Posted in bøker, lesing

Et helt liv

et-helt-liv-1En tidligere kollega viste meg begeistret Et helt liv av Robert Seethaler, den er så fin, sa hun. Hun hadde helt rett! Dette er fortellingen omAndreas Egger som lever hele sitt liv i en liten alpelandsby i Østerrike. Egger som han hele tiden blir kalt av forfatteren får en dårlig start på livet.  Moren døde av tæring og førte til at han ble overlatt til svogeren Hubert Kranzstocker som helst hadde sett at han slapp ha noe med ham å gjøre. Han er omkring fire år når han kommer til landsbyen og så fort han kan hjelpe til blir han satt i arbeid. Han blir jevnlig slått av sin onkel og en gang slår han Andreas så hardt at et lårbein knekker og han blir halt. Han arbeider hardt og blir sterk og kan som søttenåring rive seg løs fra onkelen og hans krav. Egger tar på seg alle slags småjobber og holder seg for seg selv, han snakker lite og har heller aldri blitt stimulert til å snakke eller ha kontakt med folk. På vershuset kommer Marie som tjenestejente og Egger blir forelsket. Han vet ikke hva han skal si eller hvordan han skal forholde seg til kvinner og jeg følte med ham når han prøver å finne den mest overbevisende måten å fortelle Marie hva han ønsker. Det er et svært overbevisende frieri, hvem hadde ikke blitt mo i knærne av dette!  Marie sier ja og de gifter seg, det er slutt på ensomheten. Andreas får arbeid i et firma som bygger taubaner og gondoler for selv om han er halt, er han helt suveren i fjellet. Lykken varer ikke lenge for Andreas, men han sliter seg videre og blir fjellfører for turister noe han til sin forundring trives med. Livet til Egger er et innblikk i livet i en landsby, men og et blikk på en tid som strekker seg fra 1902, gjennom verdenskrigene og månelandingen – verden sett fra en landsby.

Denne romanen er en stilferdig påminning om livets små gleder tross motgang og sorg. Språket er nydelig, boka er lett å lese – anbefales!

Posted in bøker, lesing

Orkansesongen og stillheten

orkansesongen-og-stillheten-1Anne -Cathrine Riebnitzsky har skrevet denne romanen som på sitt noe fragmenterte vis likevel henger sammen og viser hvordan mennesker berører hverandre selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er presten Monica som er «navet» i romanen, hun er lykkelig gift med Johan som er forsker og hun har sine daglige samtaler med Gud. Monica har en venninne som heter Beate, hun er forsvarsadvokat og var lykkelig gift med Thomas. Han døde i en trafikkulykke og Beate strever med livet, jobben og en krevende mor. Hun og Thomas drev jakt med bueskyting og dette har Beate fortsatt med. Her har hun venner som kjenner henne og som er til hjelp for henne, her er Henning som driver Tigerparken og Hans som arbeider i politiet. Monica skal reise til Guatemala for å treffe Søren som hun skal vie, her møter hun også Nory som jobber på hotellet der hun bor. Nory er datter til en mektig narkobaron så når Monica ser at hun stikker av for om mulig komme seg til USA, blir Monica mistenkt for å ha noe med saken å gjøre.

I Danmark møter vi Marcus og Benjamin. Begge er involvert i narkotikasalg og de vil egentlig ut av dette systemet, men hvor lett er det når gjelden bare vokser? Marcus har bekymrede foreldre som snakket med presten før hun reiste, de mistenker Marcus for å bruke pengene de sender ham på noe helt annet enn studiene. Marcus selv er virkelig svært ureflektert i forhold til hvordan han lever. Benjamin derimot er i det samme gamet, men tenker at pengene er til kjæresten Veronica, en kunstner uten selvtillit og tro på egne evner. Det er noe vakkert i den måten forfatteren omtaler disse tre unge menneskene, det er slik at jeg skulle ønske noen satte dem på rett kjøl og ga dem håp.

Riebnitzsky skriver godt, hun lager fine portretter av personene vi treffer, men det er for mange av dem. Jeg skulle ønske hun gikk litt tettere på hver enkelt og som Tine påpekte i sin omtale: hva med reisen til Guatemala? Hvorfor er den så overfladisk beskrevet? Det er så mange tema som berøres og som jeg gjerne ville vite hvordan denne forfatteren ville behandle, men kanskje en annen gang?

Når dette er sagt må jeg si at jeg likte boka svært godt. Jeg gledet meg til hver mulighet til å lese videre – var nok litt usosial igjen, ja… Kan anbefale denne!

 

Posted in bøker

The keeper of lost things

the-keeper-1Jeg har begynt å følge TheModernMrsDarcy og årets «reader challenge» er bl.a. å lese en bok bare på grunn av utseende, så da jeg flakket omkring på Gatwick fant jeg The Keeper Of Lost Things av Ruth Hogan, nydelig cover og baksideteksten ga inntrykk av å kunne egne seg til lesing som ikke var altfor krevende. Jeg hadde rett, boka er koselig lesing og passer bra til lesestunder som blir avbrutt av ulike hendelser.

Hovedpersonen i boka er Laura som etter skilsmissen fra Vince ikke riktig får fart på livet sitt. Hun søker en jobb som assistent hos Anthony Peardew som er forfatter, men som også har brukt mesteparten av livet sitt til å finne glemte ting, ta vare på dem og håpe å finne den riktige eieren igjen. Anthony var forlovet med Therese og sammen hadde de huset Padua. Der lagde Anthony en nydelig rosehage til Therese og som takk ga hun ham en medaljong som han måtte love å bevare så lenge han levde. Noen dager før de skal gifte seg dør Therese og samme dag mister Anthony medaljongen. Det er Eunice som finner den og tar den med seg som en lykkemynt nå hun skal på intervju med en forlegger. Eunice får jobben hos forleggeren Bomber og livet hennes blir helt anderledes enn hun hadde forestilt seg.

Anthony dør og overlater hus, hage og alle de tapte tingene til Laura. Sunshine, en pike med Downs ringer på og sier at hun vil være Lauras nye venn. Gartneren Freddy som holder rosehagen i orden blir også en del av husholdet etterhvert og sammen lager de en nettside over ting som er mistet og som finnes i huset Padua. Det er fred og fordragelighet, men den avdøde Therese er ikke fornøyd og merkelige ting skjer.

Vi følger historien til Laura og Eunice parallellt, underveis lurte jeg litt på når disse skulle føres sammen, men til slutt så føyde det seg vakkert inn i en helhet.

Det er en lett og enkel historie, absolutt avslapping og kos.

Posted in bøker, lesing

Nei og atter nei

nei-og-atter-nei-1Nina Lykke står bak denne romanen som har blitt mye omtalt, den er på kortlista til P2-lytternes romanpris og jeg har vært temmelig nysgjerrig på denne en stund. Det var selvsagt venteliste på biblioteket, men plutselig var det min tur! Romanen har blitt omtalt som en satire og det er den, men er det noe mer her?

Romanen har tre stemmer, det er Ingrid og Jan som har vært gift i nesten 25 år. Hun er lektor og han arbeider i et departement, de har to sønner som er voksne, men de bor fortsatt hjemme og «har ikke lært å tørke seg i ræva» enda. Den tredje stemmen er Hanne, singel dame i tredve årene som jobber i samme avdeling som Jan. Hanne kjenner den biologiske klokka tikke, hun vil ha et varig forhold til noen, men denne noen har ikke dukket opp ennå.
Ingrid opplever at hele livet er en stor gjentakelse, hun venter hele tiden på å bli ferdig, ferdig med frokosten, ferdig med skoledagen, ferdig med oppgaver som skal løses. Hun har ikke lenger noe mål i livet utover å holde ting i gang hjemme og på skolen, det gjelder å være forberedt på alt – tenker Ingrid.
Jan på sin side får en ny stilling og blir avdelingsdirektør i departementet. Etter litt urolig famling i sin nye posisjon, men med gode råd fra Julie opplever han en ny vår med energi og nye muligheter. Han går inn i et forhold til Hanne, men er svært ambivalent til hva han skal gjøre: fortelle Ingrid alt og be om skilsmisse eller bryte med Hanne. Han prøver det siste en stund, men ender opp med å «ta en pause» fra ekteskapet.
Ingrid og Jan har et vennepar som de har vært mye sammen med særlig da barna var små, de blir stadig invitert på hytta deres, men nå er det for å være der som en buffer mellom mann og kone slik at de ikke krangler i ett.

Livet er imidlertid ikke slik at man kan være forberedt på alt, så da Jan forteller Ingrid at han trenger «en pause» fra ekteskapet, faller tingene fra hverandre for Ingrid. Det blir en periode med nyorientering for alle parter og i noen henseende blir det kanskje et bedre liv for dem.

Boka tar nok deler av samfunnet på kornet, kravet om å leve ut sine lyster, man gjør som alle andre og kommer inn i en gjenkjennelig strøm av hendelser, men hva så?  Anmelderen i nrk skriver at det er nei og nei, men ingen ja – og det savner jeg. Et optimistisk ja til livet, til mening og innhold hadde vært herlig, men kanskje en annen gang?

 

 

Posted in bøker, lesing

Arv og miljø

arv-og-miljoDet er mange som har skrevet bejublende om denne romanen til Vigdis Hjorth , jeg kan med en gang si: de har rett! Etterhvert har jeg fått stor sans for Vigdis Hjorth sitt forfatterskap. Hun er skarp, hun er vittig og i denne romanen borer hun dypt inn i hovedpersonen sitt liv, særlig hennes barndom og voksenliv.

Det er Bergljot som er fortelleren, den nesteldste av fire søsken. Hun har brutt all kontakt med familien, men denne tas opp igjen når hun får en melding fra broren Bård som føler at de to yngre søsknene Astrid og Åsa blir forfordelt. Familien har to hytter på Hvaler, det er de to yngste som skal ha disse, mens de to eldre skal bli kompensert med penger. Det er når Bård oppdager at hyttene er svært lavt taksert at han reagerer og en lengre arvestrid er i gang. Vigdis Hjorth avdekker langsomt hvorfor Bergljot har brutt med familien, hvorfor hun ikke har hatt kontakt med noen, selv ikke Bård som hun nå allierer seg med. Det er en vond historie, for hvem forteller sannheten eller er det bare en sannhet? Er det Bergljot som forteller den ene riktige historien eller er det slik som de andre tror, rent oppspinn fra en overreagerende søster? Det er vanskelig med arv, hvem får hva og er fordelingen helt rett? Jeg opplever at boken ikke handler så mye om arv, men mer om at Bergljot vil bli trodd, få medhold i at dette har skjedd og aksept for valgene hun har tatt.

Boka har noen små innledende refleksjoner som styrer tankene videre til neste handling, slik som dette:
Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning. Eller er det ikke tilfeldig? Værer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å dytte oss inn på en vei vi bevisst eller ubevisst ønsker å gå? Så vi følger opp møtet. Eller fornemmer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å forandre eller presse oss av veien vi vil vandre og derfor ønsker vi ikke å se dem igjen? Det er rart å tenke på hvor vikitg et enkelt menneske kan komme til å bli for hvordan vi handler i avgjørende situasjoner, fordi vi har konsultert akkurat det.
For Bergljot konsulterer mennesker omkring seg: kjæresten Lars (ikke så mye respons fra ham), Bo – dikteren, som setter fingeren på viktige sider av både hennes og familiens historie, Klara – venninnen, som har sine egne kamper, men som oppildner Bergljot til å gå i krigen for sine rettigheter, for å bli trodd og for å få fortalt sin historie.

Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for denne romanen, vel fortjent sier jeg. Det er en roman med godt språk, velformulert, god framdrift og ved at hun drar inn både Freud og Jung i sine refleksjoner setter hun handlingen inn i en mer allmennmenneskelig erfaring. Måtte boka få mange lesere!

Jeg leste boka som e-bok lånt fra biblioteket.

Posted in bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Posted in bøker

Lettvektere og annen koselesing

bak-glemselens-slor-1Etter en lengre rekke av dystre, litt tunge bøker kom jeg over Kimberley Freemans roman Bak glemselens slør på biblioteket. Dette er en av  de romanene som kommer direkte i paperback, som raskt skal konsumeres for deretter å forsvinne i glemselens hav. Forfatteren er fra Australia og romanens handling er og derfra. Romanen har to historier, den ene med handling fra 2014 om Lauren Beck som omsider har klart å reise vekk fra sin dominerende mor og sin puslete far og den andre satt til 1926 om Violet Armstrong som arbeider på spahotellet Evergreen.

Lauren arbeider på en kaffebar og treffer en dansk arkitekt. Han glemmer igjen nøklene til hotellet Evergreen som han holder på å restaurere, på kaféen. Lauren leverer dem tilbake og han inviterer henne med på en tur inne i hotellet. Der oppdager de en del gamle brev, glødende kjærlighetsbrev som peker tilbake på en historie fra vinteren 1926. De bestemmer seg for å nøste opp historien og oppdager at her finnes det forbindelser som er høyst levende i dag. Lauren har også et prosjekt for seg selv, hun hadde en bror som døde av kreft. Han bodde noen år i Evergreen Falls og hadde sine lykkeligste år der. Hun vil prøve å finne ut mer om dette og ikke minst hvorfor ingen vil fortelle henne om denne tiden.

I 1926 får Violet jobb på spahotellet Evergreen. Hun har ikke vært så heldig med jobbene sine til nå, moren har leddgikt og er ikke lenger i stand til å forsørge seg selv, langt mindre Violet. Hun skal servere og den strikte eieren miss Zander er veldig tydelig på at det ikke under noen omstendighet må oppstå kontakt mellom gjestene og de ansatte. På hotellet er også de styrtrike søskene Sam og Flora Honychurch-Black sammen med Floras forlovede og hans venner. Sam er opiumsavhengig og Flora prøver å få han til å slutte, det er mislykket og konflikten mellom ham og forloveden til Flora bygger seg opp. Violet og Sam forelsker seg i hverandre, men dette er en umulig forbindelse. En natt snør de inne og både taubane og veier blir stengt i flere dager. Jada, fullt drama.

På den ene siden irriterer jeg meg over at jeg bruker tid på slike bøker, men på den andre siden… dette er en god avslappning og man får ta boken som den er.

forsok-pa%cc%8a-a%cc%8a-vaere-lykkelig-1Men jeg nå er i farten med å irritere meg kan jeg ta for meg forsiden på denne boken. Vi har nå i lengre tid hatt forsider med ryggen på unge damer, gjerne i blått. Nå har vi forsyne meg fått ryggen på eldre menn (også i blått) og. – den italienske utgaven har rikitg nok ryggen av dame i rød(!) kåpe.  Finn på noe annet!

Lorenzo Marone: Forsøk på å være lykkelig. Når jeg først har blitt sjarmert i senk av romanen «En mann ved navn Ove», skal det noe til å overgå den. Marone sin debut roman gjør heller ikke det, men den har element i seg som minner meg om andre kjekke leseropplevelser i tillegg – for eksempel «Pinnsvinets eleganse» ved siden av at forfatteren har sin egen agenda med romanen. Det tok en stund før jeg oppdaget at romanen foregikk i Napoli og ikke i Paris, litt sløv leser antakeligvis, men forfatteren klarer å formidle storby- ( i forhold til Frekhaug blir alle byer store) stemningen og leieboerene sin interaksjon som jeg innbiller meg er ganske universell – sett i det store perspektivet.

Cesare Annunziata er 77 år, hans kone døde for fem år siden, datteren hans er advokat og har mann og sønn på 7 år. Han har også en sønn som han tror er homoseksuell. Han bor i en leiegården, vennen Mario bor i etasjen under og Eleonora kattekvinnen setter stadig tålmodigheten til Cesare på alvorlige prøvelser. Han besøker Roseanna, en prostituert med jevne mellomrom og han gjør sitt ytterste for ikke å bli innvolvert i mennesker. Han prøver å takle livets skuffelser med ironi og sarkasme, men det hjelper han ikke akkurat i kontakt med andre mennesker. Han har et nært og godt forhold til barnebarnet, Frederico som ser på sin morfars handlinger med stor begeistring. En dag flytter Emma og hennes mann inn i leiligheten rett overfor Cesare. Emma ser svært ulykkelig ut og Cesare vil hjelpe henne, men Emma nekter ham å gjøre noe. Mannen hennes er voldelig og slår henne ofte. Cesare og vennen Mario vil skrive et brev og si at han under oppsikt og vil bli meldt til politiet. De er litt redde for denne mannen og siden de skal skrive på pc-en, så tar brevskrivingen sin tid. I mellomtiden har Cesare blitt godt kjent med Emma og hans bekymring for henne øker og en natt skjer det fatale.

Senere sier Cesare til vennen sin Mario: … De er feiginger som velger ut ofrene sine med omhu, kvinner som er blitt stemplet fra de er små og som verken respekterer seg selv eller vil seg selv vel.…det er nesten så jeg tenker: hvem er det som snakker her? Er det advokaten Lorenzo Marone eller er det forfatteren som har en historie å fortelle? Kanskje begge? Denne hendelsen gjør i hvertfall noe med både Mario og Cesare og får dem ut av den egosistiske isolasjonen og inn på et mer inkluderende spor. Det finnes håp for alle.

Det er en lettlest bok og det er lett å flire både av og med Cesare, italiensk herremann som han er.

 

 

 

Posted in bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Posted in bøker

Sophie Starks liv og død

sophie-starks-liv-og-dod-1Romanen Sophie Starks liv og død av Anna North er en bok som gjør sterkt inntrykk. Sophie Stark er filmskaper, lever på tvers av alle sosiale normer og har likevel en magisk tiltrekning på mennesker hun kommer i berøring med. Det er aldri Sophie selv som forteller, men vi får vite noe om hennes liv og virke gjennom seks forskjellige personer: Allison – elskeren,  Benjamin Martin – filmanmelderen, Robbie – broren, Jacob – ektemannen, Daniel – college forelskelsen og George – filmprodusenten. Dette er en snedig måte å skape framdrift og spenning på. Tittelen sier at denne historien ikke kommer til å slutte godt. Hovedpersonen vil dø, men i det vi vet dette, så blir hver enkelt stemme som har noe å fortelle om Sophie, interessant.

Sophie vokser opp i en dysfunksjonell familie, broren Robbie føler at han må passe på Sophie, for hun mangler de sosiale antennene for «bli likt oppførsel». Hun begynner på college og gjennom Robbie får hun tak et filmkamera. Hun begynner å følge etter Daniel, i beste stalkerstil, han er den beste basketballspilleren på skolens lag. Hun følger etter ham over alt og kjæresten hans prøver å få henne til å holde opp med dette, selvfølgelig til ingen nytte. Sophie bruker historiene til andre mennesker, hun får dem til å gjøre ting som i etterkant føles både nedverdigende og innvaderende, men dette spllier ikke  noen rolle for henne. Hun har et prosjekt og det må gjennomføres uten hensyn til andre, selv om de blir dypt såret.

The Guardian har en grundig omtale av boka og trekker fram at Sophie kanskje har en autisme diagnose:
It is clear from the off that Sophie is fundamentally out of step with the world around her: its rhythms baffle her; its rules make no sense (an autism diagnosis is never mentioned, but for anyone with even a passing familiarity with the condition, it is writ large across the text). For Sophie, therefore, the camera functions as a mediator between herself and the universe, a tool that allows her to bring other people’s actions and motivations into focus, and her films quickly gain her a devoted following, critical acclaim and financial backing. They are, according to Ben Martin, the journalist whose reviews and interviews form one of the novel’s narrative threads, “more like life than life itself”.
Mulig det, men det gjør ikke personen Sophie mindre interesant og gåtefull.

Jeg er imponert over Anna North sin oppbygging av boka, de ulike stemmene er som helstøpte personer, mens Sophie er den som ikke helt trer fram i lyset. Særlig likte jeg Daniel, ungdomsforelskelsen. Han kommer til orde når Sophie har skapt seg et navn og skal vise en film i Chicago. Han har glemt henne, men blir minnet på henne igjen når han leser om filmframvisningen. Han tar kontakt og etter flere ubesvarte e-poster får de kontakt og de treffes. Daniels litt ureflekterte holdning til livet sitt endres og han reiser hjem med en ny stabilitet i seg selv og til sine nærmeste.

Romanen er en av høstens beste leseropplevelse, kan ikke si annet!

Det er flere bokbloggere som har skrevet om boka: Bokelskerinnen, Artemisas verden, Beates bokhjerte

Boken fikk jeg som leseeksemplar fra Pax.

 

Posted in Krim

De dødes hus

de-dodes-hus-1Jeg tror nesten jeg har lest alle bøkene av Jorun Thørring. Da en kollega på biblioteket viftet denne nye boka foran øynene mine, ble jeg ganske happy. Thørring har to hovedpersoner i bøkene sine; den ene er politibetjent Aslak Eira tilknyttet Troms politikammer og den andre er spesialetterforsker Orla Os også fra Nordnorge, men hun bor og arbeider i Paris. Denne boken har Orla som hovedperson og handlingen foregår i tilknytning til et slott i Bordeaux.

En eldre mann blir funnet død i en leilighet i Paris. Han er eieren av en stor vingård i Bordeaux distriktet og Orla og hennes makker Roland drar dit for å komme i kontakt med familien. Det er en svært dysfunksjonell familie som bor og arbeider i dette slottet. Det er ingen som vil gi dem opplysninger om Albert Dumont som den døde het, men de finner et id-kort på ham som lyder på Daniel Jeidel. De vil finne Danile Jeidel og oppdager gjennom dette at familien på slottet skjuler en dyster hemmelighet fra andre verdenskrig.

Romanen har to parallelle løp det ene er fra 1942, da familien på slottet får besøk av fjerne slektninger fra Alsac, de er på flukt fra tyskerne og trenger et sted å gjemme seg. Familien som kommer har med seg sin gamle huslege og sønnen hans, disse er jøder og selvsagt i livsfare. Det oppstår sterke spenninger når den yngste sønnen i familien Albert forelsker seg i Jeanette som kommer fra Alsac. Jeanette på sin side elsker Daniel Jeidel som spiller fiolin og har et godt og omsorgsfullt vesen. Det blir virkelig farlig når tyskerne kommer til gården og utplasserer en vininspektør. Vininspektørene skulle sørge for at den gode vinen kom til Tyskland og at ikke vinbøndene gjemte unna viner. Inspektøren som kommer får høre Daniel spille og ber han komme til leiligheten sin. Han blir veldig begeistret, men dette skaper sjalusi og sinne hos Albert og han gjør uopprettelige ting.

Det andre løpet er fra Orla og Roland sin etterforskning. De møter stadig på en mur av taushet, men da det blir begått et mord til endrer forholdene seg noe.

Jeg liker bøkene til Jorun Thørring. Hun skriver spennende og godt, det er slik at jeg gleder meg til hver gang jeg kan sette meg ned og lese litt. Denne boka er intet unntak, bare å anbefale!