Publisert i bøker, lesing

Når det mørkner

na%cc%8ar-det-morkner-1Jørn Lier Horst har denne gangen skrevet om William Wisting, sin krimhelt, som ung politimann og aspirerende etterforsker. Handlingen starter med den erfarne Wisting som får et brev, når han seinere på dagen tar i mot en gruppe politistudenter inviterer han dem til å være med å løse en kriminalsak som går langt tilbake i tid.

I det påfølgende kapittel blir vi satt 33 år tilbake i tid, da er Wisting en ung politimann som nettopp er blitt far til tvillingene Line og Thomas. Han får melding om et brutalt ran og drar ut for å bistå. Han rapporterer inn, men må overlate saken til etterforskerne i etasjen over – noe han gjør med en viss sorg for det er der han lengter etter å komme.
Han er en ivrig politimann som irriterer seg over å måtte koke kaffe og de litt «mette» kollegene som er mer opptatt av rutiner enn å effektivisere driften.
En venn av familien ber Wisting om en tjeneste, han skal sjekke om det står en veteranbil i en gammel låve. Det viser seg at dette er en forsvunnet bil fra 1920-tallet. Sjåfør og bil som skulle kjøre fra Kristiansand til Oslo med en pengetransport forsvant sporløst. Wisting undersøker bilen og her finner han kulehull og i låven er det spor som peker i flere retninger. Han får tillatelse fra lederen for etterforskningsavdelingen til å fortsette å undersøke saken og han løser den, men finner ikke pengene. Når Wisting igjen 33 år etter sitter med brevet er han klar til å ta det siste steget for å løse mysteriet.

Jeg synes det er en fornøyelse å lese Horst sine krimromaner. Han skriver godt, saklig og ryddig. Det god framdrift i romanen og aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg synes vel ikke jeg fikk så mye innblikk i hvordan Wisting tenker, men på den annen side, kanskje dette er en måte å underbygge at her har vi Wisting som ung mann, refleksjonsnivået er ikke like dypt som hos den eldre og mer erfarne Wisting?

Boka var desverre altfor fort lest, men kjekt var det så lenge det varte. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Gyldendal.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

For hva det er verdt

9788203197482 Odd W. Surén er forfatteren bak denne boka om Jan Olav Valen Grinde som bor et sted på Vestlandet, eier en gård der han leier ut det meste av jorda til parseller og holder ellers et skarpt øye med naboene. Jan Olav Valen Grinde analyserer seg selv og sine naboer innngående. Han har et ganske dystert syn på tilværelsen og vil helst være alene. Dessverre har han nabohus som han ser og  han synes han må følge litt med på hva naboene foretar seg, men han liker det ikke. En av disse har til og med insistert på at de har hver sin vei opp til husene, enda de kunne ha delt på veien et stykke. Dette får vår hovedperson og forteller til å hate «Fritzen» ( Fridtjof Alfarnes som han egentlig heter) som både han og resten av innbyggerne i bygda kaller naboen. Grinde passer til og med på at de ikke går på tur samtidig slik at de ikke uforvarende skal støte på hverandre.

Jeg omgås ikke Fritzen, tvert imot prøver jeg å unngå ham, ser jeg ham for eksempel ved det lokale kjøpesenteret, går jeg ikke inn i samme butikk som ham, jeg følger med hvor han befinner seg da, og sørger for at vi ikke møtes.

Grinde har også en annen nabo Pål Flekke, med både kone og hund. Han kommer bedre ut av det med Flekke,  men han irriterer seg grenseløst over både kona og hunden til Flekke. Når så kona og hunden forlater Flekke ser Grinde ganske optimistisk på dette, men Pål Flekke er ikke den samme som før og det kommer nye damer i huset noe som ikke fører til næremere kontakt mellom dem.

Utpå sommeren kommer en ung dame som skal skrive masteroppgave om parsellhagene som inntektskilde.  Annbjørg Karlsbrua forteller at hun studerer ved Landbrukshøgskolen på Ås og hun får lov å sette campingvogna på gården til Grinde. Det utvikler seg etterhvert et vennskap mellom henne og Grinde, dvs han blir ganske inntatt av henne og inviterer henne til å bo inne hos ham. En dag reiser de ut for å bade og Annbjørg oppdager en sjømus, dette fører til en av Grindes refleksjoner:

Tanken på sjømusens levesett har forfulgt og plaget meg i tiden etter at jeg lærte om den. Noen ganger tenker at det var en ulykke at Annbjørg fant det vesle dyret, men andre ganger er jeg glad for at hun gjorde det. Sjømusen er selvsagt ikke noen trist skapning. Den har ikke noe organ for tristhet. Men jeg kan ikke tenke på den uten å synes synd på den, og samtidig er jeg klar over at det da er meg selv jeg synes synd på, fordi jeg ser sjømusen som meg, og meg selv som en sjømus, antakelig.

Annbjørg forteller om sin fantastiske far og at alt han kan, hans investeringer og storartede liv. Grinde er vennligheten selv mot denne unge damen og hun har en positiv virkning på ham, men når hun omtaler Fritzen som «en vakker mann» daler hun noen hakk i hans øyne. Hun har hatt det med å stikke av noen dager om gangen og Grinde begynner å se for seg at hun rett og slett er på besøk hos naboen, men sjekke… nei, det vil han ikke. Etter en slik forsvinning kommer Annbjørg tilbake med nyheten om at faren er død, gården de har må selges dersom hun ikke straks kan stille med 600.000 og alt er bare forferdelig. Grinde angrer sin mistenksomhet og beslutter å hjelpe henne, men er Annbjørg den hun sier hun er?

Jeg leste denne boka ganske på skrå, for Grindes smålige, sure kommentarer falt ikke i så god jord hos meg. Samtidig har jeg i løpet av lesingen tenkt at det er en svært god forfatter som klarer å få meg til å mislike og irritere meg over hovedpersonen slik at det er ubehagelig å lese videre. Videre tenkte jeg at slik mengder med svart humor kan være i meste laget, selv om jeg nå i ettertid ler høyt av enkelte av passasjene. Grinde er en innful type, det finnes nok en del varianter av hans type – og i romanen samles gjerne flere personer i en. Hva synes jeg? Liker du svart humor fra det indre av strilelandet, ja – hvorfor ikke denne?

Denne romanen skal diskuteres på neste møte i Nordhordland Litterære Selskap, det skal bli spennende for her er det mye å ta tak i.

 

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Forsyte-sagaen

Lines Bibliotek med venner skal i dag blogge om John Galsworthy`s store roman Forsyte-sagaen. Jeg startet friskt på den engelske utgaven, men etter 170 sider fant jeg ut at dette gikk for langsomt og jeg kom aldri til å komme i mål til rett tid. Jeg fant en utgave fra 1967 i magasinet på biblioteket og tok med meg bind  1 Den rike mannen, bind 2 Skilsmisse og bind 3 Til leie. Jeg oppdaget at det finnes ti bind i denne serien, men heldigvis så er visst den opprinnelige utgaven bare de tre første. Jeg husker at Forsyte-sagaen gikk som TV-serie for veldig mange år siden og når jeg leste boka var det små glimt av denne som dukket opp i hodet på meg. Romanen om den nyrike familien Forsyte er som en reise gjennom Victoriatidens samfunn, holdninger og oppfatninger. Det er strengt, innestengt og nærmest kvelende under familiens nådeløse blikk. Romanen starter og slutter med Soames Forsythe, mannen som er besatt av eiendomstrangen. Han vil eie hus, penger og mennesker og når han ikke kan eie et annet menneske, gjør han voldelige og vonde ting mot dem som ikke gjør som han vil. Det vil si inntil han får en datter, som i sin tur eier Soames hjerte og handler med det som hun vil.

Første bok startet med forlovelsesselskapet til June, sønnedatter av gamle Jolyon Forsythe, og Philip Bosinney, en arkitekt uten penger. June er datter av den Jolyon den yngre som ikke er velsett i familien fordi han har skilt seg fra sin kone for å gifte seg med guvernanten til June og fått to barn med henne. Dessuten prøver den yngre Jolyon å bli maler, noe som er forkastelig i en familie der eiendom og penger er viktigere enn alt. Til dette selskapet kommer så hele Forsyte familien og vi får en presentasjon av de forskjellige familiene og dette er ikke enkelt! Bra er det da at stamtavlen til Forsytene befinner seg bare noen sider ut i første kapittel. Soames er gift med den vakre Irene som giftet seg med ham til tross for at hun ikke elsket ham. Soames er svært respektert i deler av familien, men den gamle Jolyon omtaler ham som «den rike mann» og med et heller negativt fortegn. For å få Irene vekk fra London engasjerer Soames Philip Bosinney til å bygge et hus til ham på Robin Hill et stykke utenfor byen. Det går slett ikke som han har tenkt, Irene og Philip blir forelsket i hverandre og forlovelsen med June blir egentlig ikke brutt, men smuldrer heller bort. Philip dør i en trafikkulykke, Soames voldtar Irene og hun flytter ut og reiser for en periode til Paris.

I bok to har Soames solgt Robin Hill til gamle Jolyon, han har forsonet seg med den yngre Jolyon og familien hans har flyttet inn i huset sammen med ham. Irene dukker opp på banen igjen og det oppstår en fin kontakt mellom henne og den gamle Jolyon. De to besøker hverandre, går på teater sammen og den gamle Jolyon opplever at livet får en ny og livligere puls og han nyter livet inntil han dør 86 år gammel. Den yngre Jolyon blir av sin far satt inn som verge for Irene, fordi hun  arver en årlig sum fra den gamle – og husk dette er victoriatiden. Soames prøver igjen å vinne tilbake Irene for han ser at tiden går og han vil nå ha en arving. Det blir omsider skilsmisse mellom Soames og Irene.

I bok tre har Irene og Jolyon vært gift i flere år, de har fått en sønn sammen som går under navnet Jon. Soames gifter seg med Anette en fransk pike som sammen med sin mor driver en restaurant. Soames gifter seg bare for å få en arving, dvs en sønn. Det får han ikke, men Fleur blir født og Soames er fortapt i en altoppslukende kjærlighet til henne. Når Fleur og Jon nærmer seg tjue år treffer de hverandre tilfeldig og blir forelsket. De gamle historien om Irene og Soames er blitt holdt hemmelig for dem og de kan ikke fatte og begripe hvorfor de ikke kan få hverandre.

Jeg ble ganske fasinert av denne romanen. Mens Downton Abbey ruller og går på TV for tiden passer det egentlig godt å lese Forsyte-sagaen, for selv om Downton Abbey foregår på landet er forholdet mellom menneskene ikke så ulikt. Det blir lett slik at Soames er en fryktelig fyr, de to bladene Jolyon er mye mer sympatiske (bortsett fr at de også er mest opptatt av seg selv), Irene fikk jeg aldri taket på, mens derimot June – som skal redde fattige og misforståtte kunstnere nok hadde et morsommere liv enn resten av Forsyte-gjengen. Jeg innser at dersom jeg hadde startet mye tidligere å lese og fullført på engelsk, hadde jeg nok hatt en større leseropplevelse. En av grunnene til at det tok så lang tid på å lese på engelsk var at jeg stadig stanset ved enkelt setninger og tenkte, dette var flott skrevet, leste setningen flere ganger før jeg fortsatte. Det blir ikke særlig framdrift av slikt, men fint var det. Jeg er imponert over Galsworthys gjennomføringsevne, for bøkene er faktisk like interessante hele veien og gir et godt bilde av samfunnet på den tiden. Ja, dvs bildet er av det høyere borgerskap, det er der Forsytene beveger seg og føler seg trygge – og det er vel også der forfatteren har sin bakgrunn og kan tegne et helt bilde – og det har han gjort bra.

Publisert i Bibliotek

Første dag på jobb i 2010

Etter en laaang juleferie burde arbeidslysten være på topp, men den som måtte drikke både en og to kopper kaffe før det var tegn til litt arbeidslyst var jeg. Nytt år er som et nytt blankt ark, klar til å skrive eller tegne på. Nytt år på biblioteket betyr nytt budsjett, men og dessverre et mye trangere budsjett enn det vi hadde i fjor. Jeg tilbrakte en del av desember med å melde biblioteket ut av diverse abonnement og andre ordninger som vi ikke lenger har råd til.  Selv om vi ikke er skrapa på alle konti, så er det ganske stusselig å ikke kunne opprettholde samme nivå på innkjøp som i fjor. Det ser derfor ut til at dette året skal vi være kreative på et nullbudsjett! Hva kaller man dette? Utfordring? Mulighet? Være løsningsorientert? Ordene er der, det er bare dette med å sette dem ut i livet – et kurs, kanskje? «Hvordan få hyllene til å bugne av  nyheter, når det du egentlig trenger er penger!» Noen som tilbyr et kurs? Hallo????