Publisert i bøker

Maggie-min

Romanen Maggie-min av forfatteren Betty Smith kom ut i 1958, men er først nå oversatt til norsk. Jeg leste først Det vokser et tre i Brooklyn og i rask rekke følge leste jeg Maggie-min, jeg skulle ønske jeg hadde tatt noen andre bøker i mellom disse to for begge har markante kvinneskikkelser og begge foregår i Brooklyn. Dette gjorde at jeg av og til lurte: hvilken bok tenker jeg på nå? Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for begge bøkene, kanskje mest for  Det vokser et tre… for hovedpersonen her gir en sterkere gjenklang hos meg enn Maggie-min.

Maggie-min begynner i Irland med den sjarmerende, men late Patrick Dennis Moore (Patsy/ Pat) som bor hos sin mor og nyter at hun tilber ham og ikke ser noen feil ved ham. Bortsett fra én! Han er forelsket i Maggie Rose Shaw, en fattig pike på 17 år. Patsy føler ingen trang til å gifte seg, men da moren hennes legger det tungt innover ham og da broren Timothy kommer fra Amerika, rundjuler ham og får ham til å love å gifte seg med Maggie Rose, ser han ingen annen mulighet ennå stikke av til Amerika. Han kommer til New York og får etter hvert en jobb hos Moriarity som hestepasser og litt av hvert annet. Moriarity´s datter Mary er langt i fra vakker, men hun er et vennlig menneske og har omsorg for de faren har i arbeid. Da det blir klart for Patsy at moren er død i Irland og Maggie Rose har giftet seg, føler han seg så alene at han frir til Mary og de gifter seg. Mary får et hus i gave fra faren og hun leier straks ut en av etasjene i huset for å sikre en bedre inntekt. Mary får en datter og de bestemmer at hun skal hete Margareth Rose, til hverdags blir det så Maggie-min. 16 år etter er Mary gravid igjen, men hun dør under fødselen mens barnet overlever. Det blir Maggi som tar seg av lillebroren Denny og det gjør hun med glede. Hun må slutte på skolen, noe som ikke volder henne så mye sorg og hun kaster seg ut i livet som husmor og mor for lillebroren. Maggie er en oppofrende person som ikke har store drømmer for seg selv, men hun ønsker seg en mann og egne barn. Når hun møter den sjarmerende omstreiferen, Claude Basset blir hun forelsket og ønsker å gifte seg med ham. Han legger ut på vandring og Maggie tror hun har sett ham for siste gang. Hun begynner å være sammen med Sonny, men hun opplever ikke de samme store følelsene som med Claude. Krigen kommer og Sonny må reise ut. De skriver til hverandre og begge tror at det går mot giftermål når han kommer tilbake, men når Maggie får et kort fra Claude hvor det står «Vent på meg ,jeg kommer» glemmer hun alle følelser for Sonny og avslutter forholdet til ham. Claude kommer igjen når snøen begynner å falle og Maggie er lykkelig. Pat prøver å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra, men det forblir en hemmelighet og Claude selv omgår slike spørsmål på en behendig måte. Maggie er katolikk så dersom hun skal gifte seg med Claude må han konvertere. Han gjør det, men presten mer enn aner at han ikke er oppriktig. Maggie og Claude gifter seg, men når våren kommer forsvinner han igjen og blir borte til snøen kommer i desember. Når han er hjemme prøver han å få en jobb, men de han får varer ikke så mange ukene. Maggie ønsker seg barn, hun elsker barn og hun er flink med dem, men det blir ingen barn og hun sørger over dette. Hun prøver å bli fostermor, men det er strenge kriterier for å bli godkjent, men med prestens hjelp blir hun det og får endelig være fostermor for en lang rekke barn.

Dette er fortellingen om en oppofrende kvinne som hele tiden setter andres behov foran sine egne. Hun trives med å gi andre mat, trygghet, rene klær og et lyttende øre, hun utsletter seg selv og når alle de nærmeste er døde eller har giftet seg og flytter vekk, hva skal hun gjøre da?

Betty Smith lager et fint portrett av en ung jente og kvinne som blir pålagt rollen som mor i svært ung alder. Hun føyer seg inn under samfunnets normer, men vi ser et glimt av opprør når hun gifter seg med Claude mot familiens vilje. At han på sin side lar seg styre av sin evige trang til å vandre er noe hun velger å leve med. Faren Patsy er litt av en type som også lar seg drive av sine følelser og ikke oppdager hva han har hatt før det er for sent. Den eneste av de tre i familien som holder seg på livets lyse side er Denny, som blir inderlig elsket av søsteren og som gjennom sitt sjarmerende vesen og søsterens påpasselighet klarer seg bra i livet.

Boka gir et fint tidsbilde og skildrer miljø og personer slik at de trer tydelig fram. Jeg klarer ikke helt å forstå Maggie sine valg og beveggrunner, men det henger vel sammen med at våre livsvilkår er helt anderledes. Det er all grunn til å bruke tid på Maggie-min, en nydelig bok med et levende og rikt språk. Likte du Det vokser et tre i Brooklyn vil du helt sikkert like denne og. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

Publisert i bøker

Det vokser et tre i Brooklyn

Omsider har også jeg lest Det vokser et tre i Booklyn av Betty Smith. Takket være biblioteket eller gode venner er det heldigvis tilgang på bøker som ikke er helt blodferske og bra er det, for noen ganger er jeg ikke helt «klar» for å lese den eller de mest omtalte bøkene akkurat i den mest intense haipen. Nå har jeg altså lest denne romanen der det står på forsiden «Kåret til en av de beste bøkene fra det forrige århundre» – store ord, men det er en god bok. Jeg gledet meg til hver gang jeg kunne sette meg ned og lese, helt herlig!

Boken handler om familien Nolan og først og fremst om Francie Nolan, en pike på 11 år i 1912. Hun bor i Brooklyn med familien sin der far er den sjarmerende Johnny Nolan, en syngende servitør og dranker, mor Katie født Rommely – en familie der kvinnene var laget av tynt stål. Broren Neely er 10 år og morens øyesten, men han er tilsynelatende ikke preget av det. Vi får følge Francie på skolen, en pike som elsker å lære og som ønsker seg mest av alt å få fortsette på skolen. Hun trives ikke på skolen hun går, men ved hjelp av sin snedige far kommer hun seg inn på en annen, mindre skole og får oppleve å trives og gjøre det bra. Hun elsker å lese og går ofte på biblioteket for å låne bøker. Det er skjærer meg i hjertet å lese hvordan den sure ugla av en bibliotekar behandler en ivrig leser, men det affiserer ikke Francie for i bøkene finnes det en annen vidunderlig verden. Vi får et innblikk i klasseskillene, der fattige blir omtalt som skitne og dårlige mennesker. Hun og broren er konstant sultne selv om moren er et mirakel til å lage mat av omtrent ingenting. Faren mangler stadig jobb og de få jobbene han får gir ikke penger i familiekassen, for de pengene drikker han opp. Han dør og det er enda mindre penger i familien. De må velge hvem som skal få fortsette på skolen og Neely som ikke vil gå på skolen blir tvunget til det, både fordi han er gutt og fordi moren sier at Francie har sulten etter kunnskap i seg og vil skaffe seg utdanning etterhvert. Hun synes dette er blodig urettferdig, men kjærligheten til familien gjør at hun bøyer seg for morens vilje og finner arbeid.

Denne romanen har fått mye god omtale, den er filmatisert og har sikkert hatt og har mange lesere. Jeg nøt hvert minutt jeg leste boken både på grunn av språket, beskrivelsen av miljøet og personene som trådte tydelig fram som egne karakterer.

Andre som har skrevet om boka er Tine og Rose Marie og sikkert flere…

Publisert i bøker

Mann, tiger

En roman fra Indonesia er en sensasjon i mitt leseliv. Eka Kurniawan er forfatteren bak denne spesielle fortellingen om Margio, hans familie og livet i landsbyen der han bor. Fortellingen begynner med et mord, men dette er ikke en krim i vanlig forstand. Romanen er heller en introduksjon til et land jeg kjenner lite til og gir et innblikk i levemåten i en landsby med en fattig familie der forventninger og vold brytes mot hverandre, men og der søskenkjærlighet har sterke kår.

Boka åpner med at den unge mannen/guten Margio dreper  Anwar Sadat ved å bite ham i halsen, som en tiger i angrep. Det er opplagt at det er Margio som har gjort det, men hvorfor? Margio har gått ut og inn av huset til Anwar Sadat, han er forelsket i datteren i huset og hun i ham. Hva var det som drev ham til å gjøre en så avskyelig handling? Gjennom en dirkete og noen ganger rå fortelling får vi innblikk i landsbylivet og livet i to familier. Margio sin fattige familie med en voldelig far og en mor som ble giftet vekk da hun var tolv år og Anwar Sadat er rik mann som også forfører kvinner som kommer i hans vei. Margio sin far Komar arbeider som barberer. Han slår kone og barn og er mest opptatt av hønsene sine og mulighetene for å delta på hanekamp. Margio hater ham og flytter ut av huset for å unngå at han dreper ham. Han sover i surauen ( et muslimsk bedehus) og her får vi historien om den hvite tigeren som flytter inn i et menneske og blir en del av ham. Nuraeni, Margios mor får et barn med Anwar Sadat og dette fører til enda mer vold i hjemmet. Romanen hopper litt fram og tilbake i tid, men det er ikke vanskelig å følge med hvor vi er i historien.

Det er en fasinerende roman. Språket er levende og gir meg bilder av både landsbyen og menneskene der, det er nesten slik at jeg kjenner lukten av jord og blomster i Nuraenis fantastiske hage. Hva viste jeg om Indonesia? Veldig lite, nå vet jeg litt mer. Boken ble nominert til Man Booker Intarnational Prize i 2016 og er oversatt til mange språk. Dette er en bok som fortjener mange lesere, anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

 

Publisert i bøker

En sommer med Baudelaire

Når Solum kommer med en ny bok av Antoine Compagnon eller den har en tittel som begynner med En sommer med…. da går jeg nesten i spinn av lykke! De tre bøkene som har kommet til nå har vært interessante, lærerike og motiverende til å lese mer av forfatterne Montaigne, Proust og i år Baudelaire. Jeg kjente til Det vondes blomar eller Les Fleurs du Mal, men jeg visste ikke så mye mer om Charles Baudelaire – det vet jeg nå.

Antoine Compagnon tar for seg ulike sider ved Baudelaires forfatterskap, hans liv og hvordan han virket på samtiden. Han må ha vært aldeles uspiselig for det gode borgenskap i sin levetid, men i ettertid har Baudelaires diktning hatt stor betydning for bl. a. surrealistene og på 1970-tallet var han et «must-read» for de som leste Allen Ginsburg og Adrian Henri.

Det er nesten umulig å ikke sitere fra boka, her er noen smakebiter:

Det er likevel ikke uvanlig nå, i og med Walter Benjamins kritikk, å betrakte Baudelaire som en intrigemaker, et revolusjonært brushode under Keiserdømmet, «en hemmelig agent – agent for en misfornøyd klasse som har tapt sitt hegemoni». Om han forble en borgerskapets fiende, så hadde han likevel ingen tro på sosialismen. s.113

Var det noe Baudelaire ikke ønsket,så var det å være til behag; snarere ønsket han å vekke ubehag, forarge, lage skandale ved å brautemed sin melankoli, sin misantropi, sin kvinneforakt. s.141

Det er interessant å lese om en så kontroversiell forfatter, motsetningene og konfliktene i hans eget liv og samtidig se at han skriver vakre dikt som er som solstreif i et heller mørkt sinn.

Nei, aldri har eg gløymt vårt vesle hus på landet
som kvitmalt låg i ro med byen som sin granne.
(…)
O kvelden fløymde sola glansfull i mot graset
og sende lys i brotne fargar gjennom glaset.
Ho storøygd skein frå skyfri himmel med tål,
og fylgde vakent våre lange middagsmål (…).»

Sommeren er ikke over, det er ennå tid til å lese En sommer med Baudelaire – gjør det!

 

Publisert i bøker, Krim

Tørke

Hva viste jeg om Jane Harper? Ingenting! Jeg følger nettsiden Modern Mrs Darcy og der kom jeg over boken og ble veldig nysgjerrig. Heldigvis for meg er den kommet på norsk og biblioteket har kjøpt den inn. Bokens handling er lagt til den lille byen Kiewarra i Australia, det har vært tørke i to år og dette preger landskap, folk og stemningen i den lille byen. Hovedpersonen er politimannen Aaron Falk, han bor og arbeider i Melbourne, men har vendt tilbake til barndommens by etter at han har fått melding om at vennen hans Luke, konen Karen og sønnen Billy er drept, antakelig av Luke selv. Faren til Luke sender et brev til ham : Luke løy. Du løy. Kom til begravelsen. Aaron kommer, men han teller ned timene til han kan reise tilbake til Melbourne. Aaron ble i ungdommen mistenkt for å ha drept eller medvirket til dødsfallet til Elli, datteren til en fordrukken nabo. Etterforskningen av dødsfallet kom ikke fram til noe, men det ble etterhvert så uutholdelig for Aaron og faren at de reiste vekk fra Kiewarra for aldri å vende tilbake, før Aaron er her nå. Det er ikke mange som ønsker ham velkommen tilbake og flere opptrer svært truende overfor ham. Han blir involvert i etterforskningen av trippeldrapet på Luke og familien hans. Selv om det ser ut til at det er Luke som er morderen og selv har tatt sitt eget liv er det noe som skurrer både hos Aaron og den lokale politimannen Raco. De går igjennom alt, avhører personer i nærområdet, venner og familie av Luke. Nye opplysninger og trusler dukker opp og Aaron blir konfrontert både med fortiden og den han er nå.

Det er en spennende bok Jane Harper har skrevet, det er fint driv i den hele tiden. Det er ikke så mye gørr og blod, men det er heller den lettantennelige stemningen som er mellom folkene i byen som gjør at intensiteten blir til å ta og føle på.  Det var vanskelig å legge fra seg boka når det nærmet seg legge tid…

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Stjernens time

Stjernens timeClarice Lispector (1925-77) ble født i Ukraina, men vokste opp i Brasil. Romanen Stjernens time ble oversatt og utgitt på norsk i år (2015). Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før – og her er jeg nok i godt selskap. På det tidspunktet jeg fikk boken tilsendt fra Bokvennen, var jeg på desperat leting/lesing for å finne de bemerkelsesverdige romanene i 2015. – og her kom det en liten skatt! Boka er på 110 sider, men forfatteren har en intrikat skrivemåte og krever oppmerksomhet og et åpent sinn. Når jeg begynner på boka er jeg overbevist om at det Lispector som er den skrivende fortellerstemmen, men så viser det seg at den som forteller er en mann. Forfatteren skal fortelle historien om Macabea, en maskinskriverske fra nord som kommer til storbyen Rio. Men forfatteren prøver på forskjellige måter «å  vri seg unna» fortellingen som skal fram.

Macabea kommer fra fattige kår og i Rio er det heller ikke rikdom som venter henne, men hun lærer seg å finne glede i små ting. Hun møter Olimpico, en ung gutt fra samme landsdel som henne og hun forelsker seg i ham. Det blir ikke noen lykkelig historie, snarere tvert i mot og forfatteren forteller nesten motvillig om Macabea og hennes liv – det er irriterende og merkelig.

Det er en fasinerende roman, jeg sitter igjen og tenker at dette er nok en bok jeg vil lese en gang til – fordi den er så rar, – fordi den er så bemerkelsesverdig.

Publisert i bøker, litteratur

Stål

Stål Det er lenge siden jeg har blitt så beklemt berørt av en roman. Boken minner meg om en utstilling av Rune Eraker som het Drømmen om Europa, denne består av foto av unge mennesker som drømmer om å «bli noe» i Europa, enten det er å få en jobb, bli modell eller komme vekk fra fattigdom. Det var en utstilling som satte tankene i sving, på samme måte gjorde denne boken det klart for meg hvor utrolig priviligert jeg og min familie er. Silvia Avallone klarer å skape et miljø og en sammensetning av familier og personer som er nesten dokumentarisk. Vi forbinder Italia med sol, vakre landskap og ferieopplevelser, men dette er en helt annen side av landet. Det er jentene Anna og Francesca som er hovedpersonene. De er snart fjorten, vakre, bestevenninner og opptatt av å danse og synge foran speilet, foran vinduet, ja, om det var mulig foran hele verden. De lengter etter den voksne verden, å utforske og bli beundret, men så lett er det ikke, for på verandaen står fedre og blant gutta er det en storebror Alessio, som også har en historie å fortelle. Det er først og fremst vennskapet mellom jentene som fasinerer og på den måten skaper gjenkjennelse. Alle som har opplevd hvor tett på jenter kan komme hverandre vet også hvor skjør denne relasjonen kan være og hvor dødelig man kan såre hverandre. Det andre som skiller denne romanen fra mengden er beskrivelsen av samfunnet de vokser opp i. En hjørnesteinsbedrift der de fleste i byen jobber og som gradvis skjærer ned på arbeidsstokken.  Familierelasjonen er også et tema, beskrevet på en slik måte at jeg innimellom lurer på hvilket århundre denne boka foregår i. Det er tett og flott med tydelige bilder, jada filmen kjører i hodet mitt.

Denne boka fikk jeg tilsendt fra Aschehoug og selv om den er krass og på mange måter overveldende er det en bok jeg vil huske lenge – og jeg håper forfatteren skriver mer, mye mer.

Publisert i bøker

Før flommen tar oss

førflommen Denne boken fikk jeg fra Silke for lenge siden, men det har ikke blitt tid til å lese den før nå. Forfatteren Helena Thorfinn har vært utviklinganalytiker på den svenske ambassaden i Bangladesh og denne egenopplevde erfaringen gir boka en troverdighet som kanskje ikke hadde vært der uten. Boken har to parallelle historier som til slutt flettes inn i hverandre, og dette gjør boka mer interessant. Vi følger  den svenske familien som flytter til Bangladesh og vi følger døtrene til en innfødt, fattig familie. Den svenske familien er Sofia, som bistandsleder for SwedeAid ved ambassaden i Dhaka, mannen hennes Janne og de to små barna deres. Sofia har vært hjemme mens barna var helt små, nå er det hennes tur til å få karrieren i gang og gjøre noe av det hun har drømt om. Janne har vært rektor ved en skole, har et vinnende vesen, elsker å være midtpunkt og har hatt en affære med Camilla (omtales som Camilla-gate), som de nå skal prøve å jobbe seg ut av.
Jentene Mukta, Nazrin og Mina kommer fra en fattig familie. Moren var lærer før hun giftet seg og insisterte på at jentene skulle gå på skole og lære engelsk. Mukta, den eldste blir gift, men hun blir ikke gravid fort nok og blir utsatt for et «uhell» slik at hun dør. Søstrene skjønner at de kan lett komme til å lide samm skjebne, så de allierer seg med en tante og rømmer til Dhaka der de får bo hos en fetter. Nazrin får jobb på et hotell fordi hun snakker engelsk bra, men hun kommer også i kontakt med andre jenter som utfører andre «tjenester» i tillegg til sine vanlige oppgaver. Nazrin har en god oppdragelse og holder seg langt unna dette, men hun ser hvor fine ting de andre kjøper og har selvsagt lyst på det samme. Da er det lett å ty til sparepengene hun og Mina har lagt til side og dette fører til små konflikter mellom søstrene. Mina har forretningshjernen i familien. Hun vil også skaffe seg en jobb og går på grønnsakmarkedet for å finne arbeid. Hun får være med på en lastebil som kjører ut på landet for å kjøpe inn frukt og grønnsaker til markedet. Her treffer hun gutten Ruel og sammen blir de et slagkraftig team som gjør gode kjøp og Mina oppdager sitt talent for å tjene penger. Hun kjøper opp sandaler, ber gamle menn om å selge dem videre og henter inn fortjenesten om kvelden. På lastebilen er det en annen gutt Miraj, han bruker arbeidstiden til å dele ut løpesedler for et forbudt parti og han er fanatisk når det gjelder religion. En dag når Mina går på markedet blir hun omringet av Miraj og vennene hans, Ruel prøver å advare henne og hun løper vekk fra dem, men blir overmannet og de klarer nesten å voldta henne. Mina blir helt slått ut av dette, men Ruel vender henne ikke ryggen og fortsetter å sitte utenfor huset der hun bor helt til hun tørr å gå ut igjen.

Sofia og Janne strever med å tilpasse seg ambassadelivet. Det er en verden av forskjell å bo i Sverige og tenke på hvordan tiltak skal styres og å være midt i et land der korrupsjon er en del av hverdagen. De er til å begynne med motvillige til å ha tjenere, men det er lett å venne seg til å ha tjenerskap som ordner opp i hverdagen og som kjører, venter og henter det de måtte ønske. De stritter i mot, men konvensjonene sniker seg inn i deres liv også. De går i den nordiske klubben, det er behagelig, men ikke bare enkelt. Sofias overordnende Moberg er mer opptatt av sin egen språkforskning enn å få gjort noe med fattigdom og likestilling. Sofia kommer opp med en ide om en stor konferanse for å sette søkelys på vold mot kvinner, men Moberg gjør ikke mye for å realisere denne ideen, selv om han sier at det er en god idé. Hun finner allierte i andre ambassader, men så kommer Verdensbanken inn og «overtar» konferanseideen. Sofia får høre om et svært vellykket prosjekt i Alor Desh, men når revisjonen går igjennom regnskapene blir det avdekket korrupsjon som ifølge svensk standard ikke kan godtas. Det er tilslutt kampen for at prosjektet i Alor Desh skal få fortsette som gjør boka nesten til en spenningsroman.

Vi møter mange personer i denne romanen, noen karrikerte og noen som fremstilles som virkelige mennesker. Det er flotte beskrivelser av omgivelsene, men for min del er det først og fremst den delen av romanen som handler om Mina og søstrene hennes som griper meg. Det tar sin tid å lese de nesten fem hundre sidene, men boka er lettlest og medrivende – og vel verdt å lese!