Posted in bøker, lesing

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

jeg blir heldigvisLiv Marit Weberg har debutert med denne boka. Hovedperson er navnløs og det er kanskje en fordel for denne personen har store problemer med å takle livet, forhold til andre mennesker og har i utgangspunktet null tro på seg selv. Blir ikke dette utrolig traurig? Jo, men samtidig er denne jenta på 18-19 år så gjennomført, ja, på en måte så drastisk tafatt at historien får et skjær av pinlig humor over seg. Hovedpersonen flytter til Oslo for å studere. Hun får hybel i en liten boks av et rom, hun møter opp på universitetet til fadderuka, snur bokstavelig i døra for aldri mer å vende tilbake. Hun får en kjæreste som heter Tore, men dette forholdet utvikler seg ikke og Tore gjør det slutt. Etter ett år uten eksamner er pengene fra Lånekassa slutt og hun må enten reise hjem eller finne seg en jobb. Hun får utrolig nok en jobb på en veikro – her er det på sin plass med et lite stopp – for en beskrivelse av en veikro! Den vokste fram for øynene på meg og var et fantastisk bilde på alle veikroers mor! Steder er nesten uten gjester, men med en gruppe mennesker som skal lage et magasin. I denne gruppa er Brilla. Han bor i samme hus som henne og han har rotter. Det viser seg at vår jente har et særlig lag med rotter og vi lesere kan øyne et ørlite glimt av lys i tunellen. Trist bok? Ikke tale om, heller som nevnt, litt pinlig og det kom mange stønn under lesingen:- nei, ikke gjør det, og – er det muuuuulig! Selv om det ikke skjer så mye i boka så er det en energi i fortellingen som gjør at jeg gleder meg til neste bok fra Weberg!

Ubok.no har laget et fint intervju med forfatteren.

 

Posted in bøker, Bibliotek, lesing

Ungdomsbøker

I vår inviterte biblioteket åttende klassene til å velge ut sin favoritt bok blant fem utvalgte bøker. Flere klasser var med på dette og de som vant fikk pizzafest og oppslag i lokalavisa. I høst skal vi gjøre det samme og jeg har tenkt å bruke anledningen til å lese bøkene som er med denne gangen for å se om vi (de gamle damene) er helt på jordet eller ikke når det gjelder utvalg. Jeg leste mye barne- og ungdomsbøker før, nå blir det litt bildebøker og så lite barne- og ungdomsbøker at det er til å bli helt flau av. Men altså litt er bedre enn ingenting, håper jeg….

Min første bok av de utvalgte var Magnhild Bruheim: Blod på hendene. Det viste seg at dette er fjerde boka om Kami (Kari Marie) og Bente som gjennom tre foregående bøker har vært borti mange ulike tema som voldtekt, kidnapping og tvangsgifting. Kami er med i en aktivistgruppe som arbeider for å få fram informasjon om pelsdyrnæringen. De bryter seg inn på pelsdyrfarmer og fotograferer skadde og syke dyr for så å formidle bildene til media. Etter en aksjon blir Kami kontaktet av en person som tydeligvis vet hva hun holder på med og hun blir truet til å gå med på visse «tjenester» for at informasjonen om at hun har deltatt på ulovlige aksjoner ikke skal gå videre til politiet. Kamis venninne Bente blir også involvert i aksjonene, men på aksjonskvelden går det galt og hun blir kidnappet. På en av farmene hvor aksjonsgruppa bryter seg inn, bor Grethe. Dagen etter innbruddet begynner hun å få tekstmeldinger, ubehagelige meldinger og hun føler at alle på skolen oppfører seg merkelig  mot henne. Dette er en spennende og lettlest bok, men den omhandler så mange tema at det blir harelabb og enkle løsninger. Siden boka er nummer fire i rekken av bøker med de samme hovedpersonene skulle en tro at det var nødvendig å lese de andre også, men selv om det er noen referanser til tidligere hendinger er dette ikke påtrengende og boka står sånn sett fint på egne bein.

Bolle og Gordon; Kyss klapp og klem er bok nummer tre i serien om Bolle og Gordon av Moni Nilsson. Det er innimellom at jeg savner å ikke ha lest de foregående, men samtidig går det ganske greit for forfatteren lager fotnoter i teksten som gjør at jeg likevel klarer å henge med i svingene. Miljøet er lagt til en liten by i Sverige, Bolle og Gordon blir tretten år i løpet av boka. Det er mye som man må finne ut av når man forlater barndommen og blir tenåring. Bolle og Gordon er to meget oppfinnsomme barn og gjør nok livet til en noe større prøvelse for foreldrene enn det de helt setter pris på. Denne gangen har de tatt mål av seg til å bli svenske mestre i kyssing og da må man øve, men etter noen dager med øving finner de ut at de skal satse alt konkurransedagen og legge øvingen litt på hylla. Bolle er forelsket i Lino og håper at han vil være sammen med henne, men hun er litt redd for at Gordon blir lei seg så hun sier ingenting til ham. Det er mye om forelskelse og følelser i denne boken, det gjelder både Bolle og Gordon, men og foreldrene til Bolle som er skilt og som på hver sin kant prøver å finne en ny partner. Boken er full av humor og spretne påfunn, stor skrift og lett å lese. Jeg tror nok flere vil kaste seg over denne boka på grunn av humoren og den lette tonen i boka.

Lene Kaaberbøl  er en av mine favoritter når det gjelder fantasy fortellinger. Hun skriver enkelt og godt og du føler at du blir kjent med hovedpersonene hennes. Første bok jeg leste av henne var Skammarens dotter og senere tror jeg nesten jeg har lest hele eller deler av alle fantasyseriene hun har skrevet. Nå har hun kommet med en ny serie som heter Villheks, hvor den første boka er Eldprøva. Hovudpersonen er Clara som tror hun er en helt vanlig jente, men når en diger katt klorer henne mellom øynene, så begynner ting å skje både i og rundt henne – ting som absolutt ikke henger sammen med vår verden. Det viser seg at Clara er en villheks og må reise til tante Isa for å læres opp. Her treffer hun Kahla som har trent seg opp til å bli villheks i mange år. De blir ikke gode venner akkurat, men når Carla må gjennom ildprøven for å bevise at hun snakker sant og er en ekte villheks, trår Kahla til og hjelper henne. Dette er en bok som er lett å lese, spennende og jeg gleder meg til fortsettelsen som allerede er kommet.

Noen bøker går utrolig tregt i starten, men så etter noen sider er du hekta og livet får bare klare seg som best det kan til du er ferdig med boka. Slik hadde jeg det da jeg leste Trash av Andy Mulligan, for dette er historien om Raphael, Gardo og Rat som bor på søppelplassen Behala. Det er rystende og vond lesing,  for selv om denne romanen er en fiksjon så vet vi at mange barn lever på søppelplasser og forfatteren har brukt søppelplassen i Manilla som modell for romanen. På søppelplassen finner Raphael en dag en veske med en nøkkel, et id-kort og et brev, kort tid etterpå dukker det opp politi og da de begynner å forhøre seg om noen har funnet noe kommer tanten til Raphael til å si at han har funnet noe. Raphael nekter å gi fra seg det han har funnet og i det hele tatt nekter han for å ha funnet noe i det hele tatt, men politiet fatter mistanke og følger med på hva han og vennene hans foretar seg. Ved hjelp av vennen Rat eller Jun Jun som han egentlig heter finner de oppbevaringsboksen som nøkkelen passer til, men der ligger bare nok et brev med en lang tallkode. Hva betyr dette? Brevet henvender seg til fange nummer 746229 Gabriel Olondriz og når Gardo og søster Olivia fra misjonsskolen kommer til fengselet viser det seg at nummeret er feil, men Gabriel Olondriz er i fengselet. De får snakke med ham og han leder dem til nye spor som fører dem næremere løsningen. Dette handler om korrupsjon på regjeringsnivå, om et korrupt og voldelig politi og fengselsvesen, om gode hjelpere og gutter som plutselig får et håp om en bedre tilværelse. Boken har flere fortellere og disse stemmene er med på å gi historien fart og dynamikk.

Jeg håper ungdommene vil like disse bøkene, og jeg er veldig spent på hvem av dem som blir årets bok! Nå har selvsagt den oppmekrsomme leser oppdaget at her er det bare fire bøker, den femte Nelias gåte av Gro Fykse har jeg ennå ikke lest, men en kollega har og hun var kjempebegeistret! Jeg derimot skal igjen vende meg mot klassiskerne og fordype meg i Forsythe-sagaen slik at jeg forhåpentligvis kommer i mål til fristen for Lines 1001 lesesirkel.

Posted in litteratur, Uncategorized

Å lese barne- og ungdomsbøker

Jeg har i et lettsindig øyeblikk sagt at jeg skal ta en tur til Osterøy og presentere noen barne- og ungdomsbøker for skolebibliotekarene der. Så nå har jeg kastet meg over lesingen! Jeg har tidligere lest mengder av barne- og ungdomsbøker, men de siste årene har det blitt heller lite av dette. Nå prøver jeg å finne bøker fra «ikke så lang tid tilbake» og bøker som jeg synes det er OK å snakke om. Den første delen er grei, forfattere skriver jo så det kviner etter! Den andre delen er mye vanskeligere! Nå holder jeg på med Den usynlege kona og andre forunderlege folk av Terje Jonassen, utgitt på Samlaget fra 2008. Jeg har sjekket et par blogger og begge er begeistret for boka. Er det jeg som ikke har snøring på hva unger synes er morsomt? Boka handler om ekteparet Adrian og Brynhild, Adrian er en tøffelhelt og kona Brynhild styrer på. Den første fortellingen handler om da Brynhild blir usynlig, da jeg leste den tenkte jeg at dette er jo morsomt, egentlig, det var bare synd at hun ble synlig igjen uten noen spesiell grunn! Jaja, neste fortelling – da blir huset innvadert av spøkelser, men her er Adrian situasjonens mester og klarer å lure spøkelsene vekk fra huset deres igjen, riktignok med hjelp av en DVD-spiller og Kaptein Sabeltann. Nå er jeg midt i fortellingen om da Adrian har gått seg bort og trer inn i fortiden, men mens jeg leser dette begynner jeg å bla for å se hvor mange sider det er igjen av fortellingen. Dette er et meget dårlig tegn, da har jeg begynt å kjede meg… jeg har faktisk også lest slutten for å se hvordan det går, når dette skjer har jeg omtrent bestemt meg for å legge boka fra meg… Men, nei denne gangen skal jeg holde ut, tror jeg.

Da var det andre boller å lese Atle Hansen sin siste bok Den svarte oksen. Den er skummel og har en så intens spenning at jeg er glad det var dagslys og lenge til kveld og tussmørke. Nå håper jeg at det skal dukke opp noen flere slike supre leseopplevelser i min ferd mot et passe utvalg til ostringene.