Publisert i bildebøker

Lukas og spurven

Lukas og spurven er den tredje boken om Lukas og hans verden av forfatter Johan B. Mjønes og illustratør Åshild Irgens. Vi kjenner straks igjen bildene av Lukas og hans nærmiljø og det er en hyggelig gjenkjennelse.

Denne gangen er det en spurv som dunker i vinduet til Lukas og ligger urørlig utenfor. Lukas får en liten eske av pappa, bomull av mamma, vann av farfar og frø av farmor og alle sier : «Pass opp for katten». Spurven blir lagt i esken, men ligger fortsatt helt i ro, er det liv i den?

Katten lusker utenfor og vil inn. Den smyger seg her og der, hopper inn og ut av armer og forårsaker et digert brak. Hva skjer med fuglen da?

En morsom bok om velmenende voksne og naturens gang.

Illustrasjonene har mange fine detaljer og gjør det spennende å se om katten virkelig tar spurven eller ikke.

Publisert i bøker

Går, gikk, har gått

Denne romanen av Jenny Erpenbeck ble jeg oppmerksom på gjennom en panegyrisk omtale på Instagram! Det har jeg aldri opplevd før, men kanskje det blir mer av dette etterhvert? Den som omtalte boka på en så inspirerende måte hadde i alle fall rett, jeg ble begeistret!

Boka handler om Richard, enkemann og pensjonert professor som prøver å finne et innhold i livet sitt etter at kona døde og arbeidslivet er over. Han bor i Berlin og på en av hans daglige spaserturer oppdager han at noen unge afrikanere har slått leir utenfor rådhuset med en plaktat som sier «Vi blir synlige». De er asylanter og venter på at søknadene deres skal behandles, men myndighetene ønsker ikke å ha en teltleir uten for rådhuset og det blir opprettet en avtale, Oranienplatz-avtalen. Richard kommer i kontakt med noen av disse mennene og vi får høre om livet deres både i Berlin og hvordan de levde i hjemlandene sine. Richard oppdager hva Dublin II avtalen egentlig betyr og han trår til og prøver å hjelpe dem i den tyske byråkratiske jungelen. Han oppdager også at mennesker flyttes hit og dit og de selv har svært liten styring med livene sine. Han spør dem hva de ønsker seg av livet og alle vil ha arbeid, kjenne seg trygge og bygge opp livet sitt igjen. Richard kjenner seg igjen i fortellingene deres fordi han vokste opp i Øst-Berlin og opplevde at hans fortid og historie på en måte ble utradert i det muren fallt og alle tyskere igjen skulle være brødre. Denne erfaringen gjør at han stiller med en åpen nysgjerrighet og virkelig ønsker å hjelpe.

Dette er en roman som gjør inntrykk både fordi forfatteren prøver å gi et bilde av flyktningenes historier og hvordan forventninger og realiteter kræsjer mot hverandre. Vi snakker om integrering, men hvordan er det mulig når avtaler ikke holdes og forståelse for hva de innebærer ikke blir kommunisert på en forståelig  måte?

Det er Richard vi kommer nærmest, det er hans følelser og tanker vi får innblikk i for det er hele tiden han som er fortelleren. Tittelen er hentet fra språkopplæringen flyktningene får og er et bilde på det repeterende ved samfunnets byråkratiske og stivbeinte holdninger og handlinger. Erpenbeck leverer et grundig og godt skrivehåndtverk slik at det var en fryd å lese boka. Den kan virkelig anbefales på det varmeste.

Publisert i bøker

Trilogien

Under Festspillene i Bergen skal Hordaland teater vise Andvake av Jon Fosse. Teaterforestillingen skal bygge på hele trilogien og ikke bare Andvake, men også Olavs draumar og Kveldsvævd, det kan bli spennende å se hvordan teateret løser dette. Nordhordland Litterære Selskap skal lese bøkene og snakke om disse og det er jo et kraftig insitament for at jeg skulle lese dem og. Jeg startet min lesing av Jon Fosse sitt forfatterskap med romanen Naustet, 60 sider ut i romanen holdt jeg på å gi opp for handlingen tuslet langsomt avsted og det skjedde liksom ingenting! Jeg fikk det gode rådet å se på fortellingen som en spiral som for hver omdreining avslører noe nytt. Dette var nyttig, så nå med en mer avslappet holdning leser jeg ivrig Fosse.

Trilogien ga Jon Fosse Nordisk Litteratur råds pris i 2015, bøkene er skrevet så helt i Fosse sin stil og ånd at det er en fryd å lese dem og se bilder av folk, landskap og handling stige fram foran øynene på meg. Han har et så billedrikt og poetisk språk at jeg ikke kan komme på noen som ligner.

Trilogien starter med Andvake der vi møter Alida og Asle som går omkring i gatene i Bjørgvin og leter etter et sted å bo. Alida er gravid, de er ikke gift, de har ingen penger, hva skal de gjøre? Ingen vil ta imot dem og der de får tilbud kjenner Alida seg utrygg på verten. Alida må sette seg og hvile, imens går Asle og leter videre, så har de et hus. Hvem bodde der før? Alida undrer seg, men fødselen kommer og en fødekone må hentes. Gutten Sigvald blir født og de faller litt til ro. Gjennom korte glimt får vi vite litt om Asle sin fortid der han levde sammen med moren Silja etter at mannen forsvant. Asle er spillemann slik som faren, det var slik han møtte Alida. Når Silja dør kommer en mann og vil ha tilbake naustet der de bodde. Asle og Alida må bo hos moren til Alida, det blir bare en kort natt for Asle er ute og finner en båt som kan seile dem til Bjørgvin. Alida og Asle elsker hverandre, men uten støtte fra omverdenen er det vanskelig og Asle tar liv for å skape en utvei for dem.

I Olavs draumar møter vi Asle som nå har tatt navnet Olav på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og Alida som nå heter Åsta. Han treffer Gamlingen som sier at nå skal han dømmes for drapene han har begått. Asle/Olav prøver å unngå ham og gjennomføre ærendet sitt, men han innhentes stadig og blir til slutt satt i fangehullet og hengt. Alida/Åsta er hjemme og venter på ham, men vet i sitt innerste at hun har sett ham for siste gang.

Kveldsvævd er den siste boken i trilogien og for meg ble dette den beste delen. Det er Ales datteren til Alida som forteller. Ales er gammel og ser tilbake på moren sitt liv. Hun forteller om Åsleik som finner Alida forkommen i Bjørgvin på leting etter Asle. Han tar seg av henne og gir henne husrom, mat og jobb som etterhvert går over i samliv. De får to jenter sammen Ales og Veslesyster. Veslesyster dør, men Ales lever videre får selv barn og blir gammel. Kveldsvævd oppklarer mye av det vi leser i de to foregående og samtidig bringer den ny dybde til kjærligheten mellom Alida og Asle, den fikk dem til å sveve i livet, over døden, inn i evigheten.

Hva er det som står igjen etter denne lesningen? Kjærlighet mellom Alida og Asle i livet og døden, tafattheten i møte med Gamlingen og omsorgen fra Åsleik. Framfor alt er det språket disse bøkene er fortalt med, det er en opplevelse!

Publisert i bøker

Gå aldri fra meg

Etter å ha lest Resten av dagen av Kazuo Ishiguro fikk jeg lyst til å lese andre bøker av ham. Jeg så flere i Blogglandia snakket pent om Never let me go eller som den heter på norsk Gå aldri fra meg.

Gå aldri fra meg er en dystrere bok enn Resten av dagen og gjorde et sterkere inntrykk fordi personene boken handler om ikke har eller prøver å gjøre noen valg utover å følge sin bestemmelse. Bokens forteller er Kathy, hun tenker tilbake på årene på Hailsham sammen med vennene Ruth og Tommy. Hailsham var en idyllisk kostskole hvor de fikk vite at de var spesielle, enestående og at de hadde en bestemmelse. De brukte mye tid på kunst, leste litteratur og diskuterte. De hadde formyndere som passet på at de ikke overtrådde reglene for skolen og de hadde den mystiske Madame som kom for å se på kunstverkene de hadde laget og hun tok med seg det beste de hadde laget. Det er en varm og fin beskrivelse av fellesskapet mellom venner, småkrangling og gjenoppretting av vennskap.

Det likevel noe som skurrer, for allerede tidlig i boken får vi vite at det er noe som heter donorer og omsorgspersoner, hva er egentlig dette? Når Madame kommer så virker det som om hun er redd for dem og ikke vil se ordentlig på dem og hvertfall ikke ta i dem.

Når de er ferdige med skolen reiser de til noen hytter for å venne seg til livet utenfor skolen, men å ta seg ut i verden og oppdage nye ting sitter langt inne. Kathy forundrer seg i ettertid over hvorfor de ikke brukte mer tid på å utforske området de bodde i, hvorfor de var så knyttet hverandre og det de hadde opplevd på Hailsham. Hun velger å bli omsorgsperson og forlater vennene sine Ruth og Tommy. De mister kontakten men på en av reisene sine til et omsorgssenter treffer Kathy Ruth igjen og de gjenoppretter kontakten. De minnes dagene på Hailsham, men svært mye er forandret og kontakten blir aldri den samme.

Jeg vil ikke fortelle så mye mer om boka, men håper at flere får lyst til å lese denne. Ishiguro skriver fantastisk godt, han beskriver miljø og personer slik at de trer fram og det er nesten som om jeg har vært tilstede. Anbefales!

Publisert i bøker

Syrinpikene

Martha Hall Kelly er forfatteren bak romanen Syrinpikene som ved første øyekast ser ut som en feelgood bok, men dette er fortellingen om kvinnene i Ravensbrück, en av legene som utførte eksperimentene på kvinnene der og filantropen og skuespilleren Caroline Ferriday.  Da jeg oppdaget at boken hadde handling fra og om andre verdenskrig, lurte jeg på om jeg orket å lese mer om dette temaet. Etter få sider ble jeg bokstavelig fanget inn av fortellingen og evnen til forfatteren å beskrive flere sider av det historiske forløpet. Kapitlene er delt mellom tre fortellere: det er Caroline Ferriday som arbeider som frivillig  i den franske ambassaden i New York, det er den polske piken Kaisa som bor i Lublin og det er den tyske legen Herta som lengter etter å bli kirurg og få behandle mennesker.

Kaisa, moren hennes og søsteren blir tatt av tyskerne for motstandsarbeid og sendt til Ravensbrück. Der møter hun legen Herta som har oppnådd sin drøm om å være kirurg. Operasjonene i Ravensbrück var ikke ment for å helbrede, men for å bruke unge friske kvinner til eksperiment bl. a. for å teste ut hvordan bakterier og fremmedlegemer virker på friske mennesker når det blir operert inn i kroppen. Eksperimentene som det senere kom fram, var grusomme og ødeleggende for livet til de som overlevde – og vi vet at uendelig mange døde i denne leiren og i de andre konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Kaisa og de andre kvinnene i leiren passer på hverandre så godt det lar seg gjøre, mens Herta som er opptatt av å gjøre det godt som kirurg, skyver de skrekkelig handlingene foran seg og tar ikke stilling til om de er forsvarlige eller ikke. Både Kaisa og søsteren blir operert, men de overlever selv om Kaisa halter etterpå og søsteren har store smerter. Krigen går mot slutten, Herta blir stilt for domstolen i Nürnberg og får sin dom, men Kaisa og søsteren må vende tilbake til Lublin og fortelle faren at moren er død. Caroline har holdt hjulene i gang for å hjelpe de franske flyktningene gjennom krigen. Hun får kjennskap til at de polske kvinnene (the Ravenbrück rabbits) ikke får hjelp fordi Polen nå ligger under Russland og ikke lenger er et selvstendig land. Hun bruker alle sine kontakter, skriver brev, besøker og overtaler mennsker i USA til å gi penger slik at de polske kvinnene kan får medisinsk hjelp. Hun klarer det og kvinnene får komme til USA for behandling og få en ny start.

Dette er en roman om faktiske hendelser. Caroline Ferriday har levd og er kjent og dekorert for sin innsats for flyktninger under andre verdenskrig. De andre personene som opptrer i boka er satt sammen av mange personer, men hendelsene er hentet fra virkeligheten. Boka gjør et sterkt inntrykk fordi Ravensbrück er kjent historie, men jeg visste ikke om hjelpen som Caroline Ferriday satte i gang.  Det er selvsagt fryktelig å lese om leiren og hvordan det var der, men forfatteren dveler ikke ved grusomhetene – heldigvis. Boka er vel verd å lese enten du tror du har lest nok om andre verdenskrig eller ikke, – hver fortelling har tross alt en ny vinkling eller et nytt aspekt ved seg – og denne fortjener oppmerksomhet, synes jeg.

Publisert i bøker

The keeper of lost things

the-keeper-1Jeg har begynt å følge TheModernMrsDarcy og årets «reader challenge» er bl.a. å lese en bok bare på grunn av utseende, så da jeg flakket omkring på Gatwick fant jeg The Keeper Of Lost Things av Ruth Hogan, nydelig cover og baksideteksten ga inntrykk av å kunne egne seg til lesing som ikke var altfor krevende. Jeg hadde rett, boka er koselig lesing og passer bra til lesestunder som blir avbrutt av ulike hendelser.

Hovedpersonen i boka er Laura som etter skilsmissen fra Vince ikke riktig får fart på livet sitt. Hun søker en jobb som assistent hos Anthony Peardew som er forfatter, men som også har brukt mesteparten av livet sitt til å finne glemte ting, ta vare på dem og håpe å finne den riktige eieren igjen. Anthony var forlovet med Therese og sammen hadde de huset Padua. Der lagde Anthony en nydelig rosehage til Therese og som takk ga hun ham en medaljong som han måtte love å bevare så lenge han levde. Noen dager før de skal gifte seg dør Therese og samme dag mister Anthony medaljongen. Det er Eunice som finner den og tar den med seg som en lykkemynt nå hun skal på intervju med en forlegger. Eunice får jobben hos forleggeren Bomber og livet hennes blir helt anderledes enn hun hadde forestilt seg.

Anthony dør og overlater hus, hage og alle de tapte tingene til Laura. Sunshine, en pike med Downs ringer på og sier at hun vil være Lauras nye venn. Gartneren Freddy som holder rosehagen i orden blir også en del av husholdet etterhvert og sammen lager de en nettside over ting som er mistet og som finnes i huset Padua. Det er fred og fordragelighet, men den avdøde Therese er ikke fornøyd og merkelige ting skjer.

Vi følger historien til Laura og Eunice parallellt, underveis lurte jeg litt på når disse skulle føres sammen, men til slutt så føyde det seg vakkert inn i en helhet.

Det er en lett og enkel historie, absolutt avslapping og kos.

Publisert i bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Biter av lykke

Forside_BiterAvLykkeAnne Ch Østby er forfatteren bak denne boka om fire venninner som etter mange års avstand får et brev fra den femte som inviterer dem til å reise til Fiji og sammen lage sjokolade. Kat som har vært den eventyrlystne og uredde i jenteflokken har nå blitt enke. Hun har bodd mange forskjellige steder rundt i verden og de siste årene har hun bodd på en kakaoplantasje med ektemannen Niklas, en ekte eventyrer. Venninnene er nå i pensjonsalderen og Kat vil igjen ha venninnene rundt seg. Kat skriver til Sina, alenemoren med den kravstore sønnen Armand som snart nærmer seg femti, men likevel ikke går av veien for å loppe moren for betydelige beløp. Sina lar seg utnytte og undertrykke, men hun blir med på prosjektet og reiser til Fiji. Kat skriver til Ingrid som hun faktisk har hatt en del kontakt med. Ingrid er enslig, men har god kontakt med sine nevøer og denne kontakten er nok med på å holde henne ung til sinns.  Hun har livslyst og livet på Fiji bringer fram nye gleder. Lisbeth er den tredje av venninnene. Hun kapret den stilige Harald som gjør det godt i familiebedriften og har alt man kan ønske seg av materielle ting. Lisbeth er i Harald sitt fokus så lenge det ikke er lekrere damer i sikte. Livet er ganske tomt, kontakten med datteren Amanda er ikke på topp, så da brevet fra Kat kommer er Lisbeth klar til å gjøre et forsøk. Den fjerde som får brev er Maya, hun har vært lektor og er svært kunnskapsrik, men nå er hun i ferd med å bli dement. Kat skriver til datteren hennes og de blir enige om at hun og Maya reiser til Fiji sammen og så får de se hvordan situasjonen utvikler seg. Kat forteller ikke de andre venninnene om Mayas tilstand, noe som fører til både misforståelser og ergrelser. Det er flere personer i boka, men det er særlig to som må nevnes det er Ateca hushjelpen til Kat. Hun er innfødt og aleneforsørger. Hun observerer disse fremmede damene og ser i mange situasjoner deres utfordringer klarere enn de selv. Vi får høre om hennes tanker gjennom kveldsbønnen, for Ateca ber til Jesus om alt med stor intensitet og innlevelse. Den andre er en pike Maraia (havets stjerne) som spiller en særlig rolle i Maya sitt liv. Det er mye som skal opp og fram fra glemselen når de fem er samlet, mange frustrasjoner, mange gleder og så har de et felles prosjekt som fører til  mye positiv energi.

Boka er delt inn i kapitler der hver person forteller, dette fungerer bra med så mange «hovedpersoner», men det hindrer litt flyten i boka. Jeg satt med følelsen av at dette er en variant av «Eat, love, pray». Det er en bok som er lett å lese, den gir gode påminninger om hva som er viktig i livet og at de gode tingene i livet kan komme når du minst venter det. Livet er på ingen måte over når man blir pensjonist! Trenger du en kosebok? Da kan denne være en mulighet.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Stella Gibbons

Som mange andre begynte jeg å lese bøker fra forfatterskapet til Stella Gibbons med boka Cold Comfort farm. Jeg ble betatt! Morsom, to the point og en beskrivelse av den engelske landsbygda med alle slags fordommer man kan komme på – altså en fryd å lese! Jeg begynt å sjekke om hun hadde skrevet noe mer – og det har hun, ca 20 romaner og diktsamlinger. I følge Gibbons selv var hun  så «uheldig» å debutere med en bestselger, som senere i livet «stod i veien for» de påfølgende romanene. Jeg hadde ikke gjort noen alvorlige forsøk på å låne eller kjøpe noen andre av bøkene hennes, men så i mai i år befant vi oss på Gatwick Airport, fem timers ventetid og boka jeg hadde tatt med krympet veldig…

Nightingale woods - 1I bokhandelen fant jeg Nightingale Wood, utgitt i 1938 og nå på nytt av Virago Modern Classics. Det var bare å fordype seg i livet til den unge enken Viola Winther, født Thompson. Viola kommer til familien Winther for å bo hos dem etter at mannen hennes plutselig døde. Violas egen familie er døde og da er eneste mulighet å bo hos svigerfamilien. Hun kommer til et dystert hus med herr og fru Winter og de to døtrene Magde og Tina. Herr Winter er en tyrann og gir bare etter for ønsker når fruen og døtrene virkelig slår seg sammen. Viola er ung, føler seg fortapt og lengter vekk, men  alt ser lysere ut når hun møter Victor Spring, den lokale Prins Charming!  Huset The Eagles har tjenerskap, bl.a. en sjåfør Saxon som Tina er hemmelig forelsket i og det er bare etter finurlige metoder hun får faren til å akseptere at Saxon lærer henne å kjøre. Madge klarer, etter mye masing og gyldne løfter om at «dyret» ikke skal synes eller høres,  å få en hund.  Livet ser ut til å flyte harmonisk og løfterikt –  til Viola oppdager at Victor skal gifte seg og hans blikk og løfter om utflukter hadde ingen rot i virkeligheten. Viola sørger og går omtrent i oppløsning, men ting snur seg … får jeg vel si. Dette er en slags Askepott-historie, men uten slemme stesøstre, bare litt underkua svigerinner.

Stella Gibbons skriver godt og levende om personene sine. Hun glorifiserer ikke, for Viola er ikke spesielt smart (og det påpeker forfatteren ganske grundig innimellom) og Victor er heller kjedelig, men hun gjør dem troverdige. Ikke minst hun tar samfunnet, tradisjoner og konvensjoner særdeles godt på kornet.

Pure Juliet - 1Så i juni kom jeg over Pure Juliet som først ble utgitt i 2014. Boken er et glemt manuskript som familien har funnet og gitt ut post humt. Boka handler om Juliet som nettopp er ferdig på college har fått fem «level A» og er anbefalt av rektor at hun søker seg videre inn på universitetet for å studere matematikk. Dette vil faren ikke ha noe av, så Juliet oppsøker en eldre dame, miss Addy Pennecuick,  som hun har truffet i en park, dikter opp en trist historie og flytter inn til henne for å få tid og rom til å tenke og arbeide. Juliet har virkelig null sosiale antenner, hun bryr seg ikke om klær, gutter eller hvordan hun virker på andre. Hun finner ut at hun skal forske på coincidence(tilfeldigheter?) siden dette er noe folk stadig sier og ikke kan forklare helt hva som skjer eller hva det betyr. Hun møter Arthur Robinson bokhandelmedhjelperen i den lokale bokhandelen og til hans store overraskelse blir hun med ham på kino. Han prøver seg med tilnærmelser, men det skal Juliet ha seg frabedt og Arthur anser kvelden som en total fiasko.  Arthur er likevel opptatt av Juliet og for å holde kontakten lover han å notere «tilfeldigheter» når han kommer over dem. Dette utvikler seg til et livslangt vennskap, kan jeg vel si uten å røpe for mye.  En annen viktig person i Juliets liv er Frank Pennecuick som er lidenskaplig opptatt av økologi og er grandnevø til miss Addy. Han prøver å tilføre henne litt menneskelighet og passer på henne som et lite barn. For Juliet er en formidabel tenker når det gjelder matematiske problemstillinger, men når det gjelder mat og drikkke og ta vare på seg selv er hun lite kapabel.

Gibbons skriver oppslukende om personene sine. Hun har en hovedperson som de andre sirkulerer rundt, men bipersonene er også interessante og skaper dybde i fortellingen. Bøkene er lettleste, hyggelig lesing og det hadde vært stas om de ble oversatt til norsk.

Publisert i bøker, lesing

Sandslottet i Aleppo

sandslottetDenne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel og vi skal snakke om den om noen dager, men jeg går glipp av dette – så her kommer noen ord.

Forfatteren Chris Bohjalian var på NRK- Dagsrevyen og snakket om boken og om Nansen-hjelpen i forbindelse med markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Undertittelen på boka er : en historisk kjærlighetsroman fra Syria. Og, ja her er det kjærlighet, men og hat, desperasjon, krig og med det grusomme handlinger. Historien begynner med en prolog, barndomsminne fra 1969 der Laura forteller om bestefaren som tok henne og tvillingbroren på fanget og husket dem opp og ned. Hennes bestefar var armener og bestemoren amerikansk og de møttes i 1915 da hun fulgte sin far til Aleppo med hjelpesendinger til de armenske flyktningene. Elizabeth Endicott som bestemoren het kom fra en velstående familie og faren var bankier. De kommer til Aleppo i det en flyktningtransport går igjennom byen og Elizabeth får kontakt med en armensk kvinne, Nevart som har hatt seg av en liten pike som har sluttet å snakke. Nevart var gift med en lege og snakker godt engelsk. Hun og piken får bo på ambassaden mot å hjelpe til. Elizabeth vil hjelpe til på sykehuset, hun er ivirg etter å lære armensk og mer om sykepleie. Faren synes hun er altfor ivrig, men Elizabeth er en viljesterk dame, noe som kommer godt med i dette landet som midt i tragedien også preges av korrupsjon og utnytting av godtroende vestlige. Hun møter Armen, en armensk ingeniør som har mistet kone og datter under folkemordet. Han hadde satt sin lit til en venn som skulle sørge for at konen og datteren kom seg til et trygt sted, men i stedet dør de på veien. Det oppstår sterke følelser av samhørighet og senere forelskelse mellom Elizabeth og Armen. Armen reiser for å slutte seg til den brittiske hæren og veien dit er både kronglete og farlig. Han skriver til Elizabeth og hun insisterer på å bli i Aleppo for å vente på Armen når faren anser at oppdraget han hadde der er over.

Boken hopper mellom fortelleren Laura, Elizabeth, Armen og to tyske soldater som tar bilder av de overlevende fra flyktningeleirene og deprotasjonene. Det er mange små historier som utfyller bildet av byen og tilstanden der både på sykehuset og barnehjemmet der flere av de foreldreløsa barna blir plassert.Dette kan virke ganske forvirrende til å begynne med og krever at man ikke legger boka fra seg for lenge om gangen.  Boka forteller historien om armenerne, om forholdet mellom tyrkere og armenere både i 1915 og fram gjennom de siste hundre årene. Det er tydelig at sårene langt fra er leget og mye ligger nok i at det er få land som karakteriserer det som skjedde som folkemord, blant annet Norge. Da forfatteren var i Norge under lanseringen av boka besøkte han et barnebarn av Fridtjof Nansen for å takke for hans arbeid for å hjelpe armenere.

Dette er en bok som fortjener mange lesere, den er interessant på grunn av framstillingen om armenerne og folkemordets grusomheter, men også fordi det viser hvor viktig det er å kjenne sin familie og familiens historie. Jeg synes nok ikke at kjærlighets historien er det viktigste i boka, men det er mange andre aspekt som gjør denne boka vel verd å lese. Det er flere som har skrevet om krigen som førte til folkemordet blant annet i Victoria Hislop sin bok Tråden og i Louis De Bernières Fugler uten vinger. Men altså: Sandslottet i Aleppo – kan anbefales!