Posted in bøker, lesing

Orkansesongen og stillheten

orkansesongen-og-stillheten-1Anne -Cathrine Riebnitzsky har skrevet denne romanen som på sitt noe fragmenterte vis likevel henger sammen og viser hvordan mennesker berører hverandre selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er presten Monica som er «navet» i romanen, hun er lykkelig gift med Johan som er forsker og hun har sine daglige samtaler med Gud. Monica har en venninne som heter Beate, hun er forsvarsadvokat og var lykkelig gift med Thomas. Han døde i en trafikkulykke og Beate strever med livet, jobben og en krevende mor. Hun og Thomas drev jakt med bueskyting og dette har Beate fortsatt med. Her har hun venner som kjenner henne og som er til hjelp for henne, her er Henning som driver Tigerparken og Hans som arbeider i politiet. Monica skal reise til Guatemala for å treffe Søren som hun skal vie, her møter hun også Nory som jobber på hotellet der hun bor. Nory er datter til en mektig narkobaron så når Monica ser at hun stikker av for om mulig komme seg til USA, blir Monica mistenkt for å ha noe med saken å gjøre.

I Danmark møter vi Marcus og Benjamin. Begge er involvert i narkotikasalg og de vil egentlig ut av dette systemet, men hvor lett er det når gjelden bare vokser? Marcus har bekymrede foreldre som snakket med presten før hun reiste, de mistenker Marcus for å bruke pengene de sender ham på noe helt annet enn studiene. Marcus selv er virkelig svært ureflektert i forhold til hvordan han lever. Benjamin derimot er i det samme gamet, men tenker at pengene er til kjæresten Veronica, en kunstner uten selvtillit og tro på egne evner. Det er noe vakkert i den måten forfatteren omtaler disse tre unge menneskene, det er slik at jeg skulle ønske noen satte dem på rett kjøl og ga dem håp.

Riebnitzsky skriver godt, hun lager fine portretter av personene vi treffer, men det er for mange av dem. Jeg skulle ønske hun gikk litt tettere på hver enkelt og som Tine påpekte i sin omtale: hva med reisen til Guatemala? Hvorfor er den så overfladisk beskrevet? Det er så mange tema som berøres og som jeg gjerne ville vite hvordan denne forfatteren ville behandle, men kanskje en annen gang?

Når dette er sagt må jeg si at jeg likte boka svært godt. Jeg gledet meg til hver mulighet til å lese videre – var nok litt usosial igjen, ja… Kan anbefale denne!

 

Posted in bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Posted in bøker

Jane Ashlands gradvise forsvinning

jane-ashlands-gradvise-forsvinning-1Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…

Posted in litteratur

Kruso

kruso_productimageÅ lese litteratur fra Tyskland er en heller uvant øvelse, men i høst skal Nordhordland Litterære Selskap lese tysk samtidslitteratur og i god demokratisk ånd valgte vi blant annet denne romanen av Lutz Seiler. Jeg har lest boka som e-bok og jeg må si jeg savnet papirboka da jeg var kommet et stykke ut i boka og hadde behov for å ta et steg tilbake og sjekke noe. Jaja, det handler vel om å øve seg…

Boken starter i 1989 med Edgar som er student ved universitetet i Halle. Kjæresten G har omkommet i en ulykke og selv er han på sammenbruddets rand. Han reiser til Hiddensee der han får sommerjobb i oppvasken på øyas mest kjente restaurant Klausner. Hiddensee var på denne tiden kjent som et tilfluktsted for intellektuelle og kunstnere om sommeren. Øya ligger bare fem mil fra den danske kysten, noe som førte til at mange prøvde å rømme fra DDR til vesten i dette området.

Det er et rikholdig galleri av personligheter som er ansatt på restauranten og de blir alle omtalt som besetningen, altså som på en båt. Edgar eller Ed som han blir omtalt vandrer ned til stranden og der finner han kadaveret av en rev som han legger i en hule og denne døde reven blir hans samtalepartner. Det er vennskapet med den karismatiske Alexander Krusowitsch eller Kruso som er hoveddrivkraften i romanen. Kruso fører Ed inn i en verden av ritualer, fester og ikke minst tanker om frihet og omsorg for «de skipbrudne». Kruso opplevde at hans elskede storesøster Sonja forsvant, de var på stranden og hun ba ham sitte og vente på henne – hun kom aldri tilbake. Når sommersesongen på Klausner går mot slutten er det flere i besetningen som blir borte, vi vet ikke om de har flyktet eller bare reist vekk, men hele etablissementet bryter langsomt sammen og forholdet mellom Ed og Kruso avspeiler dette.

Da jeg begynte å lese romanen så jeg handlingen for meg som en svart/hvit film. Jeg tror det kom av beskrivelsen av hvordan Ed kommer i land og går langs stranden før han næremest blir halt ombord i Klausner, som ga meg denne følelsen. Det er i det hele tatt en heller surrealistisk fortelling, men takket være litt googling og en kraftig epilog blir romanen på en måte forståelig som et historisk dokument og gir et innblikk i mennesker i randsonen av et overvåkingssamfunn. Får jeg lyst til å lese mer av Lutz Seiler? Absolutt, men da skal det være på papirbok!

Posted in bøker, lesing, litteratur

Sammen

P1040543Da del en av ferien var over kom jeg hjem til denne boka av Andy Jones og kastet meg over den. Sammen er debutromanen hans og den er faktisk slik at jeg skulle ønske han hadde flere manus på lager så vi kunne få litt mer av samme slaget fort. Mens jeg leste boka dukket minner av andre romaner opp i hodet mitt, litt av Nick Hornby og  litt av David Klass, forfattere som på sitt beste har gitt meg strålende, lengevarende godfølelse.

Sammen er romanen om Fisher og Ivy som treffer hverandre, blir forelsket og Ivy blir gravid i løpet av svært kort tid. De vet ingenting om hverandre, om hverandres familier eller andre forhold som man gjerne gjør før man etablerer et liv sammen. Fisher som er fortelleren i boka er den som formidler fasinasjonen de føler, usikkerheten og samtidig den berusende følelsen det er å være forelsket og totalt oppslukt av den nye kjærligheten. De reiser til foreldrene for å presentere den utkårede for dem, men prøver i det lengste å holde skjult at Ivy er gravid. Fisher føler seg litt «lurt» fordi Ivy fikk ham til å tro at noen graviditet ville det ikke bli snakk om, men dette oppklares etterhvert. Utfordringen blir å fortsette å være sammen, bli kjent med hverandre og gi hverandre nok rom.

Bestekammeraten til Fisher, El har Huntingtons sykdom han bor sammen med Phil og Fisher besøker dem hver uke slik at Phil kan få litt avlasting. Sykdommen til El er langt framskredet og han vil selv bestemme hvor lenge han skal leve. Både Fisher og andre som kommer inn i dette vennskapet sliter med å forholde seg til dette, men samtidig ser de hvor dårlig El blir for hver uke som går.

Det viser seg at Ivy skal ha tvillinger og dette gir framtiden helt nye dimensjoner. Jeg lå på stranden da jeg leste det avsnittet og jeg lo høyt – og det er slike partier der forfatteren klarer å beskrive desperasjonen, gleden, angsten og pappahormonene som tar av, som gjør at boken er en morsom opplevelse å lese. Forfatteren tar også opp andre tema som gjør at det er mer ved boka enn bare en god latter. Jeg har nevnt El og hans skjebne, men det er også andre sider som gjør boka til mer enn en lettlest sommerroman. Boka har mye humor, beskriver personene slik at du kan se dem for deg – kanskje boka blir film en dag? Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne!

Rose-Marie har skrevet om boka og det har også Beathe

 

 

Posted in bøker

Historien om huset ved havet

Huset ved havetDenne boken fikk jeg tilsendt av Silke forlag og selv om man ikke skal dømme en bok etter omslaget, fikk jeg umiddelbart en feelgood følelse av bare å se på den. Jeg tok ikke feil! Romanen er skrevet av debutanten Elisabeth Gifford og den forteller historien om Ruth og Michael som kjøper et hus på Harris for å gjøre det om til et gjestehus. Under renoveringen oppdager de at det ligger et skjelett av et lite barn med sammenvokste føtter under gulvplankene i gangen. Når de begynner å lete i historien til huset finner de ut at dette var presteboligen og her bodde presten Alexander Ferguson i 1860. Han var svært opptatt av historiene og mytene om selkiene. Dette ble ikke godt mottatt i vitenskaplige kretser, men det hindret ham likevel ikke i å skrive om dem sammen med en annen historiker. Alexander Ferguson har en hushjelp, Moira som kommer fra Uist. Hun og familien hennes ble fordrevet fra øya til Harris hvor de måtte bo i en hytte under ekstremt dårlige forhold. Moira er og en av fortellerne i boka, hun elsker presten, men «kjenner sin plass». Presten lærer henne å lese og skrive, noe som var uvanlig på den tiden. Moira er et jordnært og hjertevarmt menneske og selv om hun føler seg til sidesatt av frøken Katriona sitt inntog i prestens liv så er han og hans vel det viktigste av alt.

Ruths mor tok sitt eget liv da hun var ni -ti år, hun ble plassert i flere fosterhjem og til slutt på barnehjem. Opplevelsene fra oppveksten har fått henne til å føle seg mindre verdt, hun har angstanfall og flere mennesker rundt henne oppfordrer henne til å søke hjelp. Ruth blir bare mer rasende og fortvilet av dette. Når hun oppdager at hun er gravid blir hun redd for at hun vil forlate sitt barn på samme måte som moren hennes gjorde. Moren til Ruth kom fra en av øyene i nærheten av Harris og hun håper å finne noen av slektningene sine her. Hun kommer i kontakt med en slektsforsker, men med alle sine problemer nøler hun med å følge sporene som slektsforskeren viser henne.

Romanen veksler mellom Ruths historie og Alexander Ferguson og hans liv. Begge historiene er interessante og forfatteren klarer å knytte de fint sammen. Miljøet er beskrevet slik at jeg får lyst til å reise til Skottland straks og med en gang. Jeg må si jeg håper Elisabeth Gifford finner flere historiske tema å skrive om, denne boka kan bare anbefales.

 

Posted in bøker, lesing, litteratur

En mann ved navn Ove

OveEtter å ha stått på venteliste en god stund var det endelig min tur til å lese denne boken av Fredrik Backman.  Den har blitt sammenlignet med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Jeg har lest Hundreåringen men jeg husker altså ingenting fra den, den kan ikke ha gjort særlig inntrykk og når det har gått litt tid er jeg redd for at jeg heller ikke kommer til å huske så mye av En mann ved navn Ove heller. Det gjør imidlertid ingenting, for mens jeg leste om den 59 år gamle, sint og triste Ove så hadde jeg en herlig stund. Dette er feelgood, lett og ledig til en ettermiddag eller to, ikke så mye å irritere seg over og en god del å flire av.

Ove vil dø, hans elskede Sonja døde for et halvt år siden, han har blitt arbeidsledig og den daglige inspeksjonen i boligomrettslaget gir ham ikke noen særlige gleder, men irritere seg kan man jo alltids og folk som ikke holder seg til reglene er en stadig kilde til raseriutbrudd. Han gjør grundige forberedelser til selvmordet, men så blir han forstyrret av noen nye naboer som ødelegger postkassen hans. Det er Parvaneh fra Iran og hennes svenske ektemann Patrick, med to barn og det tredje på vei som flytter inn og som ved tålmodig vennskap gir Ove en ny mening med livet. Ove har lært gjennom hardt arbeid hvordan ting skal være og de som ikke ser tingene på samme måte som han er komplete idioter. De som for eksempel kjører noe annet enn Saab eller Volvo har problemer nok, bare vent. Vi får gjennom tilbakeblikk kjennskap til Oves oppvekst, hvordan han ble kjent med Sonja og samlivet med henne. Det er tydelig at Sonja var Oves redning fra et liv uten glede og når hun ikke lever lenger er det heller ingen grunn for ham til å leve. Det er her den kloke Parvaneh kommer inn og har stadige spørsmål og behov for hjelp. Ove knurrer, men skjønner at skal ting bli gjort så må han trå til. Etterhvert som fortellingen skrider fram så er det mange ting som Ove må trå til med. Dette gjør at selv om han fortsatt knurrer og banner så får livet nye dimensjoner både ved tilfeldige møter og minner fra den gang Sonja levde og hennes måte å se livet og menneskene på. Det er en fortelling om nødvendigheten av å bety noe for noen, ikke stor litteratur dette, men kjekk å lese, absolutt!

Posted in bøker, lesing, litteratur

Reisen til Bella Coola

reisen til bellacoolaEn utvandrerroman, eller skal vi si Folket på Innhaug møter Ellis island- tårenes øy møter Amtmandens døtre? Kari Nygaard er forfatteren av denne boken og dette er hennes debut. Romanen er lettlest, undeholdende, men jeg har samtidig en følelse av at dette har jeg lest før. Boken åpner med at romanens hovedperson Ingrid står ved rekka på Amerikabåten fra Liverpool på vei mot Amerika. Hun er gift med Esten og i tilbakeblikk får vi kjennskap til forhistorien deres. De bodde på gården til foreldrene til Esten, de mister sitt eneste barn og sorgen og trangen til egen jord driver først og fremst Ingrid til å ønske seg vekk. Hun overtaler Esten til å snakke med foreldrene om å utvandre og etter hvert blir det slik. På samme båt er også Andreas, prestesønn fra Stavanger, mislykket student og tynget av sorg over brorens selvmord. Andreas hadde et svært nært og kjærlig forhold til broren, som studerte teologi. Andreas oppdager at broren er homofil og på den tiden var dette uhørt og måtte for all del holdes skjult. Broren klarer ikke belastningen og begår selvmord, nok en tabuhandling og da faren nekter å begrave sin egen sønn på vanlig måte, bryter Andreas med ham og bestemmer seg ganske spontant for å utvandre.

På overfarten blir  Esten slått ut av sjøsyke og ligger i kahytten under hele overfarten, mens Ingrid nyter sjøluften og etterhvert Andreas´ selskap. Vi veksler mellom historien om Ingrid og Andreas og det er et greit, men litt oppbrukt grep for vi vet jo at de må møtes og det ligger i romanens konsept at det må bli noe mer mellom dem. Det er tydelig at forfatteren kan sin historie, for det er flere relevante referanser til samtiden og aktuelle hendelser. Det er kanskje her at jeg synes romanen er på sitt mest interessante, for det er Ingrid sitt inderlige ønske om å få bruke evnene sine og den motstand det skaper, som gir en viss spenning. Jeg drev en slags parallell-lesing av denne boken og biografien om Camilla Collett av Torill Steinfeldt og tankegodset som Nygaard referer er lett gjenkjennelig i en noe lettere innpakning.

Jeg kan ikke si at dette er en stor roman, men hyggelig og grei lesing, det er det.