Med denne romanen fikk Tove Ditlevsen sitt gjennombrudd som forfatter. Den er fortellingen om Ester som vokser opp i en arbeiderfamilie i Istedgade i København. Ditlevsen skriver om hennes forhold til familien, andre familier i leiegården der de bor, venninner og gaten som et nærmest levende vesen. Ester har en bror Carl som skriver dikt og legger dem i en skuff som han etter mye styr har fått eiendomsrett over. Han går i lære, men hater hvert øyeblikk av tiden han må være der. Han ønsker å slutte, men det er det ikke snakk om, så han biter tennene sammen og fortsetter. Ester har en venninne, lille Lise. De er svært forskjellige, Ester lang og tynn, mens Lise er liten med et søtt ansikt. Sammen nasker de i butikken. Det vil si Lise nasker og Ester spør etter det ene og det andre. Ester beundrer Lises sluhet, men er helt hjelpeløs selv når det blir hennes tur til å stjele. Ester har en indre stemme, et indre kompass som sier at stjeling, det gjør man bare ikke. Det går derfor helt galt når det er Esters tur til å naske, men de kommer seg ut av det. Ester tar seg jobb på et pensjonat, men hater jobben og slutter med en litt frynsete begrunnelse. Hun blir sekretær og klarer seg egentlig bra, men hun lengter hele tiden etter noe annet. Hun leter etter bekrftelse på at hun er viktig, hennes liv er viktig, men hvem kan gi henne det hun lengter etter?
Ditlevsen skriver så tett og nært om personene sine, om miljøet i leiegården, i gaten og nærområdet. Det er som å puste inn Københavnluft og lysten til å reise tilbake, gå i gatene og bare være blir påtrengende. Det er en nydelig bok med all sin sårhet og melankoli. Anbefales!
Bentebing's Weblog 