Publisert i bildebøker

Lukas og spurven

Lukas og spurven er den tredje boken om Lukas og hans verden av forfatter Johan B. Mjønes og illustratør Åshild Irgens. Vi kjenner straks igjen bildene av Lukas og hans nærmiljø og det er en hyggelig gjenkjennelse.

Denne gangen er det en spurv som dunker i vinduet til Lukas og ligger urørlig utenfor. Lukas får en liten eske av pappa, bomull av mamma, vann av farfar og frø av farmor og alle sier : «Pass opp for katten». Spurven blir lagt i esken, men ligger fortsatt helt i ro, er det liv i den?

Katten lusker utenfor og vil inn. Den smyger seg her og der, hopper inn og ut av armer og forårsaker et digert brak. Hva skjer med fuglen da?

En morsom bok om velmenende voksne og naturens gang.

Illustrasjonene har mange fine detaljer og gjør det spennende å se om katten virkelig tar spurven eller ikke.

Publisert i bøker, bildebøker

Rare Reidar

Det er forfatteren Rut Granli og illustratøren Bård Sletvold Torkildsen som står bak bildeboken Rare Reidar. Det er snart Halloween, mamma syr kostymer og Reidar vil være skummel, så skummel at folk skriker av skrekk. Mamma jobber på og pappa kommer med oppmuntrende kommentarer. Reidar vil være en hai, pappa en gulrot og mamma et brød. Når drakten er ferdig og Reidar får den på seg, ser han heller ut som en død sel enn en megafarlig hai. Han er rar. Pappa sier at rar er bra, men hva vet han? De går ut og ringer på hos Billy. Billy er tøff, Reidar gruer seg for Billy kommer til å le seg ihjel! Men det er ikke den vanlige tøffe Billy som åpner, men rare Billy, han ser ut som en bil, en veldig sur bil. Pappaen til Billy er kledd ut som en hund. Reidar er flau og Billy er flau, men så begynner Reidar å le og da må Billy også le. Reidar spør om Billy vil være med å ringe på dører, men det tørr han ikke. Reidar tørr å være rar, han tørr å gå i gata med foreldrene sine. De får masse gotteri og mamma sluker store mengder, etterpå er hun kvalm og har vondt i magen. Neste år, sier Reidar skal jeg lage kostyme selv.

Dette er en fin liten bok om å være modig og tørre å skille seg ut. Forfatteren har fått fram Reidar sine tanker og alt som er kleint ved å henge med foreldrene, samtidig som hun viser humoren og den nødvendige overbærenheten vi trenger å ha til hverandre. Reidar er veldig snusfornuftig, kanskje litt i meste laget…

Illustrasjonene har et cartoon-preg, med hoppende hus, store øyne på figurene og ulike perspektiv der siden er delt i felt. Det er et herlig bilde av haien  Reidar tenker han skal være og forsiden gir et frampek på hva vi kan vente oss. Fargebruken er avdempet og får fram Reidars bekymring etter som kvelden siger framover. Det er et par kjekke sidefortellinger her, noe de observante bildeleserne vil glede seg over. Jeg kan tenke meg at denne kan bli en hit på samlings- og eventyrstunder.

Publisert i bøker

Jane Ashlands gradvise forsvinning

jane-ashlands-gradvise-forsvinning-1Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…

Publisert i bøker, lesing

De urolige

IMG_2609Linn Ullmann har skrevet en bejublet bok om seg og sine foreldre. Boken omtales som sjangeroverskridende av forlaget og det er den på sitt vis fordi den er utgitt som en roman, men omtaler, beskriver og går tett inn på mennesker som mange kjenner til, har meninger om og har vært i berøring med enten direkte eller gjennom deres kunstneriske virke. Hovedpersonene i boka er navnløse, det er moren, jenta, faren, men det er og Ingrid farens siste kone som opptrer som en biperson, men som er tydelig tilstede som den som fikk det daglige livet til å gå rundt.

Boka er delt inn i seks deler og disse «ordner» romanen i perioder eller kanskje jeg skal si fokusområder. Linn Ullmann skriver om barndommen sammen med en fraværende mor og mange barnepiker. Hysteriet som griper henne når moren ikke ringer til avtalt tid og lengselen etter å være en del av morens liv hele tiden, ikke bare av og til. Hun skriver om somrene på Hammars på Fårø med faren og reglene for livet der. Det er en fantastisk nærhet, råhet og nesten skruppelløs gransking av personene og hendelser som driver lesingen framover. Det er vakkert og samtidig trist både fordi boka beskriver som Ullmann sier tre kjærligheter, men ingen samlet kjærlighet som familie. Jeg ble særlig grepet av historien når hun reiser til München for å treffe moren og faren, 12 år gammel å begi seg ut på reise fra New York til München – det må være en intens lengsel eller ønske om en helhet som bringer noen til å gjøre dette.

Romanen er omtalt som en av årets (2015) beste, det er jeg enig i. Skrivemåten, gjennomføringen av dette prosjektet og opplevelsen av en forfatter, datter, jente som prøver å forstå, huske og sette sammen en av fortellingene om sitt liv – er fasinerende og fortjener mange lesere.

 

Publisert i bøker

Et stjålet liv

stjåletlivDenne boka fikk jeg tilsendt fra Pax forlag og da jeg pakket den opp fikk jeg lyst til å lese den med en gang enda leselista sa at her var det andre bøker som lå før i rekka. Så vidt jeg har kunne finne ut har det ikke blitt oversatt andre bøker av Nancy Richler til norsk, men denne boka er en god begynnelse. Boka handler om kvinnen som kaller seg Lily Azerov Kramer, hennes korte ekteskap med Nathan Kramer og datteren Ruth som gjennom oppveksten leter etter sin mor. Kvinnen som kaller seg Lily kommer som postordrebrud fra et krigsherjet Øst-Europa, via Israel til Montreal. Hun skal gifte seg med Sol Kramer, men da han møter henne på stasjonen sier han at han ikke vil gifte seg med henne likevel. Lily er lamslått, men familien sørger for at hun får bo hos noen venner til de finner en løsning på dette. Det blir giftermål, men med Sols bror Nathan som er virkelig forelsket i henne. I bryllupet kommer også ubedte gjester, det er Ida Pearl og datteren Elke. De tror at Lily er en kusine, men det viser seg at hun ikke er det og de mistenker Lily for å ha stjålet identiteten til kusinen, ja, kanskje drept henne til og med. Lily har med seg en dagbok som er skrevet på jiddish og som inneholder fortellinger som gjør det vanskelig for Ida Pearl å avvise henne helt. Det er ikke mange som vet noe om Lily og hun vil ikke snakke om sin bakgrunn og fortiden. Vi får etterhvert noen glimt fra livet hennes og vi aner at her dreier det seg om dramatiske valg og tap som har skapt dype sår. Lily får en datter, men etter noen få måneder forsvinner hun uten spor og Nathan og datteren Ruth må klare deg som best de kan. Ruth vokser opp i en stor og kjærlig familie og har bare svake minner etter sin mor. Når hun er seks år får hun en stein, med funnsted, dato og værmelding skrevet på et lite kort tilsendt fra moren. Hun blir svært oppbrakt av dette og begynner å drømme om å treffe moren igjen. Ved flere geburtsdager får hun tilsendt en stein, samme opplegg som første gang og Ruths undring og lengsel vokser. Når hun er i ungdomsårene slutter steinene å komme og det er ikke før hun er gift og har barn selv at Ruth faktisk begynner å lete etter moren.

Boken henter fortellingen fra hendelser i forfatterens egen historie, den beskriver det jødiske miljøet i Montreal og vi får noen glimt fra livet i Israel og øst-Europa. Det som griper er imidlertid fortellingen om Lily som er i en følelsesmessig skvis mellom sitt forrige liv som hun vil skjule og forventningene til den nye familien. Jeg synes også at Ruths følelse av forlatthet kommer godt fram og den hjerteskjærende oppdagelsen at hun ble valgt vekk av sin egen mor. Boken er lettlest og forteller mye om dagliglivet i familien. Jeg må si det er enkelte sider ved romanen som forundrer meg, for eksempel at ektemannen ikke leter systematisk etter henne og at ingen finner ut hvem hun egentlig er før hun forteller det selv. Jaja, det er ikke store bemerkninger – for boka er vel verdt å lese som den er.