Posted in bøker, forfattere

John Hart på Bergen offentlige bibliotek

Å høre forfattere snakke om sine egne bøker er alltid interessant, så da Font forlag minnet meg på at John Hart var på turné i Norge og skulle på besøk på Bergen off bibliotek (BoB blant venner) dro jeg med meg husbonden og broderen til forfattermøtet. John Hart ble intervjuet av Monica Yndestad som selv skriver krim, noe som ikke ga seg noe særlige utslag i spørsmålene, men takk og pris hun lot mannen snakke!

John Hart har utgitt fem bøker som alle er oversatt til norsk, det vil si – han skrev først to bøker som i følge ham selv er så elendige at selv hans nærmeste familie ikke får lov til å lese dem…

Bøkene som vi faktisk har tilgang til er oversatt til svært mange språk og han har vunnet Edgar Allen Poe prisen to ganger, for Ved elven (2008)og Det siste barnet (2010). Hart skriver om mennesker som har opplevd noe traumatisk i sin barndom eller fortid og det er et mål at hovedpersonen forandrer seg gjennom handlingen – var det katarsis vi kalte det før i tiden? Når han starter med en ny bok er det hovedpersonen og dennes historie som driver fortellingen framover. Han fortalt at han ville prøve å skrive ut i fra miljøet i den siste boken – Syndenes forlatelse – men det fungerte ikke – så her var det mye bortkastet arbeid og mange tusen ord som gikk «down the drain». Han gikk tilbake til sin gamle metode og fant hovedpersonen Elizabeth, noe skjer slik at et gammelt traume kommer opp igjen, forfatteren «turned up the heat» og satte henne i gang med «the search for light in darkness». Jeg likte godt denne frasen, for mennesker trives best i orden, med en viss grad av forutsigbarhet og oversikt.

Harts egen favoritt blant romanene sine er Det siste barnet – og der fikk han mange nikk fra salen.

Han fortalte litt om en vanlig arbeidsdag, skrivemodus og hvor viktig er er for ham å skrive. – for de som virkelig vil skrive – gi ikke opp.

Timen i selskap med John Hart gikk fort, han kunne til slutt fortelle at neste bok heter The Hush, gjett om jeg gleder meg til den(?)  Etterpå gjorde  vi det eneste riktige, styrtet av sted til nærmeste bokhandel for å kjøpe Ved elven og Det siste barnet – de ligger klar til påskelesing.

 

 

Posted in bøker, lesing

Jeg ser deg

jeg-ser-deg-1 Jeg ser deg er Clare Macintosh andre krimroman. Den første Jeg lar deg gå var så spennende at jeg knapt trakk pusten før boka var lest, så bok nummer to hadde virkelig litt å leve opp til. Denne boka handler om Zoe Walker som jobber som regnskapsansvarlig i et lite utleiebyrå. Hver dag tar hun samme rute til jernbanestasjonen, venter på samme sted på neste tog og sitter på sin faste plass. En dag blar hun gjennom lokal avisen og ser et kornete bildet av seg selv i en sexannonse. Hun skjønner ingen ting, men blir skremt av dette. Neste dag er det bilde av en annen dame i samme annonse og neste dag skjer det samme. Hun ringer politiet og får kontakt med Kelly Swift som er degradert fra etterforsker til betjent på grunn av en alvorlig hendelse overfor en fange. Zoe lever sammen med Simon og har to barn Katie og Justin med Matt, hennes tidligere mann. Hun bor ved siden av venninnen Melissa som har vært til stor hjelp for henne da hun var alenemamma. Katie vil bli skuespiller noe som Zoe synes er risikabelt og snakker stadig om at Katie bør ta et sekretærkurs, dette irriterer datteren grundig. Sønnen Justin jobber i en kafe som Melissa eier, han var på full fart inn i kriminelle miljø, men har fått en ny start ved hennes hjelp.
Kelly har også sitt å slite med. Hun lengter etter å komme tilbake til etterforskningsmiljøet og vil rette opp feilen hun gjorde da hun gikk løs på fangen. Hun får flytte over til etterforskningsavdelingen for en kort periode og gjør en god jobb der. Kanskje Kelly Swift dukker opp i andre romaner seinere? Hvem vet…
En av kvinnene som var avbildet i avisen blir drept og Zoe oppfatter at hun selv er i fare. En dag mens hun står og venter på toget blir hun dyttet i det toget kommer inn på stasjonen, en mann redder henne og han viser henne mer oppmerksomhet enn hun liker. Hun melder fra til politiet og hun blir omfattet av mer sikkerhet, men hvor trygg kan man egentlig være?

Boken har tre fortellere;  Zoe som er jegfortelleren, Kelly fortelles i tredje person og en ukjent person som skriver korte, kursiverte meldinger og som er edderkoppen i dramaet. Det er spennende, intenst og medrivende og Macintosh skriver godt. Forfatteren makter å skape troverdige personer, men den tredje – edderkoppen er vel den jeg stiller et spørsmåltegn ved, særlig begrunnelsen for handlingene. Dette er egentlig pirk – for min del leser jeg gjerne mer av Clare Macintosh.

Posted in bøker, lesing

Når det mørkner

na%cc%8ar-det-morkner-1Jørn Lier Horst har denne gangen skrevet om William Wisting, sin krimhelt, som ung politimann og aspirerende etterforsker. Handlingen starter med den erfarne Wisting som får et brev, når han seinere på dagen tar i mot en gruppe politistudenter inviterer han dem til å være med å løse en kriminalsak som går langt tilbake i tid.

I det påfølgende kapittel blir vi satt 33 år tilbake i tid, da er Wisting en ung politimann som nettopp er blitt far til tvillingene Line og Thomas. Han får melding om et brutalt ran og drar ut for å bistå. Han rapporterer inn, men må overlate saken til etterforskerne i etasjen over – noe han gjør med en viss sorg for det er der han lengter etter å komme.
Han er en ivrig politimann som irriterer seg over å måtte koke kaffe og de litt «mette» kollegene som er mer opptatt av rutiner enn å effektivisere driften.
En venn av familien ber Wisting om en tjeneste, han skal sjekke om det står en veteranbil i en gammel låve. Det viser seg at dette er en forsvunnet bil fra 1920-tallet. Sjåfør og bil som skulle kjøre fra Kristiansand til Oslo med en pengetransport forsvant sporløst. Wisting undersøker bilen og her finner han kulehull og i låven er det spor som peker i flere retninger. Han får tillatelse fra lederen for etterforskningsavdelingen til å fortsette å undersøke saken og han løser den, men finner ikke pengene. Når Wisting igjen 33 år etter sitter med brevet er han klar til å ta det siste steget for å løse mysteriet.

Jeg synes det er en fornøyelse å lese Horst sine krimromaner. Han skriver godt, saklig og ryddig. Det god framdrift i romanen og aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg synes vel ikke jeg fikk så mye innblikk i hvordan Wisting tenker, men på den annen side, kanskje dette er en måte å underbygge at her har vi Wisting som ung mann, refleksjonsnivået er ikke like dypt som hos den eldre og mer erfarne Wisting?

Boka var desverre altfor fort lest, men kjekt var det så lenge det varte. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Gyldendal.

Posted in Krim

Storesøster

storesøster - 1Gunnar Staalesen har nok en gang skrevet en bok om Varg Veum. Jeg liker bøkene hans og Varg Veum har både humor, refleksjon og sosialt gangsyn slik at han fremstår som en skikkelig fyr. Det jeg irriterer meg over er utsagn, sammenlikninger og beskrivelser som er så «Veum-ske»  at de heller punkterer enn løfter historien. Stilen minner om Raymond Chandler og hans helt Philip Marlowe og dette blir litt gammeldags for meg. Ikke forstå meg slik at jeg ikke liker Raymond Chandler, men overført til Bergen og det Veumske univers blir det litt påtatt. Med dette har den grinete damen forlatt rommet og så kan vi begynne å snakke om boken.

Det er flere bokbloggere som har lest og skrevet begeistret om Storesøster, noen har blitt motivert til å lese flere av bøkene om Varg Veum og her er det mye å ta av. Denne boka er faktisk en av de bedre hvor vi får et glimt av Varg Veums fortid som sosionom med referanser tilbake til første bok med Veum som detektiv. Denne gangen får han sitt livs overraskelse når det kommer en eldre dame, Norma Johanne Bakkevik på kontoret hans som sier hun er hans storesøster. I tillegg til denne heller rystende avsløringen har hun et oppdrag til ham.

Norma ber Veum om å finne guddatteren Emma som ingen har hørt fra på lang tid. Emma er 19 år og har flyttet fra Haugesund til Bergen for å gå på sykepleieskolen, hun er ikke i leiligheten hun deler med to andre jenter og svarer ikke på telefonen. Veum kommer over begredelige familierelasjoner, en voldelige MC-klubb og en grusom voldtekt som førte til et ødelagt liv. Han får også vite mer om sin familie og han får opplysninger som setter hele hans oppvekst i et nytt lys. Selv om jeg har noen innvendinger, er det alltid stas å lese en ny bok av Gunnar Staalesen. Det å vandre i Bergens gater og farte rundt i omegnen gir bøkene hans en spesiell verdi. Det er bare å digge!

 

Posted in bøker, lesing, litteratur

Jeg lar deg gå

jeg lar deg gå - 1På anbefaling fra en kollega leste jeg debutromanen til Clare Mackintosh: Jeg lar deg gå. For en bok! Den var spennende og overraskende og den førte til et par kvelder der husbonden ga opp å få kontakt.

Boken innledes med Jacob Jordan og moren er på vei hjem fra jobb og skole, i det de er nesten hjemme springer Jacob over veien og blir kjørt ned av en bil som ikke stopper, men rygger og forsvinner. Innbyggerne i Bristol er sjokkert, hvem kan leve med noe slikt.

Jenna Grey reiser fra alt, hun tar flukten til Wales og en avsidesliggende by. Hun får leie en falleferdig hytte og kommer etterhvert i kontakt med noen av innbyggerne, særlig damen som driver campingplassen Bethan og vetrinæren Patrick. Jenna har stadige mareritt, men gjennom naturen og det rolige livet bygger hun seg opp igjen. Hun begynner å fotografere og lager bilder med ord skrevet i sanden. Bildene hun lager er flotte og Bethan oppmuntrer henne til å selge dem i butikken og på nettet.

I Bristol jobber politiet Ray og hans team med å oppklare bildrapet. Det er nesten ingen spor og sjefen vil ha resultat raskt. Ray har kone og to barn, mens Kate som er ganske ny i teamet er ung og sulten på oppgaver. Vi blir introdusert til hjemmelivet til Ray og det er like traumatisk og slitende som i alle andre politikrimromaner, forfatteren får ingen pluss poeng for denne biten. Kate sitt privatliv får vi ikke vite noe om, men det er ikke noe tap. Ray kjenner seg igjen i Kate og sammen jobber de langt mer med saken enn det sjefen liker. De prøver alle slags vinkler og tilslutt blir Ray kommandert til å legge saken vekk. Kate gir seg ikke og etter mye graving finner hun registreringsnummeret på bilen som kjørte ned og drepte Jacob.

I andre del møter vi Ian som beskriver hvordan han møtte og peilet inn Jenna. Han forteller detaljert om hvordan han vil kontrollere henne og straks får hele historien et annet preg. Det er konemishandling, brutalitet og beskrivelse av livet med en psykopat. Dette er heftig lesing, men det er slutten på boka og avsløringen av den som kjørte bilen og denne sin motivasjon for å gjøre det som virkelig tar pusten fra meg.

Kjempespennende og rystende! Jeg leser gjerne mer av Clare Mackintosh.

 

Posted in bøker, lesing, litteratur

Syndenes forlatelse

SyndenesForlatelse_LODette er den første boken jeg har lest av John Hart og jeg kan med en gang si at jeg leser mer enn gjerne mer av ham. Jeg fikk boka tilsendt av Font forlag og har hatt den på leselista noen uker før det ble krimtid igjen og da var jeg fortapt i boken. Hovedpersonen er Elizabeth Black som er politibetjent, for tiden suspendert fordi hun har reddet en ung pike fra en låst kjeller og i denne aksjonen drepte hun to menn. Channing, piken som ble reddet kommer fra en velstående familie i byen, men det er Elizabeth hun knytter seg til. Parallellt får vi høre om Gideon, gutten som mistet sin mor i et brutalt og grotesk drap for tretten år siden. Politimannen Adrian Wall ble dømt for drapet, men var det han som var morderen? Elizabeth og Adrian arbeidet på samme politistasjon og Elizabeth husker stadig tilbake på deres allerførste møte som fikk livsforvandlende betydning for henne. Det var da hun bestemte seg for å bli politi. Den dagen Adrian Wall blir løslatt blir det oppdaget et nytt brutalt mord i byen. Mordet er utført på samme måte som det Adrian ble dømt for og han er igjen i politiets søkelys. Elizabeth har også et nært forhold til Gideon som bor sammen med sin alkoholiserte far. Det er Elizabeth som sørger for at Gideon har mat, kommer seg på skolen og klarer seg, men hun kan ikke hindre hevntankene som vokser i Gideon.

Boken tar opp mange tema slik som barndom, oppvekst, voldtekt, korrupsjon, svik og lengselen etter å høre til. Det er selvsagt ikke grundig behandlet, men det er igjen en påminning om hvor viktige foreldre og hjemmet er for et barn som vokser opp.

Tine skriver at personene er enten bare gode eller bare onde og jeg synes vel at det er hovedproblemet i boka. Det tok tid før jeg «fikk taket på» Elizabeth, Channing og Adrian, men etterhvert ble både personene og handlingen så spennende at jeg var knapt nok tilsnakkende. Action nivået er på topp! Elizabeth har en gammel bil som hun fyker rundt med i byen og nærmiljøet – det blir nesten filmatisk og handlingen raser av sted. De som liker action vil like denne!

Posted in bøker, lesing

Ingen vei tilbake

IMG_2768Tove Alsterdal: det er dame som kan skrive spennende bøker! Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men denne boken ga mersmak. Elin har skrevet en anmeldelse av boken i VG og gir boken en sekser – og det er fortjent.

Boken handler om Helene, hun og søsteren Charlie ble forlatt av sin mor da de var små. Moren reiste til Argentina for å bidra til å bekjempe juntaen. Faren var alkoholiker og de to søstrene vokste opp hos Barbro en venninne av faren. Helene er arkitekt og lever sammen med Jocke og de to barna deres. På Valborgafton får hun melding om at søsteren er død, antakelig selvmord. Hun gjør ikke noe den dagen hun får meldingen, for hun vil at dagen skal være slik hun og Jocke planla den (!). Alt her får vi et tydelig signal om at familierelasjonene ikke er helt på topp.

Helene godtar ikke at Charlie skulle ta livet av seg og begynner å nøste opp i hennes historie. Charlie, storesøsteren har ikke levd et helt A4-liv og Helene får seg noen overraskelser underveis. Charlie har tydeligvis vært svært oppsatt på å finne moren. Hun har brukt kontkater fra sjekkesteder på nettet og hun har kommet så lagt på sporet etter henne at hun har blitt farlig for noen. Også Helene oppdager mer om moren og hennes liv i Argentina og hun reiser dit for å komme til bunns i hemmelighetene. Det blir dramatisk og overveldende, men jeg tror på historien.

Boken veklser mellom nåtid og fortid. Vi får høre om morens liv og vi får Helene sitt blikk på søsterens og morens liv. Jeg leste boken i en fei og ser fram til å lese mer av Tove Alsterdal. En bok som ligner, synes jeg, er Mapuche som også handler om de samme forholdene, men som er adskillig råere – men også hakket mer fasinerende. Likvel – ingen grunn til ikke å anbefale Ingen vei tilbake!

Posted in bøker, lesing

Havana-kvartetten ved tre av dem

P1040838Jeg hadde ikke noe kjennskap til forfatteren Leonardo Padura da jeg fikk tilsendt tre bøker fra Bokvennen forlag. Padura er cubaner og henter handlingen derfra. Bøkene jeg har lest handler alle om kriminaletterforskeren Mario Conde og handlingen utspiller seg som titlene viser til i Havana. Serien blir kalt Havana-kvaretten – altså fire bøker, hvor av tre er utgitt på norsk til nå. Den første boka Vinter i Havana gir et innblikk i Mario Condes oppvekst og bakgrunn. Saken han får i hendene første nyttårsdag 1989 er en forsvinning, en leder i det cubanske industriministeriet har forsvunnet. Lederen, Rafael Morín var en av klassekammeratene til Mario Conde og den samme Morín giftet seg med deres felles klassevennine Tamara, som også Mario var forelsket i. Dette gir en inngang til Condes bakgrunn og noe som går igjen i boken. Padura skriver om det cubanske samfunnet, hvordan det var og hvordan det nå framstår på slutten av 1980-tallet. Det er interessant og det er vel det som gjør at jeg fortsetter å lese, for krimgåten er ikke drivende spennende. Jeg må også nevne vennene eller særlig vennen Spikern som ikke lenger er tynn som en spiker, men bundet til rullestolen etter en krigsskade. Ja, det ikke bare Spikern som omfattes av Mario Condes kjærlighet, men også Spikerns mor som sørger for at de får i seg god og næringsrik mat. Det kan trenges for Conde og Spikern drikker store mengder rom og mange dager innledes med en kraftig hangover…

Bok nummer to Storm i Havana handler om en kvinnelig lektor som blir funnet myrdet og voldtatt i leiligheten sin. Lektoren har tilsynelatende plettfri vandel, men Mario Conde finner mistenkelige spor som fører ham tilbake til skolen der han selv var elev. Han har en drøm om å bli forfatter. På skolen lagde noen elever et litterært tidsskrift som bare kom ut med et nummer før det ble lagt ned av rektor, siden det hadde et heller reaksjonært innhold – i følge ham. Mario bærer fortsatt på drømmen og skuffelsen over den totale avvisning av dette skriveprosjektet.

Bok nummer tre Maskespill i Havana lar Conde få oppdraget med å finne morderen til en ung transvestitt, kledd i en vakker rød kjole. For å få opplysninger må han ta kontakt med homse- og transe-miljøet i Havana og Mario Condes skepsis mot personene som tilhører dette miljøet er interessant, ikke minst fordi han også blir fasinert av disse. Flere steder i romanen trekkes historien og minnene til en berømt forfatter og teaterregissør inn i romanen og gir rom for en ny stemme. Dette beriker romanen synes jeg og gjør denne til kanskje den beste av bøkene i serien – hittil, ja – for nummer fire er altså ennå ikke lest.

På biblioteket har vi noen lånere som bare vil ha «pene mord». Dette betyr at de ikke beskriver blod, gørr og innvoller i noen særlig grad. Havana-kvartetten går inn i denne «sjangeren» og gjennom Paduras samfunnskritiske blikk får vi i tillegg til kriminalromanen et innsyn i det cubanske samfunnet. Det er interessant lesing og jeg har allerede snakket varmt om disse bøkene til de som har antydet interesse for  krim.

Aftenposten insikt har en interessant artikkel om Padura og Havana-kvartetten

Posted in bøker, lesing

Den stumme jenta.

Krim – den stumme jentaog forløpig siste bok i Sebastian Bergman-serien skrevet av Hjorth & Rosenfeldt. Jeg fikk leseeksemplar av Aschehoug og var vel litt betenkt med tanke på å komme midt inn i en serie. Ingen fare! Dette var spennende fra første til siste side! Hjorth & Rosenlund har jeg ikke lest noe av tidligere, men det kan det absolutt bli en forandring på. Forfatterduoen Michael Hjorth og Hans Rosenlund har tidligere skrevet tre bøker i Sebastian Bergman-serien Mannen som ikke var morder, Dødens disippel og Fjellgraven. Vi har til og med første bok på biblioteket – og den har altså gått meg hus forbi…

Boken har fått mye positiv omtale i aviser og andre bokblogger og det er fortjent. Boka begynner med mordet på familien Carlsten i Torsby, to barn og foreldrene deres.  Det lokale politiet gjør det de kan, men kobler raskt inn Rikskrim som bistår i saken. Politimesteren i Torsby er gift med ordføreren i byen og snart får vi vite at her er det mange kryssende interesser mellom de nærmeste naboene. Det var et vitne til mordene, den lille jenta Nicole. Hun forsvinner og er borte i tre dager. Vi får vite at både politiet og morderen leter etter henne, men det er psykologen Sebastian Bergman som finner henne og får lokket henne fram. Boken vandrer mellom kollegene i Rikskrim, Sebastian Bergman og den lokale politimesteren. Det er godt skrevet, det er fart og spenning så det holder.  Jeg er nok enig med Tine at Sebastian er en person det er vanskelig å bare være positiv til, men forfatterne klarer å gjøre mange av personene sine så levende at de blir interessante og gir sitt bidrag til en flott leseropplevelse. Boka slutter slik at jeg regner med at det kommer mer og det har jeg ingenting i mot, langt i fra! – og til de som lurer på om biblioteket kommer til å anskaffe hele serien… bare rolig, saken er under arbeid.

 

Posted in bøker

Sannheten om Harry Quebert-saken

Sannheten om Harry QDenne boka fikk jeg fra Pax for lenge siden, men jeg må si at 617 sider virket litt overveldende på meg da boka kom i hus. Derfor ble lesingen utsatt til dagene ble slik at det var mulig med litt lengre lesesekvenser. Alle mine betenkligheter ble forøvrig og gjort til skamme. Boka er lett å lese, det er mange personer, men selv etter noen pauser var det ikke problematisk å komme inn i handlingen igjen. Det er Joël Dicker som er forfatteren til denne romanen som er oversatt til en lang rekke språk og som har mottatt stort sett jubel og gode omtaler. Boken handler om den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman som er i ferd med å skrive sin bok nummer to og har fått totalt skrivesperre. Han reiser til Aurora der han gikk på universitetet og oppsøker sin venn og mentor, forfatteren Harry Quebert. Han skal i sin tid ha skrevet en av de beste romanene i USA de siste femti år «Det ondes opprinnelse» og det er denne boka som har gjort han berømt. Når han flytter til Aurora er det mange som har store forventninger til hva dette kan bety for byen. Bl.a. Tamara Quinn og datteren Jenny – historien om disse er både bittersøt og fornøyelig. Marcus har ikke hatt kontakt med Harry etter at han forlot Aurora og det tar litt tid før de igjen er på bølgelengde og kan snakke om tiden de hadde sammen. Kort tid etter blir liket av Nola Kellergan, en ung pike som Harry i sin tid har hatt et forhold til oppdaget i hagen hans. Harry blir fengselet og anklaget for mordet, men Marcus vil hjelpe vennen sin og setter i gang sin egen undersøkelse. Han bestemmer seg for å skrive en bok om saken, noe som ikke faller i god jord hos befolkningen i Aurora. Avsløringene om både forholdet mellom Harry og Nola, forholdene i hjemme hos Nola og forventningene hos noen i byen om hva dette kan bety for dem gjør at det av og litt går litt over stokk og stein for denne leseren. Det er som sagt mange personer innvolvert i historien og noen forblir pappfigurer, mens andre blir interessante fordi forfatteren gir dem rom til å utfolde seg litt mer.

Jeg er jo ikke noe unntak når det gjelder begeistring over boken for Dicker skriver godt, det er spennende om Harry Quebert blir funnet skyldig eller om det er andre som står bak. Hva slags roman er dette? Krim, ja det og, men like mye en historie om kjærlighet, forventninger og forestillinger. Den kunne vært kortere, men da hadde ikke alle disse rare historiene og sidesprangene fått være med. Jeg spurte en av bibliotekets ivrige lesere om hun likte boken. Den var rar, men ja, jeg likte den, sa hun – og det samme sier jeg og.