Publisert i bøker

Varm melk

Romanen Varm melk av Deborah Levy var kortlistet til Man Booker-prisen for 2016 – og det skjønner jeg godt, for dette er en roman som jeg kommer til å tenke på en god stund framover. Jeg-fortelleren er Sofia, hun reiser med moren Rose til Almería i Sør-Spania til en meget dyr klinikk som dr. Gómez driver. De er her fordi Rose er syk, hun kan ikke gå – dvs noen ganger kan hun gå, sykdommen flytter seg og gir henne alle slags plager. Sofia er blitt morens pleieassistent, en som henter vann – alltid feil vann – som triller rullestolen hit og dit og sørger for at Rose får det hun trenger. Sofia har en halvferdig doktoravhandling i antropologi liggende på vent, på samme måte som hennes personlig liv ligger på vent. Faren den greske Christos Papastergiadis har forlatt moren og Sofia og startet en ny familie i Athen. Behandlingen på klinikken til dr. Gómez er forunderlig og moren protesterer heftig mot å bli fratatt medisinene sine og få de underligste oppgaver – er han egentlig lege og kvalifisert? Sofia må stort sett holde seg unna klinikken og blir kjent med tyske Ingrid som broderer vintage klær, hennes kjæreste Matthew, Juan som arbeider på skadestuen og Julieta Gómez – datteren til dr. Gómez. Disse utfordrer henne på forskjellige måter. Ingrid tester grensene hennes (grensene dine er som sand – sier Julieta) og fasinerer og skremmer Sofia. Hun reiser til Athen for å treffe faren, hans nye kone og barnet de har fått. Hun må overnatte i et lagerrom på en camingseng som raser sammen når hun legger seg på den. Den nye kona er fire år eldre enn henne, faren er 69 år, datteren deres, søsteren til Sofia er noen måneder. Sofia vil at faren skal stilles til ansvar for å ha vært fraværende i hennes liv i 11 år, men han på sin side vil at hun skal se hans perspektiv. Hun spør ham om penger til å avslutte doktorgraden sin i USA, han avfeier henne med at det finnes stipend. Sofia opplever at han har avskrevet dem og gått videre. Sofia reiser tilbake til Spania og oppdager at behandlingen til moren har tatt en ny vendig, hva gjør hun nå? Sofia vil bli likt, hun både vil og ikke vil leve sitt eget liv, men så lenge hun bruker all sin tid på moren slipper hun å ta ansvar og finne ut av hva hun egentlig vil.

Det er en intensitet i framstillingen av forholdet mellom mor og datter som jeg ikke har lest på lenge, samtidig er det en dobbelhet som gjør at boka kan leses på flere måter – det er ikke bar ett svar. Ønsker moren at Sofia skal være der for henne hele tiden? Ja og nei. Ønsker Sofia å gi slipp på alt sitt eget for morens del? Ja og nei. Klarer de å finne en vei til et noe mindre klaustrofobisk forhold? Kanskje.

Deborah Levy blir i denne boken sammenlignet med Virginia Woolf og det er ingen dum sammenligning. Denne boka kan anbefales. Jeg fikk boka som leseeksemplar av Solum forlag.

Andre som har skrevet om boka er Rose Marie

Publisert i bøker

En sommer med Baudelaire

Når Solum kommer med en ny bok av Antoine Compagnon eller den har en tittel som begynner med En sommer med…. da går jeg nesten i spinn av lykke! De tre bøkene som har kommet til nå har vært interessante, lærerike og motiverende til å lese mer av forfatterne Montaigne, Proust og i år Baudelaire. Jeg kjente til Det vondes blomar eller Les Fleurs du Mal, men jeg visste ikke så mye mer om Charles Baudelaire – det vet jeg nå.

Antoine Compagnon tar for seg ulike sider ved Baudelaires forfatterskap, hans liv og hvordan han virket på samtiden. Han må ha vært aldeles uspiselig for det gode borgenskap i sin levetid, men i ettertid har Baudelaires diktning hatt stor betydning for bl. a. surrealistene og på 1970-tallet var han et «must-read» for de som leste Allen Ginsburg og Adrian Henri.

Det er nesten umulig å ikke sitere fra boka, her er noen smakebiter:

Det er likevel ikke uvanlig nå, i og med Walter Benjamins kritikk, å betrakte Baudelaire som en intrigemaker, et revolusjonært brushode under Keiserdømmet, «en hemmelig agent – agent for en misfornøyd klasse som har tapt sitt hegemoni». Om han forble en borgerskapets fiende, så hadde han likevel ingen tro på sosialismen. s.113

Var det noe Baudelaire ikke ønsket,så var det å være til behag; snarere ønsket han å vekke ubehag, forarge, lage skandale ved å brautemed sin melankoli, sin misantropi, sin kvinneforakt. s.141

Det er interessant å lese om en så kontroversiell forfatter, motsetningene og konfliktene i hans eget liv og samtidig se at han skriver vakre dikt som er som solstreif i et heller mørkt sinn.

Nei, aldri har eg gløymt vårt vesle hus på landet
som kvitmalt låg i ro med byen som sin granne.
(…)
O kvelden fløymde sola glansfull i mot graset
og sende lys i brotne fargar gjennom glaset.
Ho storøygd skein frå skyfri himmel med tål,
og fylgde vakent våre lange middagsmål (…).»

Sommeren er ikke over, det er ennå tid til å lese En sommer med Baudelaire – gjør det!

 

Publisert i bøker, Krim

Avgrunnsblikk

I påsken leste jeg den siste boka til Jørgen Brekke: Avgrunnsblikk. Jeg har lest de to første bøkene om politimannen Odd Singsaker så helten i Brekkes romaner er en kjenning som jeg setter pris på. Denne romanen beveger seg i tre tidsintervaller, først i 1997 hvor en jente (Vera Sandel) forgifter sin far og slipper unna straff. Så møter vi Fredrikke Nilsen og Vera Sandel i 2009 og i 2016.
Odd Singsaker og Felicia Stone drar på hyttetur til Femundsmarka for å ha en barnefri helg. Da de kommer til hytta henger det et lik fra taket og helgen blir helt anderledes enn de hadde tenkt. Likfunnet fører tilbake til 2009, et drap på professor Bjørn Sauvage og Odd Singsakers sykdom. Studentmiljøet i Trondheim er mangfoldig. Studenten Frederikke Nilsen skal studere religionshistorie og blir invitert av Vera Sandel til å delta i en Wicca seanse, hun blir fasinert og hun og Vera blir nære venninner. Vera utfordrer Frederikke til å krysse grenser for hva hun synes er akseptabelt, det er risikabelt, men det er også pirrende.

Odd Singsaker må gå tilbake til hva som skjedde i 2009. Ekteskapet sang på siste verset, han endret personlighet og etterforskningen gikk langsomt framover. Da mysteriet var løst hadde han på følelesen at noe manglet, han hadde oversett noe viktig, men så falt han om og ble liggende på sykehus i mange uker før han sakte kom seg tilbake i arbeid. Det er først nå han aner at løsningen er en annen enn først antatt.

Det er en spennende historie. Hva visste jeg om Wicca før jeg begynte på denne krimromanen? Jørgen Brekke skriver bra og interessant om de historiske innslagene i romanene sine. Dette er Brekkes store styrke og noe av det jeg setter mest pris på ved forfatterskapet. Denne gangen er det mange fortellere som hver har sine kapitler med navn og årstall som dette: Vera, Trondheim, april 2009. Det er faktisk helt nødvendig ellers hadde jeg som leser ganske snart mistet tråden . Det er interessant med flere fortellere for da får man historien fra flere kanter og det blir god framdrift i romanen, men det blir innimellom noe langdrygt og jeg tar meg i å savne mer om Singsaker og hans refleksjoner.  Det er Vera og Frederikke, deres merkelige forhold til virkeligheten, til maktutøvelse og deres relasjon  som er hovedsaken i denne romanen.

Det er ikke vanskelig å anbefale Avgrunnsblikk  som en trivelig helgelesing, til tross for temaet og noen få innsigelser. Har du ikke lest noe av Jørgen Brekke tidligere er debutboka Nådens omkrets vel verd å bruke tid på – ja, og så kan du lese Avgrunnsblikk.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Publisert i bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Publisert i bøker, lesing

Livet på nytt

livet på nyttRowan Coleman har skrevet denne boka om tidlig demens. Hovedpersonen er Claire, 42 år og lærer. Hun har en datter på 20 år Caitlin, er gift med Greg og med ham har hun datteren Esther. Mor til Claire, Ruth kommer for å bo sammen med dem når de oppdager at Claire har Alzheimers. Claire opplever det frustrerende å miste kontrollen over sitt eget liv. For å beskytte henne blir alt hun får gjøre begrenset til ting noen kan gjøre sammen med henne. Innimellom er hun helt klar og da utnytter hun det. Hun får lille Esther på sin side og sammen tar de utflukter som setter skrekk og fortvilelse i hele familien. Claire glemmer ord og uttrykk og måten hun takler dette på gir oss som lesere et slags innblikk i hvordan det må være når ord og uttrykk forsvinner.

Jeg sitter stille og konsentrerer meg hardt om hvorfor jeg er her, og hvordan jeg i all verden jeg skal komme meg ut herfra. Og hvor jeg skal gå. Små bruddstykker kommer tilbake til meg – fragmenter som iler til med informasjon jeg på en eller annen måte må tolke. Verden har falt i grus rundt meg.

Boken er delt inn i kapitler der hver av de voksne familiemedlemmene skriver sin versjon av Claires historie.  Det gir boka en fin bredde og viser hvor forskjellig de reagerer på sykdommen. Lisa Genova har skrevet boka Alltid Alice som jeg ikke har lest, men hørt mye om. Den handler om Alice som får alzheimer, en arvelig betinget variant slik som Claire i Livet på nytt. Det er bra at det kommer skjønnlitterære bøker som tar opp dette temaet, for mange har familiemedlemmer eller vil møte på mennesker som har denne sykdommen. Ingen av bøkene jeg har nevnt tar opp de medisinske sidene, men det er vel heller de mellommenneskelige relasjonene vi trenger å vite noe om. Hva skjer når han eller hun du kjente blir borte og du bor sammen med en ukjent i en kjent kropp?

Livet på nytt er lett å lese, men ikke så lett å glemme. Jeg fikk boka av forlaget Silke.

Publisert i bøker, lesing

Du forsvinner

du forsvinnerJeg trengte en pause fra Det røde rommet som jeg leser sammen med Lines Bibliotek og andre bokbloggere. Strindberg var en kunstner med ord og stemninger, men jeg kom litt i Sult-modus – og det ble litt slitsomt. Siden Aschehoug så vennlig hadde sendt meg Du forsvinner av Christian Jungersen, passet denn godt som pausebok. – og hvilken pause! Jeg ble feid inn i fortellingen om Mia, Frederik og sønnen Niklas og var oppslukt fra side 1 og nesten helt ut boka. Boka starter med en dramatisk kjøretur på Mallorca,  der Frederik plutelig kjører fortere, villere, uten å ta hensyn til at både Mia og Niklas ber ham om å ta det med ro. Frederik kjører altfor nær en fjellvegg, bilen skrapes opp, men de blir ikke skadet, han går ut av bilen og faller plutselig om. På sykehuset får Mia vite at Frederik har en svulst på hjernen som forandrer hans personlighet. De må reise hjem og han må opereres. Etter operasjonen viser det seg at Frederik har hatt denne svulsten i mange år og det som Mia så som positive forandringer hos Frederik, var utslag av sykdommen. Frederik er rektor på en privat skole, meget dyktig og magnetisk på sine omgivelser, Mia er også lærer og spiller tennis på fritiden. Mens Frederik er sykemeldt blir det oppdaget at han har underslått flere millioner fra skolen, lærere mister jobben, eieren må forlate sitt hjem og Frederik blir anmeldt for bedrageri. Mia leser alt hun kan om hjernen og om hvordan endringer i frontallappen kan forandre et menneskes personlighet. Hun begynner å tenke tilbake og oppdager at disse endringene har vært der i lang tid uten at hun har ønsket eller vært i stand til å se dem. Hun blir stadig rystet av Frederiks oppførsel, hans manier og svingende humør. Det er som jeg blir med på dette utslitende prosjektet å finne ut hvem denne mannen hun bor sammen med er og når det hele begynte. Hun blir med i en pårørendegruppe og her treffer hun Bernhard som har en kone som er skadd etter en trafikkulykke. Bernhard er advokat og Mia ber han hjelpe dem med rettsaken som venter Frederik, men Mia blir forelsket i Bernhard og etterhvert blir de er par. – men så enkelt er det heller ikke, her ligger overraskelsene  helt til siste side.

Jeg ble veldig betatt av boken for den er illustrert med foto av forsteder, vann, faksimiler av artikler og brev og det er gjort på en slik måte at det understreker stemningen i boken. Begynnelsen på boken er som en thriller, du blir hektet med en gang, rett inn i fortellingen og så tilbakeblikkene etterhvert. Elegant konstruert, men så på slutten blir det litt for mye av alt og begeistringen er ikke så total som i første halvdel, men du allverden – jeg vil absolutt anbefale boka, beste pausebok på lenge!

Publisert i bøker, lesing

Finne deg der inne og hente deg ut

Min mai-diktsamling ble etter sterke anbefalinger debutboka til Lina Undrum Mariussen.  Jeg tror det er første gang jeg har stått på venteliste for å få låne en diktsamling, men her var det flere interessenter og det er ikke så rart. Lina Undrum Mariussen  har laget en diktsamling som er så uendelig vakker, fjærlett og følsom at det nesten kjennes umulig å snakke om den.  Hun skriver om to søstre, den ene syk og den andre på leting etter det som kan gi trøst, det som kan hent søsteren ut av sykdommen. Det er en stille bok uten store ord, men likevel så sterkt og tydelig at følelsen av tap og lengsel står dirrende fram. Jeg blir imponert når en debutant kan skrive slik som dette og at hun da både er nominert til Norlis debutantpris og har fått Tarjei Vesaas debutantpris for boka så er det vel fortjent.

i vårt hus er det mange rom
og du har flytta inn i det mørkeste

her sitter jeg og holder deg i hånda
og lar hendene snakke
jeg later som om hendene vet noe om deg
de sier de vet at det må gå over
jeg later som om hendene mine
er fulle av noe
som kan få deg til å lyse

Publisert i bøker

Noen bildebøker

Biblioteket mottar barne- og ungdomsbøker fra Norsk kulturråds innkjøpsordning og disse bøkene er vi pålagt å beholde i fem år. Nå kan det sies mye om denne ordningen, noe jeg skal avstå fra her, men for bibliotek med små budsjett setter K-fond bøkene et strekt preg på boksamlingen. Heldigvis så er det slik at svært mye av barne- og ungdomslitteraturen som vi mottar er det en sann glede å lese og formidle. Derfor tenkte jeg at nå tar jeg et dykk i siste mottatte kasse og ser hva jeg finner av bildebøker og her er de:

Jeg jublet da jeg så at det var en ny bok av Bjørn Rørvik i kassen. Jeg er blod-fan av den-rett-halede-grisen og reven! Rørvik`s ordoppfinnerglede og Per Dybvig`s rufsne strek garanterer en frydefull stund for store og små. I denne boken Purriot og den usynlige mannen er det Ragnar Aalbu som er illustratør og hans uttrykk er svært forskjellig fra Dybvig. Der Dybvig spiller opp mot teksten, går Aalbu i en sterkere dialog med den voksne leseren, noe som kanskje er en fordel dersom den voksne skal lese boka flere ganger. Ragnar Aalbu er en erfaren illustratør som har flere strålende bøker bak seg og han løser oppgaven her på en fin måte ved å trekke inn elementer fra filmer vi voksne har sett i Agatha Christies Poirot-episoder. Dette går antakelig barneleseren hus forbi, men for den voksne gir det fine assosiasjoner. I denne boken er Rørviks univers grønnsaker. Alle personene er en eller annen grønsak som kan identifiseres. Hvorfor det da, Rørvik? Kunne du ikke funnet opp ett eller annet slafstyttebær – slik at vi kunne ha noe å google på? Purriot er detektiv og han er gift med Paprika, han får en telefon fra bestemor Blom som har blitt overfallt av en ukjent person. Purriot reiser til Hurlumheia (veldig kjekt navn!) og treffer både bestemor Blom og den lille gutten Per Sille som også har blitt slått ned. Purriot løser saken i god Agatha Christie/Poirot-stil og han er klar for nye eventyr. Jeg er litt betinget begeistret for denne boka. Fint skrevet og bra gjennomført, men jeg føler vel at skjemaet som Rørvik har gitt seg selv ved å lage en barnetekst assosiert mot Agatha Christie, har gitt ham en noe trang ramme. Jeg skulle ønske at han i neste runde slår seg litt mer løs fra rammen og lar sin purrehelt gjøre helt nye og overraskende ting.

Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger har sammen laget Emilie lager en katt. Dette er en bildebok der tekst og bilde er helt integrert i hverandre, teksten sier bare det som er høyst nødvendig og bildene bærer fortellingen. Lilian Brøgger er dansk illustratør med en stor produksjon bak seg. Hun våger å lage enkle bilder, stole helt på streken og at hun står overfor en medskapende leser. Denne gangen er det fortellingen om Emilie som vil lage en katt. Pappa spør om hun kan ha med seg Max for han vil sove. Det er klart Emilie lar Max være med for da har hun alt hun trenger: maling, koster og Max, lillebroren. Det er Max som er lerretet hennes og etter som malingen skrider fram blir Max mer og mer fargerik og lei, mens Emilie maler i en salig rus av farger. Det ender med at både Emilie og Max kryper inn i pappas seng og sover sammen med ham.

Selma Lønning Aarø, forfatter og Tiril Valeur, illustratør har sammen skrevet Vampyrlus! Dette er fortellingen om Mimmi og Mattis som er bestevenner. De går i barnehagen sammen og de bor i samme hus, men i hver sin oppgang. Hver ettermiddag etter barnehagen leker de sammen i sandkassa. De bygger en by der Mimmi er ordfører og Mattis jobber på bensinstasjonen. Mattis vasker bilen til ordføreren og kommer med is og bolle når ordføreren ber om det. Når Mattis faller og slår seg, er det Mimmi som kommer med rensevann og plaster. Alt er fryd og gammen helt til Astrid med langt krøllete hår flytter inn i samme oppgang som Mattis. For Mattis vil være med Astrid og han viser henne hvor alt er og han leker med henne i sandkassa. Mimmi synes Mattis er kjempeteit! En dag ser hun en gutt uten hår på hodet, det er Anton og han kan fortelle at mamman hans klipte vekk alt håret hans fordi han hadde fått lus. Anton forteller Mimmi alt om lus, eller vampyrlus – for det er egentlig det de er – de suger blod ut av små barn! Mimmi får en ide! Hun går og klemmer noen gutter på skolen, for på skolen er det mange som har lus. Hun låner lua til Oskar og ligger med den om natten for i lua til Oskar må det være lus. Planen er at Mimmi skal få lus og så skal hun klemme Anita og da får hun lus og hva skjer med håret til Anita da? – bare tenk!

Sjalusi og hevn, dette kan vi relatere til alle sammen, men Aarø og Valør gjør det med innlevelse og et godt glimt i øyet. Dette er en morsom og småspennende bok for de store barna i barnehagen og kanskje også første klasse.

https://i1.wp.com/www.gyldendal.no/var/ezwebin_site/storage/images/gyldendal/barn-og-ungdom/3-6-aar/tambar-og-sjumilsstoevlene/1235461-12-nor-NO/Tambar-og-sjumilsstoevlene_hd_image.jpgTambar og sjumilsstøvlene av Tor Åge Bringsværd og Lisa Aisato, var siste bildebok i kassen. Bringsværd har skrevet flere bøker om Tambar og Lisa Aisto har illustrert alle i et tradisjonelt uttrykk. Historiene om Tambar som er et troll, men som bor sammen med menneskene og familien hans er morsomme og i god Bringsværd-stil får han oss til å få øye på alle de rare tingene vi sier og gjør – ja, når en betrakter det hele fra et trollperspektiv. Denne gangen er det trollmor som har fått nesegurk! Det er en sykdom som troll plutelig kan få, dvs at nesen vokser i et veldig tempo og det eneste som hjelper er å sprinkle over med nasensprinkelsnåsen. Denne medisinen finnes bare i Bergen på trollapoteket som selvsagt ligger i Troldhaugen. Trollfar må ta på seg sjumilsstøvlene for å hente medisin og Tambar og bestevenninen Gurine må være med for å holde på kompasset – for det er langt til Bergen, må vite.Bøkene om Tambar er lette å formidle, det mange detaljer i bildene og dermed mye å snakke om.