Publisert i bøker, bildebøker

Bonsai; en liten bok om døden

Simon Stranger har skrevet og Hilde Hodnefjeld har illustrert denne nydelige boken om døden. Hovedpersonen forteller om da mormor fikk slag, måtte på sykehjem og to år etter døde. Hun har gitt mormor et bonsaitre og når hun må på sykehjem er det jenta sin oppgave å vanne treet og passe på det.

Bonsaitreet i vinduet lager luft av vann og sollys. Luften jeg puster inn, føres opp til hjernen. Der oppe forvandles den til tanker og følelser. Blir til smilet hos vennene mine på skolen, og til ropene i skolegården. Maten vi spiser, gjør det samme. Den som ikke spiser eller puster, den dør. Mormor spiser nesten ikke lenger. Har ikke matlyst sier mamma, men holde pusten, det gjør hun ikke.(.23)


Hun forteller om tanker og følelser og gir et bilde av hvordan man kan tenke og føle når elskede mormor roter og glemmer navnet hennes, må bo på sykehjem som lukter rart og tar mamma sin tid fra henne. Hun skal vanne bonsaitreet, men det er så mye å gjøre og tenke på at hun glemmer det og plutselig har det visnet og bladene faller av. Når pappas telefon ringer og de får vite at mormor er død kommer tanker og følelser strømmende.

Mormor var død. Jeg visste det kom til å skje. Vi hadde snakket om det flere ganger, men jeg visste ikke at det skulle skje sånn som dette. At hun skulle dø på grunn av meg.

Jeg hadde jo villet at hun skulle dø.
Jeg hadde jo glemt å vanne bonsaitreet (s.40)

Det blir mange vanskelige følelser, men denne jenta har fornuftige foreldre som prater mye med henne og forklarer at vanskelige følelser og rare tanker er helt normalt når noen nær og kjær dør.

Hilde Hodnefjeld har laget illustrasjonene som er i en enkel naivistisk stil. De er svært uttrykksfulle og gir et fint bilde av hvordan jenta føler seg og tenker omkring mormor. Fargene er avdempet og formidler gjennom det stemningen i boken. Helt bak i boken kan vi lese om fagkonsulentene som har bidratt til boken, det er fint for dette gir boken en god faglig tyngde. En fin bok til samtale for skolebarn som mister en av sine kjære.

Publisert i bøker, bildebøker

Hvor skal kattene bo?

Torill Kove kjent som både forfatter og filmskaper har laget en ordløs bildebok denne gangen. Hvor skal kattene bo? er historien om de to som finner hverandre, får to katter, blir skilt og tar med seg hver sin katt og flytter fra hverandre. Kattene lider, sørger og oppfører seg som tyraner i hvert sitt hjem. Hva skal de to gjøre som satte de søte kattene sine i denne situasjonen?

Dette er en liten bok som kan lese på flere nivåer. Det er ikke enkelt når man blir kjærester og flytter sammen, får levende skapninger å passe på og så oppdager at samlivet bryter sammen. Hva gjør man da med de som må forholde seg til bruddet? Disse katteforeldrene tar ikke lett på oppgaven. De prøver både det ene og det andre, de finner en løsning som krever samarbeid, men som gjør at kattene blir lykkelige.

TorillKovehar sin karakteristiskestrek med enkleklaretegninger og farger. Det er nestenslik at jegtenker: hun haregentliglaget en film som harblitt en bok. Det er myeåsnakke om her for bådeliten og stor og nårbokenikkeharnoen ord kan man lage sin egenhistorie og knytte sine egnefunderinger til hva som blirsagt, tenkt og følt. En fin bok til samtale om vikitge ting.

Publisert i bøker, Krim

Kvinnen i vinduet

Dette er en av de mest spennende kriminalromaner jeg har lest på lenge! A.J. Finn er et nytt bekjennskap for meg og jeg håper allerede nå på flere bøker fra denne forfatteren. Kvinnen i vinduet er en ikke-blodig, men medrivende fortelling om Anna Fox, barnepsykolog som i ti måneder ikke har gått ut av huset sitt i New York. Hun slipper bare inn fysioterapeuten og psykologen sin, hun tar uhorvelig mengder medisiner og drikker flaske på flaske med vin. Hun betrakter verden utenfor gjennom kameralinsen eller fra vinduene der hun vandrer fra rom til rom. Hun ser gamle svart-hvit filmer og gir råd på et nettforum til andre med psykiske problemer. Familien Russell flytter inn i nabohuset og hun får et nytt objekt å følge med på. Det mor, far og en sønn, de minner henne om hennes egen familie og det hun engang hadde.

Ved en anledning forviller hun seg ut, blir overmannet av angst og klarer ikke komme seg inn i huset sitt igjen. Da kommer fru Russell og hjelper henne inn, de snakker sammen og oppretter en slags kontakt. Noen dager senere hører hun et skarpt skrik og ser at fru Russell blir stukket ned. Hun ringer politiet, men når de undersøker er alt i den skjønneste orden i nabohuset. Hun treffer igjen fru Russell, men det er ikke kvinnen hun snakket med. Politiet mener de har gjort det som er nødvendig i saken, men Anna kan ikke la dette ligger og følger med både fra vinduet og gjennom kameralinsen. Hun følger etter fru Russell, men blir oppdaget og får beskjed av politiet om å holde seg unna denne familien.

Er Anna en pålitelig observatør? Hun tyller i seg alkohol og piller. Hun snakker med mannen og datteren sin, som hun sier hun er separert fra, men hvor er de egentlig? Det er mange overraskende vendiger i romanen og slutten er superspennede.

Som sagt, jeg ble helt fasinert av denne historien. Språket er godt, det er lett å lese og for de som er opptatt av gamle filmklassikere er det mange referanser til disse i teksten – noe som jeg synes er en bonus! Det er jo påske nå, så hva med denne? Jeg anbefaler den! Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Andre som har skrevet om boken er Beate og Åslaug

 

Publisert i bøker

Little women

Labbens lesesirkel på Goodreads har utfordret sine deltakere til å lese Little women av Louisa May Alcott. Jeg kastet meg på for denne boken har jeg hørt om, hatt i kikkerten og tenkt at den skal jeg snart lese, men så er det så mye annet jeg gjerne skulle lest…. Som det står skrevet: For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet. ( Forkynneren 12:12)

Nå er det ikke lesingen akkurat som gjør meg trett så derfor var det flott å få denne sjansen og nå har jeg lest, ledd og snufset over disse herlige jentene som Alcott skriver så levende om. Boken handler om jentene i March- familien; Meg den eldste og deretter, Jo, Beth og Amy. De er svært forskjellige og tydelige karakterer. Meg den huslige, Jo opprøreren, Beth den engstelige og Amy den kunstneriske. Aclott beskriver hjemmet til familien som varmt og innkluderende, men med tydelige normer for hva som er rett og galt. Familien har vært velstående, men har mistet pengene og nå må alle bidra på hver sin måte til husholdningen. De har velstående venner og denne posisjonen gjør det vanskelig for dem – og særlig for Meg og Amy å forholde seg til at de ikke kan kjøpe kjoler, blonder og andre nødvendigheter som trengs for å se presentabel ut. Jo vil skrive, hun sitter på loftet og skriver dikt, eventyr og skuespill som søstrene oppfører med stor innlevelse. Faren oppmunterer henne til å skrive – skrive ut i fra sitt hjerte og ikke bare for å tjene penger. Foreldrene er nøye med å forklare dem at det viktigste er ikke å bli gift, men å gjøre det beste ut av sine talenter og gaver. I nabohuset bor Mr Laurence og hans barnebarn Laurie. Jo blir kjent med dem og Laurie eller Theodore/Teddy blir som et nytt medlem i hjemmet til familien March.

Vi følger jentene og Laurie gjennom flere år og jeg som leser ønsker at dette bare skal fortsette og fortsette. I år er det 150 år siden boka kom ut første gang og fortsatt kan den leses som en oppmuntring til alle jenter som trenger en liten stå-på-hilsen. Jeg bestilt boka til ventre på bildet på biblioteket, men ble for utålmodig og kjøpte en nydelig utgave av Penguin Classics. I boka fra biblioteket er derimot de to påfølgende historiene Little Men og Jo´s boys, så jeg fortsetter i Alcott sin verden en stund til…

Publisert i bøker

Begge deler

Det er forfatteren Ali Smith som har skrevet denne boken om maleren Francesco del Cossa som levde på 1400-tallet og om den unge jenta George som lever i våre dager. Hva har de med hverandre å gjøre? Boken begynner med en person som gjennom en slags virvelvind kommer gjennom tiden til vår tid. Det er Francesco del Cossa som kommer for å se bildet sitt på nasjonalgalleriet. Gjennom glimt får vi kjennskap til hans eller er det hennes liv(?). Ali Smith skriver at Francesco er en jente som faren kler ut slik at hun kan utvikle seg som maler. Hun lever som jente helt til moren dør, men faren som er steinarbeider vil gi henne et yrke som hun kan leve av og hun bandasjerer seg slik at hun skal se ut som en gutt. Hun blir lærling hos den store Cosimo Tura og får etterhvert arbeide med freskene til den store villaen/palasset Palazzo Schifanoia. På nasjonalgalleriet får hun øye på George som sitter og betrakter bildet hennes og hun følger etter henne. Hun forundrer seg over at hun sitter og ser ned i et «vindu» som viser bilder.

George/Georgia har nettopp mistet sin mor og sørger dypt og inderlig over henne. Broren Henry er yngre, men sliter også, faren har fordypet seg i alkoholen slik at han slipper å føle noe som helst. George må hver uke gå til mrs Rock for å snakke om sine følelser, hvordan hun har det, men det skjer ikke så mye mellom dem. Moren til George var svært begeistret for Francesco del Cossa og bestemmer seg for å ta med George og broren til Italia for å se på maleriene. Det er det siste de gjør sammen før moren dør seinere på året. George vil fortsette morens vaner, hun danser litt omkring hver dag og hun går på museet for å se på bildet av denne maleren som moren var så begeistret for. Men kan man bringe et annet menneske tilbake ved å gå inn i denne personens vaner? Sorg markerer seg på så forskjellige måter og veien til aksept kan være kronglete.

Dette er en interessant roman. Jeg ble så nysgjerrig på hvem maleren Francesco var og jeg ble så beveget av Georges sorg og hennes veier ut av den knugende sorgen. Ali Smith er en god forfatter som viser overraskende sider ved samfunn og menneskeliv. Jeg kan bare anbefale denne boka og andre hun har skrevet. De finnes på biblioteket, ta turen innom – det skal jeg gjøre!

Publisert i bøker, bildebøker

Tre bildebøker som fanget oppmerksomheten

Jeg begynte et lite prosjekt i januar med å lese bildebøker som kom ut i 2016. Det var så interessant at jeg fortsetter med bildebøker som kom ut i 2017 og for ikke å komme i bakleksa har jeg så smått begynt å orientere meg. Jeg ser bare på norske bildebøker som har fått støtte fra Kulturfondet og som er rettet inn mot barn i barnehagealder. Det har ikke kommet så mange av årets bildebøker til biblioteket, men av de som har kommet er det særlig tre som jeg har lyst til å vise fram:

Dagen utanfor er det Stina Langlo Ørdal som står bak med både tekst og illustrasjon. Jeg er virkelig fan av Stina Ørdal, hun klarer med få virkemidler å få fram følelser vi kan kjenne oss igjen i og hun har barnets undrende og fordomsfrie blikk på det som skjer. Dagen utanfor handler om døden, om begravelse og livet som strømmer forbi. Utenfor er alt som det var i går, men inne i huset er det sorgen som rår. Jon ser og observerer, reflekterer over at alt utenfor er helt som vanlig. De skal begrave farfar. Jon ser en død humle, han lurer på om humlene savner humla slik han og faren savner farfar. Korleis kan ein trøyste ein som nett har mista far sin? tenker Jon. Han finner en liten eske til humla og legger den ned i. Ved graven kaster han esken ned til farfar sin kiste, nå kan farfar ha selskap av humla.

En fin ettertenksom bok om døden. Illustrasjonene er enkle og fargene understreker budskapet i teksten. Grått inne, farger utenfor.

Barnebokkritikk har en lengre omtale av boken og det er forlaget Skald som utgir boka.

 

Ingvild Boberg & Helene Brox: Tre er en for mye. Gyldendal

Hunden Sort og damen Blå bor i samme hus. De har det fint sammen, synes Sort. En dag kommer det brev til Blå, men det lukter postmann og Sort river det i stykker. Likevel kommer Rød på døren og flytter inn til Blå. Sort må sove i hundehuset som er altfor lite. Han må gjøre noe! Sjalusi er skumle greier og illustrasjonene får fram de desperate handlingene som ofte følger med sjalusien.  Illustrasjoene er store, med kraftige farger. De spiller flott sammen med teksten og forteller det teksten ikke eksplisitt sier. Dette gir et  fint utgangspunkt for samtale om føleleser; både sjalusi og hva man kan gjøre hvis man er sjalu. – det hunde Sort gjør er ikke akkurat til etterfølgelse, men har noen kjent på sjalusi så ….

Både forfatteren Ingvild Boberg  og illustratør Helene Brox er debutanter.

Elisabeth Moseng: Herr Hansen får besøk. Mangschou

Herr Hansen oppdager at det er en elefant i hagen hans. Nabogutten Alfred forteller at den heter Gift som betyr gave, men herr Hansen er ikke interessert i elefanter, ikke liker han barn heller. Han prøver å dytte vekk elefanten, men det er ikke så enkelt. Han prøver å skremme den vekk med gressklipperen, men Gift løfter bare på beina slik at han får klippet over alt. Gift hjelper herr Hansen og Alfred med å plukke epler, noen tyver sniker seg inn i hagen, men det skulle de ikke ha gjort! Naboene kommer og hilser på, alle vil snakke med Gift. Herr Hansen undrer seg og begynner nesten å like det, men han sier ingen ting. Herr Hansen oppdager lysten til å gjøre noe for andre og baker en kake av eplene, men når han kommer ut igjen er Gift borte. Alfred og herr Hansen sitter igjen i hagen,  spiser kake og snakker om Gift. Fin fyr sier herr Hansen.

Vi trenger alle venner og noen ganger må vi innse at vi tar feil av folk og situasjoner. Illustrasjonene er store, detaljrike og gir mye å se på mens teksten gir rammeverket som vi kan prate videre rundt. Elisabeth Moseng er en erfaren illustratør og når hun har hånd om både tekst og bilde blir det bra, en liten perle av en bok.

Bildebøker er fasinerende å lese, særlig når både tekst og bilde spiller sammen og viser de dagligdagse hendingene eller stiller oss overfor de store livsspørsmålene. De er ofte gode hjelpere til samtale, undring og ny forståelse og gir både tekstlig og visuell opplevelse. Man er aldri for gammel til å lese en bildebok – bare som en liten påminning…

 

Publisert i bøker

Papirfly

Papirfly er Liv Gulbrandsens første ungdomsbok, men de som kjenner henne igjen fra arbeidet med Leser søker bok, diverse Standups og sprelske gjenfortellinger av bl.a. Folk & røvere i Kardemomme by vil lett kjenne igjen både stil og stemme.

June, 14 år er hovedpersonen som vi blir kjent med gjennom brevskrivingen hun bedriver i tiden etter at faren hennes er død. Hun skriver til damen som overraskende dukker opp i farens begravelse og erklærer at de hadde «tre stormende erotiske uker sist sommer», hun skriver til moren sin som hun er litt på kant med, hun skriver til politiet, til senterlederen på Tveitasenteret og hun skriver til psykologen Roy som hun må gå til for å bearbeide sorgen. Det er morsomt, faktisk veldig morsomt, men også sårt, vondt og vanskelig å være June. Forfatteren klarer å skape en jente som lengter etter faren sin, som er impulsiv, handler lenge før hun har tenkt på å tenke og blir superoverrasket når ting skjer. Dette er en liten bok, lett å lese, men ikke så lett å glemme. Likevel har jeg lyst til å lese den en gang til og le veldig høyt når handlingen er som villest, for nå vet jeg at det går fint med June.

Publisert i bøker

Hagen for små begynnelser

Noen ganger må jeg ha en bok som yter null motstand. Forsiden på boken forteller meg at her har jeg noe lett, forutsigbart foran meg og jeg vil antakelig kose meg med boka. I disse vårlige tider er det kjekt å lese en bok der det blir dyrket blomster og grønnsaker, men makan til hurtigvekst og strålende resultater har jeg aldri vært borti. Jaja, mer om dette senere. Abbi Waxman er forfatteren bak boken Hagen for små begynnelser og denne forfatteren er et nytt bekjennskap. Boka handler om den unge enken Lili, de to barna hennes og søsteren Rachel som bor i Los Angeles. Lilis mann Dan ble drept i en bilulykke rett foran huset deres for tre år siden. Lili er vill av sorg og blir lagt inn på psykiatrisk sykehus. Søsteren stepper inn og passer, barn, hund og hus og er en reell støtte for Lili også når hun vender tilbake og skal stable livet på beina igjen. Lili jobber som lærebokillustratør i et forlag som sliter litt. Forlaget får et nytt oppdrag om å illustrere bøker om planter for barn, blant annet om grønnsaker og dyrking av disse. Sjefen til Lili sender henne på kurs for å få et innblikk i dette og hun tar med seg barn og søster hver lørdag i seks uker for å lære mest mulig om faget. De kommer til den botaniske hagen og der treffer de Edward, kursleder og de andre som skal delta på kurset. Det er en sammensatt gruppe, hver med sin historie som vi får små glimt av gjennom romanen. Mellom hvert «fortellingskapittel» er det en kort side om hvordan man dyrker f.eks. gulerøtter, agurk, salat, squash osv. Som nevnt er det utrolig hvor raskt alt gror i LA, men hvem vet… jeg har aldri prøvd å dyrke noe som helst i LA, USA så….?

Det er lett og ledig, koselig lesing – kan kanskje bli i letteste laget for noen. Boken har en lapp på forsiden som sier: For alle som elsker Blomstenes hemmelige språk, tja, jaja … i ettertid synes jeg faktisk at Blomstenes hemmelige språk var mer magisk enn denne, men det er klanskje fordi den har blitt en snakkis i enkelte miljø? Hagen for små begynnelser har nok ikke det samme potensialet i seg, men jeg som skulle hvile hodet hadde det helt fint og koste meg med denne boka. Passer til ferien, avstressing eller faktisk nå, hvis du skal ut og grave i plantekassene.

 

Publisert i bøker

Um sakne springe blome

Denne diktsamlingen er på kortlista til Bokbloggerprisen og skulle samleses i april. Livet tok overhånd i slutten av den måneden så dermed ble det  for sent for samlesingen, men her er nå mitt innlegg anyway.
Jeg leser dikt med glede, jeg synes dikt er en viktig kunstform og det er av og til nødvendig å ta seg tid til å la diktet, diktene, diktsamlingen synke og ta dem igjen, lese flere ganger og i forskjellige sammenhenger. Det er kunstneren Cathrine Blaavinge Bjørnevog som debuterer med denne diktsamlingen og i et intervju med avisa Framtida forklarer hun hvordan boka kom til. Diktsamlingen er også omtalt i Littkritikk og tilsammen gir disse artiklene meg en bedre bakgrunn til å forstå hva boka handler om og hvorfor Bjørnevog har valgt å lage seg sitt eget språk. Jeg har brukt ganske mye energi til å hisse meg opp over forfattere som skaper utilgjengelig språk og tematikk som er så introvert at det er bare den aller innerste sirkel som aner hva saken handler om. Jeg har derfor brukt en del tid på å irritere meg over denne diktsamlingen, men når jeg leser at også forfatteren måtte lage seg en ordliste for å holde orden på hva ordene betyr får jeg a) lyst til å le høyt og b) spørre meg selv og gjerne andre om hvorfor hun ikke la ved ordlista bak i boka? I bokblogglandia har denne boka enten blitt hyllet eller gitt opp. Jeg har vært nær ved å gi opp, men det fortjener den tross alt ikke for bakom det lett utilgjengelige språket aner jeg en vilje til å fortelle om savn og smerte, vanskelige valg og et mørke som gir lite håp om lys, men et lite lys er det:

o so tog ho dinn vetle handi i si o sagde aut sone at alst ske bi bra
jau sjå alst ske bi bra onge mi sagde ho aut sone
o auga hin opna se o stogga se i hinna auge
o ho tanka fór at um bølgja ve varme sku no alst bi bra
fyrr inkje sku dei fryse meir o inkje sku dei bi kuldebrotne
o inkje sku blotband brytast
o bølgja ve so varm
so lest dei gjenge aut der
te verda vea se ur atter ein gong
o byrjinga va dinne havsborgen
o fre dinna borg sku myrker attfødast
kvit

Det er en kvinne som forteller om kjærlighet, savn, barn som blir født, blir borte, men først og fremst er det kjærligheten til mannen som er drivkraften i denne samlingen. Bjørnevog bruker eventyrene Kvitebjørn kong Valemon og Østen for sol og vesten for måne  for å beskrive relasjonen kvinnen har til sin elskede. Hun får ikke se ham, han kommer til henne om natten. Hun trosser forbudet og blir straffet for dette. Hun får barn, barna blir tatt fra henne eller hun ofrer dem (litt uklart dette). Det er heftig lengsel etter lys, frihet fra sorg og håp om gjengjeldt kjærlighet (?)

All litteratur er ikke for alle. Denne boka var ikke for meg. Jeg får heller sette meg på en stein i skogen og synge en liten vårvise.

 

Publisert i bøker

Nathalie

Etter å ha lest David Foenkinos: Charlotte og blitt gjort oppmerksom på at en annen bok av ham er oversatt til norsk, var det ikke lange veien til biblioteket for å få tak i den lille romanen Nathalie. Denne romanen er på bare 159 sider, men klarer gjennom disse å vise en helt annen side av Foenkinos forfatterskap. Nathalie er gift med Francois, de er det perfekte par og de nyter å være sammen. Når Francois dør i en trafikkulykke går Nathalie i dekning. Hun jobber i et svensk firma med kontor i Paris, men et liv uten Francois er ikke noe liv og hun er sykmeldt lenge. Familien er bekymret for henne og prøver å finne løsninger for å få henne til å gå videre i livet, men det hun selv som tilslutt bestemmer seg for å gå tilbake til jobben. Sjefen hennes er forelsket i henne og prøver å få litt mer enn faglig oppmerksomhet, dette er totalt mislykket og Nathalie lurer på om hun må finne en annen jobb. I firmaet har de en svensk arbeidstaker, Markus. Han er klossete, sjenert og innadvendt og kler seg ikke særlig elegant eller smart. En dag kommer han inn på kontoret til Nathalie som er sjefen hans med sak nummer 114, plutselig kaster hun seg over ham og kysser ham. Han blir helt perpleks og Nathalie vil helst late som om dette ikke har skjedd i det hele tatt. Markus derimot forlanger å få vite hvorfor hun gjorde dette og Nathalie går med på å spise middag med ham. Markus overrasker Nathalie, han sier det forunderligste ting:

«Er du nostalgisk?»
«Nei, jeg tror ikke det»
«Det er temmelig sjeldent for en Nathalie»
«Jasså?»
«Ja, Nathalier har en klar tilbøyelighet til å være nostalgiske»
Hun smilte igjen. Hun var ikke vant til det lenger. Men denne mannen sa ofte ting som gjorde henne forfjamset. Det var aldri godt å vite hva han kom til å si. Hun tenkte at ordene var i hjernen hans omtrent som lottokuler før de triller ut. Hadde han andre teorier om henne?

Det oppstår et forsiktig vennskap mellom Markus og Nathalie. Personalet på kontoret sladrer og Nathalies sjef får vite at Nathalie sees mye sammen med Markus, dette liker han dårlig og gjør sitt for å bli kvitt Markus. Det skulle han selvsagt ikke ha gjort for Nathalie er en bestemt dame.

Dette er en bok om sorg, men og om nye muligheter. Forfatteren skriver godt og fortellingen er svært visuell, ikke rart selvsagt når Foenkinos også lager film slik som han har gjort her.

Les boka, kos deg – kommer jeg over filmen skal jeg se den, men som alltid: les boka først!

Beate har også skrevet om denne boken