Bentebing's Weblog

Denne siden er en presentasjon av noen bildebøker utgitt i 2016.

 

 Bjørn F. Rørvik / Per Dybvig: Vaffelfisken. Cappelen Damm.

Dette er tolvte boka om Reven og Grisungen. Reven har vært på biblioteket og lånt en bok om fisker og Grisungen spør hva slags fisk Reven ser på. Han ser på en Vaffelfisk med følgende forkorting under V:G:M:S: som betyr Veldig God Med Syltetøy. Grisungen kan ikke lese, men gjør så godt han kan. Det er mange fisker i boka bl.a. Gurglefisk, Busemort, Dobbeltflabb (I.N.S. – ikke noe særlig) , Potetflabb (U.V.P.P. usedvanlig vond på pizza) Det er mange dyr i boken og Reven finner også et sjødyr Bartenøkk (D.S. dypets skrekk + S.D. spiser deg) De går for å fiske Vaffelfisk som er en ferskvannsfisk og kan bli tre kilo. De finner fiskeutstyr , bl.a. spagetti bolognese og syltetøy. De må vente lenge på napp. Dåsemiklene kommer og har med seg en pappeske som de bruker til båt. Etter litt om og men får Reven og Grisungen låne denne og da blir det fart på fiskingen.

 

 

 

Irene Marienborg: Vi må rydde! sier Nora

En ny bok i serien om Nora. Dette er digg for små barn! Enkel tekst, illustrasjonene følger teksten og de ulike temaene har et humoristisk tilsnitt. Lett å kjenne seg igjen!

 

 

Ingeborg Eliassen / Åshild Irgens : Snarveien. Cappelen Damm

Bestefar skal følge Maya til barnehagen. Han er kommet med nattoget og må sove litt først, så mamma og Maya må være stille. De leker at de ikke kan snakke noe illustrasjonene understreker. Mamma må gå og bestefar og Maya begir seg på vei. Maya kan veien, det kan bestefar og, men det er Maya som bestemmer og denne veien går forbi en katt, dyrebutikken, over en bro, bortom et tre der det ligger en død fugl som må begraves og synges over, forbi en hage med bær og epler, bortom hesten, et stopp ved kiosken og så kommer de til barnehagen. Et kart bak i boka viser veien de har gått og kanskje kan de som leser finne flere veier de kunne ha tatt – til og med en raskere?

Illustrasjonene følger teksten trofast, men har noen humoristiske innslag.

 

Kaia Dahle Nyhus: Hun som kalles søster. Cappelen Damm

Lillesøster aner at det bor en storesøster i huset. Døra til storesøsters rom er alltid lukket, hun er nesten aldri å se og når hun dukker opp er hun veldig sur. Lillesøster som er fortelleren vet ingenting om storesøster, ikke pusser de tennene sammen og når hun er på badet bruker hun veldig lang tid. Lillesøster vet hvordan søstre skal være, men hun som bor sammen med dem er ikke sånn. Storesøster vil ingenting og lillesøster ønsker hun hadde en annen søster. Storsøster skal passe lillesøster, meget motvillig. De ser litt på film sammen, men så gidder ikke storesøster mer og går på rommet. Lillesøster venter, til slutt banker hun på døra , så lukker hun opp døra, men det skulle hun ikke gjort!

Alle som har hatt søsken enten de har vært de store i søskenflokken eller de små vil kjenne seg igjen her. Kaia Dahle Nyhus har tatt begge parter fint på kornet og gitt dem hver sin stemme selv om det her er lillesøster som forteller. Illustrasjonene er enkle og ekspressive og den avdempede fargebruken får uttrykket til personene bedre fram. Teksten er skrevet med hånd, men likevel lett å lese.

Illustrasjon: Både ill, omslag og design er laget av forfatteren

 

Danilele Evelin Alves/ Line Halsnes: Inni mamma. Figenschou forlag.

Bildebok for barn i alderen 4 – 10 år, forfatteren har forsket på barns psykiske helse og ut i fra møte med usigelig triste og slitne barn skrev hun denne boka. Inne i mamma bor det en trist dame og da er mamma så forferdelig trist. Inne i mamma bor det en sint dame, da er det best å gjemme seg. Inne i mamma bor det en glad dame, da er alt kjempegøy og flott, helt til den triste damen kommer og tar over. Dette er en bok om å bo sammen med en mamma med store humørsvingninger. Det er vanskelig og det skaper utrygghet for barnet. Vi får ikke vite om hovedpersonen er jente eller gutt, men det er gjort med hensikt. Det er laget to hjelpehefter til boka ett til foreldre og et til fagpersoner. Fin snakkebok, men pga tema vanskelig å bruke i eventyrstund/samlingsstund.

 

 

Trude Tjensvold: Bo flyttar ut. Samlaget

Bo og mor bor sammen, mor lager mat som Bo liker og han får av og til sove i sengen hennes. En dag når Bo våkner er Viktor kommet, han skal bo hos dem sier mor. Nå lager mor mat som Viktor liker og han får sove i senga hennes, ikke Bo. Bo og Viktor krangler og mor jager dem ut for å få frisk luft. Viktor vil leke gjemsel, han skal finne Bo for han har verdens beste nese. Bo springer av sted, han vil ikke bo hjemme lenger. Han møter anda og får tilbud om å bo hos henne, men der er det for vått. Så løper han til muldvarpen, men der er det for trangt og så løper han til ulven, men der er det for skummelt. Bo rømmer fra ulven, men blir tatt i et steinras – heldigvis har Viktor verdens beste nese og Bo blir funnet. Viktor og Bo blir venner, men av og til krangler de og da jager mor dem ut i frisk luft.

Boka er fin å snakke om når det gjelder sjalusi, ut i verden og hjem igjen, man kan være venner og likevel krangle litt.

Illustrasjonene er store og klare i en enkel naivistisk form. På oppslagene har Tjensvold moret seg med å lage referanser til andre bildebøker og kjente eventyr. Dette inviterer til lete og finne aktivitet når boka leses til en liten gruppe barn. Boka er på nynorsk, hurra!

Ingvill Solberg/ ill Jill Moursund: Kråkeslottet

Selma og Emma går i barnehagen, de leker sammen hver dag. I dag skal Selma få være med Emma hjem og det er spennende for Emma finner på så mye, til og med ting som ikke er lov. Emma bor i huset alle kaller et kråkeslott og Selma synes det er litt skummelt. Huset er stort og det knirker og krafser bak veggene og i trappene. Selma synes huset snakker til henne : bare vent… Emma vil at hun skal overnatte og selv om Selma finner på unnskyldninger så blir det overnatting, men blir det mulig å sove?

llustrasjonene setter setmningen i boka, mørkt og dystert. En trapp med anegalleri som kan skremme vettet av hvem som helst og Emma sine fantastiske fortellinger. Joda, her kan man bli litt skvetten. Boka passer fint for en gruppe barn som kjenner hverandre godt og som ler av spøkelser.

 

 

 

Njord Svendsen og Akin Düzakin: Bomulv

Bomulv er en hvit ulv, en ulv som ser ut og føler seg annerledes enn andre ulver. Flokken hans er den siste og med dem dør de ut. Bomulv blir mobbet av Storkjeften og går for å finne en venn. Han finner sauen Stig som også er litt anderledes enn andre sauer. Bomulv lærer at man ikke skal spise vennene sine eller slektningene deres, selv om man kan ha fryktelig god lyst på dem. Stig sier han har sett en ulveflokk og de går på leting etter dem. De går seg bort i tåka og Bomulv redder Stig fra å falle ned fra et stup. De møter ulveflokken og Bomulv må være modig å redde Stig fra ulvene. De anerkjenner motet hans og han får med seg en bit skinn tilbake til flokken sin.

Dette er en hyllest til å være modig, tørre å gå sine egne veier og samtidig ha omsorg for vennene sine. Illustrasjonene er myke, litt diffuse farger, lett gjenkjennelig Duzakin-stil. Her finner vi et fly, båt på fjorden og menneskelig aktivitet, men det er Bomulv og Stig som hovedpersoner og i fokus gjennom hele fortellingen. Her er det mye å snakke om både tematisk og i bildene.

 

Bjørn T. Bøe: Det er ein elefant i barnehagen

Livet i barnehagen kan være mangfoldig og det finnes flere bildebøker som illustrerer dette. Det er nok flere førskolelærere og assistenter som har angret dypt på utsagn de har kommet med og som har ført til uendelige spekulasjoner fra barna sin side.

Dette er fortellingen om Maren som hører at førskolelærer Bernt sier: Her ser det ut som om det har vore ein elefant på ferde! Er det en elefant i barnehagen??? Maren setter i gang med letingen og insisterer på at det er en elefant i barnehagen. Hun får tilslutt alle med på å lete etter elefanten, men han er tydeligvis veldig god til å gjemme seg og de finner han ikke. Maren derimot er heeeelt sikker på at det er en elefant i barnehagen og vi som lesere bør se godt etter på illustrasjonene for er det ikke…

Illustrasjonen inviterer til lete og finne, det er enkle steker og klare farger. Dette er frydefull lesing for store og små. Jeg tipper at denne boka kan bli en hit både i samlingsstunden i barnehagen og i eventyrstunden på biblioteket.

 

 

Ida Larmo: Putekrigen

Ida har en kosepute som lukter deilig, synes hun. Mamma derimot vil helst kaste puta, men det vil ikke Ida høre noe om. Mamma insisterer på å vaske puta og før Ida får sukk for seg er puta i vaskemaskinen. Så må puta tørke og den er ikke tørr før Ida må legge seg. Ida sniker seg ut for å hente puta, men det blir det rabalder av.

Illustrasjonene er blandingsteknikk. Collagene er stoff og trådbiter limt på illustrasjonen. Dette gir gjenkjennelse og inviterer til å lete etter ting vi kjenner fra dagliglivet. Teksten er ikke veldig spennende, men illustrasjonene er fulle av liv og åpner for meddiktning. Helt bak i boka er det et lynkurs i dunknekking – hvorfor dette er med er ubegripelig for meg…

 

 

Signe Torp: Heiboka

En liten bok på rim om å bryte ut av tausheten og våge å si hei. Illustrasjonene er viktigst her, de forteller historien om mange måter å si hei på. Jenta er altfor opptatt av sitt prosjekt til å se at gutten faktisk også sier hei. Fargene er diffuse og det trengs en tålmodig leser for å få utbytte av denne. Dersom man får med seg barna på å lete og finne kan denne fungere bra, men da må de kunne bokstavene…

 

 

Maria Halvorsen/ Eirik Espolin Johnson: Den uendelig søvndyssende boka om sauene som hopper over gjerdet.

Denne boka er full av spreke vers om den ene sauen etter den andre som hopper over gjerdet fordi gresset er mye grønnere på den andre siden. Det er ti sauer som hopper, men når du kommer til midten må du snu boka, det er natt og sauene hopper tilbake over gjerdet. Dersom du ikke snur boka etter instruksjonene får du en streng melding : Hva gjør du her? Bla deg tilbake dit du kom fra! Og følg instruksjonene!

Slik har forfatteren sikret seg at vi får lest både dag – og nattsiden i boka.

Illustrasjonene er collager og vi kan kjenne igjen klesplagg og tekstiler fra hverdagen. Nede ved gjerdet er det en liten musefamilie som følger begivenhetene og lager sine egne kommentarer til de ulike sauene som hopper. Morsom!

Julia Horst/ Daria Ryhkova: Mørkets historie

Hvorfor er det mørkt? Hva gjør mørket om dagen? Er mørket farlig? Da er det fint å ha en storebror som kan oppklare disse mysteriene, om enn noe motvillig.

Stor løkkeskrift i teksten kan gjøre det vanskelig for en nybegynner å lese, men bildene er store og forteller mye av historien. Fin bok for engstelige sjeler i mørket.

 

 

Johan B. Mjønes/ Åshild Irgens: Sov godt, Lukas

Lukas får ikke sove, selv ikke med vann, sang, melk, eventyr, slikking fra hunden eller spennede historier fra gamle dager. Hjelperne derimot sovner.

Lukas er for de voksne en gjenkjennelig gutt som absolutt ikke er trøtt . For barna de som synes legging er oppskrytt er det også gjenkjennelige situasjoner. Lukas tar skjeen i egen hånd og underholder seg selv når foreldre og to par besteforeldre har sovnet – og til slutt blir Lukas trøtt og sovner.

Teksten er lagt opp til litt telling og det rare ved at de som skal få Lukas til å sovne selv sovner. Illustrasjonen følger historien, men lager også mange detaljer i oppslaget slik at her er det mye å se på og snakke om.

 

 

Øyvind Vågnes/ Akin Düzakin: Den vesle blå haien

I havet er alt blått. Den vesle blå haien er ikke som de andre grå haiene, han synes nesten ikke i alt det blå, han liker ikke fisk, men bare sjøanemoner som er myke og fargerike. Den vesle grå haien svømmer med åpen munn og er bare opptatt av sin egen sult, han får i seg både fiskesneller, et gammelt anker og all slags rusk og rask. Han ser seg ikke for og spiser piggfisk, det gjør vondt. Den vesel blå haien kjenner til den vesle grå haien og hjelper ham når magen er full av piggfisk. Han viser den vesle grå haien stedet der sjøanemonene er og den myke, fargerike maten gjør godt. Nå ser den vesle grå haien den vesle blå haien, alt er ikke bare blått likevel.

Enkel tekst, men her kan man samtale om både natur og miljø, se hverandre og hjelpe hverandre. Nydelige illustrasjoner som understreker budskapet.

Tore Renberg/ Lene Ask: Jenny

Vennskap på tvers av generasjoner – er det en sjanger som heter, men her er det en ”dødsgammel” dame med katt, cowboyhatt og blåserør som er hovedpersonen i denne bildeboken. Hun ser surt ned på barna som leker og hun blåser erter på dem når de går forbi. Jenny går i begravelser hver uke : ”alle hun kjente drev og døde”. Hun blåser erter på en gutt og jente på vei til skolen, de på sin side overfaller henne. De får en liten samtale i gang og vi får en forståelse av at Jenny synes det ser gøy ut å være barn og derfor er hun sur. Teksten på siste side: Hun het Jenny. Hun kom fra en annen tid. Hun var dødsgammel. Jenny kunne virke sur, men hun var helt okei. Hun så ut som en rosin. Det gjør du også en dag.

Illustrasjonene er realistiske og følger teksten nøye. Det er oppslagene som forteller noe om Jenny sine følelser og hvordan hun lever. Det siste oppslaget er som slutten på en westernfilm – Jenny går inn i solnedgangen med cowboyhatt og – støvler samt blåserør.

Jeg måtte lese boka flere ganger før jeg skjønte hva dette handlet om og fortsatt er jeg ”in the dark” – kan kanskje brukes til å forklare hvorfor noen gamle er sure???

Gro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten.

Blekkspruten er en bildebok om overgrep mot barn – står det på baksiden av boka. I kolofonen takker Dahle/Nyhus Incestsenteret i Vestfold for faglig oppfølging, dvs dette er en bok som ikke passer til formidling i en stor gruppe med barn, men heller i en formidlingssituasjon der man kan observere og snakke med det enkelt barn og sjekke ut reaksjoner og tanker.

Boken handler om Gullet, lillesøster i familien av storebror Apen, mor og far. En dag kommer Apen inn på rommet til Gullet og puster annerledes, låser døra, trekker for gardinet og vil leke blekksprut. Hendene hans er overalt, Gullet blir helt stiv og klarer ikke røre på seg. Hun klarer ikke si nei, når han vil hun skal kle av seg. Gullet skinner ikke, ler ikke, glitrer ikke slik hun gjorde før . Mor og far undrer seg, Gullet tror at det er hennes feil at kroppen sa ja og ville, men hun ville ikke. Moren tar henne med ut på tur. I bilen er det tryggere og alt ramler ut av henne. Moren tar dette på alvor, far er struts og vil verken høre eller snakke om det. Mor ordner møter og prat. Apen får ikke løfte henne, kile, leke være alene med henne. Hun savner storebroren sin, det er lov. Det handler om å være trygg og det kan en være så lenge dører kan være åpne, ingen gardiner må trekkes for, det ikke må være hemmelig, så lenge det er greit å snakke om det.

Illustrasjonene sier det teksten ikke sier i klartekst. Fargebruken er minimal og en kan lese alvoret inn i disse. Den gyldne fargen viser det trygge åpne livet, mens den blågråfargen viser blekksprutens herjinger.

Det er en viktig bok og kan være til stor hjelp for de som er i denne situasjonen eller i faresonen.

Svein Nyhus: Skal vi leke.

Butti bor i boken. Han inviterer til lek og undring. Han inkluderer barnet og medleseren til å prøve ut ulike ting med boken. Snu opp ned, da blir Butti blid igjen, danse ved å riste på boken. Det er positiv energi i alle oppslagene. Veldig enkel tekst, store enkle tegninger i tusj og photoshop. Bør nok leses med ett eller to barn om gangen.

 

Elisabeth Helland Larsen/ Marine Schneider: Jeg er Livet

Denne boka er utgitt av forlaget Magicon og de har tidligere utgitt Jeg er Døden. På første oppslaget får vi en presentasjon som henspeiler på forrige utgivelse:

Jeg er Livet. Akkurat som døden er døden, er jeg livet. Det er jeg som setter alt i bevegelse.

Livet planter frø, er hos alle som puster og har hjerter som lager rytmer. Flyr med insekt som lever en time eller er hos skilpadder som lever i 200 år. Livet er med i alle hendelser for alle levende skapninger er en del av livet.

Teksten er poetisk, det er mye å snakke om her så dette er en bok som kanskje bør spares til de små gruppene. Det er mange detaljer i bildene så nærlesing/studering vil også være nødvendig. Tekst og bilde fører ikke inn en bestemt teologisk eller metafysisk retning slik jeg leser boka, men det avhenger nok av leseren.

Gry Moursund: Tre biler og en død katt.

Katten Hampus blir kjørt ned av en bil og dør, jeg-fortelleren og vennene hennes prøver å oppklare hvem som har kjørt på katten. På øya er det bare tre biler og barna konfronterer alle bileierne. Det viser seg at det er taxi-Laila som har truffet Hampus og han har dødd av skadene. Jeg-fortelleren sørger, alt er trist. Det er begravelse for Hampus, alle kommer men taxi-Laila står utenfor og tør ikke være med. Jeg-fortelleren er sint på henne som kjørte ned katten hennes, det er ikke snakk om noen tilgivelse her nei. Illustrasjonene er annerledes enn de vi kjenner fra Gry Moursunds tidligere bøker, dette er retro både i klær, interiør og musikk. Det er gjennomført og stilig gjort, men jeg spør meg om barn som leser denne boka vil oppfatte dette. Forlaget plasserer boka i aldersgruppen 6-9 år og kanskje er det riktig for boka har en slags åpen slutt – skal hun som mistet kattet virkelig gråte og sørge i måneder og år? VG har omtalt boka og savner en mer forsonende slutt, det gjør også jeg for denne boka er av et slikt format at den lett leses til yngre barn enn 6 år – og hva da?

Boka vant Kulturdepartementet bildebokpris for 2016.

Kari Stai: Jakob og Neikob; Naboen

Kari Stai har gjennom sitt unike formspråk funnet et konsept som fungerer veldig godt for høytlesing i både store og små grupper. Dette er fjerde boka om Jakob og Neikob. Denne gangen får de naboer og det har de ikke hatt før. Neikob bygger et gjerde, mens Jakob bygger en bro. Jakob er på samme måte som Neikob redd for tyver og monstre så de bygger en vegg der døra var. Da kommer de ikke selv inn og må sove ute. De tenner et bål, men så må de på do. De kler seg ut som natten og går inn til naboen for å gå på do. Naboen kommer springene fordi det brenner i nabohuset. Brannen blir raskt slukket av branndamen Eldrid og Jakob spør om hun vil være med å lage et nabolag. Det vil hun og dagen etter bygger Jakob og Neikob flere hus slik at de kan få flere naboen.

På kolofonsiden ser vi at noen flytter inn i ett av de nye husene.

Denne boka kan leses som et innlegg om fremmedfrykt, redsel for det ukjente og om inkludering. Stai bruker illustrasjonen til å si mer enn den veldig korte teksten. Huset til naboen har løkkuppel, Jakob og Neikob kler seg ut som halvmåne og stjerne og branndamen Eldrid har mørk hudfarge. Selv om teksten er kort er det her vi finner humoren og her hun får fram personligheten til de to karene. Boka er grundig omtalt på barnbokkritikk.no og en fin anmeldelse på nrk sine litteratursider.

Per Olav Kaldestad/ Hilde Kramer: Dronninga kallar

Den har fått den dramatiske tittelen Dronninga kallar og for meg som var på lanseringen på Litteraturhuset i Bergen, var det nyttig å få vite at dronningbien synger/tuter når hun skal styrke posisjonen sin i kuben. Det var Hilde Kramer som først fikk ideen til boka, men det var etter at Kaldestad og Kramer hadde laget boka Med kråkenebb og kråkeføter i 2010. Dette samarbeidet har ført til en ny bok som har et aktuelt tema uten at ccd ( colony collapse disorder) er direkte nevnt. Teksten er  dikt i ulike sjangere og det er frydefullt, for barn og voksne trenger et godt tilfang med nye, friske og ferske dikt å glede seg over. Dronninga aner at noe forferdelig er i ferd med å skje, hun roper på biene, men får ikke noe svar. Mens hun venter på respons tenker hun tilbake på sine første dager som dronningbie, det er lyst og lett og livet er en dans fra blomst til blomst før arbeidet innhenter henne. Vi får en beskrivelse om arbeidet i kuben der alle har sin oppgave, med arbeidere som er hentere, voktere, speidere, ryddere og pleiere. Det er fellesskapet som står i fokus og alle er like, selv om forfatteren har klart å argumentere seg fram til en viss indiviualisering i illustrasjonen av de ulike gruppene arbeidere.  For leseren er dette et fint grep som gjør illustrasjonen mer interessant når det skal leses høyt og bildet skal granskes.Farene truer, det er gift i luften og arbeidere dør, dronninga må flykte ut av kuben, ta med seg de friske arbeiderne og finne et nytt sted å leve. Dronningens mantra kommer igjen: Eg held liv i flokken, tenkjer ho og flokken held liv i meg. Det er fellesskapet som teller, individet har liten betydning. Det er dystert og skummelt en periode, men for alle sarte sjeler er det en optimistisk grønn stripe i det fjerne. Illustrasjonene er umiskjennelig Kramerske, detaljrike og hun bruker mulighetene i diktene til å danse rundt på hele oppslaget. Det veksles mellom fantasiblomster og stiliserte blomster slik at de faktisk er gjenkjennelig for barn som har levd noen år. Det er diktene som skaper framdrift, men det er et  godt samspill mellom tekst og bilde og på lanseringen sa forfatteren ganske beskjedent at det var nok illustratøren som ledet an og han fulgte med. Illustrasjoner og dikt sirkler seg fint rundt hverandre og jeg vil tro at boken kan leses på ulike nivå av alder og forståelse, men kanskje barn i de første klassene på grunnskolen vil ha mest glede av den sammen med voksne.