Publisert i bøker

Treet som hvisket

 

Tore Hansen har skrevet en nydelig og ettertenksom bok om en mann ved livets slutt. Leonard Holm er en meget gammel og ensom mann. En dag går han ut av huset sitt uten å låse døra. Han går til han kommer til skogen og der leter han til han finner sitt tre. Treet han klatret i dan han var gutt, treet han pratet med når han var ensom, treet han skar et hjerte inn i når han tenkte på Vera. Det ble aldri noe mellom Vera og han, men det kom ikke noen andre heller og han klarte ikke å glemme henne. Treet inviterer ham med på en reise og Leonard klatrer opp i treet. Mens han klatrer begynner han å bli mindre, sko og frakk faller av han og han er til slutt en liten gutt som klamrer seg fast til greinene. Treet flyr av sted gjennom tidene og kommer til begynnelsen, landet var øde og goldt. De reiser fra begynnelsen på en langsom reise mot vår egen tid. Leonard får seg de utrolige skapningene som nå er utdødd og han får se de første menneskene. Han snakker med treet og undrer seg. De kommer til vår egen tid og her ser han Vera, da vil Leonard gå av treet og bli hos henne og det får han.

Det er en utrolig vakker historie, litt trist fordi slik er det gjerne når livet går mot slutten, men samtidig har Tore Hansen klart å finne gleden ved oppdagelse og gjenkjennelse. Det er en del tekst i boka, men illustrasjonene er i kjent Hansensk stil og er virkelig noe å fordype seg i! Anbefales til store og små!

Publisert i bøker, Krim

Coffin Road

Jeg har lest Lewis-trilogien av Peter May og ble umiddelbart en fan av hans miljøbeskrivelser og stemningen han formidler i disse bøkene. Jeg synes nok hans helt Fin ikke var helt min «topp ti» av krimhelter, men likevel, disse bøkene var en stor leseropplevelser. Så da en ny enkeltstående krim dukket opp i bokhimmelen ble jeg ganske lykkelig! Biblioteket lånte meg boken og jeg leste ivrig.

Coffin Road har handlingen fra øya Harris på Hebridene. I første kapittel møter vi en mann som ligger på stranden, vått, gjennomfrossen og han husker ikke hvem han er, hvor han er eller hva som har skjedd med ham. Han møter en dame som tiltaler ham Neal Maclean og han følger en sti som leder ham til en hytte der han tydeligvis bor. Hunden som er i huset hilser ham velkommen, så han er kjent av den. En dame ved navn Sally kommer innom og de har visstnok hatt et forhold. De gjenopptar forholdet, men Neal er fortsatt like blank på hvem han er og hva han gjør i denne hytten. Han leter gjennom alt i huset og finner et kart med en sti som er avmerket. Han og Sally går på denne stien «Coffin Road» for om mulig å få hukommelsen tilbake igjen. Skjult nær stien finner de noen bikuber, men Neal husker fortsatt ingen ting. De legger merke til en person med langt flagrende hår og kikkert som står og ser på dem, men når de nærmer seg ham forsvinner han. Det står en campingvogn der, men den virker helt forlatt. Neal har fortalt Sally at han skriver en bok om tre fyrvoktere som plutselig forsvart fra en av øyene. Han reiser tilbake til øya og oppdager en mann som ligger i kapellet med knust hode. Er det han som har drept mannen? Når drapet blir oppdaget og politiet koblet inn, tror også de at det er Neal som har gjort det. Vi treffer igjen politimannen George Gunn fra Lewis-trilogien og han er like stødig og ettertenksom som før. Neal prøver å samarbeide med politiet, men det er ikke mye han kan bidra med. Under letingen i hytta finner Neal en koffert med fødselsattesten sin. Han oppsøker adressen, men det viser seg at Neal Maclean har vært død i to år. Når han ikke er Neal, hvem er han da?

Vi møter Karen Fleming, en jente på 17 år som bor i Edinburgh og savner faren sin, forskeren Tom Fleming som begikk selvmord for to år siden. Hun er stadig på kant med moren og hennes nye kjæreste og i sin fortvilelse oppsøker hun sin gudfar Chris, som arbeidet sammen med faren. Han er svært motvillig til å møte henne, men hun presser ham til å gi henne opplysninger om faren. Til slutt gir han henne et brev hun skulle ha fått på 18-årsdagen sin og ber henne legge dette bak seg. Karen derimot øyner nå et lite håp om at han kanskje er i live likevel, men hvor er han da og hvorfor har han forlatt henne og moren?

Det er en spennende historie May legger opp til i denne boken. Jeg var så spent på hvordan «Neal» skulle få tilbake hukommelsen på en troverdig måte, men det klarte han på finurligvis. Jeg koste meg veldig med denne boken, lite blod og gørr, fine karakterbeskrivelser og han skriver om landskapet på en slik måte at reiselysten holder på å overvelde meg. Kan bare anbefales!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Søsterklokkene

Søsterklokkene av Lars Mytting har jeg ventet en stund på, men den som venter på noe godt…

Dette er historien om Søsterklokkene, Astrid Hekne, presten Kai Schweigaard og arkitekten Gerhard Schönauer som føres sammen i bygda Butangen i nærheten av Fåvang. Romanen begynner med fortellingen om søstrene Gunhild og Halfrid Hekne som ble født sammenvokste, altså siamesiske tvillinger. Moren Astrid dør under fødselen, men jentene vokser opp og blir tidlig satt til å veve. De vever vakre og mystiske tepper, men det som det gikk frasagn om var Skråpånatta en lokal variant av Dommedag. Når de er halvvoksne blir den ene syk og faren ber om at de må få dø samtidig, det gjør de og i sin store sorg får faren laget to klokker til minne om søstrene. Disse klokkene henger i Butangen kirke og har en mektig klang, ja det går mange rykter om at de begynner å ringe på egen hånd når det er fare på ferde.

Så gjør vi et hopp fram til 1880, da kommer den nyutdannede presten Kai Schweigaard til bygda for å være prest. Han kommer som et friskt pust med nye ideer og tanker om hvordan kirkelivet skal foregå. Det er ikke godt nytt for en innestengt bygd i Gudbrandsdalen. Han er forlovet, men bor alene i prestegården. Astrid Hekne er tjue år, har hatt flere friere, men ønsker seg mer av livet enn gårdsdrift, dyrestell og barnefødsler. Hun får jobb på prestegården og får en spesiell kontakt med presten. Hun kan lese og en dag oppdager presten at hun står og leser avisen hans. Hun får låne den og opplever at verden utenfor Butangen blir en mulighet. Hun forteller presten om tradisjonene i bygda og hun gir ham gode tips på hvordan han kan avsløre de som prøver å lure til seg større skuddpremier, for det er presten som har ansvar for å dele ut dette. Denne gode kontakten blir brutt ved at husholdersken finner ut at de ikke trenger så mye folk i huset når det bare er en mann her og da er Astrid den første som må gå. Presten tar imot råd fra Astrid, men han er også besatt av tanken på at det bygges en ny kirke i bygda, en som er tett og varm og som rommer flere enn den de har nå. Han må bare få finansiert en ny kirke og da må den gamle selges med klokker og alt. Han forteller om planene sine til Astrid, men hun synes han går for fort frem og er sterkt i mot at klokkene skal selges.

Det er dronning Carola i Dresden som har kjøpt kirken og det er hoffkansleren og professoren ved  kunstakademiet som sender ut studenten Gerhard Schönauer til å tegne og ta ned kirken og skipe den til Dresden. Han får se tegningene som J.C. Dahl laget og blir straks betatt av skjønnheten og kraften i kirkene. Det blir en strevsom reise og informasjonen om når han kommer når ikke fram før han faktisk står i døren til Kai Schweigaard for det er der han skal bo. Gerhard blir betatt av kirken, men han forstår ikke hvordan den er satt sammen og det er først etter en tid han ser linjer og hva som er gjort. Han kommer i kontakt med Astrid og for henne blir han en mulig vei ut i verden.

Det er en interessant roman Lars Mytting har skrevet, vi får vite om livet i en bygd i Gudbrandsdalen, kirkeordningen, brytningen mellom ny og gammel tid og tradisjonene som rådde på den tiden.  Mytting har et levende og inviterende språk og jeg nøt lesingen fra begynnelse til slutt. Det sies at dette er første bind i en trilogi og jeg sier bring it on jeg stormgleder meg til oppfølgerne! Anbefales på det absolutt varmeste! Tine har også skrevet om denne romanen.

Publisert i bøker

Madonna i pels

Etter en varm anbefaling fra biblioteket lånte jeg romanen Madonna i pels av Sabahattin Ali. Det ble en interessant lesestund. Romanen starter med Rasim som har mistet jobben i en bank og er for tiden arbeidsløs. Han får en jobb av en venn og ender på samme kontor som Raif Efendi, en stille og forsagt mann som arbeider som oversetter. Etterhvert oppdager Rasim at Raif slett ikke er så kjedelig som han først fikk inntrykk av. Raif blir syk og Rasim besøker ham, han får i oppdrag å hente alt Raif har i kontorskuffene sine og der finner han en notisbok. Han får lov til å lese denne og her får han historien om Raif og Maria Puder.

Raif Efendi som da han var i begynnelsen av tjueårene reiste fra Tyrkia til Berlin for å lære om såpeproduksjon. Faren eide olivenlunder og en såpefabrikk som Raif skulle videreføre. Raif er egentlig mer interessert i kunst og litteratur og bruker det meste av tiden på å lese. Vi er i Berlin på 1930-tallet, Raif leser og går på kunstutstillinger. På en av utstillingene ser han et bilde av Madonna i pels. Han blir helt lamslått av bildet og kommer hver dag for å se på bildet. Etter flere uker kommer hun som har malt bildet, Maria Puder, bort til ham og innleder en samtale. Raif er en meget ung og sårbar mann og blir først såret, deretter svært betatt av Maria. Han følger etter henne og finner ut at hun arbeider på en kabarett. Han går inn og får kontakt med henne. De forelsker seg og isolerer seg i sin kjærlighet. Alt må skje på Maria sine premisser. En dag Raif kommer for å treffe henne er hun borte, hun har blitt syk og ligger på sykehus. Han kommer dit hver dag og når hun skrives ut er det han som pleier henne. En dag får han et brev fra familien at hans far er død og han må komme hjem så raskt som mulig. Maria bestemmer seg for å reise til sin mor i Praha, men Raif lover at han vil sende etter henne når han har fått etablert seg i Tyrkia. De skriver til hverandre, men en dag kommer det ikke flere brev fra Maria, hva har skjedd? Raif føler seg sviktet og legger all skyld på Maria, men er det riktig?

Det er en gripende historie både om kjærlighet, men og om forholdene Raif lever under både i Berlin og i Tyrkia. Livet tar på mange måter slutt når kontakten med Maria blir brutt og hva skal Raif gjøre med resten av sitt liv? Forfatteren skriver så presist og levende at jeg «ser» situasjonene for meg. Det er bare å gi anbefalingen videre, dette er absolutt en bok å få med seg. Andre som har skrevet om boken er blant flere Rose-Marie, Tine, Beate Eli og Artemisia.

 

Publisert i bøker

Ikke gråte

Ikke gråte av Lydie Salvayre er en overveldende roman om den spanske borgerkrigen, men ikke minst om den katolske kirkens totale knefall for fascistene og Francos styre.

I denne romanen møter vi mor og datter, de bor i Frankrike, men moren, Montse, er født og oppvokst i Spania. Hun er nå 90 år og har demens. Det meste har hun glemt eller roter til, men sommeren 1936 husker hun i detalj. Det var sommeren hun reiste med broren José til Barcelona og opplevde en frigjørende tid, vekk fra foreldre og de dystre utsiktene til å bli hushjelp i landsbyens rikeste familie. Broren José er overbevist anarkist og frihetsforkjemper og det er i Barcelona friheten og frihetsforkjempernes idealer råder. Montse nyter livet i Barcelona, det er sommer, folk er glade, man lever  ut idealene og krigen er ikke påtrengende nær. Montse møter en franskmann som hun umiddelbart forelsker seg i, er sammen med en hel dag og natt og så forsvinner han uten at hun vet hva han heter eller kommer fra. Tidene endres i Barcelona, broren José vender tilbake til landsbyen og Montse blir med ham. Vel hjemme oppdager hun at hun er gravid og på 1930-tallet var det en utrolig skam og skjensel for hele familien. Diego, sønnen til den rikeste familien i landsbyen er forelsket i Montse og tilbyr seg å gifte seg med henne, hun aksepterer, men broren José mener hun er forrykt  og bryter all forbindelse med henne. Han og Diego stod veldig langt fra hverandre politisk og i de dagene var det nærmest uoverstigelige murer mellom de ulike politiske fraksjonene i Spania. Monste blir tatt godt i mot i familien, nesten litt mye, men hun finner tonen med sin svigerfar og får etterhvert et nært forhold til ham.

Boken veksler mellom historien moren forteller, datterens betraktninger både om moren og om forholdene under borgerkrigen, og ikke minst leser vi om grusomhetene som ble utført på Mallorca. Hun leser George Bernanos bok om hvordan soldater for fram mot innbyggerne, drepte og voldtok og gjorde uopprettelig skade i mange menneskers liv. Bernanos var katolikk, trofast tilhenger av kirken, men grusomhetene han opplevde, så omkring seg og ikke minst at hans elskede kirke velsignet disse forferdelige gjerningene, fikk han til å ta avstand fra kirken og skrive om dette.

Ikke gråte er en interessant, rystende, men og en bok med morsomme detaljer. Når moren går i surr med franske og spanske begreper, kommer det ofte noe lattervekkende ut. Boka har fått stjerneomtaler i søkk og kav og jeg slutter meg med glede til dem. Jeg håper det blir flere bøker av Lydie Salvayre på norsk for dette er en spennende forfatter! Tine har også skrevet om boken og gir den en like hjertelig anbefaling!

Takk til Solum/Bokvennen for leseeksemplar.

Publisert i bøker, Krim

Når isen brister

Når isen brister er Camilla Grebe sin første krim som hun ikke skriver sammen med andre. Boka har tre fortellere: Peter Lindgren en resignert, men rutinert politietterforsker, som det står bak på boken, Hanne Lagerlind som er atferdsforsker og Emma, en butikkansatt i en kleskjede og kjæreste med direktøren for kjeden.

Boken åpner med Peter som står ved morens grav og erkjenner at han har sviktet mennesker som har betydd mye for ham. Så ringer telefonen og medarbeiderne forteller om et bestialsk drap som har funnet sted. Han drar til åstedet og finner ut at drapet har skremmende mange likhetstrekk med et drap som ble begått for ti år siden. I neste kapittel møter vi Emma, hun skal lage forlovelsesmiddag for seg og Jesper. Han har tidligere på dagen gitt henne en stor diamantring og Emma lager til mat, bord for to og romantisk belysning. Hun venter og venter, Jesper er alltid presis, men denne gangen kommer han ikke. Emma kan ikke ringe han fordi forholdet deres foreløpig er hemmelig. I kapittelet etter blir vi introdusert for Hanne. Hun er gift med Owe, hun er forsker på adferdsterapi og har hjulpet politiet ved tidligere etterforskninger. Nå har imidlertid Hanne fått en begynnende demens som hun riktignok bekjemper, men som hun vet kommer til å gjøre henne hjelpeløs og pleietrengende. Owe vil ikke at hun skal fortelle vennene om dette og han er veldig beskyttende overfor henne. Ved forrige drapsetterforskining innledet Hanne og Peter et forhold. Hanne ville forlate Owe, men den dagen det skulle skje bakket Peter ut og Hanne vendte tilbake til mannen. Denne hendelsen hjalp ikke akkurat på forholdet.

Hanne blir spurt om å hjelpe til med etterforskningen av dette mordet og utstyrt med skriveblokk og blyant sier hun ja til det. Peter er ikke begeistret for hennes deltakelse, men de finner tilbake til tonen og samarbeidet går bra.

Men hvem er egentlig Emma? Det blir etterhvert klart at Emma har en brokete fortid. Hun kommer fra et hjem med alkoholmisbruk, tunge depresjoner og lite oppfølging i hjemmet. Faren dør og det er moren og Emma igjen, men forholdet mellom dem er heller dårlig. En av lærerne gjør tilnærmelser overfor Emma og han har samleie med henne i et lager. Emma prøver å komme i kontakt med Jesper, hun reiser ut til huset der han bor og sniker seg inn i huset hans. Hun oppdager at det bor en kvinne der og da bikker det over for henne. Vi får et nytt tilbakeblikk på forholdet til sløydlæreren og det er da man kan begynne å lure på hva det egentlig er med Emma, er hun en troverdig forteller?

Det er en spennende roman og oppbygningen gjør at små deler av fortiden blir avslørt i hvert kapittel både om Peter, Hanne og Emma. En krim som er vel verdt å lese! Camilla Grebe har nettopp kommet ut med en ny bok: Husdyret, jeg ser fram til å lese den!

Publisert i bøker

Pachinko

Min Jin Lee sin roman Pachinko er en interessant og fengslende roman om en koreansk familie i tidsrommet 1911 – 1989. Vi møter familien første gang ved  Hoonie og foreldrene hans som bor i en liten by i Korea. Japanerne anekterte Korea i 1910 og det gjorde livet til koreanerne vanskelig. Foreldrene til Hoonie leier et lite pensjonat som de driver med hardt arbeid og liten fortjeneste, men det går rundt. De burde finne en kone til Hoonie, men han har hareskår og klumpfot så de regner ikke med at det vil lykkes. Matchmakeren derimot øyner en løsning og Hoonie får seg en kone Yangjin som kom fra en enda fattigere familie enn hans. De får flere barn som alle dør etter noen uker, men til slutt får de Sunja som vokser opp og er sunn og sterk. Hoonie elsker datteren sin og lærer henne alt han selv kan, blant annet regnskap. Når Sunja er tretten år dør Hoonie av tuberkolose og hun og moren må klare seg alene. De driver pensjonatet videre med hjelp av to jenter og en dag kommer presten Isak bokstavelig ramlende inn hos dem. Han er på vei til Osaka, til broren som har etablert seg der. Isak har tuberkolose og siden Sunja og moren er godt kjent med sykdommen, vet de at han kan bli bedre ved hjelp av god pleie. Han bor hos dem noen måneder og kommer seg sakte. I mellomtiden har Sunja truffet Hansu en forretningsmann som hjalp henne en gang hun ble overfalt av noen gutter. Sunja blir forelsket i Hansu og han forfører henne. Hun blir gravid og dette er en katastrofe, for Hansu er allerede gift og har tre døtre som bor i Japan, der han har et stort hus. Hansu vil gi Sunja en leilighet og betale for alle utgiftene hennes, men det vil hun ikke, da heller klare seg selv! Sunja forteller om graviditeten til moren og moren letter sitt hjerte overfor Isak. Isak er kristen og tilhører en presbyritansk kirke, han leser i Bibelen og ber til Gud og opplever at han skal gifte seg med Sunja. Han går til presten i byen og spør om råd, men presten ber han tenke seg nøye om, for Isak kommer fra en intelektuell og meget velstående familie. Isak holder fast ved sitt forsett og ber Sunja gifte seg med ham. Sunja vil det, for Isak vet om graviditeten og er en vennlig og snill mann. De blir viet og reiser til Osaka til broren Yoseb i 1933. Han på sin side har ingen barn, men er gift med Kyunghee som tar imot Sunja med begeistring og de blir som søstre. Foreldrene til Isak og Yoseb har mistet eiendommene sine og har svært lite penger. Yoseb tjener akkurat nok til å få dagliglivet til å gå rundt, men han nekter konen å arbeide utenfor huset, så alt som kommer av ekstra utgifter må de låne penger til. Det er akkurat det Yoseb har gjort for å hjelpe Isak og Sunja til Osaka. To innkrevere kommer på døren en dag bare Sunja og Kyunghee er hjemme og slik oppdager de lånet. Sunja har et gullur hun har fått av Hansu som hun selger for å tilbakebetale gjelden og her viser hun seg som en tøffing i forretningslivet. Når de kommer hjem og kan vise at gjeldsbrevet er slettet blir Yoseb rasende, for det er et stort nederlag at disse kvinnene har grepet inn i familiens økonomi. Isak må gå i mellom og prøve å roe ned broren, men det er ikke enkelt. Noa blir født og Sunja og Isak er lykkelige foreldre. Noa er som Isaks egen sønn og de bruker mye tid sammen. Etter noen år blir Mozasu født og Sunja og Isak har det godt sammen.

Kirken der Isak arbeider blir overvåket, de må hver dag erklære troskap til keiseren, han som er en guddom. En dag blir det oppdaget at kirketjeneren ber Fadervår i stedet for troskapseden. Både han, pastoren og Isak blir fengslet og ingen i familien får ta kontakt med dem eller høre noe fra dem. Sunja går hver dag og leverer rene klær og mat i fengselet og håper at det kommer fram til Isak. Etter to år blir Isak satt fri, da er både kirketjeneren og pastoren døde og Isak er alvorlig syk og dør kort tid etter. Sunja er enke med to barn som skal oppdras, men hun får bo hos Yoseb, som tross alle restriksjoner overfor koreanere i Japan, faktisk eier huset han bor i. Kyunghee og Sonja begynner å lage pickles og kimchi som Sunja sleger på markedet. Hun er et salgstalent og selger så mye kimchi som de klarer å lage, men tilgangen på råvarer er begrenset så hun må stadig finne nye ting å selge. En dag kommer Kim Chango til kjerrene hennes og tilbyr henne og Kyunghee å arbeide på kjøkkenet på en restaurant. De kan arbeide før restauranten åpner og før de andre ansatte kommer. Dette løser problemet for Kyunghee som ikke får arbeide ute blant folk. De tar imot jobben og tjener gode penger.

Noa er flink på skolen og veldig opptatt av å ikke bli sett på som koreaner. Han skriver og snakker japansk bedre enn mange, men må daglig oppleve å bli sett ned på av de japanske elevene. Krigen kommer og i 1944 blir Sunja oppsøkt av Hansu som forteller dem at de må reise fra Osaka fordi byen vil bli bombet innen kort tid. Hansu har fulgt Sunja på avstand de siste elleve årene og tilbyr henne og familien hennes å reise til en bondegård utenfor Osaka området. Der skal de bo og arbeide til krigen er over, men de er trygge og vil få mat. Suna vil helst ikke ha noe med Hansu å gjøre, men tanken på barna gjør at hun sier ja til tilbudet. Hansu får nå en mulighet til å oppsøke dem oftere og han blir svært glad i Noa og hjelper ham mye etter krigen.

Sunja har ikke fortalt noen at Hansu er far til Noa, hun prøver å ikke lyve, men en dag er det ikke mulig å holde på hemmeligheten lenger og det får voldsomme følger i familien.

Dette er en fasinerende roman både fordi det er en historie om en familie gjennom søtti år og den er rett og slett opplysende om forholdet mellom koreanere og japanere. Hva viste jeg om anekteringen av Korea? Ingenting! Og hva viste jeg om hvordan japanere behandlet koreanere som kom som flyktninger eller innvandrere til Japan? Absolutt ingenting. Forfatteren har gjort et formidabelt research arbeid og hun har faktisk brukt årtier på å skrive denne romanen. Har du lest Sneen på sedertrærne av  David Guterman? Jeg ble minnet om den da jeg leste Pachino. Pachino fortjener mange lesere og anbefales på det varmeste.

Publisert i bøker

Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei er debutboka til Zeshan Shakar. Boka er jokeren i Bokbloggerprisen 2018 og skal leses i august. Joda, jeg begynte å lese denne romanen om Jamal og Mo som bor på Stovner, går på skole og har diverse utfordringer med livet og det norske samfunnet. Etter ca femti sider tenkte jeg: hvorfor leser jeg denne? Jeg har hørt stemmen til Jamal, han som snakker og skriver kebab-norsk, i flere bøker, hvor interessant er dette? Jeg gikk litt i meg selv og tenkte: men stemmen til Mo, den har jeg ikke hørt før, han som er skoleflink, liker å lese, lære, finne ut av ting. Jeg leste videre og ble etterhvert fanget inn av historien til disse to gutta som på hver sin måte gir et bilde av hvordan det kan være å vokse opp på Stovner fra 2001 til 2006.

Det er altså Jamal og Mohammed (Mo) som er stemmene i boka, de er med på et prosjekt Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen satt igang av NOVA. De skal skrive eller snakke inn på tape om hvordan de har det og hva de holder på med. Jamal liker ikke å skrive så han snakker, mens Mo liker å skrive og er en flittig bidragsyter, mens Jamal er noe mer fraværende fordi han mister motivasjonen eller livet blir litt overveldende. De to guttene bor i samme blokk men i forskjellige oppganger og selv det gjør at de ikke har så mye med hverandre å gjøre. Jamal vokser opp med en lillebror og en syk/deprimert mor. Det er Jamal som må følge lillebroren til barnehagen, sørge for at han får mat og når broren begynner på skolen er det han som møter opp når skolen innkaller til møte. Jamal fikser ikke skolen, han begynner på Bredtvet vidergående, men etter en stund blir det for mye, han slutter og prøver å få seg en jobb. Det funker bedre, men topp er det ikke.

Mo er skoleflink. Han liker å lese og skrive, han har foreldre som følger han opp, legger tilrette for at han skal lykkes og han bekymrer seg ikke for foreldre eller søsken. Mo får stipend for utsatte ungdommer fra Stovner som kommer fra lavinntekts familier. Han kommer inn på studiet han ønsker seg på Blindern. Han gleder seg veldig til å begynne å studere, men når dagen er der blir han igjen konfrontert med ensomhet og det å være en som ikke glir helt inn i den sosiale settingen. Han blir omsider venn med Mikael som skal studere historie. De henger sammen, men har ikke så mye å si hverandre. Han treffer Maria og de blir kjærester. Han er overrasket over hvor lite Maria satser på studiene og hvor lett hun tar på ting som er viktige for ham. Mo er en grunnleggende ensom gutt/ung mann og det preger hans forhold til verden rundt ham.

Romanen tok seg kraftig opp for meg etterhvert. Shakar skriver godt, han klarer å levende gjøre personene sine og jeg tenker og håper at det går bra med dem i livet. Han viser oss noen svært ubehagelige bilder av vårt norske samfunn, særlig når Mo blir satt fast på Gardermoen når han og Maria kommer tilbake fra en tur til Spania. Er det virkelig mulig! Og han viser hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i samfunnet.

Det er en viktig bok, en bok om å vokse opp i en bydel i Oslo, men den gir også et innblikk i hvordan det kan være å komme fra en annen kultur med de forventningene det bringer med seg.

Publisert i bøker

Sommerlys og så kom natten

Sommerlys og så kom natten er en av bøkene jeg har lest bejublende omtaler av. Den måtte leses og etter litt venting på biblioteket kom den endelig – og for en fryd! Jeg har ikke lest noe av Jón Kalman Stefánsson tidligere, men det må det bli en forandring på!

Sommerlys er en slags kollektivroman, der fortelleren introduserer oss for en bygd på vestkysten av Island. Det er bygdas innbyggere som blir presentert og det er deres liv og tilknytningspunkter som driver romanen framover. Vi hører om fabrikkdirektøren som redder fabrikken fra nedleggelse før han plutselig og uten noen synlig grunn begynner å drømme på latin, interessere seg for stjernehimmelen samt gamle bøker om emnet skrevet på latin. Han setter hus og hjem, jobb og familie overstyr og flytter inn i et gammelt hus der han stirrer på stjernene. Vi hører om Jonas som motvillig blir politimann, men helst vil male fugler og vi hører om bonden Benedikt som lever så utrolig ensom sammen med hunden sin, han møter kjærligheten og mister den igjen på en forferdelig måte.

Det er så poetisk og vakkert skrevet at min stakkars husbond stadig var offer for: Hør her, jeg må bare lese dette…

Tidligere i år leste jeg Songbok for hesten av Arne Ruset, en bok som også er poetisk og vakker, kanskje noe mer burlesk enn denne, men det poetiske grepet ligner veldig.

Sommerlys og så kom natten beskriver et samfunn i endring, et samfunn der verden utenfor bygdas grenser kommer mer til syne, men likevel en avgrenset verden der man kjenner hverandre på godt og vondt.

Jeg vil virkelig anbefale denne boken, en nytelse å lese! Andre som har skrevet om boka er Tine

Publisert i bøker

Madame Bovary; frå livet i provinsen

Madame Bovary av Gustave Flaubert har jeg hatt på leselisten min veldig lenge og endelig ble det bestemt at Nordhordland Litterære Selskap skal lese den som sommerens bok og diskutere den når sesongen begynner igjen. Det er ofte slik at det må være en viss grad av tvang for å sette seg ned å lese bøker som kan vise seg å bli krevende og slik var det med denne og.

Madame Bovary handler om den unge og vakre Emma som gifter seg med legen Charles, de bosetter seg i en landsby et stykke utenfor Rouen og vi møter diverse personer i landsbyen som setter, hver på sin måte preg på romanen. Emma drømmer om lidenskaplig kjærlighet, vakre ting og storslagne opplevelser. Charles har ingen ambisjoner utover å klare seg som best han kan i sin legegjerning. Da Emma blir gravid ønsker hun seg en sønn, for han vil i det minste være fri.

Ho ønskte seg ein son; han skulle vere kraftig og mørk; ho skulle kalle han Georges; tanken på å få eit gutebarn var på ein måte eit håp om revansj for all den maktesløysa ho tidlegare hadde følt. Ein mann er i det minste fri; han kan streife gjennom lidenskapar og land, overvinne hindringar, nyte kvar form for lykke. Men ei kvinne blir alltid hindra. (s.133)

De får en liten piken som heter Berte og som raskt blir plassert hos en amme. Emma har et heller dårlig forhold til sin svigermor så besøkene fra henne blir korte og dramatiske. Emma har fordypet seg i den romatiske litteraturen og henter sine drømmer og fantasier om hvordan livet kan være fra disse. Hun blir kjent med Léon, en notarkontorist i landsbyen. De er begge opptatt av bøker og lyrikk og snakker ofte sammen om dette. Léon er en meget beskjeden ung mann og strever med å bekjenne sine føleleser overfor Emma. Emma derimot tenker at:

Kjærleiken, trudde ho, skulle komme plutseleg, med lyn og tore, –  ein himmelens orkan som slår ned i livet, snur opp ned på det, rykker viljen opp med rota og riv heile hjartet med seg i avgrunnen.(s149).

Men Léon gir opp og reiser til byen for å komme seg videre i verden. Emma blir nedtrykt, men skjuler dette ved å ta datteren hjem fra ammen, brodere, prøve å fordype seg i husarbeid og hun går ofte i kirken. Hun overtaler mannen sin til å operere klumpfoten til Hippolyte, en tjener hos apotekeren, men Charles er ingen kirurg og operasjonen blir en katastrofe. Emma synes bare synd på seg selv og lurer på hvordan hun kunne ende opp med en så middelmådig mann.

Korleis hadde det gått til (ho som var så intelligent) at ho hadde tatt feil endå ein gong? Og kva var det for bedrøveleg galskap som fekk henne til å øydelegg livet ved støtt å ofre seg slik? Ho hugsa kor innstilt ho var på eit lukseriøst liv, hugsa alle sakna og frustrasjonane sine, trivialitetane i ekteskapet og husarbeidet, draumane som fall i søla som skadde svaler: alt ho hadde ønskt seg så inderleg, alt ho hadde nekta seg, alt ho kunna få! Og kvifor? Kvifor? (s. 263)

Emma treffer Rodolphe, en mann som forførerer henne og hun kaster seg inn i et heftig kjærlighetsforhold. Rodolphe er mer opptatt av seg selv og vil ikke forplikte seg, så når Emma etter en tid foreslår at de skal rømme vekk sammen, skriver han et brev til henne samme kveld dette skal skje, der han kommer med en heller slapp forklaring på hvorfor dette ikke lar seg gjøre. Emma faller sammen og blir svært syk, hun oppsøker igjen kirken og finner trøst i ritualene. Charles blir rådet til å ta Emma med til teateret i byen slik at hun får noen adspredelser og det gjør han. På teateret møter de Léon og Emma tar opp igjen kontakten med ham. Hun finner stadig grunner til å reise til byen, bl.a. finner hun ut at hun skal pianotimer hos en lærerinne som bor i byen. Hun tar ingen timer, men treffer istedet Léon på et fint hotell der de innretter seg på «sitt» rom. Emma trenger penger og skriver stadig på veksler, hun betaler bare tilbake når hun er helt nødt og når hun holder på å bli avslørt.

Emma levde heilt oppslukt av lidenskapen sin og brydde seg like lite om pengar som ei erkehertuginne. (s.403)

Det var heile formuen hennar. Ho syntes det var vakkert å kaste den bort slik. (s.426)

Det blir likevel for mange utgifter, for mange ubetalte krav og til slutt gjør Emma noe drastisk.

Gustave Flaubert fikk som kjent sitt gjennombrudd med denne romanen og boken har blitt stående som en klassiker og et eksempel på realismen. Når jeg leser boka må jeg spørre meg: hva kan den si oss som leser Madame Bovary idag? Det er mange gjenkjennende tema her: de store drømmene, alt hva rikdom kan gi deg, «du kan bli hva du vil».

Er det datidens kvinneundertrykkende samfunn og de likeglade mannsjåvinistene, Flaubert vil gjøre oss oppmerksom på? Eller er det farene ved å lese for mange romaner? Emma har et totalt urealistisk syn på seg selv og sitt potensiale, hun tar på seg ulike roller og hun lever som om det ikke var noen morgendag. Hva med mannen Charles? Han hadde virkelig ingen ambisjoner! Foreldrene bestemte hva han skulle bli og han krekte seg igjennom studiene og når det gjaldt legepraksisen, var det vel omtrent på samme måte. Flaubert beskriver enkelte av innbyggerne som særdeles nysgjerrige og selvopptatte. Noen av dem særlig opptatt av å skaffe seg en posisjon, koste hva det koste vil. Det som slår meg er hvordan forfatteren skriver om Emma uten særlig sympati, det er faktisk ingen av personene i romanen forfatteren ser ut til å ha et sympatisk forhold til. Jeg ble minnet på at Flaubert utgir sin roman i 1857 og tretti år senere kommer Amalie Skram ut med Sjur Gabriel, første del av Hellemyrsfolket (1887). Begge romanene eksempler på realismen, men det er slående hvor ulike de er i temperament og hvordan de forholder seg til sine romanfigurer.

Det kan bli interessant å diskutere Madame Bovary og høre hva andre har fått ut av denne lesingen. Her er det mye å diskutere!