Publisert i bøker

Den hemmelige kvinnen

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, de er også forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Dette kan være greit å vite når man setter i gang lesingen og lurer på hvor har man møtt disse stemmene tidligere? Den hemmelige kvinnen er den første boka til Anna Ekberg, mens både Klarlund og Weinreich har holdt til i krimlandia en god stund.

Louise og Joachim er hovedpersonene i boka, hun driver et vertshus på Christiansø en liten øy i Østersjøen, men tilhørende Danmark og han er forfatter. En dag står det en mann i utenfor vertshuset og påstår at Louise egentlig heter Helene, er gift med ham, de har to barn sammen og hun er arving til et forrentningsimperium. Helene/Louise har hukommelsestap og husker ingenting fra de tre siste årene. Hun reiser med mannen Edmund og møter en verden hun ikke har noen minner fra. Hun oppdager at da hun var Helene var hun et effektivt rivjern på jobb og en travel mor på hjemme bane, men med hjertekontakt med barna sine. Når politet begynner å etterforske hvor hun har vært og hva som ligger bak navnet hun har valgt, blir hun anklaget for å ha drept Louise Andersen. Hun får selvsagt de beste advokatene, men det er Joachim som blir den iherdige snushanen som gjør alt han kan for å avslør det som ligger bak hendelsene.

Her er det mye som foregår: prositusjon, gamle synder fra krigens dager, kunst og kunstner miljø og relasjoner mellom mennesker. Det er spennende og det er medrivende. Kaptilene er delt mellom Joachim og Helene, denne skrivemåten gjør at romanen holder spensten til siste slutt. På forsiden av boka står det «Kjærlighetskrim» – å spar meg! Er dette et triks for å sikte boka inn på en mulig målgruppe? Boka trenger virkelig ikke en slik merkelapp, den klarer seg helt fint som en krim/spenningsroman. Ja, den kan faktisk anbefales!

Tine har også skrevet om denne boka.

Den danske avisa Politikken har skrevet en god oppsummerende anmeldelse her.

Publisert i bøker, lesing

Dinosaurens fjær

I sommer besøkte jeg min kusine på Fyn og hun fortalte meg at hun leste Dinosaurens fjer som den heter på dansk. Jeg hadde sett boka før, men fant ut at dette umulig kunne være noe for meg. For noen uker siden var jeg i en bokhandel i Oslo og oppdaget at boka var på tilbud, samt at jeg ante at jeg kom til å slippe opp for lesestoff på veien hjem. Boka ble innkjøpt og der satt jeg fanget av en utrolig spennende, tja hva skal man kalle det … krim fra forsker/universitetsmiljø. Ja, det er et mord og flere dør, men det er først og fremst miljøet ved biologisk avdeling ved universitetet i København og personene der som fasinerer. Og så er det jo diskusjonen om fuglenes opprinnelse – har de utviklet seg fra dinosurene eller finnes det en annen forklaring? Hovedpersonen er Anna Bella, student og i ferd med å avslutte hovedoppgaven om forskning omkring fugelenes opprinnelse, i tillegg er hun alenemor til Lily. Hun er rasende på veilederen sin som viser en utrolig liten interesse for oppgaven hennes enda det var han som ivret for at hun skulle ta nettopp dette temaet. Hun deler kontor med Johannes som er transseksuell og som forteller litt til Anna om hva som foregår i transe- og sm-miljøet. Anna kjemper for å få hverdagen til å henge sammen og rett som det er må hun motvillig be moren om hjelp til å passe Lily. Anna har et vanskelig forhold til moren og underveis i romanen blir forhold fra barndommen rullet opp og hun oppdager at ting slett ikke alltid er slik som det ser ut.

I Canada er det en forsker Clive Freeman som er professor i paleoornitologi ved avdeling for fuglenes evolusjon, paleobiologi og systematikk på University of British Columbia. Han mener at fuglene stammet fra et primitivt reptil, mens andre forskere mener at fugler er nålevende dinosaurer. Det er i dette feltet veilederen hennes ønsker at hun skal skrive en oppgave som går ut på å avsløre forskningsjuks dvs bevise gjennom litteraturstudier at Freeman tar feil. Anna undrer seg over at veilederen hennes Lars Helland er så ukonsentrert og vanskelig å nå fram til og beklager seg til Johannes, men han skjønner ikke hva hun snakker om. Anna lurer på om hun skal gjøre Helland et pek, men før hun kommer så langt finner hun ham død i kontorstolen. Det viser seg at Helland er spist opp innenfra av bakterier som har mutert og i stedet for å gi oppkast og diare, har bakteriene formert seg og begynt å tære på kroppens indre organer! Politiet blir selvsagt koblet inn i dette og Anna møter «Verdens mest irriterende politimann» dvs Søren. Søren har vokst opp hos besteforeldrene, han er i et forhold som har sunget på siste verset en lang stund. Både han og kjæresten kvir seg til å fortelle dette til besteforeldrene og saken blir stadig utsatt.  Søren må avhøre Anna og siden Anna i flere menneskers påhør har snakket om hvor utrolig mye hun irriterer seg over Helland og at noen burde sette en stopper for ham, så ligger hun ganske tynt an. Søren ønsker å tro på henne, men det er mye som taler for at Anna ikke har lagt alle kortene på bordet. Er dette en helt vanlig krim, egentlig? Jo og tja, her handler det om så mye mer enn akkurat mordet og dødsfallene i etterkant. Her er det barndom, avsløring av familiehemmeligheter, erkjennelse av forhold som har ført til at barn har vært delaktige i at foreldre har dødd. Maktkamper i universitetsmiljø og utpressing for å beholde finansiering til forskning. Det handler om penger, stillinger, posisjoner i forskningsmiljøet, redelighet og ikke minst om kjærlighet. Spennede lesing!

Publisert i reise

Sommerferie er en herlig ting!

I sommer har min kjære og jeg kjørt bil til noen av våre ønskesteder. Jeg har alltid ønsket å reise til Skagen i Danmark og selv om jeg har vært mye i dette deilige landet, så kan jeg ikke huske at jeg har vært der. I år ble det virkelig og nytelsen ble desto bedre med fint vær! Jeg har hørt om Den Tilsandete kirke, men det var først i år at jeg fikk sett den, helt utrolig at sanden rett og slett overtok både kirke og kirkegård. Det var i 1795 at folket på stedet ga opp å grave seg inn i kirken hver gang de skulle ha gudstjeneste eller andre kikrelige handlinger og de fikk tillatelse av kongen til å legge ned kirken. Det er bare tårnet som står igjen som et minnesmerke. De av oss som leser nok creepy stories, kan nok tenke seg andre løsninger enn å bruke steinen til andre byggverk. Tenk hvilke skrekkhistorier man kunne pønske ut hvis kirken hadde bare blitt gravd ned i all sin velde. Slik ser det ut nå:

Turen gikk videre til Skagen, men aller først måtte vi til Grenen – der Kattegat og Skagerrak møtes! Jeg hadde jo hørt om at man kan se skillet, men det er faktisk sant! Det var mange som gjorde som oss, vandret i sanden, med skoene i hånden og kjente det halvkalde vannet rundt føttene og tenkte på hvor godt dette gjør for de oppsamlede stresstankene fra i vinter. Møtet med elementene er alltid forunderlig – og slik var det denne gangen og.

Etter Grenen – ja, så ble det Skagen by. Koselig å gå omkring i gatene, se på folkelivet og legge merke til tilbudene. Jeg har tdiligere gjerne besøkt bibliotek i andre byer, men denne ferien ble det bar dette bildet og til og med fra utsiden! Jeg som alltid pleier å gå inn og spørre etter noe helt absurd bare for å se hvordan de tar det… (som regel går det veldig fint!)

Men Skagen har en museumsperle i det vakre Skagens Museum med bilder av de berømte Skagensmalerne. Det var stort å gå igjennom salene, se vakre bilder, få god informasjon og til slutt ende i kafeen og parken med de skjønne rosebuskene.

Rosen heter Maxima Alba – den er skjønn og den dufter vidunderlig!

Publisert i litteratur, Uncategorized

Stigninger og fald

Og så var det Josefine Klougart sin tur! Jeg begynte så optimistisk på denne lille boken, bare 171 sider, det burde være en lett match! Og det var en glede å lese om oppveksten på Mols, barndommens lukter, smaker og relasjoner mellom mennesker. Jeg som har halve slekta fra Danmark og først og fremst på Fyn, gjennopplevde min barndoms somre og mine kjære besteforeldres hus og hage. Det tok lang tid å lese de første kaptilene for jeg ble stadig svept av gårde i både deilige og bittersøte minner. Så begynner deadline for vår felles blogging å nærme seg og da må man få opp farten, men det er ikke så lett det heller, for Klougart skriver detljert om alt og på jakten over hva hun vil meddele utover sine minner så leser jeg sakte.

Verden siles gjennom hovedpersonens blikk, en person i utvikling, en person som observerer sin mor – først og fremst, sine søstre – særlig lillesøsteren, sin mormor, en tante og sin far, kanskje med større distanse enn de andre. Det er et sterkt kvinneunivers, kvinnene handler, faren er absolutt til stede, mens hans handlinger gjør ikke samme inntrykk som kvinnene.  Kaptilene er korte og handler om en episode, neste kapittel referer ikke tilbake til noe som tidligere har skjedd, de er som en rekke nedslag i minnenes sjø. Jeg liker språket, bildene de skaper og hvordan hun gjennom detaljeringen får fram et kjent, men likevel anderledes miljø. Jeg hadde også noen kjekke øyeblikk når hun skriver om listene sine, meget gjenkjennelig:

Der er en liste over ting jeg fortryder, at jeg har sagt, en over de ting jeg fortryder, jeg har gjort, en over de ting, jeg helst vil glemme. Det er den samme liste, indtil veidere den samme, bare i en kortere udgave. Det kan man se. Jeg lukker bogen og lader min venstre hånd ligge fladt på den, smeltet ud over den sorte lakindbinding. Jeg drikker av mit saftevand, der er blevet varmt i solen. Hun bliver ved med at bælge ærter, og jeg er ikke i tvivl om når jeg ser de hænder, at hun også elsker lister, det system i tingene, at hun også kan se at lister er viktige, ikke hvorfor de er det, men simpelthen at de er det. (s.103)

Når boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris så må den ha noen særskilte kvaliteter, tenker jeg. Hva er det med Klougart? Språket, bildene hun skaper og stayerevne, hun gjennomfører prosjektet sitt: et minne, et hopp, et nytt minne og vi hopper videre. Det er familien og hesten Molly som er trådene i veven hennes, men det skjer lite utover beskrivelsen av øyeblikket og i lengden er det ikke nok.

Publisert i Uncategorized

Og så har jeg lest noen bøker til…

I går leste jeg ferdig Kunsten å gråte i kor av Erling Jebsen. Denne boken er filmatisert , men boken var lett å lese og i hodet snurret min egen film aldeles utmerket, så behovet for filmopplevelsen var ikke akkurat til stede. Dette er historien om Allan og hans heller dysfunksjonelle familie. Allan ser det som sin fremste oppgave å holde farens nerver i balanse, slik at han ikke gjør alvor av trusselen om å ta livet av seg. Når faren endelig gjør et forsøk, venter imidlertid Allan så lenge med å komme til unnsetning at faren nesten klarer det, noe som sjokkerer både ham selv og faren. Men før vi kommer så langt har søsteren kommet på psykiatrisk sykehus, Allan har rømt fra foreldrene for å komme seg til søsteren og han tatt med seg kaninen Ninus. I viderverdighetene som følger blir Ninus borte og når Allan kommer hjem spør han sin mor om Ninus kommer hjem igjen:

«-Ja, det gjør den nok snart. (sier hun) Jeg hører på henne at hun ikke vet det, men at hun gjerne vil berolige meg. Av og til kan det være vanskelig å få et klart svar fra de voksne, det virker som det er en viss usikkerhet knyttet til det de sier, men jeg tror de lider under det selv også. Som barn er det viktig å ha forståelse for det, det gjelder å være tålmodig og forsøke å gjøre det litt lettere for dem – og for seg selv.»

Det hender stadig vekk at jeg befinner meg i denne situasjonen, det er noen «voksne» som sier noe til meg som jeg verken finner hode eller hale på, hva er dette – immaturus? For andre i samme situasjon: les boken den er en opplevelse!

En annen opplevelse var å lese Tor Arve Røssland sin bok Plutselig skjøna eg alle songane  og for å si det slik denne boka hadde jeg ikke tatt ut av hylla dersom jeg ikke hadde blitt tildelt oppgaven å lese den. Omslaget på boka gir meg ingen grunn for å lese denne, det forteller meg heller lite, baksiden vet jeg at man ikke skal stole på… og i det årlige høstraset av bøker som kommer hadde ikke denne nådd fram bokstavelig talt. Men jeg begynte å lese og som anmelderen i Barnebokkritikk.no er jeg helt enig at dette er en flott og viktig leseropplevelse. Dette er ungdomsutgaven av Sveve over vatna, les og nyt! Så hvorfor må Samlaget lage et sånnt omslag at boka MÅ formidles og at bare de som virkelig stoler på meg kommer til å lese den?

Denne saken har Elis lesebabbel omtalt ved fleire høve, kva må gjerast for at nokon skal kome og gjere noko? Nokon????