Publisert i bøker, lesing

En eventyrlig julereise

en-eventyrlig-julereise-1Corina Bomann har jeg ikke lest noe av tidligere og siden jeg har beklaget meg over litt utilgjengelig tysk samtidslitteratur i tidligere poster, får jeg hermed «eat my words» for Corina Bomann skriver feelgood i samme sjanger som Lucinda Riley/ Kate Morton/ Katherine Webb. Lett å lese og kosebøker til veldig late stunder.

En eventyrlig julereise handler om Anna som hater julen og alt som har med jul å gjøre. Hun får lyst til å spy når hun hører «Last Christmas» og denne melodien strømmer ut over alt der hun beveger seg i Leipzig. Den eneste som kan få Anna til å dra hjem for å besøke familien i julen er lillebroren Jonathan og når han skriver og spør om hun kommer, bestemmer hun seg for å reise til Berlin. Hun setter seg på toget og skal bare slappe av litt, men Anna sovner og våkner ikke før toget er i Binz som ligger ved kysten av Østersjøen. Det er seint på kvelden, snøen laver ned og det går ikke flere tog! Anna får haik med en brøytebil som skal i retning Berlin og dette innleder en strabasiøs reise. Det er strømbrudd, Anna oppdager at hun har glemt laderen til mobilen sin når strømmen kommer tilbake, slik at hun ikke får ringt familien og sagt i fra hvor hun er.
Hun får sitte på med en student, men bilen hans bryter sammen. En trailersjåfør fra Polen tar henne med et stykke før han blir tatt i kontroll og må hvile før han kan kjøre videre.  Hun treffer fire eldre damer som bor på aldershjem, men som er blitt «glemt igjen» da bussen de var med kjørte videre. Damene deler sine historier med Anna og det får henne til å tenke over hva det er som gjør at julen oppleves som en vanskelig tid for henne. Hun møter en gjeng hippier som på sin avslappede og vennlige måte hjelper henne videre.

Reisen Anna tar er ikke bare en julereise, men og en reise i fortiden. Hun tenker tilbake på episoder i barndommen og ser at folk og hendelser nødvendigvis ikke er slik de ser ut ved første møte. Hun får innblikk i andre menneskers liv og det får henne til å tenke etter og vende blikket litt mer utover enn innover.

Ser du fram til en kveld i sofaen? Kanskje du skulle prøve denne?

 

 

 

 

Publisert i lesing, litteratur

Omtrentlig landskap

omtrentlig-landskap-1Jeg har ikke lest noe av Peter Stamm tidligere, men hans klare, rene prosa gir meg lyst til å lese flere av hans romaner og heldigvis er noen oversatt til norsk. Denne boka handler om Kathrine som bor i et lite fievær nord for polarsirkelen, jeg tipper et sted på Finnmarkskysten. Kathrine jobber i tollvesenet og får god kontakt med blant andre russere som kommer innom. Hun har en sønn, Randy fra første ekteskap som bor hos henne og noen ganger hos moren. Kathrine søker kjærlighet og bekreftelse. Hun treffer Thomas og gifter seg med ham. Han er alt hennes første mann, Helge ikke var, han har et mål, han har et vakkert hjem og han elsker Kathrine. Når Kathrine flytter inn hos Thomas er det hans smak og hans preferanser som gjelder og Kathrine føyer seg inn i hans bilde av henne. Sønnen trives godt med sin nye far og Thomas sine foreldre som de også har mye kontakt med. Kathrine oppdager etterhvert at Thomas ikke er den han sier han er, han lyver om det meste. Hun bryter opp både fra Thomas og fiskeværet og reiser sørover. Hun reiser til Frankrike, treffer mennesker underveis, men det fører ikke til noe. Hun er like ensom og søkende som hun var da hun begynte reisen. Hun begynner å tenke på sønnen sin og det livet de har nå. Når hun kommer hjem har hun et slags regnskap over sitt liv: mennene Helge, Thomas, Christian og Morten, tre tusen på kontoen, noen klær og et barn. Det er ikke mye, men det er kanskje nok, når man finner seg selv – til slutt. Takk til Bokvennen for leseeksemplar.

Publisert i bøker, lesing

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-druknerLars Mytting fikk bokhandlerprisen for denne romanen og den har vært etterspurt på biblioteket. Jeg har stått pent i kø for å låne den og heldigvis rett før juleferien ble det min tur. Jeg spurte forrige låner om hun likte boken og hun sa: den var rar, spesiell, men jo jeg likte den.

Boken handler om Edvard Hirifjell som vokser opp på gården til bestefaren etter at foreldrene hans omkom i Frankrike på en reise. Han får ikke vite så mye om dem før bestefaren dør, men da begynner han å grave i gamle brev, får besøk av gamlepresten og finner ut at familielivet var mer innfløkt enn han hadde forestilt seg. Han reiser til Shetland for å finne opplysninger om bestefarens bror, Einar, som var møbelsnekker og bodde en periode i Frankrike før han flyttet eller rømte til Shetland. Han oppdager at hans mor var datter til Einar og at hennes mor døde i Ravensbruch. Moren til Edvard reiste til Norge for å finne Einar og få svar på hva som egentlig hendte da han forsvant fra Frankrike. Edvards søking fører ham først til Shetland der han treffer Gwen, en kvinne som motvillig gir ham opplysninger og viser forbindelsen mellom Einar og hennes bestefar. Edvard blir flere ganger advart mot å trenge inn i denne floken, men han vil finne sannheten, selv om den kan være smertefull.

Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

Publisert i bøker, lesing

Passasjer

passasjerJobb-utfordring: les en k-fond bok du tror ingen andre kommer til å lese! OK! Biblioteka i Nordhordland har et bokpresentasjonsmøte i desember hvert år. Da utfordrer vi hverandre til å presentere bøker som andre velger for oss eller vi blir utfordra til å velge en bok «utenfor allfarvei» så og si. Dette gjør vi for å bli kjent med litteratur som ikke er blandt bestselgerne, på lånetoppen eller på andre måter lett å pushe på folk. Mitt valg var Rannveig Revhaug sin bok Passasjer, utgitt på Flamme forlag, 2014. Jeg var ganske sikker på at jeg skulle slite meg gjennom 50 sider, for så å gi opp og legge boka fra meg, men neida, jeg leste alle de 143 sidene. Hvorfor? Dette er en samling tekster som beskriver en enslig kvinne i tretti årene med en spesiell evne til å registrere og skrive ned de daglige trivialitetene som vi nesten ikke legger merke til. Jeg har sjekket nettsiden til forlaget og der finner jeg noen av tekstene som små «reisebrev». Noen av tekstene er uten punktum, mens andre flommer over av dem noe som gjør leseropplevelsen ganske stakkato, men også rytmisk og suggererende. Forfatteren skriver ned telefonsamtaler med det offentlige, værmelding, reiser med avising av flyet, bilturer der hesjer, høyballer, postkasser, låver, hus i skråninga fyker forbi og det gjentar seg og gjentar seg – helt til de faktisk er framme. Det er annerledes måte å fortelle om en tilværelse på, sett innefra på et vis. Boka krever at du gidder å lese de samme ordene mange ganger, nesten identiske setninger og rare vrangforestillinger – som innimellom er nesten hysterisk morsomme. Jeg hadde ikke trodd at jeg gadd, men det gjorde jeg!  Det er faktisk en bok jeg er glad for at jeg leste. Rar, men inderlig på sitt vis.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Stille natt

 En ny bok av Ragnar Hovland er alltid spennende, hva skriver han om denne gangen, hvilke skjevmuntre replikker skal jeg gå og flire av  denne gangen? I denne boka er det nok å ta av og siden jeg måtte ha for en liten Hovland-pause etter å ha lest 1964-boka (det ble for mye Vestlandsk-Hovland-humor for en stakkar fra indre-enfold) var jeg klar for mer. En av reisekammeratene til Hovland sa til og med at: Jau, det var mykje her, hehe, du vil nok lika denne. Stille natt har fått gode omtaler og er nominert til Ungdommens kritikerpris  og P2 lytternes romanpris. Han vant jo ikke P2 lytternes romanpris, men i mine øyne kunne denne boka vært en vinner. Boka handler om forfatteren, brødrene hans og foreldrene, barndomsvenner og kjærester både fra skoletiden og fram til dagens hendelser. Forfatteren går alltid i svart dress, Tomas Espedal går også i svart dress når han er ute og går, men dette handler ikke om herr Espedal sine vaner, men mer om beskyttelse, et varemerke for forfatteren – alltid i svart dress. Det er spennende dette – å se litt på hva forfatterne kler på personene sine, hovedpersonen her har det i hvert fall enkelt – svart dress hvit skjorte, til og med på hyttetur! Det som fasinerer ved boka er forholdet hovedpersonen har til Vestlandet og det vestlandske, denne lengselen som gjør at han reiser til dit og når han er der så blir det på en måte for mye og så må han tilbake til Oslo for å få Vestlandet litt på avstand slik at han kan lengte litt mer. Forholdet hovedpersonen har til foreldrene, brødrene og alle damene i livet sitt er også godt beskrevet. En av brødrene har fått et slags sammenbrudd, han studerte filosofi og alle hadde store forhåpninger til at han skulle gjøre det bra. Så bryter han sammen, ingen når inn til ham og han lever nå alene i en leilighet i Oslo. Hovedpersonen besøker ham, de ser på gamle TV-serier sammen bl.a Familie Ashton og samtalen de klarer å føre er om medlemmene i denne fjernsynsfamilien, ikke om seg selv eller sin egen familie. Da hovedpersonen klarer å overtale broren til å bli med på en hyttetur treffer de Margot som har reist fra mannen og hun og broren får kontakt til hovedpersonens store overraskelse. De er på hytta til bror nr tre noen dager, denne broren er advokat med inndratt bevilling. Nummer tre som de kaller han, dukker opp og sammen besøker de foreldrene. Faren er alvorlig syk av kreft, moren gjør alt slik hun pleier og de tre sønnene prøver på hver sin måte å forholde seg til hjemmet slik det er nå. Det er så gjenkjennelig ved forventningene til at alt skal være som før – og så kan de umulig være det på grunn av åra som har gått og alt som har skjedd, et slags bittersøtt møte.

Når jeg har lest alt sitter jeg og blar i boka, ser litt her og der, begynner på første setning som er slik:

Eg går spenstig inn i meg sjølv og ser etter spor av draumar, ute på markene, på begge sider av vegen, men det er lite å finne, anna enn nokre sjaskete restar. Blir ikke forventningene skrudd rett til værs av en slik setning? I hvert fall hos meg, ble jeg skuffet? Nix, absolutt ikke! Denne kan anbefales!

Publisert i reise

Sommerferie er en herlig ting!

I sommer har min kjære og jeg kjørt bil til noen av våre ønskesteder. Jeg har alltid ønsket å reise til Skagen i Danmark og selv om jeg har vært mye i dette deilige landet, så kan jeg ikke huske at jeg har vært der. I år ble det virkelig og nytelsen ble desto bedre med fint vær! Jeg har hørt om Den Tilsandete kirke, men det var først i år at jeg fikk sett den, helt utrolig at sanden rett og slett overtok både kirke og kirkegård. Det var i 1795 at folket på stedet ga opp å grave seg inn i kirken hver gang de skulle ha gudstjeneste eller andre kikrelige handlinger og de fikk tillatelse av kongen til å legge ned kirken. Det er bare tårnet som står igjen som et minnesmerke. De av oss som leser nok creepy stories, kan nok tenke seg andre løsninger enn å bruke steinen til andre byggverk. Tenk hvilke skrekkhistorier man kunne pønske ut hvis kirken hadde bare blitt gravd ned i all sin velde. Slik ser det ut nå:

Turen gikk videre til Skagen, men aller først måtte vi til Grenen – der Kattegat og Skagerrak møtes! Jeg hadde jo hørt om at man kan se skillet, men det er faktisk sant! Det var mange som gjorde som oss, vandret i sanden, med skoene i hånden og kjente det halvkalde vannet rundt føttene og tenkte på hvor godt dette gjør for de oppsamlede stresstankene fra i vinter. Møtet med elementene er alltid forunderlig – og slik var det denne gangen og.

Etter Grenen – ja, så ble det Skagen by. Koselig å gå omkring i gatene, se på folkelivet og legge merke til tilbudene. Jeg har tdiligere gjerne besøkt bibliotek i andre byer, men denne ferien ble det bar dette bildet og til og med fra utsiden! Jeg som alltid pleier å gå inn og spørre etter noe helt absurd bare for å se hvordan de tar det… (som regel går det veldig fint!)

Men Skagen har en museumsperle i det vakre Skagens Museum med bilder av de berømte Skagensmalerne. Det var stort å gå igjennom salene, se vakre bilder, få god informasjon og til slutt ende i kafeen og parken med de skjønne rosebuskene.

Rosen heter Maxima Alba – den er skjønn og den dufter vidunderlig!