Publisert i bøker

Gå aldri fra meg

Etter å ha lest Resten av dagen av Kazuo Ishiguro fikk jeg lyst til å lese andre bøker av ham. Jeg så flere i Blogglandia snakket pent om Never let me go eller som den heter på norsk Gå aldri fra meg.

Gå aldri fra meg er en dystrere bok enn Resten av dagen og gjorde et sterkere inntrykk fordi personene boken handler om ikke har eller prøver å gjøre noen valg utover å følge sin bestemmelse. Bokens forteller er Kathy, hun tenker tilbake på årene på Hailsham sammen med vennene Ruth og Tommy. Hailsham var en idyllisk kostskole hvor de fikk vite at de var spesielle, enestående og at de hadde en bestemmelse. De brukte mye tid på kunst, leste litteratur og diskuterte. De hadde formyndere som passet på at de ikke overtrådde reglene for skolen og de hadde den mystiske Madame som kom for å se på kunstverkene de hadde laget og hun tok med seg det beste de hadde laget. Det er en varm og fin beskrivelse av fellesskapet mellom venner, småkrangling og gjenoppretting av vennskap.

Det likevel noe som skurrer, for allerede tidlig i boken får vi vite at det er noe som heter donorer og omsorgspersoner, hva er egentlig dette? Når Madame kommer så virker det som om hun er redd for dem og ikke vil se ordentlig på dem og hvertfall ikke ta i dem.

Når de er ferdige med skolen reiser de til noen hytter for å venne seg til livet utenfor skolen, men å ta seg ut i verden og oppdage nye ting sitter langt inne. Kathy forundrer seg i ettertid over hvorfor de ikke brukte mer tid på å utforske området de bodde i, hvorfor de var så knyttet hverandre og det de hadde opplevd på Hailsham. Hun velger å bli omsorgsperson og forlater vennene sine Ruth og Tommy. De mister kontakten men på en av reisene sine til et omsorgssenter treffer Kathy Ruth igjen og de gjenoppretter kontakten. De minnes dagene på Hailsham, men svært mye er forandret og kontakten blir aldri den samme.

Jeg vil ikke fortelle så mye mer om boka, men håper at flere får lyst til å lese denne. Ishiguro skriver fantastisk godt, han beskriver miljø og personer slik at de trer fram og det er nesten som om jeg har vært tilstede. Anbefales!

Publisert i bøker

Begge deler

Det er forfatteren Ali Smith som har skrevet denne boken om maleren Francesco del Cossa som levde på 1400-tallet og om den unge jenta George som lever i våre dager. Hva har de med hverandre å gjøre? Boken begynner med en person som gjennom en slags virvelvind kommer gjennom tiden til vår tid. Det er Francesco del Cossa som kommer for å se bildet sitt på nasjonalgalleriet. Gjennom glimt får vi kjennskap til hans eller er det hennes liv(?). Ali Smith skriver at Francesco er en jente som faren kler ut slik at hun kan utvikle seg som maler. Hun lever som jente helt til moren dør, men faren som er steinarbeider vil gi henne et yrke som hun kan leve av og hun bandasjerer seg slik at hun skal se ut som en gutt. Hun blir lærling hos den store Cosimo Tura og får etterhvert arbeide med freskene til den store villaen/palasset Palazzo Schifanoia. På nasjonalgalleriet får hun øye på George som sitter og betrakter bildet hennes og hun følger etter henne. Hun forundrer seg over at hun sitter og ser ned i et «vindu» som viser bilder.

George/Georgia har nettopp mistet sin mor og sørger dypt og inderlig over henne. Broren Henry er yngre, men sliter også, faren har fordypet seg i alkoholen slik at han slipper å føle noe som helst. George må hver uke gå til mrs Rock for å snakke om sine følelser, hvordan hun har det, men det skjer ikke så mye mellom dem. Moren til George var svært begeistret for Francesco del Cossa og bestemmer seg for å ta med George og broren til Italia for å se på maleriene. Det er det siste de gjør sammen før moren dør seinere på året. George vil fortsette morens vaner, hun danser litt omkring hver dag og hun går på museet for å se på bildet av denne maleren som moren var så begeistret for. Men kan man bringe et annet menneske tilbake ved å gå inn i denne personens vaner? Sorg markerer seg på så forskjellige måter og veien til aksept kan være kronglete.

Dette er en interessant roman. Jeg ble så nysgjerrig på hvem maleren Francesco var og jeg ble så beveget av Georges sorg og hennes veier ut av den knugende sorgen. Ali Smith er en god forfatter som viser overraskende sider ved samfunn og menneskeliv. Jeg kan bare anbefale denne boka og andre hun har skrevet. De finnes på biblioteket, ta turen innom – det skal jeg gjøre!

Publisert i bøker

Arthur Peppers makeløse reise

Phaedra Patrick har skrevet denne lettleste og koselige romanen om Arthur Pepper. Arthur Pepper er 69 år, det er ett år siden kona Miriam døde og han har stort sett vært i dvale siden. Hans gesjeftige nabo Bernadette har kommet med mat til ham, prøvd å oppmuntre ham til å gå ut, begynne livet på nytt og komme seg videre, men Arthur vil være i fred. På ettårsdagen for dødsfallet bestemmer han seg likevel for å rydde i konas saker og under oppryddingen finner han et armbånd med noen charm. Han kan aldri huske at Miriam gikk med noe slikt og hvem har egentlig gitt henne dette? Et av charmene er en liten elefant med et telefonnummer og Arthur bestemmer seg for å ringe nummeret. Han får snakke med en indisk lege som forteller at Miriam var barnepiken hans, som han var veldig glad i. Arthur begynner jakten på hvor de andre charmene kommer fra og oppdager at det er hendelser i sin kones liv som han ikke har visst om. Han har heller ikke spurt henne og nå er det for sent. Arthur oppdager at kona har levd et mangslunget og fargerikt liv og han blir stadig mer forundret over at hun valgte ham som verken er spennende eller fargerik. Han lærer og erfarer nye ting i livet og han begynner å sette pris på andre mennesker omkring seg.

En av blurbene på boka sier: «En sjarmerende og uforglemmelig fortelling». Enig i del en, uenig i del to. Boka er sjarmerende, men langt i fra uforglemmelig. Det er en kosebok! Litt sår fordi alle som har mistet en nær og kjær person vil kjenne seg igjen i den lammende sorgen og overraskelsene som følger med når man rydder opp etter noen – ikke alle er like hyggelige. Boka er likevel mest koselig og lettlest – en fin pause hvis leseambisjonen for sommeren har blitt i meste laget….

Publisert i bøker

Den hemmelige kvinnen

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, de er også forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Dette kan være greit å vite når man setter i gang lesingen og lurer på hvor har man møtt disse stemmene tidligere? Den hemmelige kvinnen er den første boka til Anna Ekberg, mens både Klarlund og Weinreich har holdt til i krimlandia en god stund.

Louise og Joachim er hovedpersonene i boka, hun driver et vertshus på Christiansø en liten øy i Østersjøen, men tilhørende Danmark og han er forfatter. En dag står det en mann i utenfor vertshuset og påstår at Louise egentlig heter Helene, er gift med ham, de har to barn sammen og hun er arving til et forrentningsimperium. Helene/Louise har hukommelsestap og husker ingenting fra de tre siste årene. Hun reiser med mannen Edmund og møter en verden hun ikke har noen minner fra. Hun oppdager at da hun var Helene var hun et effektivt rivjern på jobb og en travel mor på hjemme bane, men med hjertekontakt med barna sine. Når politet begynner å etterforske hvor hun har vært og hva som ligger bak navnet hun har valgt, blir hun anklaget for å ha drept Louise Andersen. Hun får selvsagt de beste advokatene, men det er Joachim som blir den iherdige snushanen som gjør alt han kan for å avslør det som ligger bak hendelsene.

Her er det mye som foregår: prositusjon, gamle synder fra krigens dager, kunst og kunstner miljø og relasjoner mellom mennesker. Det er spennende og det er medrivende. Kaptilene er delt mellom Joachim og Helene, denne skrivemåten gjør at romanen holder spensten til siste slutt. På forsiden av boka står det «Kjærlighetskrim» – å spar meg! Er dette et triks for å sikte boka inn på en mulig målgruppe? Boka trenger virkelig ikke en slik merkelapp, den klarer seg helt fint som en krim/spenningsroman. Ja, den kan faktisk anbefales!

Tine har også skrevet om denne boka.

Den danske avisa Politikken har skrevet en god oppsummerende anmeldelse her.

Publisert i bøker

Charlotte

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland,  faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.

s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder  i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Magnet

Magnet - 1Min  hovedbok i sommer har vært Magnet av Lars Saaby Christensen. Boka er på 780 sider og krever sin kvinne når det er mange andre bøker som ligger og lokker i bakgrunnen, men boka må leses, for litteraturgruppa Strilaromanen skal diskutere denne om ikke så lenge. Jeg er ikke blodfan av Saaby Christensen, men jeg liker måten han skriver på, sirklingen om fortiden og hvordan han får personene til å stå fram som levende mennesker.

Det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene i denne romanen. Stedet er Sogn studentby i Oslo og tiden er 1970-tallet. Jokum ekstremt lang og tynn studerer litteraturvitenskap og Synne kunsthistorie. Det er sjølproletariseringas tid og det er ikke rom for avvik. Jokum kommer dårlig ut av både studier og relasjoner til sine medstudenter, men nærmest som et mirakel blir han og Synne et par. Synne blir presentert for foreldrene til Jokum og de synes hun er «snerten». Jokum blir med Synne til København der hun studerer og han går på fagskole i fotografi. De reiser til San Fransisco hun for å ta doktorgraden om Edward Hopper og han for å fotografere. Synne blir Jokums kurator og Jokum blir en anerkjent fotograf. De har en del kontakt med sjømannskirken og Jokum har en utstilling der. I studietiden hadde Synne en hamster som hun var svrt knyttet til. Hamsteren døde og presten som forrettet i begravelsen traff de senere som sjømannsprest i San Fransisco.

Men si meg, hvordan har Synne det?
– Hun har det bra, takk.
-Ja, det er jo du som er hamsteren hennes nå.
Jokum visste rett og slett ikke om han hørte riktig. Det gjorde han. At noen kunne snakke slik til ham. Og det til og med presten, sjømannspresten. Å tro godt om mennesker var en misforståelse. Han var sikker i sin sak nå. (s.584/585)

Romanen foregår i tdsrommet 1976 – 2001, Saaby Christensen har lagt stor vekt på å formidle stemningen slik den kunne være blant studentene med «de rette» meningene og han skriver nært og godt om Oslo og Skillebekk. Personene er i hovedsak Jokum og Synne, men og foreldrene til Jokum kommer fint fram i romanen. Forfatteren Amper skriver romanen Magnet og treffer Jokum først på studentbyen, men senere på Løkken sanatorium der begge er innlagt en periode. Amper skal skrive den ultimate roman, alt han har tenkt å skrive skal være med i Magnet, men forlaget sier at romanen må «fettsuges» og han stryker 841 sider, likevel står han igjen med altfor mange sider i følge markedsavdelingen. Da jeg kom til side 243 og hadde lest meg gjennom noen sider av kapittelet Ned i natten skulle jeg ønske at redaktøren hadde forlangt fettsuging, men jeg kom meg igjennom det og etter dette surrealistiske kapittelet «gikk alt så meget bedre». Faktisk så gledet jeg meg til å sette meg ned med boka, lese om Jokum sine vurderinger og kamper med seg selv, Synne sin sjefing og livet mellom dem. For meg som fotograferer litt og ser mye på bilder er det interessant å lese om Jokums arbeid med bildene, diskusjonen han har med seg selv om å fotografere mennesker og/eller ting, komposisjon eller bare det en finner. Ingunn Økland omtaler boka som «sprø og viltvoksende» og der er jeg enig med henne, men den er språklig frisk og jeg leste med begeistring. Joda, boka er vel verdt å lese!

 

 

Publisert i Krim

Nådeløs vår

Nådeløs vårÅ lykke, for noen  dager siden fikk jeg Louise Penny: Nådeløs vår fra Silke forlag. Jeg ble umiddelbart usosialt fordypet i kosekrim fra Canada, nærmere bestemt Québec og landsbyen Three Pines. Dette er tredje boken i serien om førstebetjent Armand Gamache, teamet hans og innbyggerne i den bortgjemte, men akk så superkoselige landsbyen Three Pines. Denne gangen er det en spiritistisk seanse som er utgangspunktet for forbrytelsen, et mord på Madeleine som er beundret og elsket av alle i landsbyen. Det viser seg selvsagt at ikke alle elsker Madeleine, men det er jo ikke akkurat hat heller, bare å bli …
I tillegg til mordgåten kjemper Gamache mot sine fiender i det sentrale politihovedkvarteret. Her blir det spredt falske rykter som ikke bare går ut over ham selv, men og familien noe som setter ham under et veldig press. Gamache vandrer rundt i landsbyen, snakker med folk, lytter både til det de sier og ikke sier. Han kaller inn betjent Yvette Nichol, meget mot resten av teamet sin vilje og hun bidrar på sin sedvanlig uforskammede og ufølsomme måte å sette følelser i sving. Både Nichol og betjent Lemieux har sine kontakter som de forer med opplysninger om utviklingen av saken og det virker som det rakner i alle ender for den brave førstebetjenten. Vi får også møte flere av landsbyboerne og får litt mer innblikk i dem og deres liv i denne boken. Vi møter Clara og Peter som er kunstnere, Peter er velrenomert, men Clara har nettopp fått vite at en kunsthandler vil komme og se på det siste bildet hennes. Hun har laget et flott bilde, men en bemerkning fra Peter får henne til å tvile på at det er rett, at hun er på rett vei, at fargene er riktige og en kunstnerisk sperre bygger seg opp. For Peter han vil henne vel ikke annet enn vel? Så har vi Odile og Giles, Odile som skriver utrolig dårlige dikt og Giles som snakker med trær og lager nydelig møbler av døde trær. Dessuten bor en av Canadas mest kjente lyrikere i landsbyen, den rasende Ruth som denne gangen plutelig blir mor til to andunger. Disse glimtene fra landsbylivet er den superkoselige delen. Det er heller ikke måte på hvor mange deilige måltider, velduftende kaffekopper og nystekte croissanter som blir fortært i denne boken! Egentlig er dette en bok som burde leses som belønning med ti siders nytelse hver kveld, men hva gjør jeg? Dykker inn i historien og rører omtrent ikke på meg før boken er ferdig lest… det var herlig så lenge det varte. Lure på når neste bok kommer?

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Disse øyeblikk

Disse-oeyeblikk I Nordhordland Litterære Selskap har vi bestemt oss for å lese forfattere som har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris. Vi skal ikke nødvendigvis lese boka som fikk prisen, men en roman fra forfatterskapet. Vi startet med Kjartan Fløgstad og leste eller begynte på Nordaustpassasjen, selv om det ikke var mange som faktisk leste boka ferdig, så ble det en interessant samtale. Til neste møte skal vi lese Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk og i går ble jeg ferdig med den og som vanlig for ikke å glemme hva jeg har lest må jeg skrive et lite innlegg om boka. Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman. Hun skriver i tredjeperson om seg selv, familien, sønnen hun fikk med ungdomsvenn, mannen og svigerfamilien. Hun skriver om faren uten å nevne overgrep, men med så tydelige hentydninger at det egentlig ikke er nødvendig å si noe mer. Vi får kronologiske glimt fra livet til en som må skrive, må utforske ord og setninger, må drive seg videre til det som skal bli et forfatterskap. Disse glimtene er ofte fine beskrivelser av landskap, å være menneske i et stort vakkert og mektig landskap. Andre ganger er det beskrivelser av forhold mellom mennesker som ikke akkurat er preget av raushet og forståelse, men heller en trang til å beskytte seg og sitt mot blikk og «alles meninger». Det er en roman fra vår nære fortid, blant annet om hvor vanskelig det var å være kvinne med småbarn som også hadde behov for å arbeide, studere og bruke evnene sine. Hun tar lærerutdanning og hun og mannen får jobb på samme skole i Finnmark. Det er noen herlige iakttagelser av livet på lærerrommet og ikke minst av reaksjonene når hun våger å sette seg ved «jaktbordet». Det er fornedrende glimt når hun ektemannen forlater henne og barna på julaften for å være sammen med elskerinnen. Disse øyeblikk er en bok med mye raseri og sinne over samfunnets holdninger, krav til seg selv og anklager mot først og fremst seg selv, men også mot de nærmeste.

Jeg likte boka godt for Wassmo skriver sterkt og tydelig. Etter å leste en stund begynte jeg å lure på om jeg likte den fordi denne boka i tillegg til alle intervju jeg har lest og sett fyller ut bildet av en forfatter som har mye å fortelle? Hva om jeg ikke hadde kjent til forfatteren i det hele tatt? Ville boka vært like interessant? Umulig å vite…

Publisert i bøker, litteratur

En sang fra fortiden

en sangJeg har ikke lest noe av Katherine Webb tidligere og var i grunnen ganske spent på denne.  Arven som var hennes første bok på norsk, har jeg hørt mye positivt om så forventningene var på plass. Boken foregår i to tidsperioder, den ene i nåtiden og den andre på slutten av 1930-tallet. Romanen starter med at Mitzy Hatcher har et syn eller et flashback fra fortiden, den gang hun ble kjent med Charles Aubery og familien hans i 1937. Hun er nå en gammel dame som lever i en boble av det som var, hennes ønsker om hvordan relasjonene skulle være og en ganske brutal oppvekst som fortsatt preger henne. Midt i første kapittel kommer galleristen Zach inn, en mann som nettopp er skilt fra sin vakre og bestemte advokatkone som han har en datter sammen med. Zach er en mislykket gallerist, han selger lite, kom svært dårlig ut da han etablerte seg både som maler og som gallerist, men han har tre bilder av Charles Aubery som han nekter å selge selv om han trenger pengene desperat. Fortellingen om Zach foregår i vår tid og det er vekslingen mellom nåtid og fortid som gir boka et godt driv  og gjør at jeg som leser sitter klistret. Mitzy vokser opp med sin alkoholiserte mor som livnærer seg som «klok kone» som lager naturmedisin og hun tar imot «gjester». Når moren har «gjester» må hun holde seg unna huset og da vandrer hun rundt omkring på markene og på stranden. Fortellingen foregår i Dorset i Sør-England og den landlige idyllen blir på en måte en kontrast til Mitzys brutale liv. Hun hundses av moren og mobbes av barna på skolen, det er først når hun møter familien Aubery at hun føler seg inkludert og sett på en positiv måte. Charles Aubery er en selvsentrert kunstner som blir fanget av Mitzys ville skjønnhet og han tegner henne i alle slags situasjoner. Han har to døtre med sin elskerinne Celeste som er fra Marokko og disse to barna, særlig den eldste, blir knyttet til Mitzy. Charles Aubery hadde mange kvinnehistorier og Zachs bestemor mer enn antyder at hun hadde et forhold til ham. Dette får Zach til å lure på om han kan være Auberys barnebarn. Det er en roman der avsløringene kommer trillende etter som historien går sin gang, det er lettlest, medrivende og det er godt skrevet. Jeg likte denne boka og jeg skal nok lese flere av denne forfatteren.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Madonnaene i Leningrad

Madonnaene Denne boka fikk jeg av Pantagruel forlag og med en slik vakker og på en måte hemmelighetsfull forside, gikk jeg spent i gang med å lese boken. Dette er Hovedpersonen i boka er Marina som vi møter både som ung pike i et krigsherjet Leningrad under andre verdenskrig og som en eldre kvinne med Alzheimer. Vandring mellom to tidsepoker er en et fortellergrep som jeg har møtt på i flere bøker jeg har lest i det siste. Når det er gjort bra så er det interessant, men i flere tilfelle fungerer det mer som utidige avbrudd i en historie som er fengslende nok i seg selv. Slik er det i denne boken. Fortellingen om Marina som er blant de mange som hjelper til med å pakke ned kunstskattene i Eremitasjen for å redde dem fra ødeleggelse og den tyske invasjonen og beleiringen har nok kraft i seg selv til å holde leseren fanget. Den andre historien om dagens liv i USA, familiens bekymringer for henne mens hun stadig mer forvinner inn i fortiden og utviklingen av Alzheimeren er trist nok, men den legger ikke noen ekstra dimensjon til romanen, hvert fall ikke for denne leseren.

Den ventede beleiringen av Leningrad er foranledningen til denne delen av romanen. Det er kanskje av hensyn til sarte sjeler at denne delen er så «tamt» beskrevet, ikke vet jeg, men under beleiringen døde over en million mennesker og av andre beretninger går det fram at det var helvete på jord. Marina er forelsket i Dmitrij, krigen har vart en stund og han skal ut og forsvare landet. Marina har fått jobb på Eremitasjen for å pakke ned alle kunstgjenstander for å sikre dem mot okkupasjonsmakten. De bruker dager og uker på å pakke den glass, kopper, tallerkner, bilder og alt som kunne være av verdi. Sammen med Anja, en av de gamle salvokterne, lærer hun seg hvordan bildene ser ut og rett og slett lager et tankekart over hele Eremitasjen. Dette grepet er faktisk ganske fiffig for det gir forfatteren anledning til å beskrive og hente frem enkelte malerier. Og er man kunstinteressert tilfører dette romanen en interessant side. Marina får noen brev fra Dmitrij, men etter som krigen og beleiringen av Leningrad skrider fram hører hun ikke mer fra ham. Hun oppdager at hun er gravid og mirakuløst nok klarer hun å komme seg til en leir der hun blir gjenforent med Dmitrij.

Har jeg noen forklaring på forsiden? Nix. – Og boken som helhet? Helt grei som tidtrøyte, men jeg har lest andre som har gitt meg mer å tenke på, må si det ja.