Publisert i bøker

Madame Bovary; frå livet i provinsen

Madame Bovary av Gustave Flaubert har jeg hatt på leselisten min veldig lenge og endelig ble det bestemt at Nordhordland Litterære Selskap skal lese den som sommerens bok og diskutere den når sesongen begynner igjen. Det er ofte slik at det må være en viss grad av tvang for å sette seg ned å lese bøker som kan vise seg å bli krevende og slik var det med denne og.

Madame Bovary handler om den unge og vakre Emma som gifter seg med legen Charles, de bosetter seg i en landsby et stykke utenfor Rouen og vi møter diverse personer i landsbyen som setter, hver på sin måte preg på romanen. Emma drømmer om lidenskaplig kjærlighet, vakre ting og storslagne opplevelser. Charles har ingen ambisjoner utover å klare seg som best han kan i sin legegjerning. Da Emma blir gravid ønsker hun seg en sønn, for han vil i det minste være fri.

Ho ønskte seg ein son; han skulle vere kraftig og mørk; ho skulle kalle han Georges; tanken på å få eit gutebarn var på ein måte eit håp om revansj for all den maktesløysa ho tidlegare hadde følt. Ein mann er i det minste fri; han kan streife gjennom lidenskapar og land, overvinne hindringar, nyte kvar form for lykke. Men ei kvinne blir alltid hindra. (s.133)

De får en liten piken som heter Berte og som raskt blir plassert hos en amme. Emma har et heller dårlig forhold til sin svigermor så besøkene fra henne blir korte og dramatiske. Emma har fordypet seg i den romatiske litteraturen og henter sine drømmer og fantasier om hvordan livet kan være fra disse. Hun blir kjent med Léon, en notarkontorist i landsbyen. De er begge opptatt av bøker og lyrikk og snakker ofte sammen om dette. Léon er en meget beskjeden ung mann og strever med å bekjenne sine føleleser overfor Emma. Emma derimot tenker at:

Kjærleiken, trudde ho, skulle komme plutseleg, med lyn og tore, –  ein himmelens orkan som slår ned i livet, snur opp ned på det, rykker viljen opp med rota og riv heile hjartet med seg i avgrunnen.(s149).

Men Léon gir opp og reiser til byen for å komme seg videre i verden. Emma blir nedtrykt, men skjuler dette ved å ta datteren hjem fra ammen, brodere, prøve å fordype seg i husarbeid og hun går ofte i kirken. Hun overtaler mannen sin til å operere klumpfoten til Hippolyte, en tjener hos apotekeren, men Charles er ingen kirurg og operasjonen blir en katastrofe. Emma synes bare synd på seg selv og lurer på hvordan hun kunne ende opp med en så middelmådig mann.

Korleis hadde det gått til (ho som var så intelligent) at ho hadde tatt feil endå ein gong? Og kva var det for bedrøveleg galskap som fekk henne til å øydelegg livet ved støtt å ofre seg slik? Ho hugsa kor innstilt ho var på eit lukseriøst liv, hugsa alle sakna og frustrasjonane sine, trivialitetane i ekteskapet og husarbeidet, draumane som fall i søla som skadde svaler: alt ho hadde ønskt seg så inderleg, alt ho hadde nekta seg, alt ho kunna få! Og kvifor? Kvifor? (s. 263)

Emma treffer Rodolphe, en mann som forførerer henne og hun kaster seg inn i et heftig kjærlighetsforhold. Rodolphe er mer opptatt av seg selv og vil ikke forplikte seg, så når Emma etter en tid foreslår at de skal rømme vekk sammen, skriver han et brev til henne samme kveld dette skal skje, der han kommer med en heller slapp forklaring på hvorfor dette ikke lar seg gjøre. Emma faller sammen og blir svært syk, hun oppsøker igjen kirken og finner trøst i ritualene. Charles blir rådet til å ta Emma med til teateret i byen slik at hun får noen adspredelser og det gjør han. På teateret møter de Léon og Emma tar opp igjen kontakten med ham. Hun finner stadig grunner til å reise til byen, bl.a. finner hun ut at hun skal pianotimer hos en lærerinne som bor i byen. Hun tar ingen timer, men treffer istedet Léon på et fint hotell der de innretter seg på «sitt» rom. Emma trenger penger og skriver stadig på veksler, hun betaler bare tilbake når hun er helt nødt og når hun holder på å bli avslørt.

Emma levde heilt oppslukt av lidenskapen sin og brydde seg like lite om pengar som ei erkehertuginne. (s.403)

Det var heile formuen hennar. Ho syntes det var vakkert å kaste den bort slik. (s.426)

Det blir likevel for mange utgifter, for mange ubetalte krav og til slutt gjør Emma noe drastisk.

Gustave Flaubert fikk som kjent sitt gjennombrudd med denne romanen og boken har blitt stående som en klassiker og et eksempel på realismen. Når jeg leser boka må jeg spørre meg: hva kan den si oss som leser Madame Bovary idag? Det er mange gjenkjennende tema her: de store drømmene, alt hva rikdom kan gi deg, «du kan bli hva du vil».

Er det datidens kvinneundertrykkende samfunn og de likeglade mannsjåvinistene, Flaubert vil gjøre oss oppmerksom på? Eller er det farene ved å lese for mange romaner? Emma har et totalt urealistisk syn på seg selv og sitt potensiale, hun tar på seg ulike roller og hun lever som om det ikke var noen morgendag. Hva med mannen Charles? Han hadde virkelig ingen ambisjoner! Foreldrene bestemte hva han skulle bli og han krekte seg igjennom studiene og når det gjaldt legepraksisen, var det vel omtrent på samme måte. Flaubert beskriver enkelte av innbyggerne som særdeles nysgjerrige og selvopptatte. Noen av dem særlig opptatt av å skaffe seg en posisjon, koste hva det koste vil. Det som slår meg er hvordan forfatteren skriver om Emma uten særlig sympati, det er faktisk ingen av personene i romanen forfatteren ser ut til å ha et sympatisk forhold til. Jeg ble minnet på at Flaubert utgir sin roman i 1857 og tretti år senere kommer Amalie Skram ut med Sjur Gabriel, første del av Hellemyrsfolket (1887). Begge romanene eksempler på realismen, men det er slående hvor ulike de er i temperament og hvordan de forholder seg til sine romanfigurer.

Det kan bli interessant å diskutere Madame Bovary og høre hva andre har fått ut av denne lesingen. Her er det mye å diskutere!

 

Publisert i bøker

Maggie-min

Romanen Maggie-min av forfatteren Betty Smith kom ut i 1958, men er først nå oversatt til norsk. Jeg leste først Det vokser et tre i Brooklyn og i rask rekke følge leste jeg Maggie-min, jeg skulle ønske jeg hadde tatt noen andre bøker i mellom disse to for begge har markante kvinneskikkelser og begge foregår i Brooklyn. Dette gjorde at jeg av og til lurte: hvilken bok tenker jeg på nå? Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for begge bøkene, kanskje mest for  Det vokser et tre… for hovedpersonen her gir en sterkere gjenklang hos meg enn Maggie-min.

Maggie-min begynner i Irland med den sjarmerende, men late Patrick Dennis Moore (Patsy/ Pat) som bor hos sin mor og nyter at hun tilber ham og ikke ser noen feil ved ham. Bortsett fra én! Han er forelsket i Maggie Rose Shaw, en fattig pike på 17 år. Patsy føler ingen trang til å gifte seg, men da moren hennes legger det tungt innover ham og da broren Timothy kommer fra Amerika, rundjuler ham og får ham til å love å gifte seg med Maggie Rose, ser han ingen annen mulighet ennå stikke av til Amerika. Han kommer til New York og får etter hvert en jobb hos Moriarity som hestepasser og litt av hvert annet. Moriarity´s datter Mary er langt i fra vakker, men hun er et vennlig menneske og har omsorg for de faren har i arbeid. Da det blir klart for Patsy at moren er død i Irland og Maggie Rose har giftet seg, føler han seg så alene at han frir til Mary og de gifter seg. Mary får et hus i gave fra faren og hun leier straks ut en av etasjene i huset for å sikre en bedre inntekt. Mary får en datter og de bestemmer at hun skal hete Margareth Rose, til hverdags blir det så Maggie-min. 16 år etter er Mary gravid igjen, men hun dør under fødselen mens barnet overlever. Det blir Maggi som tar seg av lillebroren Denny og det gjør hun med glede. Hun må slutte på skolen, noe som ikke volder henne så mye sorg og hun kaster seg ut i livet som husmor og mor for lillebroren. Maggie er en oppofrende person som ikke har store drømmer for seg selv, men hun ønsker seg en mann og egne barn. Når hun møter den sjarmerende omstreiferen, Claude Basset blir hun forelsket og ønsker å gifte seg med ham. Han legger ut på vandring og Maggie tror hun har sett ham for siste gang. Hun begynner å være sammen med Sonny, men hun opplever ikke de samme store følelsene som med Claude. Krigen kommer og Sonny må reise ut. De skriver til hverandre og begge tror at det går mot giftermål når han kommer tilbake, men når Maggie får et kort fra Claude hvor det står «Vent på meg ,jeg kommer» glemmer hun alle følelser for Sonny og avslutter forholdet til ham. Claude kommer igjen når snøen begynner å falle og Maggie er lykkelig. Pat prøver å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra, men det forblir en hemmelighet og Claude selv omgår slike spørsmål på en behendig måte. Maggie er katolikk så dersom hun skal gifte seg med Claude må han konvertere. Han gjør det, men presten mer enn aner at han ikke er oppriktig. Maggie og Claude gifter seg, men når våren kommer forsvinner han igjen og blir borte til snøen kommer i desember. Når han er hjemme prøver han å få en jobb, men de han får varer ikke så mange ukene. Maggie ønsker seg barn, hun elsker barn og hun er flink med dem, men det blir ingen barn og hun sørger over dette. Hun prøver å bli fostermor, men det er strenge kriterier for å bli godkjent, men med prestens hjelp blir hun det og får endelig være fostermor for en lang rekke barn.

Dette er fortellingen om en oppofrende kvinne som hele tiden setter andres behov foran sine egne. Hun trives med å gi andre mat, trygghet, rene klær og et lyttende øre, hun utsletter seg selv og når alle de nærmeste er døde eller har giftet seg og flytter vekk, hva skal hun gjøre da?

Betty Smith lager et fint portrett av en ung jente og kvinne som blir pålagt rollen som mor i svært ung alder. Hun føyer seg inn under samfunnets normer, men vi ser et glimt av opprør når hun gifter seg med Claude mot familiens vilje. At han på sin side lar seg styre av sin evige trang til å vandre er noe hun velger å leve med. Faren Patsy er litt av en type som også lar seg drive av sine følelser og ikke oppdager hva han har hatt før det er for sent. Den eneste av de tre i familien som holder seg på livets lyse side er Denny, som blir inderlig elsket av søsteren og som gjennom sitt sjarmerende vesen og søsterens påpasselighet klarer seg bra i livet.

Boka gir et fint tidsbilde og skildrer miljø og personer slik at de trer tydelig fram. Jeg klarer ikke helt å forstå Maggie sine valg og beveggrunner, men det henger vel sammen med at våre livsvilkår er helt anderledes. Det er all grunn til å bruke tid på Maggie-min, en nydelig bok med et levende og rikt språk. Likte du Det vokser et tre i Brooklyn vil du helt sikkert like denne og. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

Publisert i bøker

Gullfisken

I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.

LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.

Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene».  Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.

I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.

Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Publisert i bøker

Det vokser et tre i Brooklyn

Omsider har også jeg lest Det vokser et tre i Booklyn av Betty Smith. Takket være biblioteket eller gode venner er det heldigvis tilgang på bøker som ikke er helt blodferske og bra er det, for noen ganger er jeg ikke helt «klar» for å lese den eller de mest omtalte bøkene akkurat i den mest intense haipen. Nå har jeg altså lest denne romanen der det står på forsiden «Kåret til en av de beste bøkene fra det forrige århundre» – store ord, men det er en god bok. Jeg gledet meg til hver gang jeg kunne sette meg ned og lese, helt herlig!

Boken handler om familien Nolan og først og fremst om Francie Nolan, en pike på 11 år i 1912. Hun bor i Brooklyn med familien sin der far er den sjarmerende Johnny Nolan, en syngende servitør og dranker, mor Katie født Rommely – en familie der kvinnene var laget av tynt stål. Broren Neely er 10 år og morens øyesten, men han er tilsynelatende ikke preget av det. Vi får følge Francie på skolen, en pike som elsker å lære og som ønsker seg mest av alt å få fortsette på skolen. Hun trives ikke på skolen hun går, men ved hjelp av sin snedige far kommer hun seg inn på en annen, mindre skole og får oppleve å trives og gjøre det bra. Hun elsker å lese og går ofte på biblioteket for å låne bøker. Det er skjærer meg i hjertet å lese hvordan den sure ugla av en bibliotekar behandler en ivrig leser, men det affiserer ikke Francie for i bøkene finnes det en annen vidunderlig verden. Vi får et innblikk i klasseskillene, der fattige blir omtalt som skitne og dårlige mennesker. Hun og broren er konstant sultne selv om moren er et mirakel til å lage mat av omtrent ingenting. Faren mangler stadig jobb og de få jobbene han får gir ikke penger i familiekassen, for de pengene drikker han opp. Han dør og det er enda mindre penger i familien. De må velge hvem som skal få fortsette på skolen og Neely som ikke vil gå på skolen blir tvunget til det, både fordi han er gutt og fordi moren sier at Francie har sulten etter kunnskap i seg og vil skaffe seg utdanning etterhvert. Hun synes dette er blodig urettferdig, men kjærligheten til familien gjør at hun bøyer seg for morens vilje og finner arbeid.

Denne romanen har fått mye god omtale, den er filmatisert og har sikkert hatt og har mange lesere. Jeg nøt hvert minutt jeg leste boken både på grunn av språket, beskrivelsen av miljøet og personene som trådte tydelig fram som egne karakterer.

Andre som har skrevet om boka er Tine og Rose Marie og sikkert flere…

Publisert i bøker, bildebøker

Hvor skal kattene bo?

Torill Kove kjent som både forfatter og filmskaper har laget en ordløs bildebok denne gangen. Hvor skal kattene bo? er historien om de to som finner hverandre, får to katter, blir skilt og tar med seg hver sin katt og flytter fra hverandre. Kattene lider, sørger og oppfører seg som tyraner i hvert sitt hjem. Hva skal de to gjøre som satte de søte kattene sine i denne situasjonen?

Dette er en liten bok som kan lese på flere nivåer. Det er ikke enkelt når man blir kjærester og flytter sammen, får levende skapninger å passe på og så oppdager at samlivet bryter sammen. Hva gjør man da med de som må forholde seg til bruddet? Disse katteforeldrene tar ikke lett på oppgaven. De prøver både det ene og det andre, de finner en løsning som krever samarbeid, men som gjør at kattene blir lykkelige.

TorillKovehar sin karakteristiskestrek med enkleklaretegninger og farger. Det er nestenslik at jegtenker: hun haregentliglaget en film som harblitt en bok. Det er myeåsnakke om her for bådeliten og stor og nårbokenikkeharnoen ord kan man lage sin egenhistorie og knytte sine egnefunderinger til hva som blirsagt, tenkt og følt. En fin bok til samtale om vikitge ting.

Publisert i bøker

Kunsten å holde seg flytende

Gyldendal har begynt et konsept som heter Lesetid, dvs et utvalg skjønnlitterære bøker mest til hygge og en stille stund for deg selv. En av de utvalgte bøkene er Kunsten å holde seg flytende av Libby Page. Forfatteren debuterer med denne romanen og det var en hyggelig opplevelse å lese hennes første bok – og jeg håper hun får mot på å skrive flere for anmeldelsen jeg leste i en engelsk avis var nådeløs. Romanen handler om Kate, en ung journalist som flytter fra Bath for å begynne som journalist i en lokalavis. Hun er stort sett vettskremt, for London er så stor, hun kjenner ingen og hun tørr heller ikke bli kjent med noen. Hun deler leilighet med fire andre, men dem ser hun knapt, bare de skitne koppene og tallerknene de etterlater seg på kjøkkenet. I Brixton bor Rosemary, en dame på 86 år. Hun har bodd i denne bydelen fra hun ble født, vokste opp, forelsket seg i George, giftet seg med George, levde med ham helt til han døde for to år siden. Rosemary levde også med friluftsbadet The Brockwell Lido, der hun hver morgen har gått for å ta en svømmetur. Der hun og George møtte hverandre, hadde nattlige stevnemøter og fortsatt går hun der hver morgen. De snakker om hvordan man tar slike ting som bibliotek og friluftsbad som en selvfølge, de har alltid vært der. Biblioteket ble lagt ned, de protesterte men det hjalp ikke, skal friluftsbadet også forsvinne?

I lokalavisen får Kate i oppdrag av sjefen å ta kontakt med folk på friluftsbadet, for nå er et salg til en privat entreprenør på trappene. Bydelen har ikke penger til å drive det lenger og vil selge for å bruke pengen på andre nødvendige ting. Friluftsbadet skal legges ned og bare de som kjøper de rådyre leilighetene til entreprenøren skal ha tilgang til det. Kate får kontakt med Rosemary og ber om å få et intervju, men det får ikke Kate før hun har tatt en svømmetur i friluftsbadet. Kate nøler, men langt der bak husker hun at hun likte å svømme da hun var barn. Hun går dit en morgen og smyger seg ned i vannet og oppdager til sin store glede og forundring at dette var deilig. Hun treffer igjen Rosemary og Rosemary forteller om sitt liv med friluftsbadet. De bestemmer seg for å redde badet fra nedleggelse og sammen med flere av brukerne av badet, samt beboere i Brixton går de sammen om å ha møter med bydelsledelsen, dokumentere hva friluftsbadet betyr i lokalsamfunnet og lage ulike aksjoner.

Dette er en bok som egner seg til total avslapping. Vi blir kjent med lokalmiljøet i Brixton, forfatteren reflekterer over hva som skjer når fellesgoder blir lagt ned og forsvinner og vi får et innblikk i ensomhetens herjinger både når man er ung og gammel. Jeg koste meg med denne boken, kanskje gjør du også det?

Publisert i bøker

Mann, tiger

En roman fra Indonesia er en sensasjon i mitt leseliv. Eka Kurniawan er forfatteren bak denne spesielle fortellingen om Margio, hans familie og livet i landsbyen der han bor. Fortellingen begynner med et mord, men dette er ikke en krim i vanlig forstand. Romanen er heller en introduksjon til et land jeg kjenner lite til og gir et innblikk i levemåten i en landsby med en fattig familie der forventninger og vold brytes mot hverandre, men og der søskenkjærlighet har sterke kår.

Boka åpner med at den unge mannen/guten Margio dreper  Anwar Sadat ved å bite ham i halsen, som en tiger i angrep. Det er opplagt at det er Margio som har gjort det, men hvorfor? Margio har gått ut og inn av huset til Anwar Sadat, han er forelsket i datteren i huset og hun i ham. Hva var det som drev ham til å gjøre en så avskyelig handling? Gjennom en dirkete og noen ganger rå fortelling får vi innblikk i landsbylivet og livet i to familier. Margio sin fattige familie med en voldelig far og en mor som ble giftet vekk da hun var tolv år og Anwar Sadat er rik mann som også forfører kvinner som kommer i hans vei. Margio sin far Komar arbeider som barberer. Han slår kone og barn og er mest opptatt av hønsene sine og mulighetene for å delta på hanekamp. Margio hater ham og flytter ut av huset for å unngå at han dreper ham. Han sover i surauen ( et muslimsk bedehus) og her får vi historien om den hvite tigeren som flytter inn i et menneske og blir en del av ham. Nuraeni, Margios mor får et barn med Anwar Sadat og dette fører til enda mer vold i hjemmet. Romanen hopper litt fram og tilbake i tid, men det er ikke vanskelig å følge med hvor vi er i historien.

Det er en fasinerende roman. Språket er levende og gir meg bilder av både landsbyen og menneskene der, det er nesten slik at jeg kjenner lukten av jord og blomster i Nuraenis fantastiske hage. Hva viste jeg om Indonesia? Veldig lite, nå vet jeg litt mer. Boken ble nominert til Man Booker Intarnational Prize i 2016 og er oversatt til mange språk. Dette er en bok som fortjener mange lesere, anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

 

Publisert i bøker

Når tiden er inne

Dette ser ut som en liten beskjeden bok, litt grå og litt gammeldags. Når tiden er inne, hva betyr det? Piken som kikker i speilet hvem er hun? Jeg forestiller meg at dette er Maria Listru, det fjerde barnet i en fattig familie på Sardinia. En familie som helst hadde sett at de ikke hadde fått flere barn og som i ett og alt prøver å overse Maria. Da hun er seks år blir hun fosterbarn hos den eldre syersken Tzia Bonaria Urrai. Hun er en klok dame som tar seg av Maria og lærer henne både om livet, matlaging og å sy. De to blir nær knyttet til hverandre, men det skjer ting i huset som får Maria til å undre seg. Er Bonaria en accabadora? Altså en som fører en døende fra livet over til døden? Hun spør Bonaria om dette, men får et bryskt svar tilbake med beskjed om å ikke snakke om dette igjen. Vi som lesere derimot får vite hvordan et slikt besøk foregår; alle religiøse og beskyttende amuletter, bilder og symboler blir fjernet fra rommet til den døende og så blir denne personen kvalt eller slått i hodet slik at vedkommende dør. Det ble sagt at det var bare kvinner som kunne ha denne oppgaven, for kvinner bringer barn inn i livet og de kan også føre dem ut av det.

Historien er lagt til 1950-tallet og det var ikke vanlig at kvinner gikk på skole og ville ha et yrke utover hjemlige sysler. Maria blir hånet av sin biologiske mor under bryllupsforberedelsene til den eldste søsteren fordi hun ønsker å gå vider på skolen. Maria klarer seg godt på skolen og har et ønske om å lære mer, men hvor mye lærdom trenger hun når huns skal lage mat, vaske hus og klær? Maria er flink til å hjelpe til både inne og ute og får et nært vennskap med Andría som bor på gården der hun hjelper til med vinhøsten. Andría har en eldre bror som forulykker og må amputere et ben. Han mister livsmotet og han presser Bonaria til å handle som accabadora, klarer han det?

Det er forfatteren Michela Murgia som står bak denne fasinerende romanen. Hun tegner et bilde av Sardinia og menneskene som bor i landsbyen som blir tydelige og intense som om vi selv var til stede. Vi følger Maria fra barn til ung voksen kvinne og ser hvordan hun utvikler seg som menneske. Det er en flott roman, jeg ble så fasinert av folk. landskap og denne spesielle historien. Denne burde menge lese! Anbefales!

Andre som har skrevet om boken er Beate , jeg fikk boken som leseeksemplar fra Pax.

Publisert i bøker

Ildhjerter

Romanen Ildhjerter er en slags versjon av tragedien Antigone av Sofokles,  men samtidig henter den tema fra en tale som ble holdt av Shami Chakrabarti  mens hun var direktør for Liberty om  planene om å frata britiske borgere ders statsborgerskap . Har vi ikke hatt denne diskusjonen i Norge og? For ikke så lenge siden? Dette gjør denne roman så superaktuell og gripende.

Boken lar fem stemmer komme til uttrykk. Det er Isma, eldste søster av tre av vokser opp i nord-London. Faren var jihadist og døde på vei til Guantanamo, moren jobbet i et reisebyrå og prøvde å holde familien sammen, men hun dør brått og de tre barna må klare seg alene. Når de to yngre søskene som er tvillinger er voksne er det endelig Isma sin tur til å reise til USA og ta en doktorgrad. Hun blir utsatt for et ydmykende intervju, mister flyet sitt, men kommer seg til USA og begynner på studiet. Her treffer hun Eamonn og hun oppdager raskt at han er sønnen til innenriksministeren som har muslimsk og pakistansk bakgrunn, men har lagt dette bak seg. Karamat Lone, faren til Eamonn var den som sørget for at de stadig hadde politiet på døra og grunnen til at Isma ble forhørt så grunndig på flyplassen. Isma føler seg tiltrukket av Eamonn, men han blir helt oppslukt av søsteren Aneeka og tar kontakt med henne når han vender tilbake til England. Den neste som snakker er Eamonn. Vi får høre om hans familierelasjoner og hvordan han treffer Aneeka og innleder et forhold til henne. Det er hun som har regien og vil at forholdet skal være helt hemmelig. Eamonn slites mellom ønskene til Aneeka og sine egne behov. Her får vi også møte familen til Eamonn politikerfaren og moren som er interiørdesigner men som gir opp virksomheten sin for å ofre seg for mannens karriere. Eamonn vil presentere Aneeka for familien sin, men når faren skjønner hvem hun er blir det bråstopp i forholdet. Tvillingbroren til Aneeka, Parvaiz har reist til Tyrkia for å verve seg som fremmedkriger. Han har møtt en mann som har fortalt ham om faren hans og alle bragdene han gjorde før han ble drept. Parvaiz kan ikke huske faren og han tror at han vil finne både mennesker som husker faren og gi han en ny mening med livet når han reiser. Etter kort tid oppdager han at virkeligheten er noe helt annet enn han fikk forståelsen av og han vil tilbake til England. Men der er er alle veier stengt for han har satt seg selv ut over loven og har nå bare statsborgeskap i Pakistan, men for han er hjemme England! Hva gjør han nå? Han kontakter Aneeka og hun lover å prøve å hjelpe ham hjem. Vi hører om Aneeka´s reise til Karachi og tilsist er det innenriksministeren Karamat som avslutter romanen.

Det er en gripende fortelling og den er aktuell. Hva gjør du når loven sier at man bare får ha et statsborgerskap og når din elskede bror verver seg til fremmedkriger, noe som er imot loven i landet du bor i?  Hvem er man lojal mot? Dette er en fasinerende og godt skrevet roman. Vi hører om folk som blir radikalisert og vi leser om influenserne, de som verver, men det blir noe mye nærmere når personen blir beskrevet på denne måten. Da jeg leste om Parvaiz tenkte jeg: nei, nei, han lurer deg! Ikke gjør det! Ikke reis! Det er dramatisk, det blir nært og forferdelig. Likevel, den er vel verdt å lese og du glemmer den ikke så lett etterpå.

Jeg fikk boka som lese-eksemplar fra Gyldendal, takk for bok!

Publisert i bøker

Nanna Genoveffas hemmelige liv

Trevor Zahra er forfatteren bak denne romanen. Han er fra Malta og dette er den første boken av hans omfattende produksjon som har kommet på norsk. Jeg fikk boken fra Solum forlag og den har nok ligget en stund i ventehyllen før jeg tok fatt på den for et par dager siden. Det var en bok som kom i rett tid for å si det slik. Jeg synes jeg har lest sørgelige, litt tunge bøker i det siste og da var det en befrielse å lese om Nanna Genoveffas liv fra tidlig barndom til gammel bestemor. Genoveffa mister sin mor da hun er 18 måneder. Faren er opptatt av sin tekstilforretning og å lese romanføljetonger så han ber sin ugifte søster Fawstina om hjelp til å ta vare på barnet og sørge for at husholdningen går sin gang. Fawstina …var en førti år gammel jomfru og som sådan helligere enn den hellige Maria Goretti, en tilstand som var en følge av hennes mindre flaterende utseende, så vel som hennes overdrevne samvittighet som hun på sitt rigide vis levde opp til…

Genoveffa er et livsbejaende menneske og de rigide rammene som var rundt maltesiske kvinner på hennes tid gjorde henne oppfinnsom når det gjaldt å utforske relasjonen mellom mann og kvinne. Hun gikk på klosterskole og fant der sine likesinnede. Hun var stadig på jakt etter den perfekte elsker og finner i et bryllup den utrolig vakre Zanzu. Han kommer fra en fattigere familie og med en bestefar med et svært dårlig rykte. Hun blir hodestups forelsket og vil gifte seg med ham, men faren nekter. Genoveffa er ikke den som git opp ved første motstand, men klatrer opp på taket og truer med å rope ut navnene på farens elskerinner om hun ikke får gifte seg med Zanzu. Faren gir etter og de får gifte seg slik datteren til den velstående tekstilhandleren bør gjøre. Genoveffa og Zanzu inntar brudesengen med villskap og entusiasme. De reiser på bryllupsreise og forlater ikke rommet mens de er der, hotelleieren sier da de reiser «Ikke vær bekymret, herr Camilleri. Om sengen skulle være ødelagt, sender jeg uansett ingen regning». Genoveffa skriver som samlivet mellom henne og Zanzu, det er, lest med dagens øyne ikke sjokkerende på noen måte, men siden det er barnebarnet hennes som «finner» manuskriptet er det jo morsomt å lese det innlednende kapittelet, for barnebarn tror jo ikke at besteforeldre driver med «sånt».

Det er en enkel og lettlest roman Trevor Zahra har skrevet. Han beskriver familieliv og ikke minst kjærligheten mellom Genoveffa og Zanzu. Vi får et bilde av Malta under andre verdenskrig og hvordan familiene levde i forhold til hverandre på den tiden. Mens jeg leste boken tenkte jeg på min bestemor som skrev dagbok når hun og min bestefar var på reise. Hennes dagbøker var nok ment for at andre kunne lese dem, velstrigla som de var, men hva om hun skrev det hun virkelig tenkte? Hva ville stått der da? Jeg bare lurer…

Vil du ha en lettlest bok med noen morsomme episoder, ja, da kan du gjerne lese denne.