Publisert i bøker

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Jeg leste min første bok av Kyrre Andreassen for mange år siden – før jeg begynte å å blogge om bøker, faktisk. Det var boken: Svendsens catering – jeg synes det var en fantastisk underholdende, morsom og «to the point» bok, så da hans nyeste bok ble nominert til P2 lytternes romanpris og vi skulle lese den i Nordhordland Litterære Selskap ble jeg glad og full av forventning. Ble forventningene innfridd? Ikke slik jeg hadde tenkt, men likevel – Kyrre Andreassen har noe å fare med her.

Boken handler om Krister, Kristers ekteskap med Marianne, Krister sine naboer, Krister sine kolleger både da han var elektriker og nå i fortellende stund når han er omskolert eller heller omplassert av NAV for å undervise fremmedspråklige i norsk. Det er Krister som snakker, reflekterer, fordeler skyld og forklaringer på hvorfor han kommer opp i krangler og han har synspunkt på både kolleger og naboer så det holder. Han elsker Marianne, Andreas sønnen deres er viktig for ham, men han roter det til og finner stadig nye unskyldinger for at ting går galt. Krister må i fengsel for å ha overfalt en mann mens han var dørvakt, der må han gjennomføre et aggresjonsmestringskurs, men han har ikke nok selvinnsikt til å ta inn over seg at han faktisk har behov for dette kurset – han tar det som adspredelse og «boka om hjernen var interessant»  Jeg får noen bilder av den berømmelige Narvestad og Stutum når jeg leser boka, men jeg ler ikke så godt som da de to karene var på lufta.

I perioder tenkte jeg at nå holder jeg ikke ut denne selvsentrerte, masete fyren lenger, men så er det forfatteren da, som klarer å holde fokus på Krister og så gjør ham så levende, insisterende i hele prosjektet at jeg fullfører boka og må ta en liten runde med meg selv. Hva er det som gjør Krister så irriterende? Jeg ville ikke bli irritert på en pappfigur? Jeg tenker meg at Kyrre Andreassen har samlet mange typer, utsagn og karakteristika fra mennesker han har observert på sin vei, satt dem sammen og utformet Krister til en person med mye bagasje. Forfatteren skriver med empati om sin hovedperson, språket er gjennomført og det er vel det som gjør at jeg likevel holder  ut med Krister. Jeg tenker at dette er en bok som vil vokse på meg – slik som de fleste bøker gjør om man har strevd seg gjennom lesingen.

Artemisa , Tine , Bokstavelig talt og Rose Marie har også skrevet om boken.

Publisert i bøker

Den hemmelige kvinnen

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, de er også forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Dette kan være greit å vite når man setter i gang lesingen og lurer på hvor har man møtt disse stemmene tidligere? Den hemmelige kvinnen er den første boka til Anna Ekberg, mens både Klarlund og Weinreich har holdt til i krimlandia en god stund.

Louise og Joachim er hovedpersonene i boka, hun driver et vertshus på Christiansø en liten øy i Østersjøen, men tilhørende Danmark og han er forfatter. En dag står det en mann i utenfor vertshuset og påstår at Louise egentlig heter Helene, er gift med ham, de har to barn sammen og hun er arving til et forrentningsimperium. Helene/Louise har hukommelsestap og husker ingenting fra de tre siste årene. Hun reiser med mannen Edmund og møter en verden hun ikke har noen minner fra. Hun oppdager at da hun var Helene var hun et effektivt rivjern på jobb og en travel mor på hjemme bane, men med hjertekontakt med barna sine. Når politet begynner å etterforske hvor hun har vært og hva som ligger bak navnet hun har valgt, blir hun anklaget for å ha drept Louise Andersen. Hun får selvsagt de beste advokatene, men det er Joachim som blir den iherdige snushanen som gjør alt han kan for å avslør det som ligger bak hendelsene.

Her er det mye som foregår: prositusjon, gamle synder fra krigens dager, kunst og kunstner miljø og relasjoner mellom mennesker. Det er spennende og det er medrivende. Kaptilene er delt mellom Joachim og Helene, denne skrivemåten gjør at romanen holder spensten til siste slutt. På forsiden av boka står det «Kjærlighetskrim» – å spar meg! Er dette et triks for å sikte boka inn på en mulig målgruppe? Boka trenger virkelig ikke en slik merkelapp, den klarer seg helt fint som en krim/spenningsroman. Ja, den kan faktisk anbefales!

Tine har også skrevet om denne boka.

Den danske avisa Politikken har skrevet en god oppsummerende anmeldelse her.

Publisert i bøker

Bonsai

Bonsai er forfatteren Alejandro Zambra sin debutroman som  er utgitt på norsk av Solum forlag. Det er en kort, intens roman på bare 76 sider, men for noensider! Romanen handler om Julio og Emilia. De trefferhverandre den dagenbeggeskal ha eksamenispansksyntakst 2, de skaløve, men kollokviegruppenutviklerseg til åbli et aldriså lite fylleslag og de strykerbegge to til eksamen. De trefferhverandreigjendagenfør  de skalkonte, de blirkjærester og forholdetderesbegynner. De lyver for hverandre, holder tilbake ting de burde ha delt, men de betrodde

«hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet.»

De forteller hverandre at de har lest Proust, men det er løgn og deres felles plan om å lese Proust igjen blir det aldri noe av. De snakker mye om litteratur og de leser sammen Perec, Onetti, Raymond Carver og Ted Hughes. De leser en novelle av Macedonio Fernández som het «Tantalia», denne novellen blir på en måte en ny deffinisjon på forholdet deres og gjør alt mye mer komplisert. Julio møter forfatteren Gazmuri som vil at han skal transkribere romanen hans, men det blir det aldri noe av. Likevel – gjennom dette møtet begynner Julio å skrive en roman som ligner på «Tantalia» og han kaller den Bonsai – men hvem skriver han om? Er det fra de innbilte møtene med Gazmuri, er det en beskrivelse av forholdet mellom ham og Emilia? Her er det flere lesemåter og det er nettopp spenningen og det forunderlige med denne boka.

Andre som har lest boka er Rose-Marie

 

Publisert i bøker

Hagen for små begynnelser

Noen ganger må jeg ha en bok som yter null motstand. Forsiden på boken forteller meg at her har jeg noe lett, forutsigbart foran meg og jeg vil antakelig kose meg med boka. I disse vårlige tider er det kjekt å lese en bok der det blir dyrket blomster og grønnsaker, men makan til hurtigvekst og strålende resultater har jeg aldri vært borti. Jaja, mer om dette senere. Abbi Waxman er forfatteren bak boken Hagen for små begynnelser og denne forfatteren er et nytt bekjennskap. Boka handler om den unge enken Lili, de to barna hennes og søsteren Rachel som bor i Los Angeles. Lilis mann Dan ble drept i en bilulykke rett foran huset deres for tre år siden. Lili er vill av sorg og blir lagt inn på psykiatrisk sykehus. Søsteren stepper inn og passer, barn, hund og hus og er en reell støtte for Lili også når hun vender tilbake og skal stable livet på beina igjen. Lili jobber som lærebokillustratør i et forlag som sliter litt. Forlaget får et nytt oppdrag om å illustrere bøker om planter for barn, blant annet om grønnsaker og dyrking av disse. Sjefen til Lili sender henne på kurs for å få et innblikk i dette og hun tar med seg barn og søster hver lørdag i seks uker for å lære mest mulig om faget. De kommer til den botaniske hagen og der treffer de Edward, kursleder og de andre som skal delta på kurset. Det er en sammensatt gruppe, hver med sin historie som vi får små glimt av gjennom romanen. Mellom hvert «fortellingskapittel» er det en kort side om hvordan man dyrker f.eks. gulerøtter, agurk, salat, squash osv. Som nevnt er det utrolig hvor raskt alt gror i LA, men hvem vet… jeg har aldri prøvd å dyrke noe som helst i LA, USA så….?

Det er lett og ledig, koselig lesing – kan kanskje bli i letteste laget for noen. Boken har en lapp på forsiden som sier: For alle som elsker Blomstenes hemmelige språk, tja, jaja … i ettertid synes jeg faktisk at Blomstenes hemmelige språk var mer magisk enn denne, men det er klanskje fordi den har blitt en snakkis i enkelte miljø? Hagen for små begynnelser har nok ikke det samme potensialet i seg, men jeg som skulle hvile hodet hadde det helt fint og koste meg med denne boka. Passer til ferien, avstressing eller faktisk nå, hvis du skal ut og grave i plantekassene.

 

Publisert i bøker

Um sakne springe blome

Denne diktsamlingen er på kortlista til Bokbloggerprisen og skulle samleses i april. Livet tok overhånd i slutten av den måneden så dermed ble det  for sent for samlesingen, men her er nå mitt innlegg anyway.
Jeg leser dikt med glede, jeg synes dikt er en viktig kunstform og det er av og til nødvendig å ta seg tid til å la diktet, diktene, diktsamlingen synke og ta dem igjen, lese flere ganger og i forskjellige sammenhenger. Det er kunstneren Cathrine Blaavinge Bjørnevog som debuterer med denne diktsamlingen og i et intervju med avisa Framtida forklarer hun hvordan boka kom til. Diktsamlingen er også omtalt i Littkritikk og tilsammen gir disse artiklene meg en bedre bakgrunn til å forstå hva boka handler om og hvorfor Bjørnevog har valgt å lage seg sitt eget språk. Jeg har brukt ganske mye energi til å hisse meg opp over forfattere som skaper utilgjengelig språk og tematikk som er så introvert at det er bare den aller innerste sirkel som aner hva saken handler om. Jeg har derfor brukt en del tid på å irritere meg over denne diktsamlingen, men når jeg leser at også forfatteren måtte lage seg en ordliste for å holde orden på hva ordene betyr får jeg a) lyst til å le høyt og b) spørre meg selv og gjerne andre om hvorfor hun ikke la ved ordlista bak i boka? I bokblogglandia har denne boka enten blitt hyllet eller gitt opp. Jeg har vært nær ved å gi opp, men det fortjener den tross alt ikke for bakom det lett utilgjengelige språket aner jeg en vilje til å fortelle om savn og smerte, vanskelige valg og et mørke som gir lite håp om lys, men et lite lys er det:

o so tog ho dinn vetle handi i si o sagde aut sone at alst ske bi bra
jau sjå alst ske bi bra onge mi sagde ho aut sone
o auga hin opna se o stogga se i hinna auge
o ho tanka fór at um bølgja ve varme sku no alst bi bra
fyrr inkje sku dei fryse meir o inkje sku dei bi kuldebrotne
o inkje sku blotband brytast
o bølgja ve so varm
so lest dei gjenge aut der
te verda vea se ur atter ein gong
o byrjinga va dinne havsborgen
o fre dinna borg sku myrker attfødast
kvit

Det er en kvinne som forteller om kjærlighet, savn, barn som blir født, blir borte, men først og fremst er det kjærligheten til mannen som er drivkraften i denne samlingen. Bjørnevog bruker eventyrene Kvitebjørn kong Valemon og Østen for sol og vesten for måne  for å beskrive relasjonen kvinnen har til sin elskede. Hun får ikke se ham, han kommer til henne om natten. Hun trosser forbudet og blir straffet for dette. Hun får barn, barna blir tatt fra henne eller hun ofrer dem (litt uklart dette). Det er heftig lengsel etter lys, frihet fra sorg og håp om gjengjeldt kjærlighet (?)

All litteratur er ikke for alle. Denne boka var ikke for meg. Jeg får heller sette meg på en stein i skogen og synge en liten vårvise.

 

Publisert i bøker, Krim

Avgrunnsblikk

I påsken leste jeg den siste boka til Jørgen Brekke: Avgrunnsblikk. Jeg har lest de to første bøkene om politimannen Odd Singsaker så helten i Brekkes romaner er en kjenning som jeg setter pris på. Denne romanen beveger seg i tre tidsintervaller, først i 1997 hvor en jente (Vera Sandel) forgifter sin far og slipper unna straff. Så møter vi Fredrikke Nilsen og Vera Sandel i 2009 og i 2016.
Odd Singsaker og Felicia Stone drar på hyttetur til Femundsmarka for å ha en barnefri helg. Da de kommer til hytta henger det et lik fra taket og helgen blir helt anderledes enn de hadde tenkt. Likfunnet fører tilbake til 2009, et drap på professor Bjørn Sauvage og Odd Singsakers sykdom. Studentmiljøet i Trondheim er mangfoldig. Studenten Frederikke Nilsen skal studere religionshistorie og blir invitert av Vera Sandel til å delta i en Wicca seanse, hun blir fasinert og hun og Vera blir nære venninner. Vera utfordrer Frederikke til å krysse grenser for hva hun synes er akseptabelt, det er risikabelt, men det er også pirrende.

Odd Singsaker må gå tilbake til hva som skjedde i 2009. Ekteskapet sang på siste verset, han endret personlighet og etterforskningen gikk langsomt framover. Da mysteriet var løst hadde han på følelesen at noe manglet, han hadde oversett noe viktig, men så falt han om og ble liggende på sykehus i mange uker før han sakte kom seg tilbake i arbeid. Det er først nå han aner at løsningen er en annen enn først antatt.

Det er en spennende historie. Hva visste jeg om Wicca før jeg begynte på denne krimromanen? Jørgen Brekke skriver bra og interessant om de historiske innslagene i romanene sine. Dette er Brekkes store styrke og noe av det jeg setter mest pris på ved forfatterskapet. Denne gangen er det mange fortellere som hver har sine kapitler med navn og årstall som dette: Vera, Trondheim, april 2009. Det er faktisk helt nødvendig ellers hadde jeg som leser ganske snart mistet tråden . Det er interessant med flere fortellere for da får man historien fra flere kanter og det blir god framdrift i romanen, men det blir innimellom noe langdrygt og jeg tar meg i å savne mer om Singsaker og hans refleksjoner.  Det er Vera og Frederikke, deres merkelige forhold til virkeligheten, til maktutøvelse og deres relasjon  som er hovedsaken i denne romanen.

Det er ikke vanskelig å anbefale Avgrunnsblikk  som en trivelig helgelesing, til tross for temaet og noen få innsigelser. Har du ikke lest noe av Jørgen Brekke tidligere er debutboka Nådens omkrets vel verd å bruke tid på – ja, og så kan du lese Avgrunnsblikk.

Publisert i bøker

Nathalie

Etter å ha lest David Foenkinos: Charlotte og blitt gjort oppmerksom på at en annen bok av ham er oversatt til norsk, var det ikke lange veien til biblioteket for å få tak i den lille romanen Nathalie. Denne romanen er på bare 159 sider, men klarer gjennom disse å vise en helt annen side av Foenkinos forfatterskap. Nathalie er gift med Francois, de er det perfekte par og de nyter å være sammen. Når Francois dør i en trafikkulykke går Nathalie i dekning. Hun jobber i et svensk firma med kontor i Paris, men et liv uten Francois er ikke noe liv og hun er sykmeldt lenge. Familien er bekymret for henne og prøver å finne løsninger for å få henne til å gå videre i livet, men det hun selv som tilslutt bestemmer seg for å gå tilbake til jobben. Sjefen hennes er forelsket i henne og prøver å få litt mer enn faglig oppmerksomhet, dette er totalt mislykket og Nathalie lurer på om hun må finne en annen jobb. I firmaet har de en svensk arbeidstaker, Markus. Han er klossete, sjenert og innadvendt og kler seg ikke særlig elegant eller smart. En dag kommer han inn på kontoret til Nathalie som er sjefen hans med sak nummer 114, plutselig kaster hun seg over ham og kysser ham. Han blir helt perpleks og Nathalie vil helst late som om dette ikke har skjedd i det hele tatt. Markus derimot forlanger å få vite hvorfor hun gjorde dette og Nathalie går med på å spise middag med ham. Markus overrasker Nathalie, han sier det forunderligste ting:

«Er du nostalgisk?»
«Nei, jeg tror ikke det»
«Det er temmelig sjeldent for en Nathalie»
«Jasså?»
«Ja, Nathalier har en klar tilbøyelighet til å være nostalgiske»
Hun smilte igjen. Hun var ikke vant til det lenger. Men denne mannen sa ofte ting som gjorde henne forfjamset. Det var aldri godt å vite hva han kom til å si. Hun tenkte at ordene var i hjernen hans omtrent som lottokuler før de triller ut. Hadde han andre teorier om henne?

Det oppstår et forsiktig vennskap mellom Markus og Nathalie. Personalet på kontoret sladrer og Nathalies sjef får vite at Nathalie sees mye sammen med Markus, dette liker han dårlig og gjør sitt for å bli kvitt Markus. Det skulle han selvsagt ikke ha gjort for Nathalie er en bestemt dame.

Dette er en bok om sorg, men og om nye muligheter. Forfatteren skriver godt og fortellingen er svært visuell, ikke rart selvsagt når Foenkinos også lager film slik som han har gjort her.

Les boka, kos deg – kommer jeg over filmen skal jeg se den, men som alltid: les boka først!

Beate har også skrevet om denne boken

 

Publisert i bøker, Krim

Evas siste vitne

Jeg har lest Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake og det var en fulltreffer! Tove Alsterdal skriver samfunnsaktuelle saker inn i krimromanene sine og det gir dem ( de to jeg har lest) til noe mer enn bare underholdning. Det er Eva som er hovedpersonen i Alsterdals bok denne gangen. Hun har vært gift med Svante og hun står utenfor huset hans når boken begynner. Han kommer ut og hun følger etter ham til butikken. Han oppdager henne og ber henne fortvilet om å slutte å følge etter ham. Hun prøver å forklare at de må snakke sammen om Filip, hennes sønn fra første ekteskap, men før hun kommer så langt blir hun slått ned – det neste hun oppdager er at hun ligger full av blod på bakken og Svante ligger død i buskene like ved siden av. Det var ingen andre i nærheten, bare en romkvinne som satt utenfor ICA og hun er borte nå. Eva blir arrestert for mordet på sin eksmann og opplever det uvirkelige for de fleste av oss, å bli fengslet for noe hun tror at hun ikke har gjort. Når politiet har undersøkt klærne hennes viser det seg at hun ikke har Svantes blod på seg og hun slippes fri, men med reiseforbud.

Svante har fått seg en ny kjæreste og har flyttet inn et nytt boligfelt i Beckomberga som tidligere var et psykiartisksykehus. Naboen til Svante er Niklas, konen Sandra og sønnen Even. Even har en spesiell diagnose og er ikke så sosial som barn på hans alder. Han holder seg mye for seg selv og rommet hans er forbudt for foreldrene, men når Niklas finner en hodeskalle fra et menneske der, må han finne ut av hvor dette kommer fra. Even får være med et par gutter og de har funnet et skogholt i Beckomberga der er det en hule og der  fant de hodeskallen og andre beinrester. Politiet blir tilkalt og det viser seg at her er det flere lik begravet. Dette og mordet på Svante skaper uro i strøket og naboene søker sammen.

Eva på sin side vil prøve å finne ut av hvem som drepte Svante, hun søker hjelp hos Filip, sønnen hennes. Han har flyttet til Berlin og Eva reiser dit for å finne ham. Filip er sint på moren fordi hun skilte seg fra Svante, han flink med data og er bl.a. på det mørke nettet, der avtaler og handel ikke blir registrert. Eva får et nytt innblikk i Svantes verden, en verden som får henne til å tenke tilbake på hendelser i samlivet deres og ting faller på plass. Eva får kontakt med Filip og overtaler ham til å bli med henne og lete etter romkvinnen som måtte ha sett noe da Svante ble drept.

Det er en spennende historie og interessant å lese om rom-folket, hvordan de blir behandlet både i Sverige og i andre land, om bakmenn og kontakter med alle slags hensikter. Noen er velmenende og ønsker virkelig å hjelpe, mens andre vil utnytte menneskene og deres desperate situasjon. Slutten er anderledes enn jeg hadde tenkt, men jeg er ingen gluping når det gjelder løsninger på krimgåter. Alsterdal skriver godt og drivende, så det er bare å anbefale denne!

Publisert i bøker

Charlotte

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland,  faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.

s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder  i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Publisert i bøker, lesing

Et helt liv

et-helt-liv-1En tidligere kollega viste meg begeistret Et helt liv av Robert Seethaler, den er så fin, sa hun. Hun hadde helt rett! Dette er fortellingen omAndreas Egger som lever hele sitt liv i en liten alpelandsby i Østerrike. Egger som han hele tiden blir kalt av forfatteren får en dårlig start på livet.  Moren døde av tæring og førte til at han ble overlatt til svogeren Hubert Kranzstocker som helst hadde sett at han slapp ha noe med ham å gjøre. Han er omkring fire år når han kommer til landsbyen og så fort han kan hjelpe til blir han satt i arbeid. Han blir jevnlig slått av sin onkel og en gang slår han Andreas så hardt at et lårbein knekker og han blir halt. Han arbeider hardt og blir sterk og kan som søttenåring rive seg løs fra onkelen og hans krav. Egger tar på seg alle slags småjobber og holder seg for seg selv, han snakker lite og har heller aldri blitt stimulert til å snakke eller ha kontakt med folk. På vershuset kommer Marie som tjenestejente og Egger blir forelsket. Han vet ikke hva han skal si eller hvordan han skal forholde seg til kvinner og jeg følte med ham når han prøver å finne den mest overbevisende måten å fortelle Marie hva han ønsker. Det er et svært overbevisende frieri, hvem hadde ikke blitt mo i knærne av dette!  Marie sier ja og de gifter seg, det er slutt på ensomheten. Andreas får arbeid i et firma som bygger taubaner og gondoler for selv om han er halt, er han helt suveren i fjellet. Lykken varer ikke lenge for Andreas, men han sliter seg videre og blir fjellfører for turister noe han til sin forundring trives med. Livet til Egger er et innblikk i livet i en landsby, men og et blikk på en tid som strekker seg fra 1902, gjennom verdenskrigene og månelandingen – verden sett fra en landsby.

Denne romanen er en stilferdig påminning om livets små gleder tross motgang og sorg. Språket er nydelig, boka er lett å lese – anbefales!