Posted in bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Posted in bøker, lesing

De urolige

IMG_2609Linn Ullmann har skrevet en bejublet bok om seg og sine foreldre. Boken omtales som sjangeroverskridende av forlaget og det er den på sitt vis fordi den er utgitt som en roman, men omtaler, beskriver og går tett inn på mennesker som mange kjenner til, har meninger om og har vært i berøring med enten direkte eller gjennom deres kunstneriske virke. Hovedpersonene i boka er navnløse, det er moren, jenta, faren, men det er og Ingrid farens siste kone som opptrer som en biperson, men som er tydelig tilstede som den som fikk det daglige livet til å gå rundt.

Boka er delt inn i seks deler og disse «ordner» romanen i perioder eller kanskje jeg skal si fokusområder. Linn Ullmann skriver om barndommen sammen med en fraværende mor og mange barnepiker. Hysteriet som griper henne når moren ikke ringer til avtalt tid og lengselen etter å være en del av morens liv hele tiden, ikke bare av og til. Hun skriver om somrene på Hammars på Fårø med faren og reglene for livet der. Det er en fantastisk nærhet, råhet og nesten skruppelløs gransking av personene og hendelser som driver lesingen framover. Det er vakkert og samtidig trist både fordi boka beskriver som Ullmann sier tre kjærligheter, men ingen samlet kjærlighet som familie. Jeg ble særlig grepet av historien når hun reiser til München for å treffe moren og faren, 12 år gammel å begi seg ut på reise fra New York til München – det må være en intens lengsel eller ønske om en helhet som bringer noen til å gjøre dette.

Romanen er omtalt som en av årets (2015) beste, det er jeg enig i. Skrivemåten, gjennomføringen av dette prosjektet og opplevelsen av en forfatter, datter, jente som prøver å forstå, huske og sette sammen en av fortellingene om sitt liv – er fasinerende og fortjener mange lesere.

 

Posted in bøker, lesing

Finne ly

finne lyDette er mars-boka til Bokblogger-prisen og siden jeg ikke tidligere har lest noe av Aina Basso, var det i seg selv en motivasjon til å lese denne. Mine kolleger på biblioteket har lest flere av bøkene hennes og vært begeistret og nå henger jeg meg på.

Finne ly henter sitt miljø fra Finnskogen i 1849. Hovedpersonen er Hanna som er av reisende slekt, men som må holde dette hemmelig når hun skal søke tjeneste. Hun kommer til en svært avsidesliggende gård der en enkemann og to voksne sønner bor. Hun får tjeneste der og skaper gjennom hardt arbeid en bedre tilværelse for de tre mennene. Johannes er den yngste, han har antakelig en diagnose, men han er snill og han blir svært betatt av Hanna. Harald er odelsgutten, stor og sterk og holder på å gå på veggen av det trange miljøet i bygda. Når det blir vår får han seg jobb og reiser vekk fra gården. Hanna trekkes også mot Johannes, men hemmeligheten om hvem hun er og hvor hun kommer fra skaper murer mellom dem. Når sommeren kommer, kommer også de reisende og Hanna vil gjerne gi dem både penger og mat fordi hun vet at de trenger det, men det blir oppstandelse når dette blir oppdaget og hun må tilslutt velge mellom å bli eller å finne sin egen vei et annet sted.

Forfatteren veksler mellom Hanna og Johannes sitt synspunkt, kapitlene er korte og det er en intensitet i beskrivelsen av personer og miljø som holder deg fast. Det skjer ikke så mye før på slutten da bygdefolket bestemmer seg for å jage fanten, men likevel er det drama i det stille. Romanen forteller om de reisendes vilkår i Norge på denne tiden og det er  en historie det ikke er noen grunn til å være stolt av. Jeg var ikke vilt begeistret for boka, men jeg vil nok anbefale den som en god bok og vel verd å lese.

Posted in bøker

Fugl

fugl Så flott at det var en bildebok som ble plukket ut til Bokbloggprisens shortlist, tenkte jeg da jeg så lista. Det er Fugl av Lisa Aisato som skal samleses og denne boka er et godt valg. Bildeboka utgjøres av samspillet mellom ord og bilder og det er forfatterens og illustratørens samarbeid som avgjør om boka fungerer som en helhet. Jeg skrev for noen år siden i samarbeid med Per Olav Kaldestad boka Å si det i farge og strek: 13 norske illustratører fra nyere tid (2004) der vi blandt annet intervjuet de utvalgte illustratørene. Hilde Kramer var en av dem og hun sa: Vår forutsetning er det som skriften sier: I begynnelsen var ordet. I en bildebok hvor illustratøren også er forfatteren kan denne dobbeltrollen bli problematisk, teksten blir underordnet illustrasjonene og den nødvendige motstand og dialog mellom kunstformene blir ikke så spennende som den ellers kunne ha blitt. Når det er sagt må jeg også si at Lisa Aisato er en fremragende illustratør som bruker bildeflaten til å holde fokus på hovedpersonen og hennes inderlige ønske om å bli en fugl. Det er illustrasjonene som bærer fortellingen og Aisto begynner allerede på forsatsbladet som setter stemningen med en avdempet fargebruk. Øynene blir trukket mot en liten grønn flekk i det store bildet, der treet og jenta med det røde håret ser ut til å være det eneste som er levende i byen. Nærbildet av jenta, store våte øyne, hår og blader på første oppslag understreker den melankolske grunntonen i boka. Aisato velger en kjølig tone i hele boka noe som i mine øyne er en styrke for historien og gjør boka til en vakker, men veldig trist bok.
Som voksen leser synes jeg boka er utfordrende fordi jeg ved endt lesing lurer på om jenta dør? Har hun en så sterk lengsel etter en annen tilværelse at å velge døden er bedre enn å fortsette å slite seg gjennom nok en vinter, nok en periode uten en fugl å se på og snakke med? Når den eneste voksenpersonen i boka er den fugleinteresserte bestefaren, hvem andre er det hun for forholder seg til? Det totalt ensomme barnet, er det Aisato´s budskap? Hva skal det formidle til den barnlige leseren? Man kan bli hva man vil, bare man ønsker det strekt nok? Det kan jo være et positivt utgangspunkt for en samtale, men da må en samtalepartner  være på plass og klar for å ta den praten. Jeg tror nok at denne boka kan være fin å lese og snakke om til barn, men det er en bok som krever tid til refleksjon og til å leses flere ganger. Barnebokkritikk.no har skrevet en grunndig omtale av boka.

Posted in bøker, lesing, litteratur

Svar på brev frå Helga

SvarpåbrevEn låner kom inn på biblioteket og leverte denne boka med et salig sukk, så fin, for et nydelig nynorsk, en stor opplevelse. Boka av Bergsveinn Bergisson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for 2012 og det med god grunn forstår jeg nå etter å ha lest den. Ja, for det er nettopp det som skjer når bøker blir levert tilbake med slike henførte sukk. Det er Johannes Gjerdåker som har oversatt boka til et vakkert nynorsk som for noen nok vil virke tungt og traust, med en dåm fra de islandske sagaene, men det er så nydelig gjort at jeg ble helt henført. Boka handler om Bjarne som etter mange år endelig skriver tilbake til Helga som han i unge år har hatt et kjærlighetsforhold til. De to var gift på hver sin kant, men gjennom Bjarnes oppgaver i saueavlslaget er de stadig sammen og etter hvert blir lengselen for stor. De opplever en sommer intens og dirrende av begjær . Helga blir gravid og vil at de skal bryte opp og flytte til Reykjavik, men Bjarne føler at han vil miste seg selv i byen og bli ingen. Jorda, gården og livet på landsbygda er hans liv, men Helga vender seg fra ham og han må se at Helga blir boende med mannen sin og barnet som er hans vokser opp på nabogården. Helga bryter til slutt ut av ekteskapet og flytter til Reykjavik, men det er først når Bjarne er nitti år og både kona hans og Helga er døde at han skriver tilbake til Helga og prøver å forklare hvorfor tingene ble som de ble.

Gjennom lesingen av denne lille boka satt jeg stadig og tenkte på Halldór Laxness: Sin egen herre den strie Bjartur som hadde sau, jord og jordbrukspolitikk som drev han til å kaste vrak på sine barn og omsorg for kona og de nære ting. Det er ikke like trangt og stusselig for Bjarne, men når han har lovet faren på dødsleiet at han skulle føre gården videre, ja tuller man ikke med sånt. Det er forresten en aldeles utrolig episode i denne boka der Bjarne og en annen skulle reise til et eldre par som bodde uveisomt til. Kona hadde dødd og måtte i jorda, men mannen og de to som kom for å hente henne begynte å snakke om andre ting, tok seg en dram eller tre og tiden gikk. Så måtte de dra og Bjarne hadde etter en stund en følelse at de hadde glemt noe. Langt om lenge gikk det opp for ham at de hadde glemt igjen kona, men da var det for seint å snu. Da de kom tilbake våren etter viste det seg at den gamle gubben hadde funnet en løsning… Jeg sier ikke mer for ikke å ødelegge gleden ved å lese dette selv. Boka er rask å lese, vel verd å lese!

Posted in bøker, lesing

Drøm søte drømmer

drømsøtedrømmerPantagruel sendte meg denne boken og jeg kastet meg over lesingen. Bokelskerinnen har skrevet en fin anmeldelse av boken og min opplevelse av denne samstemmer mye med hennes omtale. Massimo Gramellini skriver om tapet av en mor, fortielsen av hvordan hun døde og opplevelsen av å være ulik alle andre og ikke våge å elske noen fordi de kan bli borte de også. Hovedpersonen opplever at moren dør når han er ni år. Inntil denne natten har han levd et bekymringsløst liv med mor og far. Holdt med sitt elskede fotballag og lekte med kammeratene sine. Når moren dør på dramatisk vis blir hans verden revet opp og ingenting blr det samme lenger. Faren vil ikke snakke om moren og det er store avstander i forholdet mellom far og sønn. Han blir sendt til psykolog, men dette hjelper ikke og han forblir på mange måter et forlatt barn når det gjelder evne til tilknytning og skape varige relasjoner. Det går bra med hovedpersonen når det gjelder karriere og yrkesliv. Han blir journalist og reiser til krigssoner rundt om i verden. Opplevelsene sitter i når han kommer hjem, men det er likevel sitt eget tap som gjør livet haltende.

Flere ganger mens jeg leste boka tenkte jeg: hvorfor snakker de ikke sammen da, far og sønn. Hvor mye ville ikke vært enklere ved å la den døde være tilstede i livene deres? Fortielsen, det å ikke orke å snakke om den som er gått bort, så mye skade det gjør – særlig for et barn. Det gjør vondt å snakke om det eller den man har mistet, men det sies jo at delt sorg gjør sorgen mindre og delt glede gjør gleden større. Det er mye å tenke over i denne boka tap, ordenes kraft – ja for det er moren som har sagt til ham : drøm søte drømmer, og dette utsagnet er et kvalitetstegn når livet viser sine lyse sider. Om den bare er trist? Nei, boka har sine tragikomiske øyeblikk og de kommer godt med!

Posted in bøker, lesing

An der schönen blauen Donau

Det er ingenting ved omslaget av denne boka som får meg til å gripe etter den, men det som gjorde utslaget, var en begeistret omtale formidlet av personalet på biblioteket som hadde vært på kurs med Kjersti og Bjørn fra Rogaland. Jeg  har ikke lest noe av Øivind Hånes tidligere,  – og det er jo selvsagt verst for meg, for mannen skriver jo bare helt fantastisk! Når en bok begynner slik: Hvor begynner en elv? En sprekk i jorden, en plutselig stråle av vann, en liten blank stripe mot gråbrune steiner, kanskje dette er det aller første sporet. – og legger man til at vi har kjørt rundt i Spania hvor vi flere ganger har sett skilt med : Nacimiento de rio Tajo (fødestedet til elven Tajo) – så påkaller denne setningen bilder, lukter og stemninger inne i hodet mitt som gjør at jeg bare må lese videre. Romanen handler om Claus Peter Mahler som når han fyller femti begynner han å kjenne på en lengsel etter noe mer eller ihvertfall noe annet enn å være direktør for en margarinfabrikk. Han har en søster som er interiørarkitekt og beveger seg i kunstnerkretser og der vil Claus Peter også gjerne være, men han føler at han ikke kommer innenfor og at folk «smiler» av ham når han prøver å få kontakt. Han er en dag med på en utstilling og ser der et bilde som heter «An der schönen blauen Donau». Han blir helt betatt av dette bildet, kjøper det, men må vente til utstillingen er over før han får det hjem. I mellomtiden bestemmer han seg for å ta et cruise på Donau, fra Ulm til Svartehavet og gleder seg enormt til turen for her skal han ta elven langsomt inn og forhåpentligvis ha et oppegående og hyggelig reisefølge. Det starter ikke så bra, for reisefølget er ikke så opptatt av elven og livet rundt den, men heller av små trivialiteter og Claus Peter øyner at dette kan bli langdrygt. Heldigvis dukker Katarina opp, hun har tidligere vært skuespiller og dagene på båten får et helt annet innhold. Det er noe rørende ved måten Hånes beskriver denne kunnskapsrike, men akk så keitete mannen, jeg får jo så lyst til å hjelpe ham litt! Når jeg googler på Hånes får jeg vite at han er en allsidig person med både litteratur og musikk i bagasjen. Det er et interessant grep å kalle romanen opp etter et kjent musikkstykke og ikke minst la hovedpersonen ha et like kjent komponistetternavn. Boken har to parallelle historier som tilslutt går sammen i en. Den ene om elven og den andre om Claus Peter Mahler. Når jeg leser kapitlene om elven så hører jeg musikken til An der schønen Donau inne i hodet mitt. Det er en av grunnene til at denne boka ikke bør forsvinne blant alle de likegyldige, men faktisk bli lest og nytt!