Posted in bøker

The keeper of lost things

the-keeper-1Jeg har begynt å følge TheModernMrsDarcy og årets «reader challenge» er bl.a. å lese en bok bare på grunn av utseende, så da jeg flakket omkring på Gatwick fant jeg The Keeper Of Lost Things av Ruth Hogan, nydelig cover og baksideteksten ga inntrykk av å kunne egne seg til lesing som ikke var altfor krevende. Jeg hadde rett, boka er koselig lesing og passer bra til lesestunder som blir avbrutt av ulike hendelser.

Hovedpersonen i boka er Laura som etter skilsmissen fra Vince ikke riktig får fart på livet sitt. Hun søker en jobb som assistent hos Anthony Peardew som er forfatter, men som også har brukt mesteparten av livet sitt til å finne glemte ting, ta vare på dem og håpe å finne den riktige eieren igjen. Anthony var forlovet med Therese og sammen hadde de huset Padua. Der lagde Anthony en nydelig rosehage til Therese og som takk ga hun ham en medaljong som han måtte love å bevare så lenge han levde. Noen dager før de skal gifte seg dør Therese og samme dag mister Anthony medaljongen. Det er Eunice som finner den og tar den med seg som en lykkemynt nå hun skal på intervju med en forlegger. Eunice får jobben hos forleggeren Bomber og livet hennes blir helt anderledes enn hun hadde forestilt seg.

Anthony dør og overlater hus, hage og alle de tapte tingene til Laura. Sunshine, en pike med Downs ringer på og sier at hun vil være Lauras nye venn. Gartneren Freddy som holder rosehagen i orden blir også en del av husholdet etterhvert og sammen lager de en nettside over ting som er mistet og som finnes i huset Padua. Det er fred og fordragelighet, men den avdøde Therese er ikke fornøyd og merkelige ting skjer.

Vi følger historien til Laura og Eunice parallellt, underveis lurte jeg litt på når disse skulle føres sammen, men til slutt så føyde det seg vakkert inn i en helhet.

Det er en lett og enkel historie, absolutt avslapping og kos.

Posted in bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Posted in bøker, lesing, litteratur

Biter av lykke

Forside_BiterAvLykkeAnne Ch Østby er forfatteren bak denne boka om fire venninner som etter mange års avstand får et brev fra den femte som inviterer dem til å reise til Fiji og sammen lage sjokolade. Kat som har vært den eventyrlystne og uredde i jenteflokken har nå blitt enke. Hun har bodd mange forskjellige steder rundt i verden og de siste årene har hun bodd på en kakaoplantasje med ektemannen Niklas, en ekte eventyrer. Venninnene er nå i pensjonsalderen og Kat vil igjen ha venninnene rundt seg. Kat skriver til Sina, alenemoren med den kravstore sønnen Armand som snart nærmer seg femti, men likevel ikke går av veien for å loppe moren for betydelige beløp. Sina lar seg utnytte og undertrykke, men hun blir med på prosjektet og reiser til Fiji. Kat skriver til Ingrid som hun faktisk har hatt en del kontakt med. Ingrid er enslig, men har god kontakt med sine nevøer og denne kontakten er nok med på å holde henne ung til sinns.  Hun har livslyst og livet på Fiji bringer fram nye gleder. Lisbeth er den tredje av venninnene. Hun kapret den stilige Harald som gjør det godt i familiebedriften og har alt man kan ønske seg av materielle ting. Lisbeth er i Harald sitt fokus så lenge det ikke er lekrere damer i sikte. Livet er ganske tomt, kontakten med datteren Amanda er ikke på topp, så da brevet fra Kat kommer er Lisbeth klar til å gjøre et forsøk. Den fjerde som får brev er Maya, hun har vært lektor og er svært kunnskapsrik, men nå er hun i ferd med å bli dement. Kat skriver til datteren hennes og de blir enige om at hun og Maya reiser til Fiji sammen og så får de se hvordan situasjonen utvikler seg. Kat forteller ikke de andre venninnene om Mayas tilstand, noe som fører til både misforståelser og ergrelser. Det er flere personer i boka, men det er særlig to som må nevnes det er Ateca hushjelpen til Kat. Hun er innfødt og aleneforsørger. Hun observerer disse fremmede damene og ser i mange situasjoner deres utfordringer klarere enn de selv. Vi får høre om hennes tanker gjennom kveldsbønnen, for Ateca ber til Jesus om alt med stor intensitet og innlevelse. Den andre er en pike Maraia (havets stjerne) som spiller en særlig rolle i Maya sitt liv. Det er mye som skal opp og fram fra glemselen når de fem er samlet, mange frustrasjoner, mange gleder og så har de et felles prosjekt som fører til  mye positiv energi.

Boka er delt inn i kapitler der hver person forteller, dette fungerer bra med så mange «hovedpersoner», men det hindrer litt flyten i boka. Jeg satt med følelsen av at dette er en variant av «Eat, love, pray». Det er en bok som er lett å lese, den gir gode påminninger om hva som er viktig i livet og at de gode tingene i livet kan komme når du minst venter det. Livet er på ingen måte over når man blir pensjonist! Trenger du en kosebok? Da kan denne være en mulighet.

Posted in bøker, lesing, litteratur

Stella Gibbons

Som mange andre begynte jeg å lese bøker fra forfatterskapet til Stella Gibbons med boka Cold Comfort farm. Jeg ble betatt! Morsom, to the point og en beskrivelse av den engelske landsbygda med alle slags fordommer man kan komme på – altså en fryd å lese! Jeg begynt å sjekke om hun hadde skrevet noe mer – og det har hun, ca 20 romaner og diktsamlinger. I følge Gibbons selv var hun  så «uheldig» å debutere med en bestselger, som senere i livet «stod i veien for» de påfølgende romanene. Jeg hadde ikke gjort noen alvorlige forsøk på å låne eller kjøpe noen andre av bøkene hennes, men så i mai i år befant vi oss på Gatwick Airport, fem timers ventetid og boka jeg hadde tatt med krympet veldig…

Nightingale woods - 1I bokhandelen fant jeg Nightingale Wood, utgitt i 1938 og nå på nytt av Virago Modern Classics. Det var bare å fordype seg i livet til den unge enken Viola Winther, født Thompson. Viola kommer til familien Winther for å bo hos dem etter at mannen hennes plutselig døde. Violas egen familie er døde og da er eneste mulighet å bo hos svigerfamilien. Hun kommer til et dystert hus med herr og fru Winter og de to døtrene Magde og Tina. Herr Winter er en tyrann og gir bare etter for ønsker når fruen og døtrene virkelig slår seg sammen. Viola er ung, føler seg fortapt og lengter vekk, men  alt ser lysere ut når hun møter Victor Spring, den lokale Prins Charming!  Huset The Eagles har tjenerskap, bl.a. en sjåfør Saxon som Tina er hemmelig forelsket i og det er bare etter finurlige metoder hun får faren til å akseptere at Saxon lærer henne å kjøre. Madge klarer, etter mye masing og gyldne løfter om at «dyret» ikke skal synes eller høres,  å få en hund.  Livet ser ut til å flyte harmonisk og løfterikt –  til Viola oppdager at Victor skal gifte seg og hans blikk og løfter om utflukter hadde ingen rot i virkeligheten. Viola sørger og går omtrent i oppløsning, men ting snur seg … får jeg vel si. Dette er en slags Askepott-historie, men uten slemme stesøstre, bare litt underkua svigerinner.

Stella Gibbons skriver godt og levende om personene sine. Hun glorifiserer ikke, for Viola er ikke spesielt smart (og det påpeker forfatteren ganske grundig innimellom) og Victor er heller kjedelig, men hun gjør dem troverdige. Ikke minst hun tar samfunnet, tradisjoner og konvensjoner særdeles godt på kornet.

Pure Juliet - 1Så i juni kom jeg over Pure Juliet som først ble utgitt i 2014. Boken er et glemt manuskript som familien har funnet og gitt ut post humt. Boka handler om Juliet som nettopp er ferdig på college har fått fem «level A» og er anbefalt av rektor at hun søker seg videre inn på universitetet for å studere matematikk. Dette vil faren ikke ha noe av, så Juliet oppsøker en eldre dame, miss Addy Pennecuick,  som hun har truffet i en park, dikter opp en trist historie og flytter inn til henne for å få tid og rom til å tenke og arbeide. Juliet har virkelig null sosiale antenner, hun bryr seg ikke om klær, gutter eller hvordan hun virker på andre. Hun finner ut at hun skal forske på coincidence(tilfeldigheter?) siden dette er noe folk stadig sier og ikke kan forklare helt hva som skjer eller hva det betyr. Hun møter Arthur Robinson bokhandelmedhjelperen i den lokale bokhandelen og til hans store overraskelse blir hun med ham på kino. Han prøver seg med tilnærmelser, men det skal Juliet ha seg frabedt og Arthur anser kvelden som en total fiasko.  Arthur er likevel opptatt av Juliet og for å holde kontakten lover han å notere «tilfeldigheter» når han kommer over dem. Dette utvikler seg til et livslangt vennskap, kan jeg vel si uten å røpe for mye.  En annen viktig person i Juliets liv er Frank Pennecuick som er lidenskaplig opptatt av økologi og er grandnevø til miss Addy. Han prøver å tilføre henne litt menneskelighet og passer på henne som et lite barn. For Juliet er en formidabel tenker når det gjelder matematiske problemstillinger, men når det gjelder mat og drikkke og ta vare på seg selv er hun lite kapabel.

Gibbons skriver oppslukende om personene sine. Hun har en hovedperson som de andre sirkulerer rundt, men bipersonene er også interessante og skaper dybde i fortellingen. Bøkene er lettleste, hyggelig lesing og det hadde vært stas om de ble oversatt til norsk.

Posted in bøker, lesing

Sandslottet i Aleppo

sandslottetDenne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel og vi skal snakke om den om noen dager, men jeg går glipp av dette – så her kommer noen ord.

Forfatteren Chris Bohjalian var på NRK- Dagsrevyen og snakket om boken og om Nansen-hjelpen i forbindelse med markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Undertittelen på boka er : en historisk kjærlighetsroman fra Syria. Og, ja her er det kjærlighet, men og hat, desperasjon, krig og med det grusomme handlinger. Historien begynner med en prolog, barndomsminne fra 1969 der Laura forteller om bestefaren som tok henne og tvillingbroren på fanget og husket dem opp og ned. Hennes bestefar var armener og bestemoren amerikansk og de møttes i 1915 da hun fulgte sin far til Aleppo med hjelpesendinger til de armenske flyktningene. Elizabeth Endicott som bestemoren het kom fra en velstående familie og faren var bankier. De kommer til Aleppo i det en flyktningtransport går igjennom byen og Elizabeth får kontakt med en armensk kvinne, Nevart som har hatt seg av en liten pike som har sluttet å snakke. Nevart var gift med en lege og snakker godt engelsk. Hun og piken får bo på ambassaden mot å hjelpe til. Elizabeth vil hjelpe til på sykehuset, hun er ivirg etter å lære armensk og mer om sykepleie. Faren synes hun er altfor ivrig, men Elizabeth er en viljesterk dame, noe som kommer godt med i dette landet som midt i tragedien også preges av korrupsjon og utnytting av godtroende vestlige. Hun møter Armen, en armensk ingeniør som har mistet kone og datter under folkemordet. Han hadde satt sin lit til en venn som skulle sørge for at konen og datteren kom seg til et trygt sted, men i stedet dør de på veien. Det oppstår sterke følelser av samhørighet og senere forelskelse mellom Elizabeth og Armen. Armen reiser for å slutte seg til den brittiske hæren og veien dit er både kronglete og farlig. Han skriver til Elizabeth og hun insisterer på å bli i Aleppo for å vente på Armen når faren anser at oppdraget han hadde der er over.

Boken hopper mellom fortelleren Laura, Elizabeth, Armen og to tyske soldater som tar bilder av de overlevende fra flyktningeleirene og deprotasjonene. Det er mange små historier som utfyller bildet av byen og tilstanden der både på sykehuset og barnehjemmet der flere av de foreldreløsa barna blir plassert.Dette kan virke ganske forvirrende til å begynne med og krever at man ikke legger boka fra seg for lenge om gangen.  Boka forteller historien om armenerne, om forholdet mellom tyrkere og armenere både i 1915 og fram gjennom de siste hundre årene. Det er tydelig at sårene langt fra er leget og mye ligger nok i at det er få land som karakteriserer det som skjedde som folkemord, blant annet Norge. Da forfatteren var i Norge under lanseringen av boka besøkte han et barnebarn av Fridtjof Nansen for å takke for hans arbeid for å hjelpe armenere.

Dette er en bok som fortjener mange lesere, den er interessant på grunn av framstillingen om armenerne og folkemordets grusomheter, men også fordi det viser hvor viktig det er å kjenne sin familie og familiens historie. Jeg synes nok ikke at kjærlighets historien er det viktigste i boka, men det er mange andre aspekt som gjør denne boka vel verd å lese. Det er flere som har skrevet om krigen som førte til folkemordet blant annet i Victoria Hislop sin bok Tråden og i Louis De Bernières Fugler uten vinger. Men altså: Sandslottet i Aleppo – kan anbefales!

 

Posted in bøker, lesing

Og fjellene ga gjenlyd

og fjellene gaJeg tilhører «alle» som har lest både Drageløperen og Tusen strålende soler, men har vel ikke akkurat ventet i «åndeløs spenning», på en ny bok av Khaled Hosseini. Når jeg nå har brutt min egen regel om ikke å snike i køen, så er det med den erfaringen at slike bøker blir det lang venteliste på og ikke minst må jeg å vurdere hvor mange fler eksemplarer vi må kjøpe inn. Vel, det kan være en slags bortforklaring, men etter å ha lest boka vet jeg at her trengs det flere eksemplarer, for Hosseini er en fantastisk forteller! Boka starter med fortellingen om Abdullah og søsteren Pari som er på vei fra landsbyen Shadbagh til Kabul sammen med sin far Saboor. Abdullah og Pari`s mor er død og Saboor har giftet seg igjen og fått barn med sin nye kone.

Det er en beskrivelse av ekstrem fattigdom, men og av nydelig søskenkjærlighet som gjør at fortellingen om disse to griper hjerterøttene. Når de kommer til Kabul går de til et stort hus der onkelen Nabi arbeider og det går opp for Abdullah at søsteren skal bli igjen og han skal tilbake til landsbyen sammen med faren. Det velstående paret som eier huset i Kabul, kan ikke få barn og de kjøper Pari og gir Saboor og hans familie et grunnlag for å kunne leve videre. Men et barn for lite er som et stort hull i sjelen og hverken Saboor eller Abdullah blir de samme etterpå. Romanen går fram og tilbake i tid og flytter seg mellom forskjellige medlemmer av storfamilien, men på elegant vis knytter Hosseini delene sammen slik at når boken er ferdig lest finnes det et vakkert teppe av fortellinger som er vevd inn i hverandre.

Jeg blir slått av omsorgen storebroren har for søsteren sin, for når han reiser til USA, gifter seg og får barn, blir datteren oppkalt etter Pari. Hun blir også fortalt om farens søsteren og har henne som en usynlig venn. Når den gamle Pari og den yngre treffer hverandre, har den yngre Pari gode «minner» fra de hemmelige samtalene de har hatt. Hun blir ikke skuffet. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken for som sagt – forfatteren er en utrolig god forteller.

Posted in bøker, litteratur

Jeg nekter

Det er alltid med en viss spenning jeg begynner på Per Petterson´s bøker, er den så bra som alle sier? – eller trenger jeg bare litt lenger tid til å fordøye en måte å skrive på som er så insisterende at jeg føler det som å trenge seg inn i en annen sitt liv? Bøkene til Petterson leser jeg på den måten, nærgående og samtidig omsorgsfulle, kan man si det slik? Han har omsorg og sterke følelser for personene sine, de er sårbare, hjelpeløse og sterke på sine måter. Jeg som leser drar dem med meg videre og de dukker opp i tankene i spesielle situasjoner, rart og fint.

Denne boka handler om Tommy og Jim fra barndommen til begynnende ungdomstid, et langvarig brudd og så en ny kontakt igjen som bare er som et lite pust. Det er beskrivelsen av guttenes liv og deres refleksjon over sin innelåste tilværelse som er så utrolig gripende og som gjør at selv om det ikke skjer så mye i det ytre så er det kontakten mellom dem og deres nesten parallelle liv som gjør at jeg leser og lever meg inn i fortellingen. Knirk har skrevet en fin omtale av sin opplevelse av boka og jeg slutter meg på mange måter til den. For dette er en bok som berører, som egentlig kunne ha fortsatt og fortsatt – kanskje med Siris fortelling, søsteren til Tommy. Hun er med i noen kapitler, for hun hadde jo en relasjon både til Tommy og Jim, den ene som storebror og den andre som venn og kjæreste. Er det Petterson sin måte å vise hvordan alle mennesker rundt de to er som skygger, egentlig helt uvikitge – for det Tommy og Jim og deres samliv som er det vesentlige her i dette livet? Jeg vet ikke, men dette er nok en bok jeg vil tenke mye på framover.