Posted in litteratur

Kruso

kruso_productimageÅ lese litteratur fra Tyskland er en heller uvant øvelse, men i høst skal Nordhordland Litterære Selskap lese tysk samtidslitteratur og i god demokratisk ånd valgte vi blant annet denne romanen av Lutz Seiler. Jeg har lest boka som e-bok og jeg må si jeg savnet papirboka da jeg var kommet et stykke ut i boka og hadde behov for å ta et steg tilbake og sjekke noe. Jaja, det handler vel om å øve seg…

Boken starter i 1989 med Edgar som er student ved universitetet i Halle. Kjæresten G har omkommet i en ulykke og selv er han på sammenbruddets rand. Han reiser til Hiddensee der han får sommerjobb i oppvasken på øyas mest kjente restaurant Klausner. Hiddensee var på denne tiden kjent som et tilfluktsted for intellektuelle og kunstnere om sommeren. Øya ligger bare fem mil fra den danske kysten, noe som førte til at mange prøvde å rømme fra DDR til vesten i dette området.

Det er et rikholdig galleri av personligheter som er ansatt på restauranten og de blir alle omtalt som besetningen, altså som på en båt. Edgar eller Ed som han blir omtalt vandrer ned til stranden og der finner han kadaveret av en rev som han legger i en hule og denne døde reven blir hans samtalepartner. Det er vennskapet med den karismatiske Alexander Krusowitsch eller Kruso som er hoveddrivkraften i romanen. Kruso fører Ed inn i en verden av ritualer, fester og ikke minst tanker om frihet og omsorg for «de skipbrudne». Kruso opplevde at hans elskede storesøster Sonja forsvant, de var på stranden og hun ba ham sitte og vente på henne – hun kom aldri tilbake. Når sommersesongen på Klausner går mot slutten er det flere i besetningen som blir borte, vi vet ikke om de har flyktet eller bare reist vekk, men hele etablissementet bryter langsomt sammen og forholdet mellom Ed og Kruso avspeiler dette.

Da jeg begynte å lese romanen så jeg handlingen for meg som en svart/hvit film. Jeg tror det kom av beskrivelsen av hvordan Ed kommer i land og går langs stranden før han næremest blir halt ombord i Klausner, som ga meg denne følelsen. Det er i det hele tatt en heller surrealistisk fortelling, men takket være litt googling og en kraftig epilog blir romanen på en måte forståelig som et historisk dokument og gir et innblikk i mennesker i randsonen av et overvåkingssamfunn. Får jeg lyst til å lese mer av Lutz Seiler? Absolutt, men da skal det være på papirbok!

Posted in bøker, lesing

Alt lyset vi ikke ser

alt lyset vi ikke serAnthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!

Posted in bøker, lesing, litteratur, Uncategorized

Etter ildstormen.

20131028-184203.jpg Denne boka var en del av «fangsten» på bokbloggtreffet i år. Boka er skrevet av Rhidian Brook og tar utgangspunkt i en virkelig historie som hans far opplevde. Hovedpersonen Lewis Morton er oberst i den brittiske hæren og befinner seg i Hamburg i 1946. Hans oppdrag er å sørge for hus og mat til befolkningen i sitt distrikt, dvs Pinneberg – en bydel i Hamburg. Han og hans familie blir tildelt en flott, stort hus i Elbstrasse. Der bor det allerede en tysk familie, far og datter, men i stedet for å kaste dem ut foreslår Lewis at de blir boende i huset sammen med hans familie. Lewis kone, Rachel sørger dypt over tapet av sønnen Michael og innser ikke at hun har mange lidelsesfeller. Den gjenlevende sønnen Edmund, har vennet seg til at moren gråter og er fraværende, så når de skal reise fra England for å treffe igjen faren, er han full av spørsmål og refeksjoner omkring sitt liv og det livet han møter i Hamburg. Den tyske familien Lubert har også sitt å stri med. Artur Lubert er arkitekt, hans kone Claudia omkom i ildstormen og datteren Freda er traumatistert av både tapet av moren og den sterke påvirkningen fra det tyske regimet. Når den engelske og tyske familien skal bo i samme hus, kommer både fordommer hos dem selv og ikke minst reaksjoner fra både det engelske og tyske miljøet fram. Disse møtene eller konfrontasjonene er beskrevet så levende at jeg blir dratt inn i historien og på en måte kan «forstå» begge parter. Sønnen Edmund søker ut og treffer på grupper av barn som streifer omkring for å skaffe seg mat og noe å selge for å overleve. Edmund reflekterer over tilstanden de befinner seg i ved å leke med Freda sitt dukkehus. Dette blir som et speilbilde av livet i huset, noe som til slutt blir avslørende for Lewis. Både Lewis og Rachel prøver å finne tilbake til samlivet, men Lewis´s jobb og Rachels sorg fører til større avstand og ikke det de håpte da de ble gjenforent i Hamburg. Det er Lubert som bryter inn i Rachel sin sorg og dette fører til hendelser som påvirker begge familiene. Brook skriver så levende og kanskje er det fordi historien bygger på at hans farfar bodde i et hus i Pinneberg fra 1946 til 1949 sammen med en tysk familie. Jada, det er nesten en klisjè, men jeg klarte nesten ikke legge fra meg boken. Medrivende, lettlest og interessant ut i fra den historiske sammenheng den er satt i. Kan bare anbefale denne! Ja, også skal den filmatiseres, det kan bli bra, men for min del er boka nok! Og det bør vel sies at denne milde gave kom fra http://www.aschehoug.no/nettbutikk/etter-ildstormen.html

Posted in bøker, lesing

Kaffe med musikk

kaffeDa er siste bok av Karin Brunk Holmqvist lest og den fornøyde følelsen av å ha lest en koselig fortelling sitter i. Holmqvist skriver om eldre mennesker i svenske småbyer og det gjør hun på en fin måte. De er ganske engstelige, blir lett bekymret og urolige av alt som ikke er helt A4, de fleste av personene i romanene hennes. Det er tydelig at hun er glad i dem og det er faktisk en utvikling hos flere av dem som gjør at tiden det tar å lese boken på ingen måte er bortkastet. Denne gangen er det syklubben til Inez, Viola, Olga og Svea som vinner en tur til julemarked i Tyskland. Damene reiser av sted og mennene må bli hjemme og passe hus og blomster. Det er bare Olga og den nytilflyttede Svea som har reist noe tidligere, de andre har tydeligvis ikke reist så langt vekk at de måtte overnatte på hotell. Det var ganske morsomt når en av damene ikke fatter og begriper hvordan hun skal få åpnet døren til rommet uten nøkkel, helt til jeg kom på alle gangene jeg har stått utenfor hotelldøra og sloss med gjenstridige kort eller nøkler som må lirkes inn på spesielle måter. Selv om syklubb venninnene kjenner hverandre godt, med untak av Svea som nettopp har flyttet til byen og som ikke helt er kommet inn i fellesskapet, så lærer man nye ting om folk når man reiser sammen. Dette skjer også med våre damer og det skaper noen småmorsomme episoder. Svea sjokkerer damene ved å kaste seg i armene på bussturens sjarmør, men han dropper henne til fordel for en yngre dame og de øvrige i syklubben synes synd på henne, tross alt. Det blir mye spising, små shopping og kaffedrikking med musikk (musikken i dette tilfelle er en skvett sprit i kaffen) og denne repetisjonen er vel kanskje den minst vellykkede delen. Vi får også noen glimt av hvordan det går med mennene som skulle stelle hjemme. Det gode er at de savner konene sine – skulle bare mangle, for her har det tydeligvis vært dine og mine arbeidsoppgaver og lite crossover! Jeg sitter litt og lurer på hvor gamle disse menneskene egentlig er – for det er det trygge og forutsigbare som blir framhevet som den ultimate lykke – og det virker litt kjedelig på meg.

Det vil være løgn å kalle dette stor litteratur, men en koselig stund en regnfull ettermiddag, det fikk jeg.

Posted in litteratur, reise, tur

Sommeropplevelse 2

På vår vei sørover i sommer kom vi til Husum i Schleswig-Holstein. Hva visste vi om Husum? Ingenting! Etter noen tekstmeldinger med familiemedlemmer kom det fram at i denne byen levde og virket forfatteren Theodor Storm, her var det et slott og landskapet rundt var en sykkeltur verdt. På dette tidspunktet var ikke iveren etter en sykkeltur på topp, men en forfatter og hans hjem kunne det være grunn til å ta en næremere kikk på!

Byste av Theodor Storm i slottshagen

Vår vankunne om Theodor Storm ble åpenbar når vi gikk omkring i Husum. I den vakre slottsparken var det en byste av ham og selvsagt var det både museum og et eget Theodor-Storm-selskap. Forfatteren var gift to ganger og hadde en mengde barn, som det virker som han var svært glad i, for blant alt han skrev laget han en bok til en av sine sønner Hans. Boken heter Der kleine Häwelmann og ble skrevet i 1849, den ble laget som bildebok i 1926 og blir stadig trykket opp i nye opplag.

Theodor Storm museum

Museet var ett av husene Theodor Storm hadde bodd og arbeidet i.

Spisestuen til familen Storm

Det er alltid litt merkelig å gå inn i hus der en familie har bodd og levd med alt sitt. Hvor er de ekte sporene? Ofte er det et regissert inntrykk, ryddig og oppstilt. Dette museet var likevel anderledes fordi det var tydelig at her var et hus med sterke historier om barn og ekteskap. Forfattern hadde selvsagt et arbeidsrom – vakkert synes jeg.

Arbeidsrommet til Theodor Storm

Da vi hadde luffet gjennom hele huset kom vi ut på gaten og så et hus med dette skiltet:

Et antikvariat – en skattekiste av vidunderlige bøker og mye annet! Ved inngangen ble vi hilst av disse to:


Jeg fant flere bøker av Theodor Storm – og en ny utgave av Der kleine Häwelmann. Da jeg leste diktet som innleder boken , tenkte jeg: dette må være skrevet av en mann som elsket sin sønn, det må da være slik? Siste verset er slik:

Mein Häwelmann, mein Bursche klein,

du bist des Hauses Sonnenschein.

Die Vögel singen, die Kinder lachen,

wenn deine strahlenden Augen wachen.

Posted in reise

Sommeropplevelser

Vi valgte å reise med bil i sommer etter den absolutte innfallsmetoden. Derfor kom vi til Schleswig i Nord-Tyskland og bodde på årets nydeligste hotell! Det er en spesiell opplevelse å bo på familiedrevne hotell, de har ofte en særlig omsorg for innredning, ideen bak driften og ikke minst at gjestene er gjester og ikke bare betalende overnattere. Årets hotell heter  Hotel Schleiblick og var en åpenbaring i shaby-chick stilen med en mengde detaljer, gamle leker, bøker i vinduskarmen og en entusiastisk vertinne. Vi fikk kikke inn i tre helt ulike rom og valgte dette: En liten detalj: Nøkkelhanken var en bøyd teskje!

Frokosten var nydelig og etter å ha sovet og spist godt gikk vi en tur ut i byen som også hadde sine sjarmerende plasser og smale gater å by på. En by som vi absolutt gjerne vender tilbake til!

Posted in bøker, lesing

Rico – I`m yours!

Og så har jeg lest både Vredens druer og Det tatoverede budskab og begge var vel heller av det dystre slaget. (Skal blogge om Det tatoverede budskab seinere) For en stund siden leste jeg Elis omtale av Rico, Oscar og bakskyggene av Andreas Steinhöfel og fikk lyst til å lese boka. For en herlig opptur! Rico med sitt særtalent, Oscar den skarpe men ikke så veldig modige og så bakskyggene – skurken. Jeg digger Rico og hans presentasjon av seg selv – jeg er et særtalent! En godt skrevet bok er en opptur uten like og en godt skrevet barnebok gir meg lyst til å fyke ut og snakke om bøker til nye lesere. Dette er en slik bok! Når jeg sjekker litt rundt ser jeg at Herr Steinhöfel har skrevet en til om Rico, så CappelenDamm gjør oss lykkelige og oversett neste og!