Publisert i bøker, bildebøker

Tre bildebøker som fanget oppmerksomheten

Jeg begynte et lite prosjekt i januar med å lese bildebøker som kom ut i 2016. Det var så interessant at jeg fortsetter med bildebøker som kom ut i 2017 og for ikke å komme i bakleksa har jeg så smått begynt å orientere meg. Jeg ser bare på norske bildebøker som har fått støtte fra Kulturfondet og som er rettet inn mot barn i barnehagealder. Det har ikke kommet så mange av årets bildebøker til biblioteket, men av de som har kommet er det særlig tre som jeg har lyst til å vise fram:

Dagen utanfor er det Stina Langlo Ørdal som står bak med både tekst og illustrasjon. Jeg er virkelig fan av Stina Ørdal, hun klarer med få virkemidler å få fram følelser vi kan kjenne oss igjen i og hun har barnets undrende og fordomsfrie blikk på det som skjer. Dagen utanfor handler om døden, om begravelse og livet som strømmer forbi. Utenfor er alt som det var i går, men inne i huset er det sorgen som rår. Jon ser og observerer, reflekterer over at alt utenfor er helt som vanlig. De skal begrave farfar. Jon ser en død humle, han lurer på om humlene savner humla slik han og faren savner farfar. Korleis kan ein trøyste ein som nett har mista far sin? tenker Jon. Han finner en liten eske til humla og legger den ned i. Ved graven kaster han esken ned til farfar sin kiste, nå kan farfar ha selskap av humla.

En fin ettertenksom bok om døden. Illustrasjonene er enkle og fargene understreker budskapet i teksten. Grått inne, farger utenfor.

Barnebokkritikk har en lengre omtale av boken og det er forlaget Skald som utgir boka.

 

Ingvild Boberg & Helene Brox: Tre er en for mye. Gyldendal

Hunden Sort og damen Blå bor i samme hus. De har det fint sammen, synes Sort. En dag kommer det brev til Blå, men det lukter postmann og Sort river det i stykker. Likevel kommer Rød på døren og flytter inn til Blå. Sort må sove i hundehuset som er altfor lite. Han må gjøre noe! Sjalusi er skumle greier og illustrasjonene får fram de desperate handlingene som ofte følger med sjalusien.  Illustrasjoene er store, med kraftige farger. De spiller flott sammen med teksten og forteller det teksten ikke eksplisitt sier. Dette gir et  fint utgangspunkt for samtale om føleleser; både sjalusi og hva man kan gjøre hvis man er sjalu. – det hunde Sort gjør er ikke akkurat til etterfølgelse, men har noen kjent på sjalusi så ….

Både forfatteren Ingvild Boberg  og illustratør Helene Brox er debutanter.

Elisabeth Moseng: Herr Hansen får besøk. Mangschou

Herr Hansen oppdager at det er en elefant i hagen hans. Nabogutten Alfred forteller at den heter Gift som betyr gave, men herr Hansen er ikke interessert i elefanter, ikke liker han barn heller. Han prøver å dytte vekk elefanten, men det er ikke så enkelt. Han prøver å skremme den vekk med gressklipperen, men Gift løfter bare på beina slik at han får klippet over alt. Gift hjelper herr Hansen og Alfred med å plukke epler, noen tyver sniker seg inn i hagen, men det skulle de ikke ha gjort! Naboene kommer og hilser på, alle vil snakke med Gift. Herr Hansen undrer seg og begynner nesten å like det, men han sier ingen ting. Herr Hansen oppdager lysten til å gjøre noe for andre og baker en kake av eplene, men når han kommer ut igjen er Gift borte. Alfred og herr Hansen sitter igjen i hagen,  spiser kake og snakker om Gift. Fin fyr sier herr Hansen.

Vi trenger alle venner og noen ganger må vi innse at vi tar feil av folk og situasjoner. Illustrasjonene er store, detaljrike og gir mye å se på mens teksten gir rammeverket som vi kan prate videre rundt. Elisabeth Moseng er en erfaren illustratør og når hun har hånd om både tekst og bilde blir det bra, en liten perle av en bok.

Bildebøker er fasinerende å lese, særlig når både tekst og bilde spiller sammen og viser de dagligdagse hendingene eller stiller oss overfor de store livsspørsmålene. De er ofte gode hjelpere til samtale, undring og ny forståelse og gir både tekstlig og visuell opplevelse. Man er aldri for gammel til å lese en bildebok – bare som en liten påminning…

 

Publisert i bøker

Papirfly

Papirfly er Liv Gulbrandsens første ungdomsbok, men de som kjenner henne igjen fra arbeidet med Leser søker bok, diverse Standups og sprelske gjenfortellinger av bl.a. Folk & røvere i Kardemomme by vil lett kjenne igjen både stil og stemme.

June, 14 år er hovedpersonen som vi blir kjent med gjennom brevskrivingen hun bedriver i tiden etter at faren hennes er død. Hun skriver til damen som overraskende dukker opp i farens begravelse og erklærer at de hadde «tre stormende erotiske uker sist sommer», hun skriver til moren sin som hun er litt på kant med, hun skriver til politiet, til senterlederen på Tveitasenteret og hun skriver til psykologen Roy som hun må gå til for å bearbeide sorgen. Det er morsomt, faktisk veldig morsomt, men også sårt, vondt og vanskelig å være June. Forfatteren klarer å skape en jente som lengter etter faren sin, som er impulsiv, handler lenge før hun har tenkt på å tenke og blir superoverrasket når ting skjer. Dette er en liten bok, lett å lese, men ikke så lett å glemme. Likevel har jeg lyst til å lese den en gang til og le veldig høyt når handlingen er som villest, for nå vet jeg at det går fint med June.

Publisert i bøker

Hagen for små begynnelser

Noen ganger må jeg ha en bok som yter null motstand. Forsiden på boken forteller meg at her har jeg noe lett, forutsigbart foran meg og jeg vil antakelig kose meg med boka. I disse vårlige tider er det kjekt å lese en bok der det blir dyrket blomster og grønnsaker, men makan til hurtigvekst og strålende resultater har jeg aldri vært borti. Jaja, mer om dette senere. Abbi Waxman er forfatteren bak boken Hagen for små begynnelser og denne forfatteren er et nytt bekjennskap. Boka handler om den unge enken Lili, de to barna hennes og søsteren Rachel som bor i Los Angeles. Lilis mann Dan ble drept i en bilulykke rett foran huset deres for tre år siden. Lili er vill av sorg og blir lagt inn på psykiatrisk sykehus. Søsteren stepper inn og passer, barn, hund og hus og er en reell støtte for Lili også når hun vender tilbake og skal stable livet på beina igjen. Lili jobber som lærebokillustratør i et forlag som sliter litt. Forlaget får et nytt oppdrag om å illustrere bøker om planter for barn, blant annet om grønnsaker og dyrking av disse. Sjefen til Lili sender henne på kurs for å få et innblikk i dette og hun tar med seg barn og søster hver lørdag i seks uker for å lære mest mulig om faget. De kommer til den botaniske hagen og der treffer de Edward, kursleder og de andre som skal delta på kurset. Det er en sammensatt gruppe, hver med sin historie som vi får små glimt av gjennom romanen. Mellom hvert «fortellingskapittel» er det en kort side om hvordan man dyrker f.eks. gulerøtter, agurk, salat, squash osv. Som nevnt er det utrolig hvor raskt alt gror i LA, men hvem vet… jeg har aldri prøvd å dyrke noe som helst i LA, USA så….?

Det er lett og ledig, koselig lesing – kan kanskje bli i letteste laget for noen. Boken har en lapp på forsiden som sier: For alle som elsker Blomstenes hemmelige språk, tja, jaja … i ettertid synes jeg faktisk at Blomstenes hemmelige språk var mer magisk enn denne, men det er klanskje fordi den har blitt en snakkis i enkelte miljø? Hagen for små begynnelser har nok ikke det samme potensialet i seg, men jeg som skulle hvile hodet hadde det helt fint og koste meg med denne boka. Passer til ferien, avstressing eller faktisk nå, hvis du skal ut og grave i plantekassene.

 

Publisert i bøker

Um sakne springe blome

Denne diktsamlingen er på kortlista til Bokbloggerprisen og skulle samleses i april. Livet tok overhånd i slutten av den måneden så dermed ble det  for sent for samlesingen, men her er nå mitt innlegg anyway.
Jeg leser dikt med glede, jeg synes dikt er en viktig kunstform og det er av og til nødvendig å ta seg tid til å la diktet, diktene, diktsamlingen synke og ta dem igjen, lese flere ganger og i forskjellige sammenhenger. Det er kunstneren Cathrine Blaavinge Bjørnevog som debuterer med denne diktsamlingen og i et intervju med avisa Framtida forklarer hun hvordan boka kom til. Diktsamlingen er også omtalt i Littkritikk og tilsammen gir disse artiklene meg en bedre bakgrunn til å forstå hva boka handler om og hvorfor Bjørnevog har valgt å lage seg sitt eget språk. Jeg har brukt ganske mye energi til å hisse meg opp over forfattere som skaper utilgjengelig språk og tematikk som er så introvert at det er bare den aller innerste sirkel som aner hva saken handler om. Jeg har derfor brukt en del tid på å irritere meg over denne diktsamlingen, men når jeg leser at også forfatteren måtte lage seg en ordliste for å holde orden på hva ordene betyr får jeg a) lyst til å le høyt og b) spørre meg selv og gjerne andre om hvorfor hun ikke la ved ordlista bak i boka? I bokblogglandia har denne boka enten blitt hyllet eller gitt opp. Jeg har vært nær ved å gi opp, men det fortjener den tross alt ikke for bakom det lett utilgjengelige språket aner jeg en vilje til å fortelle om savn og smerte, vanskelige valg og et mørke som gir lite håp om lys, men et lite lys er det:

o so tog ho dinn vetle handi i si o sagde aut sone at alst ske bi bra
jau sjå alst ske bi bra onge mi sagde ho aut sone
o auga hin opna se o stogga se i hinna auge
o ho tanka fór at um bølgja ve varme sku no alst bi bra
fyrr inkje sku dei fryse meir o inkje sku dei bi kuldebrotne
o inkje sku blotband brytast
o bølgja ve so varm
so lest dei gjenge aut der
te verda vea se ur atter ein gong
o byrjinga va dinne havsborgen
o fre dinna borg sku myrker attfødast
kvit

Det er en kvinne som forteller om kjærlighet, savn, barn som blir født, blir borte, men først og fremst er det kjærligheten til mannen som er drivkraften i denne samlingen. Bjørnevog bruker eventyrene Kvitebjørn kong Valemon og Østen for sol og vesten for måne  for å beskrive relasjonen kvinnen har til sin elskede. Hun får ikke se ham, han kommer til henne om natten. Hun trosser forbudet og blir straffet for dette. Hun får barn, barna blir tatt fra henne eller hun ofrer dem (litt uklart dette). Det er heftig lengsel etter lys, frihet fra sorg og håp om gjengjeldt kjærlighet (?)

All litteratur er ikke for alle. Denne boka var ikke for meg. Jeg får heller sette meg på en stein i skogen og synge en liten vårvise.

 

Publisert i bøker

Nathalie

Etter å ha lest David Foenkinos: Charlotte og blitt gjort oppmerksom på at en annen bok av ham er oversatt til norsk, var det ikke lange veien til biblioteket for å få tak i den lille romanen Nathalie. Denne romanen er på bare 159 sider, men klarer gjennom disse å vise en helt annen side av Foenkinos forfatterskap. Nathalie er gift med Francois, de er det perfekte par og de nyter å være sammen. Når Francois dør i en trafikkulykke går Nathalie i dekning. Hun jobber i et svensk firma med kontor i Paris, men et liv uten Francois er ikke noe liv og hun er sykmeldt lenge. Familien er bekymret for henne og prøver å finne løsninger for å få henne til å gå videre i livet, men det hun selv som tilslutt bestemmer seg for å gå tilbake til jobben. Sjefen hennes er forelsket i henne og prøver å få litt mer enn faglig oppmerksomhet, dette er totalt mislykket og Nathalie lurer på om hun må finne en annen jobb. I firmaet har de en svensk arbeidstaker, Markus. Han er klossete, sjenert og innadvendt og kler seg ikke særlig elegant eller smart. En dag kommer han inn på kontoret til Nathalie som er sjefen hans med sak nummer 114, plutselig kaster hun seg over ham og kysser ham. Han blir helt perpleks og Nathalie vil helst late som om dette ikke har skjedd i det hele tatt. Markus derimot forlanger å få vite hvorfor hun gjorde dette og Nathalie går med på å spise middag med ham. Markus overrasker Nathalie, han sier det forunderligste ting:

«Er du nostalgisk?»
«Nei, jeg tror ikke det»
«Det er temmelig sjeldent for en Nathalie»
«Jasså?»
«Ja, Nathalier har en klar tilbøyelighet til å være nostalgiske»
Hun smilte igjen. Hun var ikke vant til det lenger. Men denne mannen sa ofte ting som gjorde henne forfjamset. Det var aldri godt å vite hva han kom til å si. Hun tenkte at ordene var i hjernen hans omtrent som lottokuler før de triller ut. Hadde han andre teorier om henne?

Det oppstår et forsiktig vennskap mellom Markus og Nathalie. Personalet på kontoret sladrer og Nathalies sjef får vite at Nathalie sees mye sammen med Markus, dette liker han dårlig og gjør sitt for å bli kvitt Markus. Det skulle han selvsagt ikke ha gjort for Nathalie er en bestemt dame.

Dette er en bok om sorg, men og om nye muligheter. Forfatteren skriver godt og fortellingen er svært visuell, ikke rart selvsagt når Foenkinos også lager film slik som han har gjort her.

Les boka, kos deg – kommer jeg over filmen skal jeg se den, men som alltid: les boka først!

Beate har også skrevet om denne boken

 

Publisert i bøker, lesing

Orkansesongen og stillheten

orkansesongen-og-stillheten-1Anne -Cathrine Riebnitzsky har skrevet denne romanen som på sitt noe fragmenterte vis likevel henger sammen og viser hvordan mennesker berører hverandre selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er presten Monica som er «navet» i romanen, hun er lykkelig gift med Johan som er forsker og hun har sine daglige samtaler med Gud. Monica har en venninne som heter Beate, hun er forsvarsadvokat og var lykkelig gift med Thomas. Han døde i en trafikkulykke og Beate strever med livet, jobben og en krevende mor. Hun og Thomas drev jakt med bueskyting og dette har Beate fortsatt med. Her har hun venner som kjenner henne og som er til hjelp for henne, her er Henning som driver Tigerparken og Hans som arbeider i politiet. Monica skal reise til Guatemala for å treffe Søren som hun skal vie, her møter hun også Nory som jobber på hotellet der hun bor. Nory er datter til en mektig narkobaron så når Monica ser at hun stikker av for om mulig komme seg til USA, blir Monica mistenkt for å ha noe med saken å gjøre.

I Danmark møter vi Marcus og Benjamin. Begge er involvert i narkotikasalg og de vil egentlig ut av dette systemet, men hvor lett er det når gjelden bare vokser? Marcus har bekymrede foreldre som snakket med presten før hun reiste, de mistenker Marcus for å bruke pengene de sender ham på noe helt annet enn studiene. Marcus selv er virkelig svært ureflektert i forhold til hvordan han lever. Benjamin derimot er i det samme gamet, men tenker at pengene er til kjæresten Veronica, en kunstner uten selvtillit og tro på egne evner. Det er noe vakkert i den måten forfatteren omtaler disse tre unge menneskene, det er slik at jeg skulle ønske noen satte dem på rett kjøl og ga dem håp.

Riebnitzsky skriver godt, hun lager fine portretter av personene vi treffer, men det er for mange av dem. Jeg skulle ønske hun gikk litt tettere på hver enkelt og som Tine påpekte i sin omtale: hva med reisen til Guatemala? Hvorfor er den så overfladisk beskrevet? Det er så mange tema som berøres og som jeg gjerne ville vite hvordan denne forfatteren ville behandle, men kanskje en annen gang?

Når dette er sagt må jeg si at jeg likte boka svært godt. Jeg gledet meg til hver mulighet til å lese videre – var nok litt usosial igjen, ja… Kan anbefale denne!

 

Publisert i bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Publisert i bøker

Jane Ashlands gradvise forsvinning

jane-ashlands-gradvise-forsvinning-1Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…

Publisert i litteratur

Kruso

kruso_productimageÅ lese litteratur fra Tyskland er en heller uvant øvelse, men i høst skal Nordhordland Litterære Selskap lese tysk samtidslitteratur og i god demokratisk ånd valgte vi blant annet denne romanen av Lutz Seiler. Jeg har lest boka som e-bok og jeg må si jeg savnet papirboka da jeg var kommet et stykke ut i boka og hadde behov for å ta et steg tilbake og sjekke noe. Jaja, det handler vel om å øve seg…

Boken starter i 1989 med Edgar som er student ved universitetet i Halle. Kjæresten G har omkommet i en ulykke og selv er han på sammenbruddets rand. Han reiser til Hiddensee der han får sommerjobb i oppvasken på øyas mest kjente restaurant Klausner. Hiddensee var på denne tiden kjent som et tilfluktsted for intellektuelle og kunstnere om sommeren. Øya ligger bare fem mil fra den danske kysten, noe som førte til at mange prøvde å rømme fra DDR til vesten i dette området.

Det er et rikholdig galleri av personligheter som er ansatt på restauranten og de blir alle omtalt som besetningen, altså som på en båt. Edgar eller Ed som han blir omtalt vandrer ned til stranden og der finner han kadaveret av en rev som han legger i en hule og denne døde reven blir hans samtalepartner. Det er vennskapet med den karismatiske Alexander Krusowitsch eller Kruso som er hoveddrivkraften i romanen. Kruso fører Ed inn i en verden av ritualer, fester og ikke minst tanker om frihet og omsorg for «de skipbrudne». Kruso opplevde at hans elskede storesøster Sonja forsvant, de var på stranden og hun ba ham sitte og vente på henne – hun kom aldri tilbake. Når sommersesongen på Klausner går mot slutten er det flere i besetningen som blir borte, vi vet ikke om de har flyktet eller bare reist vekk, men hele etablissementet bryter langsomt sammen og forholdet mellom Ed og Kruso avspeiler dette.

Da jeg begynte å lese romanen så jeg handlingen for meg som en svart/hvit film. Jeg tror det kom av beskrivelsen av hvordan Ed kommer i land og går langs stranden før han næremest blir halt ombord i Klausner, som ga meg denne følelsen. Det er i det hele tatt en heller surrealistisk fortelling, men takket være litt googling og en kraftig epilog blir romanen på en måte forståelig som et historisk dokument og gir et innblikk i mennesker i randsonen av et overvåkingssamfunn. Får jeg lyst til å lese mer av Lutz Seiler? Absolutt, men da skal det være på papirbok!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Sammen

P1040543Da del en av ferien var over kom jeg hjem til denne boka av Andy Jones og kastet meg over den. Sammen er debutromanen hans og den er faktisk slik at jeg skulle ønske han hadde flere manus på lager så vi kunne få litt mer av samme slaget fort. Mens jeg leste boka dukket minner av andre romaner opp i hodet mitt, litt av Nick Hornby og  litt av David Klass, forfattere som på sitt beste har gitt meg strålende, lengevarende godfølelse.

Sammen er romanen om Fisher og Ivy som treffer hverandre, blir forelsket og Ivy blir gravid i løpet av svært kort tid. De vet ingenting om hverandre, om hverandres familier eller andre forhold som man gjerne gjør før man etablerer et liv sammen. Fisher som er fortelleren i boka er den som formidler fasinasjonen de føler, usikkerheten og samtidig den berusende følelsen det er å være forelsket og totalt oppslukt av den nye kjærligheten. De reiser til foreldrene for å presentere den utkårede for dem, men prøver i det lengste å holde skjult at Ivy er gravid. Fisher føler seg litt «lurt» fordi Ivy fikk ham til å tro at noen graviditet ville det ikke bli snakk om, men dette oppklares etterhvert. Utfordringen blir å fortsette å være sammen, bli kjent med hverandre og gi hverandre nok rom.

Bestekammeraten til Fisher, El har Huntingtons sykdom han bor sammen med Phil og Fisher besøker dem hver uke slik at Phil kan få litt avlasting. Sykdommen til El er langt framskredet og han vil selv bestemme hvor lenge han skal leve. Både Fisher og andre som kommer inn i dette vennskapet sliter med å forholde seg til dette, men samtidig ser de hvor dårlig El blir for hver uke som går.

Det viser seg at Ivy skal ha tvillinger og dette gir framtiden helt nye dimensjoner. Jeg lå på stranden da jeg leste det avsnittet og jeg lo høyt – og det er slike partier der forfatteren klarer å beskrive desperasjonen, gleden, angsten og pappahormonene som tar av, som gjør at boken er en morsom opplevelse å lese. Forfatteren tar også opp andre tema som gjør at det er mer ved boka enn bare en god latter. Jeg har nevnt El og hans skjebne, men det er også andre sider som gjør boka til mer enn en lettlest sommerroman. Boka har mye humor, beskriver personene slik at du kan se dem for deg – kanskje boka blir film en dag? Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne!

Rose-Marie har skrevet om boka og det har også Beathe