Publisert i bøker

Charlotte

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland,  faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.

s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder  i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Magnet

Magnet - 1Min  hovedbok i sommer har vært Magnet av Lars Saaby Christensen. Boka er på 780 sider og krever sin kvinne når det er mange andre bøker som ligger og lokker i bakgrunnen, men boka må leses, for litteraturgruppa Strilaromanen skal diskutere denne om ikke så lenge. Jeg er ikke blodfan av Saaby Christensen, men jeg liker måten han skriver på, sirklingen om fortiden og hvordan han får personene til å stå fram som levende mennesker.

Det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene i denne romanen. Stedet er Sogn studentby i Oslo og tiden er 1970-tallet. Jokum ekstremt lang og tynn studerer litteraturvitenskap og Synne kunsthistorie. Det er sjølproletariseringas tid og det er ikke rom for avvik. Jokum kommer dårlig ut av både studier og relasjoner til sine medstudenter, men nærmest som et mirakel blir han og Synne et par. Synne blir presentert for foreldrene til Jokum og de synes hun er «snerten». Jokum blir med Synne til København der hun studerer og han går på fagskole i fotografi. De reiser til San Fransisco hun for å ta doktorgraden om Edward Hopper og han for å fotografere. Synne blir Jokums kurator og Jokum blir en anerkjent fotograf. De har en del kontakt med sjømannskirken og Jokum har en utstilling der. I studietiden hadde Synne en hamster som hun var svrt knyttet til. Hamsteren døde og presten som forrettet i begravelsen traff de senere som sjømannsprest i San Fransisco.

Men si meg, hvordan har Synne det?
– Hun har det bra, takk.
-Ja, det er jo du som er hamsteren hennes nå.
Jokum visste rett og slett ikke om han hørte riktig. Det gjorde han. At noen kunne snakke slik til ham. Og det til og med presten, sjømannspresten. Å tro godt om mennesker var en misforståelse. Han var sikker i sin sak nå. (s.584/585)

Romanen foregår i tdsrommet 1976 – 2001, Saaby Christensen har lagt stor vekt på å formidle stemningen slik den kunne være blant studentene med «de rette» meningene og han skriver nært og godt om Oslo og Skillebekk. Personene er i hovedsak Jokum og Synne, men og foreldrene til Jokum kommer fint fram i romanen. Forfatteren Amper skriver romanen Magnet og treffer Jokum først på studentbyen, men senere på Løkken sanatorium der begge er innlagt en periode. Amper skal skrive den ultimate roman, alt han har tenkt å skrive skal være med i Magnet, men forlaget sier at romanen må «fettsuges» og han stryker 841 sider, likevel står han igjen med altfor mange sider i følge markedsavdelingen. Da jeg kom til side 243 og hadde lest meg gjennom noen sider av kapittelet Ned i natten skulle jeg ønske at redaktøren hadde forlangt fettsuging, men jeg kom meg igjennom det og etter dette surrealistiske kapittelet «gikk alt så meget bedre». Faktisk så gledet jeg meg til å sette meg ned med boka, lese om Jokum sine vurderinger og kamper med seg selv, Synne sin sjefing og livet mellom dem. For meg som fotograferer litt og ser mye på bilder er det interessant å lese om Jokums arbeid med bildene, diskusjonen han har med seg selv om å fotografere mennesker og/eller ting, komposisjon eller bare det en finner. Ingunn Økland omtaler boka som «sprø og viltvoksende» og der er jeg enig med henne, men den er språklig frisk og jeg leste med begeistring. Joda, boka er vel verdt å lese!

 

 

Publisert i Krim

Nådeløs vår

Nådeløs vårÅ lykke, for noen  dager siden fikk jeg Louise Penny: Nådeløs vår fra Silke forlag. Jeg ble umiddelbart usosialt fordypet i kosekrim fra Canada, nærmere bestemt Québec og landsbyen Three Pines. Dette er tredje boken i serien om førstebetjent Armand Gamache, teamet hans og innbyggerne i den bortgjemte, men akk så superkoselige landsbyen Three Pines. Denne gangen er det en spiritistisk seanse som er utgangspunktet for forbrytelsen, et mord på Madeleine som er beundret og elsket av alle i landsbyen. Det viser seg selvsagt at ikke alle elsker Madeleine, men det er jo ikke akkurat hat heller, bare å bli …
I tillegg til mordgåten kjemper Gamache mot sine fiender i det sentrale politihovedkvarteret. Her blir det spredt falske rykter som ikke bare går ut over ham selv, men og familien noe som setter ham under et veldig press. Gamache vandrer rundt i landsbyen, snakker med folk, lytter både til det de sier og ikke sier. Han kaller inn betjent Yvette Nichol, meget mot resten av teamet sin vilje og hun bidrar på sin sedvanlig uforskammede og ufølsomme måte å sette følelser i sving. Både Nichol og betjent Lemieux har sine kontakter som de forer med opplysninger om utviklingen av saken og det virker som det rakner i alle ender for den brave førstebetjenten. Vi får også møte flere av landsbyboerne og får litt mer innblikk i dem og deres liv i denne boken. Vi møter Clara og Peter som er kunstnere, Peter er velrenomert, men Clara har nettopp fått vite at en kunsthandler vil komme og se på det siste bildet hennes. Hun har laget et flott bilde, men en bemerkning fra Peter får henne til å tvile på at det er rett, at hun er på rett vei, at fargene er riktige og en kunstnerisk sperre bygger seg opp. For Peter han vil henne vel ikke annet enn vel? Så har vi Odile og Giles, Odile som skriver utrolig dårlige dikt og Giles som snakker med trær og lager nydelig møbler av døde trær. Dessuten bor en av Canadas mest kjente lyrikere i landsbyen, den rasende Ruth som denne gangen plutelig blir mor til to andunger. Disse glimtene fra landsbylivet er den superkoselige delen. Det er heller ikke måte på hvor mange deilige måltider, velduftende kaffekopper og nystekte croissanter som blir fortært i denne boken! Egentlig er dette en bok som burde leses som belønning med ti siders nytelse hver kveld, men hva gjør jeg? Dykker inn i historien og rører omtrent ikke på meg før boken er ferdig lest… det var herlig så lenge det varte. Lure på når neste bok kommer?

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Disse øyeblikk

Disse-oeyeblikk I Nordhordland Litterære Selskap har vi bestemt oss for å lese forfattere som har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris. Vi skal ikke nødvendigvis lese boka som fikk prisen, men en roman fra forfatterskapet. Vi startet med Kjartan Fløgstad og leste eller begynte på Nordaustpassasjen, selv om det ikke var mange som faktisk leste boka ferdig, så ble det en interessant samtale. Til neste møte skal vi lese Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk og i går ble jeg ferdig med den og som vanlig for ikke å glemme hva jeg har lest må jeg skrive et lite innlegg om boka. Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman. Hun skriver i tredjeperson om seg selv, familien, sønnen hun fikk med ungdomsvenn, mannen og svigerfamilien. Hun skriver om faren uten å nevne overgrep, men med så tydelige hentydninger at det egentlig ikke er nødvendig å si noe mer. Vi får kronologiske glimt fra livet til en som må skrive, må utforske ord og setninger, må drive seg videre til det som skal bli et forfatterskap. Disse glimtene er ofte fine beskrivelser av landskap, å være menneske i et stort vakkert og mektig landskap. Andre ganger er det beskrivelser av forhold mellom mennesker som ikke akkurat er preget av raushet og forståelse, men heller en trang til å beskytte seg og sitt mot blikk og «alles meninger». Det er en roman fra vår nære fortid, blant annet om hvor vanskelig det var å være kvinne med småbarn som også hadde behov for å arbeide, studere og bruke evnene sine. Hun tar lærerutdanning og hun og mannen får jobb på samme skole i Finnmark. Det er noen herlige iakttagelser av livet på lærerrommet og ikke minst av reaksjonene når hun våger å sette seg ved «jaktbordet». Det er fornedrende glimt når hun ektemannen forlater henne og barna på julaften for å være sammen med elskerinnen. Disse øyeblikk er en bok med mye raseri og sinne over samfunnets holdninger, krav til seg selv og anklager mot først og fremst seg selv, men også mot de nærmeste.

Jeg likte boka godt for Wassmo skriver sterkt og tydelig. Etter å leste en stund begynte jeg å lure på om jeg likte den fordi denne boka i tillegg til alle intervju jeg har lest og sett fyller ut bildet av en forfatter som har mye å fortelle? Hva om jeg ikke hadde kjent til forfatteren i det hele tatt? Ville boka vært like interessant? Umulig å vite…

Publisert i bøker, litteratur

En sang fra fortiden

en sangJeg har ikke lest noe av Katherine Webb tidligere og var i grunnen ganske spent på denne.  Arven som var hennes første bok på norsk, har jeg hørt mye positivt om så forventningene var på plass. Boken foregår i to tidsperioder, den ene i nåtiden og den andre på slutten av 1930-tallet. Romanen starter med at Mitzy Hatcher har et syn eller et flashback fra fortiden, den gang hun ble kjent med Charles Aubery og familien hans i 1937. Hun er nå en gammel dame som lever i en boble av det som var, hennes ønsker om hvordan relasjonene skulle være og en ganske brutal oppvekst som fortsatt preger henne. Midt i første kapittel kommer galleristen Zach inn, en mann som nettopp er skilt fra sin vakre og bestemte advokatkone som han har en datter sammen med. Zach er en mislykket gallerist, han selger lite, kom svært dårlig ut da han etablerte seg både som maler og som gallerist, men han har tre bilder av Charles Aubery som han nekter å selge selv om han trenger pengene desperat. Fortellingen om Zach foregår i vår tid og det er vekslingen mellom nåtid og fortid som gir boka et godt driv  og gjør at jeg som leser sitter klistret. Mitzy vokser opp med sin alkoholiserte mor som livnærer seg som «klok kone» som lager naturmedisin og hun tar imot «gjester». Når moren har «gjester» må hun holde seg unna huset og da vandrer hun rundt omkring på markene og på stranden. Fortellingen foregår i Dorset i Sør-England og den landlige idyllen blir på en måte en kontrast til Mitzys brutale liv. Hun hundses av moren og mobbes av barna på skolen, det er først når hun møter familien Aubery at hun føler seg inkludert og sett på en positiv måte. Charles Aubery er en selvsentrert kunstner som blir fanget av Mitzys ville skjønnhet og han tegner henne i alle slags situasjoner. Han har to døtre med sin elskerinne Celeste som er fra Marokko og disse to barna, særlig den eldste, blir knyttet til Mitzy. Charles Aubery hadde mange kvinnehistorier og Zachs bestemor mer enn antyder at hun hadde et forhold til ham. Dette får Zach til å lure på om han kan være Auberys barnebarn. Det er en roman der avsløringene kommer trillende etter som historien går sin gang, det er lettlest, medrivende og det er godt skrevet. Jeg likte denne boka og jeg skal nok lese flere av denne forfatteren.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Madonnaene i Leningrad

Madonnaene Denne boka fikk jeg av Pantagruel forlag og med en slik vakker og på en måte hemmelighetsfull forside, gikk jeg spent i gang med å lese boken. Dette er Hovedpersonen i boka er Marina som vi møter både som ung pike i et krigsherjet Leningrad under andre verdenskrig og som en eldre kvinne med Alzheimer. Vandring mellom to tidsepoker er en et fortellergrep som jeg har møtt på i flere bøker jeg har lest i det siste. Når det er gjort bra så er det interessant, men i flere tilfelle fungerer det mer som utidige avbrudd i en historie som er fengslende nok i seg selv. Slik er det i denne boken. Fortellingen om Marina som er blant de mange som hjelper til med å pakke ned kunstskattene i Eremitasjen for å redde dem fra ødeleggelse og den tyske invasjonen og beleiringen har nok kraft i seg selv til å holde leseren fanget. Den andre historien om dagens liv i USA, familiens bekymringer for henne mens hun stadig mer forvinner inn i fortiden og utviklingen av Alzheimeren er trist nok, men den legger ikke noen ekstra dimensjon til romanen, hvert fall ikke for denne leseren.

Den ventede beleiringen av Leningrad er foranledningen til denne delen av romanen. Det er kanskje av hensyn til sarte sjeler at denne delen er så «tamt» beskrevet, ikke vet jeg, men under beleiringen døde over en million mennesker og av andre beretninger går det fram at det var helvete på jord. Marina er forelsket i Dmitrij, krigen har vart en stund og han skal ut og forsvare landet. Marina har fått jobb på Eremitasjen for å pakke ned alle kunstgjenstander for å sikre dem mot okkupasjonsmakten. De bruker dager og uker på å pakke den glass, kopper, tallerkner, bilder og alt som kunne være av verdi. Sammen med Anja, en av de gamle salvokterne, lærer hun seg hvordan bildene ser ut og rett og slett lager et tankekart over hele Eremitasjen. Dette grepet er faktisk ganske fiffig for det gir forfatteren anledning til å beskrive og hente frem enkelte malerier. Og er man kunstinteressert tilfører dette romanen en interessant side. Marina får noen brev fra Dmitrij, men etter som krigen og beleiringen av Leningrad skrider fram hører hun ikke mer fra ham. Hun oppdager at hun er gravid og mirakuløst nok klarer hun å komme seg til en leir der hun blir gjenforent med Dmitrij.

Har jeg noen forklaring på forsiden? Nix. – Og boken som helhet? Helt grei som tidtrøyte, men jeg har lest andre som har gitt meg mer å tenke på, må si det ja.

Publisert i bøker, lesing

Skulpturen

Det var Nordhordland Litterære Selskap som hadde bestemt at vi skulle lese en debutant. Etter at vi hadde lest bakside teksten på diverse bøker, falt valget på Åshild Thune sin bok Skulpturen. Boken handler om kunstneren Andreas Frank, hans kone Maude som er saksbehandler i et departement, hans unge, stumme modell Linda og mennesker i deres omgivelser. Andreas Frank er sexavhengig, han kaster seg over kona når trangen faller over ham og han behandler henne som et kjøttstykke. Han er besatt av tanken på å skape kvinnen som nesten ikke er og finner henne i den unge Linda. Han overtaler Linda til å komme til hans studio og stå modell for ham. Linda som har blitt stum etter en alvorlig bilulykke, der søsteren døde, står modell for ham, men Andreas Falk har mange demoner å kjempe mot så en enkel prosess er ikke dette. Maude har sunket ned i en passiv rolle og finner seg i Andreas sine nykker og humørsvingninger. Hun har i barndommen fått et nært forhold til farens yngre bror Simon. Denne kontakten ble brutt i Maudes ungdomstid, men er nå tatt opp igjen. Simon er lam og i romanen nærmer det seg slutten på hans liv. Maude reiser til foreldrene på besøk og dette glimtet inn i foreldrehjemmet gir en indikasjon på at det her er mange uoppgjorte tema mellom foreldrene. Maude blir tynget ned både av forholdet til foreldrene, et uavklart forhold til Simon og ikke minst det eksplosive og nedverdigende forholdet til Andreas Frank. Simon dør og testamenterer nesten alt til Maude. Han var en kjent forsker som reiste mye rundt i verden. Han hadde et fast tilholdsted i København Marcusly som er en stiftelse og Maude reiser dit for en av beboerne der skal få en del av pengene til Simon. Her møter hun et ganske spesielt miljø og oppdager mer om Simons innflytelse over mennesker.

Dette er en ganske mangslungen bok og jeg tar meg stadig i å fundere over om forfatteren har skrevet en roman bygd over egne opplevelser eller beretninger hun har hørt. Dette kan jo virke som en ganske drøy påstand, men jeg har vansker med å ta alle disse hendingene helt på alvor. Samtidig vet jeg jo at det er ingenting som overgår virkeligheten, så kanskje jeg får la tvilen komme forfatteren til gode.

 

Publisert i bøker, litteratur

Skjulte liv

Forfatteren Louise Penny var ny for meg, antakelig fordi hun ikke har vært oversatt til norsk før i år. Damen har imidlertid skrevet mange bøker om sin helt førstebetjent Armand Gamache ved Sûreté du Québec og da kan jeg forhåpentligvis glede meg til flere bøker om ham i fremtiden. Handlingen foregår i den lille byen Three Pines, en engelsktalende by midt i den fransktalende delen av Canada. Alle kjenner alle, tror de, men når den enslige tidligere læreren Jane Neal blir funnet skutt i skogen, så er det duket for mistanker og beskyldninger som får gamle historier til å velle fram. Her er det ingen bestialske mord, men heller en rekke ulykkelige mennesker som gjør inntrykk. Hvem kan ha myrdet Jane Neal? Og hvorfor ble hun myrdet den dagen hun for første gang hadde invitert vennene sine inn i stuen? Ja, for dette er ganske spesielt:  den godeste Jane er vennlig og imøtekommende, men gjestene har aldri kommet lengre inn i huset enn til kjøkkenet, – hva er grunnen til det? Three Pine har hvert år en kunstutstilling og denne gangen har Jane Neal sendt inn et bilde. Juryen er delt, men flertallet bestemmer at Jane skal få delta med sitt «merkelige» bilde. Jane blir overlykkelig og inviterer sine nærmeste venner til å se stuen hennes dagen etter, men om morgenen er hun altså drept. Det er førstebetjent Armand Gamache som skal løse saken, han har med seg et team av svært ulike betjenter, noe som gir en ekstra farge til romanen.  Jeg koste meg sånn med denne boken! Det var en frodig landsbykrim av første klasse og hvorfor sier jeg det? Jo, boken er liksom litt mer enn «bare» krim og jeg håper på flere av denne forfatteren.

Publisert i art, bøker

Imot kunsten – for en nytelse

Jeg har nettopp avsluttet Tomas Espedal: Imot kunsten, og er fortsatt oppslukt og betatt av den stille intensiteten i boken. På bare 163 sider skriver han om familien, seg selv, veien mot forfatterskapet og betraktninger om det å skrive på en slik måte at «filmen» kjører uanstrengt i hodet mitt. Boken fikk Kritikerprisen og det er fortjent, en nydelig bok! Han skriver om dette at vi ikke kjenner våre barn, så feil og så sant, tenker jeg. For jeg kjenner mine barn, tror jeg nok, men det er likevel sider ved dem jeg ikke kjenner fordi jeg vil alltid innta «mamma-posisjonen» i deres liv og som meg så har vel de og saker og ting de vil spare mor for… Eller rett og slett holde for seg selv!

Noen ganger, når jeg har lest en bok som gjør inntrykk, føler jeg meg som en Imaginær elefant slik som denne som er laget av Kurt Johannessen. Følelsen av å ha kjørt nesa inn i noe som det tar litt tid å fordøye – og finne ut av. Jeg har vel en følelse av at sist leste bok er en sånn en!

Publisert i Uncategorized

Disse travle helgene!

Nå er snart en ny travel helg over – og hva har vi bedrevet? Lørdag var det utstillingsåpning på biblioteket. Denne gangen med foto av gemalen og en av hans venner. Tirsdag klarte jeg endelig skrike så høyt at gemalen skjønte at nå burde han finne ut hvilke bilder han skulle stille ut, og siden har han i grunnen vært flittig opptatt med å synkronisere farger, ta prøve utskrifter, ta endelige utskrifter og prøve fram og tilbake med paspartouer, innramming og oppheng. Fredag kl.01.30 var han ferdig, det var jeg og…Bilder fra Hardangervidda Men bildene er fine og utstillingen ble åpnet i alle høvelige former med snacks og Mozell. Nå venter vi bare på at folk skjønner at de må kjøpe alle bildene, slik at vi får dekket utgiftene til rammer og blekk!

Det er flott med utstillinger på bibliotek! Noen kommer for å se utstillingen og får et møte med bøker, tidsskrift og aviser. Andre kommer for å låne bøker og får et møte med bilder som de kan velge å se på eller ikke. Bildene må tilpasse seg bibliotekets funksjon, men gir visuelle utfordringer tilbake. Vi har hatt noen utstillinger i det siste året og det har vært spennende fordi bildene har vært store og krevd rom omkring seg. Vi har tatt ned avisstativ, ryddet unna småutstillinger og har  måtte forholde oss til bilder som var tildels krevende å se på. I februar viste Linda Øgaard maleri og tegning og en på jobben sa at hun ville savne bildene når de til slutt ble tatt ned. Sant nok, men biblioteket har ingen rik onkel som gir oss penger til kunstinnkjøp. I dag var det tur til Radøy Kunstsenter der de viser keramikk og trearbeider. Det regnet, men så glimtet solen til og tanken om å ta en liten ekspedisjon til Marøy ble virkeliggjort. Vi kjørte så langt asfalten rakk og så tok vi beina fatt og møtte på denne karen.Sjefen Han befant seg bak et gjerde, heldigvis…. Jeg synes at sauer er ålreite dyr så lenge vi kan holde en viss avstand. Bedre er det ikke med meg når det gjelder saueideologien, sorry. Var det sol resten av dagen? Tror du på julenissen? Ble vi søkk våte på vei tilbake til bilen? Sitter jeg her og lurer på om det hadde passet med noe alkohol for å redusere faren for vondt i halsen og det som verre er?  Svarene på disse spørsmålene er to ja og to nei, man kan fordele disse etter behag. Og snart er det mandag.