Publisert i bøker, lesing

Marmor

MarmorToril Brekke har skrevet en spesiell slektsroman med Oslo og Akerselva og mennesker som bodde der i tiden fra 1926 og framover. Starten er begravelsen til bestemor Gydny Viola Viotti. Carla hennes barnebarn sitter i kirkebenken og fra denne plassen får vi historien om Gudny og hvordan hun kom til å gifte seg inn i håndverkerfamilien Viotti. Det er en mangslungen historie som blir fortalt. Vi får glimt av livet i Oslo særlig på 1930- 40 tallet og vi blir kjent med Gudny som barn og voksen. Gudny skal passe søskene sine mens foreldrene er på jobb. En dag skjer det forferdelige at broren klatrer opp i det åpne vinduet, faller ut og dør. Faren elsket denne gutten mer enn døtrene og han slår Gudny omtrent helseløs. Hun blir skadet og ben i kroppen vokser ikke rett sammen, dette blir som en brennemerking som hun drar med seg hele livet. Gudny lengter etter skjønnhet, men hun vet det ikke før hun treffer Waldemar som tar henne med ut på picnick med porselenskopper. Plutselig forsvinner Waldemar og de spennende og ulovlige utfluktene med ham er ikke mer, men lengselen etter det vakre er tent i henne. Når hun begynner på skolen går hun hver dag forbi «søylehuset» – et hus med marmorerte søyler i grønt og rødt. Hun møter Barbara, som går i samme klasse som henne og hennes bestefar Foro som er sønn av den italienske marmoreringskunstneren Christoforo Viotti. Han var mannen som tok med seg tre sønner fra Italia for å skape vakre marmorerte søyler og utsmykking. Christoforo dør og de to andre brødrene reiser hjem til Italia, men Foro blir og setter sitt preg på det som etterhvert skal bli den mangfoldige familien Viotti. Gudny foretar en formidabel klassereise fra fattige og alkoholiserte forhold, til middelklassen hvor skjønnhet er en grunn til å leve. Hun tar likevel med seg utryggheten, minnene om mishandling og preger dette videre til sine barn og barnebarn. For å gjøre slutt på slektens forbannelse eller disse «ittalienera» får hun barnebarnet til å love at hun aldri skal får barn. Slike sekvenser får meg til å lure på om det har rablet for Gudny, men Carla gjør sine egne valg til slutt.

Det er en fasinerende historie og Torill Brekke skrive godt og solid om de mange familiemedlemmene og deres vekst og utvikling.

I disse Nordisk Rådspris-dagene lurer jeg på hvorfor Torill Brekke ikke har blitt nominert eller har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris? Hun har en lang produksjon bak seg, hun skriver aldeles strålende og hun utvikler seg stadig. – det er et mysterium.

Publisert i bøker

Historien om huset ved havet

Huset ved havetDenne boken fikk jeg tilsendt av Silke forlag og selv om man ikke skal dømme en bok etter omslaget, fikk jeg umiddelbart en feelgood følelse av bare å se på den. Jeg tok ikke feil! Romanen er skrevet av debutanten Elisabeth Gifford og den forteller historien om Ruth og Michael som kjøper et hus på Harris for å gjøre det om til et gjestehus. Under renoveringen oppdager de at det ligger et skjelett av et lite barn med sammenvokste føtter under gulvplankene i gangen. Når de begynner å lete i historien til huset finner de ut at dette var presteboligen og her bodde presten Alexander Ferguson i 1860. Han var svært opptatt av historiene og mytene om selkiene. Dette ble ikke godt mottatt i vitenskaplige kretser, men det hindret ham likevel ikke i å skrive om dem sammen med en annen historiker. Alexander Ferguson har en hushjelp, Moira som kommer fra Uist. Hun og familien hennes ble fordrevet fra øya til Harris hvor de måtte bo i en hytte under ekstremt dårlige forhold. Moira er og en av fortellerne i boka, hun elsker presten, men «kjenner sin plass». Presten lærer henne å lese og skrive, noe som var uvanlig på den tiden. Moira er et jordnært og hjertevarmt menneske og selv om hun føler seg til sidesatt av frøken Katriona sitt inntog i prestens liv så er han og hans vel det viktigste av alt.

Ruths mor tok sitt eget liv da hun var ni -ti år, hun ble plassert i flere fosterhjem og til slutt på barnehjem. Opplevelsene fra oppveksten har fått henne til å føle seg mindre verdt, hun har angstanfall og flere mennesker rundt henne oppfordrer henne til å søke hjelp. Ruth blir bare mer rasende og fortvilet av dette. Når hun oppdager at hun er gravid blir hun redd for at hun vil forlate sitt barn på samme måte som moren hennes gjorde. Moren til Ruth kom fra en av øyene i nærheten av Harris og hun håper å finne noen av slektningene sine her. Hun kommer i kontakt med en slektsforsker, men med alle sine problemer nøler hun med å følge sporene som slektsforskeren viser henne.

Romanen veksler mellom Ruths historie og Alexander Ferguson og hans liv. Begge historiene er interessante og forfatteren klarer å knytte de fint sammen. Miljøet er beskrevet slik at jeg får lyst til å reise til Skottland straks og med en gang. Jeg må si jeg håper Elisabeth Gifford finner flere historiske tema å skrive om, denne boka kan bare anbefales.

 

Publisert i bøker, lesing

Nytt liv i East End

nyttlivSå du TV-serien på nrk for noen uker siden? Det gjorde jeg og da jeg så at biblioteket hadde kjøpt inn boka, var jeg kjapp til å sikre meg den. Forfatteren Jennifer Worth er fortelleren i boka og hun tar oss med til Londons fattige strøk i East End i 1950-åra. Hun kom til Nonnatus House for å ha turnus som jordmor og oppdager at det hun trodde var et sykehus i virkeligheten er et kloster hvor både nonner og sykepleiere bor og arbeider sammen i East End. Jenny Lee ( som var forfatterens pikenavn) har ingen varme føleleser for nonnene og deres tro, men etter hvert vinner de hennes respekt og hun ser det store arbeidet de legger ned for menneskene som bor omkring dem. Det er mange kostelige episoder med bl.a Fred, kjelepasseren, vaktmesteren, oppfinneren og den alltid uheldige investoren. Den utrolige søster Monica Joan som sier de vanvittigste ting og man lurer hele tiden på om hun er senil eller slu.

Selv om jeg satt klistret til TV-en nesten hver søndag så lenge serien varte, var det likevel mer stas å lese boka – enda serien er laget av BBC(!) Boka har flere historier og ikke minst forteller og reflekterer forfatteren om utviklingen av jordmoryrket, holdningene til jordmødrene og de fødende og verdiene i samfunnet hun var en del av.Det er spennede fødsler og hjerteskjærende fortellinger om hva fattigdom kan gjøre med mennesker. Min yngste sønn kom hjem da jeg var midt inne i en dramatisk fødsel, han følte seg litt tilsidesatt da moderen bare fortsatte å lese til fødselen var lykkelig over og jeg igjenkunne trekke pusten. Jeg forklarte saken og heldigvis er han en ihuga leser, så han kom på at det samme hadde vist han gjort og.

Dette er en både koselig og tankevekkende bok. Jeg er så takknemlig for all forskning og utvikling som har skjedd innenfor dette området, bare av den grunn er den vel verdt å lese.

Publisert i bøker, litteratur

Stockholm octavo

stockholmoctavoPantagruel var så greie at de sendte Stockholm octavo til meg for en stund siden og det var en fryd å lese denne boken. Forfatteren er Karen Engelmann, er utdannet grafisk designer, og hun  debuterer med denne boken. Handlingen foregår i Stockholm i perioden 1789 – 1793. Det er urolige tider i Europa og sterke skillelinjer går mellom royalister og republikanerer. Gustav den III er konge i Sverige og han er sterkt involvert i å redde den franske kongefamilien. Kongens bror Karl leter etter en måte å » bli kvitt» broren på, slik at han kan overta styringen av landet mens Gustavs sønn blir myndig. Kong Gustav innførte trykkefrihet, avskaffet tortur og slo hardt ned på korrupsjon. Han var en svært aktiv konge, noe som fallt flere tungt for brystet. Hovedpersonen i boken er Emil Larsson, tollbetjent og lidenskaplig kortspiller. Hans overordnede presser ham til å finne en ektefelle ellers vil han bli sagt opp, men den gode herr Larsson har ingen trang til å gifte seg. Han kommer i kontakt med Sofia Spurv som har en salong hvor det spilles kort og hun er sannsigerske for Gustav den III. Hun er også en svoren royalist og legger sine planer for hvordan kongen skal beskyttes mot de som er hans fiender. Fru Spurv får en visjon til Emil Larsson og legger en octavo for ham. En octavo er åtte kort som symboliserer åtte personer: følget, fangen, læreren, budbringeren, skjæren, lurendreieren, gevinsten og søkeren som er det niende kortet og Emil selv. Emil må finne «sine» personer slik at veien til kjærligeht og forening kan åpenbare seg.  Emil er sikker på at kjærlighet og forening er ekteskap og særlig ekteskap med Carlotta, datteren til vinhandleren, men hun blir sendt til Finnland av foreldrene og er slik raskt ute av bildet. Han treffer etterhvert alle de åtte, men selv om de vil føre ham fram mot målet, så har de og sin egen agenda og vil utnytte ham til sin fordel.

En av de som allierer seg med kongens bror Karl er fru Uzanne, en mester i bruken av vifter. Hun samler på kostbare vifter og hun lærer unge damer hvordan de skal bruke viftene til å flørte, herske og dominere. Uzannen har skumle planer for hvordan hun skal skade Gustav III og hun er så slu at hun nesten eller  er det slik at hun klarer å sette dem ut i livet …

Boken er som sagt en fryd å lese, spennende, gode glimt av Stockholm på denne tiden og jeg fikk lyst til å lese mer om den svenske historien som på så mange måter er knyttet sammen med vår

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Forsyte-sagaen

Lines Bibliotek med venner skal i dag blogge om John Galsworthy`s store roman Forsyte-sagaen. Jeg startet friskt på den engelske utgaven, men etter 170 sider fant jeg ut at dette gikk for langsomt og jeg kom aldri til å komme i mål til rett tid. Jeg fant en utgave fra 1967 i magasinet på biblioteket og tok med meg bind  1 Den rike mannen, bind 2 Skilsmisse og bind 3 Til leie. Jeg oppdaget at det finnes ti bind i denne serien, men heldigvis så er visst den opprinnelige utgaven bare de tre første. Jeg husker at Forsyte-sagaen gikk som TV-serie for veldig mange år siden og når jeg leste boka var det små glimt av denne som dukket opp i hodet på meg. Romanen om den nyrike familien Forsyte er som en reise gjennom Victoriatidens samfunn, holdninger og oppfatninger. Det er strengt, innestengt og nærmest kvelende under familiens nådeløse blikk. Romanen starter og slutter med Soames Forsythe, mannen som er besatt av eiendomstrangen. Han vil eie hus, penger og mennesker og når han ikke kan eie et annet menneske, gjør han voldelige og vonde ting mot dem som ikke gjør som han vil. Det vil si inntil han får en datter, som i sin tur eier Soames hjerte og handler med det som hun vil.

Første bok startet med forlovelsesselskapet til June, sønnedatter av gamle Jolyon Forsythe, og Philip Bosinney, en arkitekt uten penger. June er datter av den Jolyon den yngre som ikke er velsett i familien fordi han har skilt seg fra sin kone for å gifte seg med guvernanten til June og fått to barn med henne. Dessuten prøver den yngre Jolyon å bli maler, noe som er forkastelig i en familie der eiendom og penger er viktigere enn alt. Til dette selskapet kommer så hele Forsyte familien og vi får en presentasjon av de forskjellige familiene og dette er ikke enkelt! Bra er det da at stamtavlen til Forsytene befinner seg bare noen sider ut i første kapittel. Soames er gift med den vakre Irene som giftet seg med ham til tross for at hun ikke elsket ham. Soames er svært respektert i deler av familien, men den gamle Jolyon omtaler ham som «den rike mann» og med et heller negativt fortegn. For å få Irene vekk fra London engasjerer Soames Philip Bosinney til å bygge et hus til ham på Robin Hill et stykke utenfor byen. Det går slett ikke som han har tenkt, Irene og Philip blir forelsket i hverandre og forlovelsen med June blir egentlig ikke brutt, men smuldrer heller bort. Philip dør i en trafikkulykke, Soames voldtar Irene og hun flytter ut og reiser for en periode til Paris.

I bok to har Soames solgt Robin Hill til gamle Jolyon, han har forsonet seg med den yngre Jolyon og familien hans har flyttet inn i huset sammen med ham. Irene dukker opp på banen igjen og det oppstår en fin kontakt mellom henne og den gamle Jolyon. De to besøker hverandre, går på teater sammen og den gamle Jolyon opplever at livet får en ny og livligere puls og han nyter livet inntil han dør 86 år gammel. Den yngre Jolyon blir av sin far satt inn som verge for Irene, fordi hun  arver en årlig sum fra den gamle – og husk dette er victoriatiden. Soames prøver igjen å vinne tilbake Irene for han ser at tiden går og han vil nå ha en arving. Det blir omsider skilsmisse mellom Soames og Irene.

I bok tre har Irene og Jolyon vært gift i flere år, de har fått en sønn sammen som går under navnet Jon. Soames gifter seg med Anette en fransk pike som sammen med sin mor driver en restaurant. Soames gifter seg bare for å få en arving, dvs en sønn. Det får han ikke, men Fleur blir født og Soames er fortapt i en altoppslukende kjærlighet til henne. Når Fleur og Jon nærmer seg tjue år treffer de hverandre tilfeldig og blir forelsket. De gamle historien om Irene og Soames er blitt holdt hemmelig for dem og de kan ikke fatte og begripe hvorfor de ikke kan få hverandre.

Jeg ble ganske fasinert av denne romanen. Mens Downton Abbey ruller og går på TV for tiden passer det egentlig godt å lese Forsyte-sagaen, for selv om Downton Abbey foregår på landet er forholdet mellom menneskene ikke så ulikt. Det blir lett slik at Soames er en fryktelig fyr, de to bladene Jolyon er mye mer sympatiske (bortsett fr at de også er mest opptatt av seg selv), Irene fikk jeg aldri taket på, mens derimot June – som skal redde fattige og misforståtte kunstnere nok hadde et morsommere liv enn resten av Forsyte-gjengen. Jeg innser at dersom jeg hadde startet mye tidligere å lese og fullført på engelsk, hadde jeg nok hatt en større leseropplevelse. En av grunnene til at det tok så lang tid på å lese på engelsk var at jeg stadig stanset ved enkelt setninger og tenkte, dette var flott skrevet, leste setningen flere ganger før jeg fortsatte. Det blir ikke særlig framdrift av slikt, men fint var det. Jeg er imponert over Galsworthys gjennomføringsevne, for bøkene er faktisk like interessante hele veien og gir et godt bilde av samfunnet på den tiden. Ja, dvs bildet er av det høyere borgerskap, det er der Forsytene beveger seg og føler seg trygge – og det er vel også der forfatteren har sin bakgrunn og kan tegne et helt bilde – og det har han gjort bra.