Publisert i bøker

Syndsforlatelse

Yrsa Sigurdardóttir  har skrevet en ny og spennende bok fra Island med sin politihelt fra to tidligere bøker Huldar og barnepsykologen Freyja i hovedrollene. Det er mobbing som er hovedtemaet i denne boken. Hva kan alvorlig mobbing føre til? Liv blir ødelagt, men ikke bare for den som blir mobbet. Når mobbingen blir langvarig og alvorlig slår det tilbake på både familie, venner og på mobberen. I Syndsforlatelse blir det i første kapittel begått et mord på Stella, 16 år og skoleelev som jobber på kinoen i fritiden. Hvem vil ta livet av henne? Hvorfor sendes det ut grusomme snapper til alle vennene hennes i det mordet blir begått? Hva vil morderen med det? I jakten på den skyldige finner de en lapp med et tall -2-, betyr det at det er flere som er myrdet eller skal myrdes? Huldar har hatt en affære med sjefen Erle og forholdet mellom dem er ikke på topp. Han opplever at hun setter ham på sidelinjen og må på snedig vis komme seg inn i etterforskningen. Han tar kontakt med Freyja som jobber på Barnehuset og som han har samarbeidet med tidligere, men dette hjelper ikke noe når det gjelder å få litt mer interessante oppgaver, snarere tvert imot. Det kommer melding om nok en savnet ungdom og takten i etterforskningen trappes opp for også her kommer det snapper fra overfallet. Erle blir utmattet og Huldar får komme med i etterforskningen for fullt. Han og makkeren Gudlaugur trenger seg inn på mennesker som absolutt ikke forteller sannheten og som holder viktige opplysninger tilbake.

Forfatteren skriver om virkningen av mobbing på sosialemedier og i det virkelige livet, hva vennskap og utstøtelse kan bety. Hun tar opp mobbing på arbeidsplassen og den stille utfrysingen det er når arbeidsoppgaver blir tildelt andre enn dem som naturlig skulle ha dem. Det er mange refleksjoner rundt dette og det bidrar ikke til spenningen i krimalromanen, men gir bakgrunn for hendelsene og motivene til de som handler. Jeg liker Yrsa Sigurdardóttir sin skrivemåte og hennes oppbygging av romanen. Dette er en enkeltstående roman, men det er ingen ulempe å ha lest DNA og Dragsug før du leser denne.

Andre som har lest denne boke er Tine

Publisert i bøker

La meg være

Jeg har lest de foregående bøkene til Claire Mackintosh og latt meg begeistre, det er jeg forsåvidt denne gangen og, men selv om personene er ulike, tematikken er forskjellig så er de mange vendingene i boken der og gjør lesingen forutsigbar. Du vet at når en sideperson snakker så vil det vise seg at den personen ikke er den du tror. Sånt er spennende en stund, men når samme teknikk brukes i tre bøker etterhverandre, begynner i hvertfall jeg å lengte etter noe nytt.

Denne gangen er det Anna, en dame i tjueårene som er hovedperson. Hun har nettopp fått et lite barn med terapeuten sin og hun sliter med å komme seg på beina etter at først faren og så syv måneder etter, moren begår selvmord. Hun kan ikke forstå hvordan de kan ha gjort dette og tror noen har myrdet dem. Hun savner foreldrene og særlig nå når hun selv har blitt mor. Hun bor i barndomshjemmet sitt med Mark, terapeuten og Ella datteren. På ettårsdagen for morens selvmord kommer det et kort i posten der det står: Selvmord – tro om igjen. Hun tar kortet med til politiet og får der kontakt med Murray Mackenzie som er pensjonert kriminaletterforsker og nå ansatt som sivil tjenestemann. Han hører på henne og får interesse for saken og selv om han ikke formelt kan etterforske den, tenker han at han kan gjøre noen undersøkelser. Murray er gift med Sarah som har en borderline personlighetsforstyrrelse og som ofte er innlagt på psykiatrisk sykehus fordi det kjennes trygt, tryggere enn å være hjemme. Forholdet mellom Murray og Sarah er en nydelig sidehistorie om trofast kjærlighet, evne til å tilpasse seg og ta vare på de gode dagene. Anna får flere advarsler om å ikke grave videre i saken om foreldrenes død, men det er umulig og hun får flere skremmende opplevelser. Moren hadde en venninne som døde i et astmaanfall, hennes datter Laura er som en kusine for Anna og Laura hjelper Anna med å rydde i foreldrenes kontor. Der finner Anna en vodkaflaske og fortrengte minner kommer til overflaten.

Claire Mackintaosh skriver bra, det er tempo og framdrift, men som sagt er alle disse vendingene mer til besvær enn til glede for meg. Har du lest og likt de andre bøkene så kan du godt lese denn og uten å bli skuffet.

Publisert i bøker

Trilogien

Under Festspillene i Bergen skal Hordaland teater vise Andvake av Jon Fosse. Teaterforestillingen skal bygge på hele trilogien og ikke bare Andvake, men også Olavs draumar og Kveldsvævd, det kan bli spennende å se hvordan teateret løser dette. Nordhordland Litterære Selskap skal lese bøkene og snakke om disse og det er jo et kraftig insitament for at jeg skulle lese dem og. Jeg startet min lesing av Jon Fosse sitt forfatterskap med romanen Naustet, 60 sider ut i romanen holdt jeg på å gi opp for handlingen tuslet langsomt avsted og det skjedde liksom ingenting! Jeg fikk det gode rådet å se på fortellingen som en spiral som for hver omdreining avslører noe nytt. Dette var nyttig, så nå med en mer avslappet holdning leser jeg ivrig Fosse.

Trilogien ga Jon Fosse Nordisk Litteratur råds pris i 2015, bøkene er skrevet så helt i Fosse sin stil og ånd at det er en fryd å lese dem og se bilder av folk, landskap og handling stige fram foran øynene på meg. Han har et så billedrikt og poetisk språk at jeg ikke kan komme på noen som ligner.

Trilogien starter med Andvake der vi møter Alida og Asle som går omkring i gatene i Bjørgvin og leter etter et sted å bo. Alida er gravid, de er ikke gift, de har ingen penger, hva skal de gjøre? Ingen vil ta imot dem og der de får tilbud kjenner Alida seg utrygg på verten. Alida må sette seg og hvile, imens går Asle og leter videre, så har de et hus. Hvem bodde der før? Alida undrer seg, men fødselen kommer og en fødekone må hentes. Gutten Sigvald blir født og de faller litt til ro. Gjennom korte glimt får vi vite litt om Asle sin fortid der han levde sammen med moren Silja etter at mannen forsvant. Asle er spillemann slik som faren, det var slik han møtte Alida. Når Silja dør kommer en mann og vil ha tilbake naustet der de bodde. Asle og Alida må bo hos moren til Alida, det blir bare en kort natt for Asle er ute og finner en båt som kan seile dem til Bjørgvin. Alida og Asle elsker hverandre, men uten støtte fra omverdenen er det vanskelig og Asle tar liv for å skape en utvei for dem.

I Olavs draumar møter vi Asle som nå har tatt navnet Olav på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og Alida som nå heter Åsta. Han treffer Gamlingen som sier at nå skal han dømmes for drapene han har begått. Asle/Olav prøver å unngå ham og gjennomføre ærendet sitt, men han innhentes stadig og blir til slutt satt i fangehullet og hengt. Alida/Åsta er hjemme og venter på ham, men vet i sitt innerste at hun har sett ham for siste gang.

Kveldsvævd er den siste boken i trilogien og for meg ble dette den beste delen. Det er Ales datteren til Alida som forteller. Ales er gammel og ser tilbake på moren sitt liv. Hun forteller om Åsleik som finner Alida forkommen i Bjørgvin på leting etter Asle. Han tar seg av henne og gir henne husrom, mat og jobb som etterhvert går over i samliv. De får to jenter sammen Ales og Veslesyster. Veslesyster dør, men Ales lever videre får selv barn og blir gammel. Kveldsvævd oppklarer mye av det vi leser i de to foregående og samtidig bringer den ny dybde til kjærligheten mellom Alida og Asle, den fikk dem til å sveve i livet, over døden, inn i evigheten.

Hva er det som står igjen etter denne lesningen? Kjærlighet mellom Alida og Asle i livet og døden, tafattheten i møte med Gamlingen og omsorgen fra Åsleik. Framfor alt er det språket disse bøkene er fortalt med, det er en opplevelse!

Publisert i bøker, Krim

Kvinnen i vinduet

Dette er en av de mest spennende kriminalromaner jeg har lest på lenge! A.J. Finn er et nytt bekjennskap for meg og jeg håper allerede nå på flere bøker fra denne forfatteren. Kvinnen i vinduet er en ikke-blodig, men medrivende fortelling om Anna Fox, barnepsykolog som i ti måneder ikke har gått ut av huset sitt i New York. Hun slipper bare inn fysioterapeuten og psykologen sin, hun tar uhorvelig mengder medisiner og drikker flaske på flaske med vin. Hun betrakter verden utenfor gjennom kameralinsen eller fra vinduene der hun vandrer fra rom til rom. Hun ser gamle svart-hvit filmer og gir råd på et nettforum til andre med psykiske problemer. Familien Russell flytter inn i nabohuset og hun får et nytt objekt å følge med på. Det mor, far og en sønn, de minner henne om hennes egen familie og det hun engang hadde.

Ved en anledning forviller hun seg ut, blir overmannet av angst og klarer ikke komme seg inn i huset sitt igjen. Da kommer fru Russell og hjelper henne inn, de snakker sammen og oppretter en slags kontakt. Noen dager senere hører hun et skarpt skrik og ser at fru Russell blir stukket ned. Hun ringer politiet, men når de undersøker er alt i den skjønneste orden i nabohuset. Hun treffer igjen fru Russell, men det er ikke kvinnen hun snakket med. Politiet mener de har gjort det som er nødvendig i saken, men Anna kan ikke la dette ligger og følger med både fra vinduet og gjennom kameralinsen. Hun følger etter fru Russell, men blir oppdaget og får beskjed av politiet om å holde seg unna denne familien.

Er Anna en pålitelig observatør? Hun tyller i seg alkohol og piller. Hun snakker med mannen og datteren sin, som hun sier hun er separert fra, men hvor er de egentlig? Det er mange overraskende vendiger i romanen og slutten er superspennede.

Som sagt, jeg ble helt fasinert av denne historien. Språket er godt, det er lett å lese og for de som er opptatt av gamle filmklassikere er det mange referanser til disse i teksten – noe som jeg synes er en bonus! Det er jo påske nå, så hva med denne? Jeg anbefaler den! Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Andre som har skrevet om boken er Beate og Åslaug

 

Publisert i bøker

Lempi

Minna Rytisalo debuterte med denne romanen i 2016 og den ble oversatt og gitt ut av Pax forlag i 2018. Boka har fått flere priser og det har den virkelig fortjent for Rytisalo skriver slik at personene hennes trer fram som levende mennesker og jeg blir interessert i hver enkelt av dem.

Boka har tre fortellere: Viljami, Elli og Sisko. Handlingen foregår under Fortsettelseskrigen i 1944 og framover. Viljami er første mann ut, han var gift med Lempi, en vakker kjøpsmannsdatter fra det nordlige Finland. Viljami er en sjenert og beskjeden mann, han blir helt overveldet når den vakre og livlige Lempi blir forelsket i ham og vil gifte seg med ham. Han selv kommer fra fattige kår, men han gjør alt for å gjøre huset og gården fra foreldrene så fine som mulig. De gifter seg og får en sommer sammen før han blir innkalt til krigstjeneste. Lempi er gravid og har bare hjelpejenta Elli med seg i hus og fjøs. Han blir skadet i krigen både fysisk og psykisk og bruker lang tid på å komme hjem. Han får vite at Lempi er borte, hun skal ha latt barna være igjen og reist med en tysker. Viljami er knust, hva kan livet by på nå? Det er en lyrisk beskrivelse av Lempi, landskapet og livet vi får i denne sekvensen. Viljami elsket virkelig Lempi, men elsket hun ham?

Neste person som forteller om Lempi er hjelpejenta Elli. Her får vi et helt nytt bilde av Lempi, en bortskjemt, lat og udugelig person. Elli hater Lempi, føler seg tråkket på og misunner den tydelige gleden Lempi og Viljami har av hverandre. Hun tar seg av hus og gård når Viljami må i krigen, Lempi gjør ingen ting. Når Lempi forsvinner er det hun som tar med barn og dyr og evakuerer. Hun kommer tilbake etter krigen og fortsetter arbeidet med å ta seg av alt som skal gjøres i huset. Hun håper på at Viljami skal se på henne som en ny kone, men han er oppslukt av sin egen sorg og ser ikke Elli på den måten. Det er lett å ikke like Elli. Hun lurer på folk, misunner og vi lurer på hva som egentlig skjedde da Lempi forsvant. Hvorfor er hun slik? Vi får noen små glimt av en jente som har blitt herset med, som har blitt utnyttet og som ikke har opplevd å bli verdsatt som et menneske i kraft av seg selv. Nå i huset til Viljami er hun nesten mor og nesten kone, bare nesten – hvem vet kan det bli helt?

Tredje forteller er Sisko, tvillingsøsteren til Lempi. Hun er ikke så vakker som Lempi, er skoleflink og kommer seg fram i verden. Hun gir oss bilder av barndommen og ungdomstiden de hadde sammen. Sisko forteller om en livsglad og ganske vill Lempi og om hvordan det hang sammen at Lempi giftet seg med Viljami. Sisko selv blir forelsket i en tysk soldat, Max. Han lover henne et nytt og godt liv i Tyskland etter krigen, men det er mye som blir anderledes når de kommer så langt. Det er en eldre Sisko som forteller, hun har blitt i Tyskland og vender tilbake til Finland for omsider å finne ut av hva som skjedde med søsteren. Hun kan ikke forstå at Lempi forlot et nyfødt barn og en liten gutt de hadde tatt til seg. Lempi var vill og gal, men ikke slik. Det er noe som ikke stemmer.

Dette var en flott leseropplevelse! Rytisalo skriver godt, landskap og personer blir levende og jeg kjører min egen «film» i hodet mens jeg leser. Jeg vil anbefale denne bok på det varmeste, den fortjener mange lesere!

Andre som har skrevet om boken er Beate og Tine. Takk til Pax for leseeksemplar.

Publisert i bøker

Berge

Jeg har ikke lest mye av Jan Kjærstad tidligere. Jeg har prøvd et par ganger, men denne ordrike forfatteren har til nå blitt for overveldende for meg. Denne gangen tenkte jeg at jeg skal komme meg igjennom denne, fordi romanen Berge hadde fått superlativene dynget ned over seg. Bokens utgangspunkt er drapet på fem personer hvor av to er profilerte Arbeiderparti ledere. Boken har tre fortellere jounalisten Ine Wang, tingrettsdommeren Peter Malm og den anklagede Nicolai Berge. Ine er en jounalist med dalende stjerne, hun har nettopp avsluttet en biografi om Arve Storefjell, en av toppene i AP og en av de myrdede. Dette mordet og mordet på datteren hans Gry får blodet til å bruse i journalistens hjerte og hjerne. Ine skriver om slutten på biografien, boken blir lansert og hun er igjen et hett navn i mediene. Hun kommer på at Nikolai Berge, en forfatter med to lite omtalte novellesamlinger bak seg og sønn av en annen AP leder, var en tid forlovet med Gry. Hun krangler seg til å få lage et portrett av Berge, men møtet blir anderledes enn hun forestiller seg.

I denne delen gir Kjærstad oss et glimt inn i mediehverdagen og hvordan det kan tenkes at man handler når det skjer dramatiske hendelser. Det er interessant og det er gjenkjennelig for oss avislesere.

Den andre fortelleren er Peter Malm. Han er anglofil, en flanør og observatør, han vil helst være anonym for slik å skjule at han ikke er en dyktig dommer. Til sin store forskrekkelse og angst blir han oppnevt som dommer i denne saken og han må tre ut av skyggene og bli tydelig. Han går langt i å finne ut hvem Nicolai Berge egentlig er. Han leser novellene hans og oppdager at her er det uoppdagede perler og en tankegang som griper inn i det store altet. Peter Malm ønsker å dømme rett, kan han frifinne Berge? Hva vil da skje?

Den siste som får ordet er Nicolai Berge, sønn av en annen og mer tilbaketruket gren av AP-familien. Kjærlighetshistorien mellom Gry og Nicolai blir beskrevet av Nicolai som et mirakuløst møte, han er overveldet av den vakre og eksotiske Gry, at hun vil ha ham! Det er Gry som avslutter forholdet og Nicolai er like knust som han var oppe i skyene så lenge forholdet varte. Nicolai forteller fragmenter av deres forhold, intervjuet med Ine Wang og den siste turen han gikk i Nordmarka der drapene fant sted. Er det han som drepte dem?

La det bare være sagt, dette er en god bok! Er det en god bok for meg? Jeg synes fortsatt at Jan Kjærstad er utrolig ordrik, det er lite plass til leseren i teksten og det blir mange detaljer. Jeg var ikke så begeistret for Ine Wang og hans fremstilling av henne, tenker en kvinne slik? Derimot synes jeg at Kjærstad skaper dybder i både Peter Malm og Nicolai Berge og gjør dem interessante. Boka bør leses, den fortjener mange lesere både fordi Kjærstad skriver godt (tross mine innvendinger) og tematisk er dette en interessant bok.

Andre som har lest og skrevet om boka er Artemisias verden , Kleppanrova  og Så rart

Publisert i bøker

Nøtteskall 

Ian McEwan er en formidabel forfatter, han skriver så intenst slik at jeg ser personer og situasjoner for meg. Denne gangen er det et ufødt foster som er fortelleren, det setter noen sterke begrensinger for forfatteren, men samtidig gir det et godt bilde på hvor ufullstendig det enkelte menneske kan oppfatte situasjoner. Det er et særdeles våkent foster som forteller, han – det er en han for han har sett en liten «mark» mellom beina sine – har sammen med sin mor som sover dårlig om natten lyttet til diverse radioprogram og fått mye kunnskap om verden rundt seg. Mammaen har og en forkjærlighet for vin og han – fosteret! – elsker Cuvée le Charnay Menetou-Salón Jean-Max Roger, han kan ikke si nei.

Moren, Trudy og hennes elsker Claude planlegger å myrde faren til fosteret, som er broren til Claude. Fosteret prøver å tenke ut hva han kan gjøre, men selv om han prøver å ta livet av seg ved å slynge navlestrengen rundt halsen er livskraften større enn evnen til å dra til. Faren, John er forlegger og poet. Han har flyttet ut av hjemmet sitt og overlatt det til Trudy slik at hun skal få litt rom og de skal finne tilbake til hverandre, men Trudy har ingen planer om gjenforening John har funnet et nytt poetisk talent og tar henne med seg til Trudy og Claude og forteller at han vil kaste dem ut av huset og flytte tilbake. Dette får fart i mordplanene og de går til verket.

Det er en utrolig historie, den er på sitt skrudde vis morsom og som jeg innledet – Ian MC Ewan skriver fantastisk godt. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale boken på det varmeste.

Publisert i bøker, Krim

Avgrunnsblikk

I påsken leste jeg den siste boka til Jørgen Brekke: Avgrunnsblikk. Jeg har lest de to første bøkene om politimannen Odd Singsaker så helten i Brekkes romaner er en kjenning som jeg setter pris på. Denne romanen beveger seg i tre tidsintervaller, først i 1997 hvor en jente (Vera Sandel) forgifter sin far og slipper unna straff. Så møter vi Fredrikke Nilsen og Vera Sandel i 2009 og i 2016.
Odd Singsaker og Felicia Stone drar på hyttetur til Femundsmarka for å ha en barnefri helg. Da de kommer til hytta henger det et lik fra taket og helgen blir helt anderledes enn de hadde tenkt. Likfunnet fører tilbake til 2009, et drap på professor Bjørn Sauvage og Odd Singsakers sykdom. Studentmiljøet i Trondheim er mangfoldig. Studenten Frederikke Nilsen skal studere religionshistorie og blir invitert av Vera Sandel til å delta i en Wicca seanse, hun blir fasinert og hun og Vera blir nære venninner. Vera utfordrer Frederikke til å krysse grenser for hva hun synes er akseptabelt, det er risikabelt, men det er også pirrende.

Odd Singsaker må gå tilbake til hva som skjedde i 2009. Ekteskapet sang på siste verset, han endret personlighet og etterforskningen gikk langsomt framover. Da mysteriet var løst hadde han på følelesen at noe manglet, han hadde oversett noe viktig, men så falt han om og ble liggende på sykehus i mange uker før han sakte kom seg tilbake i arbeid. Det er først nå han aner at løsningen er en annen enn først antatt.

Det er en spennende historie. Hva visste jeg om Wicca før jeg begynte på denne krimromanen? Jørgen Brekke skriver bra og interessant om de historiske innslagene i romanene sine. Dette er Brekkes store styrke og noe av det jeg setter mest pris på ved forfatterskapet. Denne gangen er det mange fortellere som hver har sine kapitler med navn og årstall som dette: Vera, Trondheim, april 2009. Det er faktisk helt nødvendig ellers hadde jeg som leser ganske snart mistet tråden . Det er interessant med flere fortellere for da får man historien fra flere kanter og det blir god framdrift i romanen, men det blir innimellom noe langdrygt og jeg tar meg i å savne mer om Singsaker og hans refleksjoner.  Det er Vera og Frederikke, deres merkelige forhold til virkeligheten, til maktutøvelse og deres relasjon  som er hovedsaken i denne romanen.

Det er ikke vanskelig å anbefale Avgrunnsblikk  som en trivelig helgelesing, til tross for temaet og noen få innsigelser. Har du ikke lest noe av Jørgen Brekke tidligere er debutboka Nådens omkrets vel verd å bruke tid på – ja, og så kan du lese Avgrunnsblikk.

Publisert i bøker, Krim

Jordfast

Graham Norton er vel mest kjent for sine talkshow, men her i denne herlige krimromanen har han skapt et lite univers på den irske landsbygda. På baksiden av boka står det:
Jordfast er En mann ved navn Ove møter Agatha Christie møter Med hjarte på rette staden.

Tja, jeg synes vel denne ligger tettere opp til Med hjarte på rette staden, men når det er sagt, klarer denne romanen seg fint på egen hånd. Lensmannen PJ Collins får sin første kriminalsak da beinrestene fra et menneske dukker opp når et nytt boligområde skal bygges ut. Det blir full stans, krimteknikere fra Cork samt kriminalinspektør Linus Dunne kommer og PJ Collins får plutselig et helt nytt innhold i dagene sine. I landsbyen er det i kjent stil mange hemmeligheter, ulykkelige mennesker og sære karakterer. PJ Collins er «et fleskeberg» og føler overvekten som en stor hemsko når det gjelder dametekke. Inspektør Dunne kaller ham for betjent Sumo (noe jeg stusset på da det dukket opp første gang, for jeg kunne ikke huske denne betjenten :-D). Vi møter Collins husholderske som tydeligvis plages av dette likfunnet og Brid en lett alkoholisert dame, gift med Anthony i et heldødt ekteskap og deres to barn. Dessuten den vakre Evelyn og hennes to søstre som bor i et stort herskapshus tett ved landsbyen. I ungdomstiden forelsket både Brid og Evelyn seg i Tommy Burke. Tommy og Brid ble forlovet mest fordi det fulgte en gård med Brid, men Evelyn var sikker på at han egentlig elsket henne. Rett før bryllupet forsvinner Tommy, noen mener de har sett ham gå på bussen, men senere har ingen verken hørt eller sett noe til ham. Når beinrestene dukker opp er det mange som tror at dette er Tommy, men stemmer det? Slutten er absolutt overraskende.

Dette er en kosekrim. Ikke blod, lite fysisk vold og dagligdagse beskrivelser av livet. Det er en fin stemning gjennom hele boka og jeg ble litt glad i PJ Collins og alt hans strev med vekta og selvfølelsen. Jeg leser gjerne mer av Norton.

Publisert i bøker, Krim

Evas siste vitne

Jeg har lest Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake og det var en fulltreffer! Tove Alsterdal skriver samfunnsaktuelle saker inn i krimromanene sine og det gir dem ( de to jeg har lest) til noe mer enn bare underholdning. Det er Eva som er hovedpersonen i Alsterdals bok denne gangen. Hun har vært gift med Svante og hun står utenfor huset hans når boken begynner. Han kommer ut og hun følger etter ham til butikken. Han oppdager henne og ber henne fortvilet om å slutte å følge etter ham. Hun prøver å forklare at de må snakke sammen om Filip, hennes sønn fra første ekteskap, men før hun kommer så langt blir hun slått ned – det neste hun oppdager er at hun ligger full av blod på bakken og Svante ligger død i buskene like ved siden av. Det var ingen andre i nærheten, bare en romkvinne som satt utenfor ICA og hun er borte nå. Eva blir arrestert for mordet på sin eksmann og opplever det uvirkelige for de fleste av oss, å bli fengslet for noe hun tror at hun ikke har gjort. Når politiet har undersøkt klærne hennes viser det seg at hun ikke har Svantes blod på seg og hun slippes fri, men med reiseforbud.

Svante har fått seg en ny kjæreste og har flyttet inn et nytt boligfelt i Beckomberga som tidligere var et psykiartisksykehus. Naboen til Svante er Niklas, konen Sandra og sønnen Even. Even har en spesiell diagnose og er ikke så sosial som barn på hans alder. Han holder seg mye for seg selv og rommet hans er forbudt for foreldrene, men når Niklas finner en hodeskalle fra et menneske der, må han finne ut av hvor dette kommer fra. Even får være med et par gutter og de har funnet et skogholt i Beckomberga der er det en hule og der  fant de hodeskallen og andre beinrester. Politiet blir tilkalt og det viser seg at her er det flere lik begravet. Dette og mordet på Svante skaper uro i strøket og naboene søker sammen.

Eva på sin side vil prøve å finne ut av hvem som drepte Svante, hun søker hjelp hos Filip, sønnen hennes. Han har flyttet til Berlin og Eva reiser dit for å finne ham. Filip er sint på moren fordi hun skilte seg fra Svante, han flink med data og er bl.a. på det mørke nettet, der avtaler og handel ikke blir registrert. Eva får et nytt innblikk i Svantes verden, en verden som får henne til å tenke tilbake på hendelser i samlivet deres og ting faller på plass. Eva får kontakt med Filip og overtaler ham til å bli med henne og lete etter romkvinnen som måtte ha sett noe da Svante ble drept.

Det er en spennende historie og interessant å lese om rom-folket, hvordan de blir behandlet både i Sverige og i andre land, om bakmenn og kontakter med alle slags hensikter. Noen er velmenende og ønsker virkelig å hjelpe, mens andre vil utnytte menneskene og deres desperate situasjon. Slutten er anderledes enn jeg hadde tenkt, men jeg er ingen gluping når det gjelder løsninger på krimgåter. Alsterdal skriver godt og drivende, så det er bare å anbefale denne!