Publisert i bøker

Nøtteskall 

Ian McEwan er en formidabel forfatter, han skriver så intenst slik at jeg ser personer og situasjoner for meg. Denne gangen er det et ufødt foster som er fortelleren, det setter noen sterke begrensinger for forfatteren, men samtidig gir det et godt bilde på hvor ufullstendig det enkelte menneske kan oppfatte situasjoner. Det er et særdeles våkent foster som forteller, han – det er en han for han har sett en liten «mark» mellom beina sine – har sammen med sin mor som sover dårlig om natten lyttet til diverse radioprogram og fått mye kunnskap om verden rundt seg. Mammaen har og en forkjærlighet for vin og han – fosteret! – elsker Cuvée le Charnay Menetou-Salón Jean-Max Roger, han kan ikke si nei.

Moren, Trudy og hennes elsker Claude planlegger å myrde faren til fosteret, som er broren til Claude. Fosteret prøver å tenke ut hva han kan gjøre, men selv om han prøver å ta livet av seg ved å slynge navlestrengen rundt halsen er livskraften større enn evnen til å dra til. Faren, John er forlegger og poet. Han har flyttet ut av hjemmet sitt og overlatt det til Trudy slik at hun skal få litt rom og de skal finne tilbake til hverandre, men Trudy har ingen planer om gjenforening John har funnet et nytt poetisk talent og tar henne med seg til Trudy og Claude og forteller at han vil kaste dem ut av huset og flytte tilbake. Dette får fart i mordplanene og de går til verket.

Det er en utrolig historie, den er på sitt skrudde vis morsom og som jeg innledet – Ian MC Ewan skriver fantastisk godt. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale boken på det varmeste.

Publisert i bøker

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Jeg leste min første bok av Kyrre Andreassen for mange år siden – før jeg begynte å å blogge om bøker, faktisk. Det var boken: Svendsens catering – jeg synes det var en fantastisk underholdende, morsom og «to the point» bok, så da hans nyeste bok ble nominert til P2 lytternes romanpris og vi skulle lese den i Nordhordland Litterære Selskap ble jeg glad og full av forventning. Ble forventningene innfridd? Ikke slik jeg hadde tenkt, men likevel – Kyrre Andreassen har noe å fare med her.

Boken handler om Krister, Kristers ekteskap med Marianne, Krister sine naboer, Krister sine kolleger både da han var elektriker og nå i fortellende stund når han er omskolert eller heller omplassert av NAV for å undervise fremmedspråklige i norsk. Det er Krister som snakker, reflekterer, fordeler skyld og forklaringer på hvorfor han kommer opp i krangler og han har synspunkt på både kolleger og naboer så det holder. Han elsker Marianne, Andreas sønnen deres er viktig for ham, men han roter det til og finner stadig nye unskyldinger for at ting går galt. Krister må i fengsel for å ha overfalt en mann mens han var dørvakt, der må han gjennomføre et aggresjonsmestringskurs, men han har ikke nok selvinnsikt til å ta inn over seg at han faktisk har behov for dette kurset – han tar det som adspredelse og «boka om hjernen var interessant»  Jeg får noen bilder av den berømmelige Narvestad og Stutum når jeg leser boka, men jeg ler ikke så godt som da de to karene var på lufta.

I perioder tenkte jeg at nå holder jeg ikke ut denne selvsentrerte, masete fyren lenger, men så er det forfatteren da, som klarer å holde fokus på Krister og så gjør ham så levende, insisterende i hele prosjektet at jeg fullfører boka og må ta en liten runde med meg selv. Hva er det som gjør Krister så irriterende? Jeg ville ikke bli irritert på en pappfigur? Jeg tenker meg at Kyrre Andreassen har samlet mange typer, utsagn og karakteristika fra mennesker han har observert på sin vei, satt dem sammen og utformet Krister til en person med mye bagasje. Forfatteren skriver med empati om sin hovedperson, språket er gjennomført og det er vel det som gjør at jeg likevel holder  ut med Krister. Jeg tenker at dette er en bok som vil vokse på meg – slik som de fleste bøker gjør om man har strevd seg gjennom lesingen.

Artemisa , Tine , Bokstavelig talt og Rose Marie har også skrevet om boken.

Publisert i bøker, Krim

Evas siste vitne

Jeg har lest Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake og det var en fulltreffer! Tove Alsterdal skriver samfunnsaktuelle saker inn i krimromanene sine og det gir dem ( de to jeg har lest) til noe mer enn bare underholdning. Det er Eva som er hovedpersonen i Alsterdals bok denne gangen. Hun har vært gift med Svante og hun står utenfor huset hans når boken begynner. Han kommer ut og hun følger etter ham til butikken. Han oppdager henne og ber henne fortvilet om å slutte å følge etter ham. Hun prøver å forklare at de må snakke sammen om Filip, hennes sønn fra første ekteskap, men før hun kommer så langt blir hun slått ned – det neste hun oppdager er at hun ligger full av blod på bakken og Svante ligger død i buskene like ved siden av. Det var ingen andre i nærheten, bare en romkvinne som satt utenfor ICA og hun er borte nå. Eva blir arrestert for mordet på sin eksmann og opplever det uvirkelige for de fleste av oss, å bli fengslet for noe hun tror at hun ikke har gjort. Når politiet har undersøkt klærne hennes viser det seg at hun ikke har Svantes blod på seg og hun slippes fri, men med reiseforbud.

Svante har fått seg en ny kjæreste og har flyttet inn et nytt boligfelt i Beckomberga som tidligere var et psykiartisksykehus. Naboen til Svante er Niklas, konen Sandra og sønnen Even. Even har en spesiell diagnose og er ikke så sosial som barn på hans alder. Han holder seg mye for seg selv og rommet hans er forbudt for foreldrene, men når Niklas finner en hodeskalle fra et menneske der, må han finne ut av hvor dette kommer fra. Even får være med et par gutter og de har funnet et skogholt i Beckomberga der er det en hule og der  fant de hodeskallen og andre beinrester. Politiet blir tilkalt og det viser seg at her er det flere lik begravet. Dette og mordet på Svante skaper uro i strøket og naboene søker sammen.

Eva på sin side vil prøve å finne ut av hvem som drepte Svante, hun søker hjelp hos Filip, sønnen hennes. Han har flyttet til Berlin og Eva reiser dit for å finne ham. Filip er sint på moren fordi hun skilte seg fra Svante, han flink med data og er bl.a. på det mørke nettet, der avtaler og handel ikke blir registrert. Eva får et nytt innblikk i Svantes verden, en verden som får henne til å tenke tilbake på hendelser i samlivet deres og ting faller på plass. Eva får kontakt med Filip og overtaler ham til å bli med henne og lete etter romkvinnen som måtte ha sett noe da Svante ble drept.

Det er en spennende historie og interessant å lese om rom-folket, hvordan de blir behandlet både i Sverige og i andre land, om bakmenn og kontakter med alle slags hensikter. Noen er velmenende og ønsker virkelig å hjelpe, mens andre vil utnytte menneskene og deres desperate situasjon. Slutten er anderledes enn jeg hadde tenkt, men jeg er ingen gluping når det gjelder løsninger på krimgåter. Alsterdal skriver godt og drivende, så det er bare å anbefale denne!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Skjebne og raseri

Når Barack Obama utroper denne romanen til sin favorittbok, ja, da blir jeg nysgjerrig! Jeg har ikke lest noe av Lauren Groff tidligere, så da Skjebne og raseri omsider ble ledig på biblioteket var det bare å kaste seg over den. Etter 49 sider lurte jeg på hvorfor jeg brukte tid på denne boken, men som ivrig bokpusher tenkte jeg at nå fikk jeg bruke trikset jeg pleier å overtale folk til å holde ut litt til og bestemte meg for å lese 100 sider og så bestemme meg om jeg skulle fortsette eller ikke. OK – etter 80 sider var det bare å fortsette for nå var jeg hektet inn på hovedpersonen Lancelot eller Lotto som han stort sett blir kalt og hans kone Mathildes liv. Boken er delt i to, første del konsentrerer seg om Lotto og hvordan han oppfatter verden og ekteskapet med Mathilde. I den andre delen får vi se det samme ekteskapet fra Mathilde sin side, hennes bakgrunn og hennes hemmeligheter. For dette er romanens kjerne: hvor godt kjenner et ektepar hverandre, forteller vi hverandre alt eller har vi hemmeligheter og hvor viktige er de i fellesskapet. Lotto blir født i Florida og vokser opp med foreldre som elsker ham inderlig. Faren er rik, moren er vakker som en havfrue og søsteren til moren bor i samme hun som dem. Faren til Lotto dør når han er 46 år gammel og moren forandrer seg fra en vakker havfrue til en hval som forskanser seg i et lite hus på stranden, bare med søsteren Saddie til å hjelpe seg. Lotto får dårlige venner og moren sender ham  til New Hampshire for å gå på privatskole. Her får han etterhvert venner og han oppdager at han vil bli skuespiller. Han søker seg inn på Vassar college som det eneste stedet, han kommer inn og han nyter livet. På slutten av colleget treffer han Mathilde, de gifter seg etter to ukers bekjenskap og flytter til New York. Moren til Lotto er sterkt imot ekteskapet, kutter kontakten og gjør ham arveløs. De lever fattig, Lotto har problemer med å få jobb som skuespiller og Mathilde begynner å jobbe på et galleri. Etter en voldsom fest blir Lotto sittende oppe med pc-en, han skriver og drømmer og når han våkner har han skrevet et skuespill. Etter mye strev får han satt stykket opp og han har nå en ny retning på livet, han skriver skuespill og blir anerkjent som dramatiker. Vi får og noen utdrag fra stykkene han har skrevet der vi kan ane glimt av familien hans.

I andre del er det Mathilde som er hovedpersonen. Hun vokser delvis opp hos bestemoren i Paris, hun er prostituert og når hun dør blir Mathilde skipet til USA til en onkel som er kriminell, rik og som gir henne tak over hodet men ingen annen omsorg. Når hun er ferdig på skolen og søker seg til Vassar må hun selv sørge for skolepenger og det gjør hun ved å inngå en kontrakt for å leve i helgene med Ariel og hans ønsker. Kontrakten gjelder til hun er ferdig med college. Mathilde har mange hemmeligheter, de er avgjørende for hvordan hun utvikler seg og måten hun lever på.

I denne romanen er det mye sex, i begynnelsen plagsomt mye. Når Lotto og Mathilde gifter seg med hverandre er de trofaste gjennom hele samlivet. Heldigvis for dem er begge like opptatt av sex, men det blir ikke så interessant i lengden. Lotto er opptatt av seg selv og lite nysgjerrig på det tidligere livet til Mathilde – faktisk litt påfallende synes jeg. Mathilde trenger Lotto sin godhet og kjærlighet og får dette gjennom små daglige handlinger som knytter dem tett sammen. De har tilsynelatende et perfekt ekteskap, likevel er det alvorlige, rystende hemmeligheter som de aldri  forteller til hverandre.

Jeg synes boka var interessant fordi den så tydelig viser at selv om to står hverandre svært nær, så er det skiller, hemmeligheter og de usagte tingene som gjør at et ekteskap har to sider. Det er unødvendig mye sex, som tidligere sagt – og disse utdragene av skuespillene…. Hadde det vært ett eller to, men det var uendelig …

Lauren Groff har skrevet flere romaner og fått veldig positiv omtale av dem. De har kommet på diverse lister «best …» på samme måte som denne. Jeg er litt delt om jeg vil anbefale boken eller ikke for bokanmeldelsene er absolutt ikke entydig slik som denne i the Guardian. Når alt kommer til alt er jeg fornøyd med at jeg leste boka, så får andre gjøre sine valg.

 

Publisert i bøker, litteratur

Du er så lys

du-er-sa%cc%8a-lys-1Jeg har tidligere bare lest bildebøkene til Tore Renberg, men fra biblioteket vet jeg at voksenbøkene hans blir lest mye og av et begeistret publikum. Denne romanen Du er så lys har vært på kortlista til P2lytternes romanpris og den skal leses og diskuteres av Nordhordland Litterære Selskap, så her var det bare å kaste seg ut i det.

Slik åpner boka:
Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den eldste sonen min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg alri gløymt.

Historien fortelles i etterpåklokskapens klare lys og fortelleren er Jørgen, gift med Vibeke og far til Vidar og Eyolf. Han arbeider med mennesker som har en vanskelig bakgrunn og han er en rolig og litt bakoverlent mann. Han elsker kona og de har et bra liv sammen. I nabohuset kommer det en ny familie, Steinar, Liv Merete og Magnus. Steinar er lege og han tar mye plass, han lyser, ingen blir uberørt av Steinars nærvær. Familien som flytter inn er tilsynelatende velfungerende, men det er noe med Steinar som skaper uro hos både Jørgen og Vibeke. Første gang Jørgen ser Steinar tenker han «Her kjem ein fryktlaus mann» (s.14). Jørgen er lidenskaplig fan av fotballaget West-Ham og pleier sammen med vennen Bjørn å reise på tur til London et par ganger i året. Billettene til neste tur er bestilt, men Bjørn blir alvorlig syk og kan ikke dra, men da melder Steinar seg og hvem kan si nei til han? Turen blir ikke slik Jørgen har tenkt seg og uroen han føler overfor Steinar bare vokser. Alt ser så fint ut på utsiden, men hva vet vi egentlig om mennesker rundt oss?

Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
«Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)

For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? Her blir det noe å henge tankene og meningene i når Selskapet skal diskutere boka! Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…

Publisert i bøker, lesing

Nei og atter nei

nei-og-atter-nei-1Nina Lykke står bak denne romanen som har blitt mye omtalt, den er på kortlista til P2-lytternes romanpris og jeg har vært temmelig nysgjerrig på denne en stund. Det var selvsagt venteliste på biblioteket, men plutselig var det min tur! Romanen har blitt omtalt som en satire og det er den, men er det noe mer her?

Romanen har tre stemmer, det er Ingrid og Jan som har vært gift i nesten 25 år. Hun er lektor og han arbeider i et departement, de har to sønner som er voksne, men de bor fortsatt hjemme og «har ikke lært å tørke seg i ræva» enda. Den tredje stemmen er Hanne, singel dame i tredve årene som jobber i samme avdeling som Jan. Hanne kjenner den biologiske klokka tikke, hun vil ha et varig forhold til noen, men denne noen har ikke dukket opp ennå.
Ingrid opplever at hele livet er en stor gjentakelse, hun venter hele tiden på å bli ferdig, ferdig med frokosten, ferdig med skoledagen, ferdig med oppgaver som skal løses. Hun har ikke lenger noe mål i livet utover å holde ting i gang hjemme og på skolen, det gjelder å være forberedt på alt – tenker Ingrid.
Jan på sin side får en ny stilling og blir avdelingsdirektør i departementet. Etter litt urolig famling i sin nye posisjon, men med gode råd fra Julie opplever han en ny vår med energi og nye muligheter. Han går inn i et forhold til Hanne, men er svært ambivalent til hva han skal gjøre: fortelle Ingrid alt og be om skilsmisse eller bryte med Hanne. Han prøver det siste en stund, men ender opp med å «ta en pause» fra ekteskapet.
Ingrid og Jan har et vennepar som de har vært mye sammen med særlig da barna var små, de blir stadig invitert på hytta deres, men nå er det for å være der som en buffer mellom mann og kone slik at de ikke krangler i ett.

Livet er imidlertid ikke slik at man kan være forberedt på alt, så da Jan forteller Ingrid at han trenger «en pause» fra ekteskapet, faller tingene fra hverandre for Ingrid. Det blir en periode med nyorientering for alle parter og i noen henseende blir det kanskje et bedre liv for dem.

Boka tar nok deler av samfunnet på kornet, kravet om å leve ut sine lyster, man gjør som alle andre og kommer inn i en gjenkjennelig strøm av hendelser, men hva så?  Anmelderen i nrk skriver at det er nei og nei, men ingen ja – og det savner jeg. Et optimistisk ja til livet, til mening og innhold hadde vært herlig, men kanskje en annen gang?

 

 

Publisert i bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Publisert i bøker, lesing

Det Alice glemte

det Alice glemtePå biblioteket kjøpte vi inn den første boka til Liane Moriarty Ektemannens hemmelighet. Den boka har jeg aldri vurdert å lese siden den går helt av seg selv og trenger ingen formidling – forsiden sier alt. Jeg fikk en e-post fra Pantagruel som lurte på om jeg ville lese Det Alice glemte og tja, hvorfor ikke? Boka handler om Alice som er supereffektiv husmor, i ferd med å bli skilt fra Nick og tre barnsmor. Hun er på treningssenteret da hun faller ned av steppen og slår hodet slik at hun pådrar seg hukommelsestap – og glemmer alt som har skjedd de siste 10 årene. Når ambulansen kommer forteller hun at hun er gravid og venter sitt første barn. Når hun ser på magen sin, ser hun at dette er en mage som må ha født flere barn (mange strekkmerker). Søsteren Elisabeth kommer til sykehuset og Alice ser at hennes flotte søster har blitt tykkere og eldre – dette forstår hun ikke! Alice tror at hun lever i 1998, men saken er at året er 2008 og Alice fra 1998 har utviklet seg i løpet av disse årene til en travel, travel, travel mor med perfeksjon i blikket.

Søsteren Elisabeth er barnløs og hun er den andre stemmen i boka. Hun går i terapi og psykologen har sagt at hun skal skrive dagbok. Dagboksnotatene forteller om Elisabeth sine observasjoner av Alice, tanker omkring barnløshet (de ufruktbare) og hva kampen for å bli gravid gjør med henne og ekteskapet med Ben. Alice får sjokk når hun oppdager at hun og Nick skal skilles, hun får et nytt når hun treffer barna sine igjen – hun husker dem overhodet ikke. Faren til Alice døde da hun var liten og moren falt helt sammen. En nabo kom og hjalp dem og Frannie ble etterhvert reservebestemor og et viktig medlem i familien. Moren er nå gift med Nicks far – noe Alice synes er helt merkelig. Frannie bor i en aldresbolig og skriver blogg om livet der og «familien» sin. Hun har noen følgere som skriver kommentarer til postene – ganske vittig. Alice oppdager også at hun har en ny kjæreste, Dominick som er rektor på skolen der barna hennes går. Hun ser at hun har utviklet seg til en person hun ikke ville likt noe særlig, men alt er så uvirkelig og hun strever med å få grep på livet sitt.

Dette er en underholdende bok. Jeg har heldigvis ingen erfaring med hukommelsestap, men kan ane at det må være svært ubehagelig.  – Og, jada Alice får tilbake hukommelsen, men har denne turen tilbake i tid gjort noe med henne? les så får du se. Skal du lese noe avslappende, bare kos – ja, så hvorfor ikke prøve denne. Boka skal komme ut i januar 2015.

Publisert i bøker

Camilla Collett

20130206-180745.jpg
Jeg fikk tilsendt Torill Steinfeld sin bok Camilla Collett Ungdom og ekteskap fra Gyldendal. Jeg spurte om å få den og ble lykkelig og forventningsfull da den dukket opp. Jeg har nettopp begynt å lese denne utrolig interessante og fasinerende boka. Den er delikat i layout og godt skrevet og jeg gleder meg hver ettermiddag til en liten leseøkt. Boka er på ca 470 sider + noter så det tar nok sin tid dette, men så langt – en nytelse!!!!