesten middagstid. Jeg har lest flere bøker av Louis de Berniéres og forventet en fin leseropplevelse. Jeg ble ikke totalt sjarmert slik som jeg ble av Kaptein Corellis mandolin, men fornøyd og klar for neste bok fra forfatterens hånd.

The Dust that Falls from Dreams begynner i 1902 og handler om Rosie McCosh, de tre søstrene hennes, Rosie´s kjærlighet til nabogutten Ash Pendennis og vennen Daniel Pitt. Faren til Rosie er finansmann og velstående, men dette gir ham ikke den sosiale statusen hans kone gjerne vil ha. Han har et kjærlig forhold til døtrene sine, men involverer seg lite i hus og hjem før det er helt nødvendig å gripe inn. Første verdenskrig begynner og både Daniel og Ash verver seg. Rosie og Ash forlover seg før Ash reiser til Frankrike og Rosie ber hver dag om at han skal komme trygt hjem. Ash bir såret og dør etter noen måneder i felten. Rosie er fortvilet og knust av sorg, det er mange som ønsker å oppmuntre henne, men hun er som lammet og føler skyld for at hun ikke ba nok for Ash. Daniel blir en god venn og støtte for henne, han frir og de gifter seg selv om faren til Rosie advarer Daniel om Rosies «tilbøyeligheter». Rosie er fortsatt preget av tapet av Ash – de hadde lovet hverandre alltid å være sammen og Rosie føler at hun ikke er trofast mot Ash sitt minne ved å gifte seg med Daniel. Søstrene føler med både Daniel og Rosie, men de lever sine egne liv og selv om de prøver å gjøre sitt for å hjelpe Rosie til å se hva hun har, er det likevel grenser for hva de kan gjøre. Det blir ikke bedre ved at de bor i Rosie sitt barndomshjem og moren stadig minner Daniel om at hun har mistet sin egentlige svigersønn.  Rosie og Daniel får en datter Esther som gjør livet til å holde ut for Daniel, men samlivet med Rosie er stadig ved å bryte sammen inntil faren til Rosie griper inn.

Vanskelig samliv rundt 1917- tiden – er det noe å lese om? Ja, for boken handler om mye mer enn dette: livet i skyttergravene i Frankrike, de gale flyverne som daglig risikerte livet for å rekognosere og kjempe, vennskapet mellom soldatene og de forferdelige ettervirkningene av en blodig og ødeleggende krig. Vi får lese brevene Ash skriver til Rosie, brevene Daniel skriver til sin mor og vi får vite hvorfor moren til Rosie ble så gal som hun ble. Forfatteren skaper levende mennesker, beskriver livet i skyttergravene slik at jeg nesten kjenner stanken og lurer på hva det er som får mennesker til å holde ut, ja ofre seg for land og folk under slike skrekkelige forhold.

Louis de Bernières kan dette med å skrive medrivende og interessante bøker som er vel verdt å lese. Anbefales!

Publisert i bøker

Syrinpikene

Martha Hall Kelly er forfatteren bak romanen Syrinpikene som ved første øyekast ser ut som en feelgood bok, men dette er fortellingen om kvinnene i Ravensbrück, en av legene som utførte eksperimentene på kvinnene der og filantropen og skuespilleren Caroline Ferriday.  Da jeg oppdaget at boken hadde handling fra og om andre verdenskrig, lurte jeg på om jeg orket å lese mer om dette temaet. Etter få sider ble jeg bokstavelig fanget inn av fortellingen og evnen til forfatteren å beskrive flere sider av det historiske forløpet. Kapitlene er delt mellom tre fortellere: det er Caroline Ferriday som arbeider som frivillig  i den franske ambassaden i New York, det er den polske piken Kaisa som bor i Lublin og det er den tyske legen Herta som lengter etter å bli kirurg og få behandle mennesker.

Kaisa, moren hennes og søsteren blir tatt av tyskerne for motstandsarbeid og sendt til Ravensbrück. Der møter hun legen Herta som har oppnådd sin drøm om å være kirurg. Operasjonene i Ravensbrück var ikke ment for å helbrede, men for å bruke unge friske kvinner til eksperiment bl. a. for å teste ut hvordan bakterier og fremmedlegemer virker på friske mennesker når det blir operert inn i kroppen. Eksperimentene som det senere kom fram, var grusomme og ødeleggende for livet til de som overlevde – og vi vet at uendelig mange døde i denne leiren og i de andre konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Kaisa og de andre kvinnene i leiren passer på hverandre så godt det lar seg gjøre, mens Herta som er opptatt av å gjøre det godt som kirurg, skyver de skrekkelig handlingene foran seg og tar ikke stilling til om de er forsvarlige eller ikke. Både Kaisa og søsteren blir operert, men de overlever selv om Kaisa halter etterpå og søsteren har store smerter. Krigen går mot slutten, Herta blir stilt for domstolen i Nürnberg og får sin dom, men Kaisa og søsteren må vende tilbake til Lublin og fortelle faren at moren er død. Caroline har holdt hjulene i gang for å hjelpe de franske flyktningene gjennom krigen. Hun får kjennskap til at de polske kvinnene (the Ravenbrück rabbits) ikke får hjelp fordi Polen nå ligger under Russland og ikke lenger er et selvstendig land. Hun bruker alle sine kontakter, skriver brev, besøker og overtaler mennsker i USA til å gi penger slik at de polske kvinnene kan får medisinsk hjelp. Hun klarer det og kvinnene får komme til USA for behandling og få en ny start.

Dette er en roman om faktiske hendelser. Caroline Ferriday har levd og er kjent og dekorert for sin innsats for flyktninger under andre verdenskrig. De andre personene som opptrer i boka er satt sammen av mange personer, men hendelsene er hentet fra virkeligheten. Boka gjør et sterkt inntrykk fordi Ravensbrück er kjent historie, men jeg visste ikke om hjelpen som Caroline Ferriday satte i gang.  Det er selvsagt fryktelig å lese om leiren og hvordan det var der, men forfatteren dveler ikke ved grusomhetene – heldigvis. Boka er vel verd å lese enten du tror du har lest nok om andre verdenskrig eller ikke, – hver fortelling har tross alt en ny vinkling eller et nytt aspekt ved seg – og denne fortjener oppmerksomhet, synes jeg.

Publisert i bøker

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Jeg leste min første bok av Kyrre Andreassen for mange år siden – før jeg begynte å å blogge om bøker, faktisk. Det var boken: Svendsens catering – jeg synes det var en fantastisk underholdende, morsom og «to the point» bok, så da hans nyeste bok ble nominert til P2 lytternes romanpris og vi skulle lese den i Nordhordland Litterære Selskap ble jeg glad og full av forventning. Ble forventningene innfridd? Ikke slik jeg hadde tenkt, men likevel – Kyrre Andreassen har noe å fare med her.

Boken handler om Krister, Kristers ekteskap med Marianne, Krister sine naboer, Krister sine kolleger både da han var elektriker og nå i fortellende stund når han er omskolert eller heller omplassert av NAV for å undervise fremmedspråklige i norsk. Det er Krister som snakker, reflekterer, fordeler skyld og forklaringer på hvorfor han kommer opp i krangler og han har synspunkt på både kolleger og naboer så det holder. Han elsker Marianne, Andreas sønnen deres er viktig for ham, men han roter det til og finner stadig nye unskyldinger for at ting går galt. Krister må i fengsel for å ha overfalt en mann mens han var dørvakt, der må han gjennomføre et aggresjonsmestringskurs, men han har ikke nok selvinnsikt til å ta inn over seg at han faktisk har behov for dette kurset – han tar det som adspredelse og «boka om hjernen var interessant»  Jeg får noen bilder av den berømmelige Narvestad og Stutum når jeg leser boka, men jeg ler ikke så godt som da de to karene var på lufta.

I perioder tenkte jeg at nå holder jeg ikke ut denne selvsentrerte, masete fyren lenger, men så er det forfatteren da, som klarer å holde fokus på Krister og så gjør ham så levende, insisterende i hele prosjektet at jeg fullfører boka og må ta en liten runde med meg selv. Hva er det som gjør Krister så irriterende? Jeg ville ikke bli irritert på en pappfigur? Jeg tenker meg at Kyrre Andreassen har samlet mange typer, utsagn og karakteristika fra mennesker han har observert på sin vei, satt dem sammen og utformet Krister til en person med mye bagasje. Forfatteren skriver med empati om sin hovedperson, språket er gjennomført og det er vel det som gjør at jeg likevel holder  ut med Krister. Jeg tenker at dette er en bok som vil vokse på meg – slik som de fleste bøker gjør om man har strevd seg gjennom lesingen.

Artemisa , Tine , Bokstavelig talt og Rose Marie har også skrevet om boken.

Publisert i bøker

Den hemmelige kvinnen

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, de er også forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Dette kan være greit å vite når man setter i gang lesingen og lurer på hvor har man møtt disse stemmene tidligere? Den hemmelige kvinnen er den første boka til Anna Ekberg, mens både Klarlund og Weinreich har holdt til i krimlandia en god stund.

Louise og Joachim er hovedpersonene i boka, hun driver et vertshus på Christiansø en liten øy i Østersjøen, men tilhørende Danmark og han er forfatter. En dag står det en mann i utenfor vertshuset og påstår at Louise egentlig heter Helene, er gift med ham, de har to barn sammen og hun er arving til et forrentningsimperium. Helene/Louise har hukommelsestap og husker ingenting fra de tre siste årene. Hun reiser med mannen Edmund og møter en verden hun ikke har noen minner fra. Hun oppdager at da hun var Helene var hun et effektivt rivjern på jobb og en travel mor på hjemme bane, men med hjertekontakt med barna sine. Når politet begynner å etterforske hvor hun har vært og hva som ligger bak navnet hun har valgt, blir hun anklaget for å ha drept Louise Andersen. Hun får selvsagt de beste advokatene, men det er Joachim som blir den iherdige snushanen som gjør alt han kan for å avslør det som ligger bak hendelsene.

Her er det mye som foregår: prositusjon, gamle synder fra krigens dager, kunst og kunstner miljø og relasjoner mellom mennesker. Det er spennende og det er medrivende. Kaptilene er delt mellom Joachim og Helene, denne skrivemåten gjør at romanen holder spensten til siste slutt. På forsiden av boka står det «Kjærlighetskrim» – å spar meg! Er dette et triks for å sikte boka inn på en mulig målgruppe? Boka trenger virkelig ikke en slik merkelapp, den klarer seg helt fint som en krim/spenningsroman. Ja, den kan faktisk anbefales!

Tine har også skrevet om denne boka.

Den danske avisa Politikken har skrevet en god oppsummerende anmeldelse her.

Publisert i bøker

Bonsai

Bonsai er forfatteren Alejandro Zambra sin debutroman som  er utgitt på norsk av Solum forlag. Det er en kort, intens roman på bare 76 sider, men for noensider! Romanen handler om Julio og Emilia. De trefferhverandre den dagenbeggeskal ha eksamenispansksyntakst 2, de skaløve, men kollokviegruppenutviklerseg til åbli et aldriså lite fylleslag og de strykerbegge to til eksamen. De trefferhverandreigjendagenfør  de skalkonte, de blirkjærester og forholdetderesbegynner. De lyver for hverandre, holder tilbake ting de burde ha delt, men de betrodde

«hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet.»

De forteller hverandre at de har lest Proust, men det er løgn og deres felles plan om å lese Proust igjen blir det aldri noe av. De snakker mye om litteratur og de leser sammen Perec, Onetti, Raymond Carver og Ted Hughes. De leser en novelle av Macedonio Fernández som het «Tantalia», denne novellen blir på en måte en ny deffinisjon på forholdet deres og gjør alt mye mer komplisert. Julio møter forfatteren Gazmuri som vil at han skal transkribere romanen hans, men det blir det aldri noe av. Likevel – gjennom dette møtet begynner Julio å skrive en roman som ligner på «Tantalia» og han kaller den Bonsai – men hvem skriver han om? Er det fra de innbilte møtene med Gazmuri, er det en beskrivelse av forholdet mellom ham og Emilia? Her er det flere lesemåter og det er nettopp spenningen og det forunderlige med denne boka.

Andre som har lest boka er Rose-Marie