Publisert i bøker

Tåkens hersker

Når jeg ser at Carlos Ruiz Zafón kommer med en ny bok stiger forventningene og jeg håper på en ny Vinden skygge. Fikk jeg det? Ikke denne gangen for dette er et ungdomsverk av Ruiz Zafón og egentlig skrevet som en roman for unge. Boka er på 230 luftige sider, temaet har eventyrlige og magiske element og som ungdomsbok fungerer den helt fint. Med Vindens skygge som referanse faller den dessverre igjennom og blir ikke noen høydare for meg.

Boka handler om familien Carver som reiser fra byen de bor i til en liten landsby ved Atlanterhavskysten. Det er faren, urmaker og oppfinner på si, moren, søstrene Alicia og  Irina og broren Max. Tiden er juni 1943 og flyttingen skyldes at krigen trappes opp og det blir utrygt å bli boende der de er. Max lever i sin egen verden og selv om resten av familien har snakket vel og lenge om å flytte kommer dette som en stor overraskelse på ham. De kommer til byen og på stasjonen oppdager Max at stasjonsklokken går bakover. En innpåsliten katt dukker opp og Irina klarer å skrike seg til å ta katten med til deres nye hjem. De kommer til huset der de skal bo og det er også her merkelige lyder, ting som forsvinner og en skulpturpark der skulpturene endrer stilling. Max blir kjent med Roland og bestefaren hans Victor Kray. Roland bor i et lite skur på stranden og bestefaren er fyrvokter. Roland og Max dykker ved skipet Orfeus som sank en natt for mange år siden, dette skipet har en voldsom dragning på dem og de kan ikke la være å stadig dra ditt ut. Max er en smart gutt og aner at alle de merkelige tingene som skjer har en sammenheng. Han får høre deler av historien om huset de bor i av Victor Kray, men han forstår at her ligger det enda mer bak.

Det er en spennende og magisk historie, men jeg savner dybde i personskildringene og miljøet er slik at jeg ikke er helt sikker på hvor vi er i verden. Forandledningen for at familien flytter er krigen, men hvorfor er den så aldeles fraværende?

Som ungdomsbok og til blodfansen kan den absolutt anbefales og skal du lese noe lett og småskummelt – så hvorfor ikke denne.

Både Tine og Artemisia har skrevet om boken og er mer begeistret enn meg.

Publisert i bøker

Syrinpikene

Martha Hall Kelly er forfatteren bak romanen Syrinpikene som ved første øyekast ser ut som en feelgood bok, men dette er fortellingen om kvinnene i Ravensbrück, en av legene som utførte eksperimentene på kvinnene der og filantropen og skuespilleren Caroline Ferriday.  Da jeg oppdaget at boken hadde handling fra og om andre verdenskrig, lurte jeg på om jeg orket å lese mer om dette temaet. Etter få sider ble jeg bokstavelig fanget inn av fortellingen og evnen til forfatteren å beskrive flere sider av det historiske forløpet. Kapitlene er delt mellom tre fortellere: det er Caroline Ferriday som arbeider som frivillig  i den franske ambassaden i New York, det er den polske piken Kaisa som bor i Lublin og det er den tyske legen Herta som lengter etter å bli kirurg og få behandle mennesker.

Kaisa, moren hennes og søsteren blir tatt av tyskerne for motstandsarbeid og sendt til Ravensbrück. Der møter hun legen Herta som har oppnådd sin drøm om å være kirurg. Operasjonene i Ravensbrück var ikke ment for å helbrede, men for å bruke unge friske kvinner til eksperiment bl. a. for å teste ut hvordan bakterier og fremmedlegemer virker på friske mennesker når det blir operert inn i kroppen. Eksperimentene som det senere kom fram, var grusomme og ødeleggende for livet til de som overlevde – og vi vet at uendelig mange døde i denne leiren og i de andre konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Kaisa og de andre kvinnene i leiren passer på hverandre så godt det lar seg gjøre, mens Herta som er opptatt av å gjøre det godt som kirurg, skyver de skrekkelig handlingene foran seg og tar ikke stilling til om de er forsvarlige eller ikke. Både Kaisa og søsteren blir operert, men de overlever selv om Kaisa halter etterpå og søsteren har store smerter. Krigen går mot slutten, Herta blir stilt for domstolen i Nürnberg og får sin dom, men Kaisa og søsteren må vende tilbake til Lublin og fortelle faren at moren er død. Caroline har holdt hjulene i gang for å hjelpe de franske flyktningene gjennom krigen. Hun får kjennskap til at de polske kvinnene (the Ravenbrück rabbits) ikke får hjelp fordi Polen nå ligger under Russland og ikke lenger er et selvstendig land. Hun bruker alle sine kontakter, skriver brev, besøker og overtaler mennsker i USA til å gi penger slik at de polske kvinnene kan får medisinsk hjelp. Hun klarer det og kvinnene får komme til USA for behandling og få en ny start.

Dette er en roman om faktiske hendelser. Caroline Ferriday har levd og er kjent og dekorert for sin innsats for flyktninger under andre verdenskrig. De andre personene som opptrer i boka er satt sammen av mange personer, men hendelsene er hentet fra virkeligheten. Boka gjør et sterkt inntrykk fordi Ravensbrück er kjent historie, men jeg visste ikke om hjelpen som Caroline Ferriday satte i gang.  Det er selvsagt fryktelig å lese om leiren og hvordan det var der, men forfatteren dveler ikke ved grusomhetene – heldigvis. Boka er vel verd å lese enten du tror du har lest nok om andre verdenskrig eller ikke, – hver fortelling har tross alt en ny vinkling eller et nytt aspekt ved seg – og denne fortjener oppmerksomhet, synes jeg.

Publisert i bøker

Charlotte

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland,  faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.

s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder  i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Publisert i Krim

De dødes hus

de-dodes-hus-1Jeg tror nesten jeg har lest alle bøkene av Jorun Thørring. Da en kollega på biblioteket viftet denne nye boka foran øynene mine, ble jeg ganske happy. Thørring har to hovedpersoner i bøkene sine; den ene er politibetjent Aslak Eira tilknyttet Troms politikammer og den andre er spesialetterforsker Orla Os også fra Nordnorge, men hun bor og arbeider i Paris. Denne boken har Orla som hovedperson og handlingen foregår i tilknytning til et slott i Bordeaux.

En eldre mann blir funnet død i en leilighet i Paris. Han er eieren av en stor vingård i Bordeaux distriktet og Orla og hennes makker Roland drar dit for å komme i kontakt med familien. Det er en svært dysfunksjonell familie som bor og arbeider i dette slottet. Det er ingen som vil gi dem opplysninger om Albert Dumont som den døde het, men de finner et id-kort på ham som lyder på Daniel Jeidel. De vil finne Danile Jeidel og oppdager gjennom dette at familien på slottet skjuler en dyster hemmelighet fra andre verdenskrig.

Romanen har to parallelle løp det ene er fra 1942, da familien på slottet får besøk av fjerne slektninger fra Alsac, de er på flukt fra tyskerne og trenger et sted å gjemme seg. Familien som kommer har med seg sin gamle huslege og sønnen hans, disse er jøder og selvsagt i livsfare. Det oppstår sterke spenninger når den yngste sønnen i familien Albert forelsker seg i Jeanette som kommer fra Alsac. Jeanette på sin side elsker Daniel Jeidel som spiller fiolin og har et godt og omsorgsfullt vesen. Det blir virkelig farlig når tyskerne kommer til gården og utplasserer en vininspektør. Vininspektørene skulle sørge for at den gode vinen kom til Tyskland og at ikke vinbøndene gjemte unna viner. Inspektøren som kommer får høre Daniel spille og ber han komme til leiligheten sin. Han blir veldig begeistret, men dette skaper sjalusi og sinne hos Albert og han gjør uopprettelige ting.

Det andre løpet er fra Orla og Roland sin etterforskning. De møter stadig på en mur av taushet, men da det blir begått et mord til endrer forholdene seg noe.

Jeg liker bøkene til Jorun Thørring. Hun skriver spennende og godt, det er slik at jeg gleder meg til hver gang jeg kan sette meg ned og lese litt. Denne boka er intet unntak, bare å anbefale!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Den japanske elskeren

den japanske elskeren - 1Det er lenge siden jeg leste en bok av Isabel Allende! Jeg tror jeg leste nesten alt mellom Åndenes hus og Inés, jeg elsker deg! og så ble det stopp. Den japanske elskeren er anderledes enn tidligere bøker synes jeg. Historien, fortiden og hva den gjør med oss er fortsatt vesentlig, men hun har flyttet handlingen fra Sør-Amerika til USA og Europa og det var et godt skifte.

Boken starter med Irina som får jobb på pleiehjemmet Lark House i utkanten av Berkley. Her møter hun mange spesielle personligheter blandt annet Alma Belasco og hennes barnebarn Seth. Men boken handler først og fremst om Alma Belasco eller Mendel som het som pike da hun ble sendt fra Polen til USA og til familien Belasco i 1939. Broren Samuel har reist til England og foreldrene regner med at de skal klare seg, de er svært velstående og har en god posisjon i samfunnet. Alma blir tatt godt i mot av familien som består av faren Isac, moren Lillian og deres sønn Nathaniel. Alma lengter etter familien sin og gråter hver kveld inne i et skap på rommet sitt. Det er Nathaniel som trøster henne og som en følge av det klamrer Alme seg til ham og dilter etter ham overalt. Isac Belasco er advokat, men han er minst like opptatt av hagen sin som av jobben. Han har ansatt den japanske gartneren Takao Fukuda. Takao har flere barn, men det er Ichimei som er med ham når han skal arbeide med hagen til familien Belasco. Alma blir betatt av Ichimei og de innleder et varmt vennskap og etterhvert et kjærlighetsforhold. Krigen kommer også til USA med bombingen av Pearl Harbour. Familien Fukuda blir som mange japanere internert i fangeleire i ørkenen. Alma skriver til Ichimei, men kontakten blir brutt og ikke gjenopptatt før mange år senere. Det er barnebarnet Seth og pleieren Irina som forsøker å få Alma til å fortelle om livet sitt og det gjør hun tildels. Hun har det med å dra avsted for noen dager, Irina og Seth tror hun reiser vekk for å treffe elskeren sin. Hun får brev og gardeniar som hun tar vare på, svært så hemmelighetsfullt.

Romanen beskriver to familier Belasco og Fukuda, med størst vekt på Belsco-familien, men vi får også vite litt om Irina som kom fra Romania og har en traumatisk fortid. Det er alltid interessant å lese romanene til Isabel Allende. Hun skriver om historiske hendelser, som her om  interneringsleiren under andre verdenskrig og hvordan de innrettet seg. Hun skaper personer og relasjoner som er noe for idylliserende for min smak, men som sommerlesing – helt topp!

Publisert i bøker, lesing

Mormor danset i regnet

IMG_2152Jeg har ikke lest Trude Teige sine krimbøker, men jeg har stor sans for hennes historiske bøker og det kan jeg si med en gang: også denne boka Mormor danset i regnet.

Det er Juni som er fortelleren i denne boka om mormor Tekla som har en skjult historie fra krigens dager som tyskerbrud. Juni arver huset til mormor og morfar og reiser tilbake til øya der hun bodde store deler av oppveksten. Hun skal rydde opp både etter dem og moren som døde for kort tid siden. Selv rømmer hun fra et voldelig forhold, oppdager at hun er gravid med partneren og sliter med tankene om hun skal beholde barnet eller ikke. Hun treffer naboen Georg som også skal tenke igjennom en trøblete relasjon, men som viser seg å bli en god venn og samtalepartner. Juni er deprimert og orker ikke så mye, men Alfred en eldre øyboer hjelper henne med å komme igang. Juni finner ukjente bilder av mormoren med en mann hun aldri har sett før og oppdager at mormoren var gift med en tysker før hun traff morfaren. Georg jobber med en doktorgrad i historie og har gode kontakter på universitetet som hjelper dem når de trenger å reise til Tyskland for å finne ut hva som skjuler seg bak hendingene i byen Demmin. Det er rystende og utrolig grusomme hendelser som fant sted der 1. mai 1945. Tekla og Otto (mannen hennes) kommer dit rett etter at denne hendelsen har skjedd. Huset til hans familie er overtatt av nazister og alle er døde.  Stephan og Tekla arbeider for disse mot hus og mat, men etter noen måneder blir stedet invadert av russere. Otto blir drept og Tekla blir utsatt for massevoldtekt og blir gravid etter dette. Teklas familie i Norge har slått hånden av henne. Hun har skrevet brev på brev, men aldri fått noe svar. Hun vil likevel prøve å komme seg tilbake til Norge og begynner på den strabasiøse og farefulle reisen.

Boken veksler mellom Junis fortelling og mormor Tekla sin historie. Jeg fikk et lesereksemplar fra Aschehoug og der er de to historiene satt med ulike typer, meget leservennlig. Boka har ikke fått noen kjempekritiker, men det er en interessant bok å lese fordi den gir et innblikk i historien som i hvert fall jeg ikke har lest så mye om før. Trude Teige er en flink forteller og boka er lett å lese, men ikke så lett å glemme.

Publisert i bøker, lesing

Alt lyset vi ikke ser

alt lyset vi ikke serAnthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!

Publisert i bøker, lesing

Svik 1938

svik 1938Kjell Westö vant Nordisk Råds Litteraturpris 2014 for denne romanen. Etter å ha lest den så langsomt som mulig er det bare å bøye seg i støvet – det er en nytelse fra begynnelse til slutt. Jeg har ikke lest noe av Kjell Westö tidligere, men det er åpenbart at jeg må lese mer av ham. Svik 1938 handler om fru Mathilda Wiik som begynner som sekretær hos advokaten Claes Thune. Han kommer fra den øvre middelklassen og har fortsatt kontakt med sine venner fra skoletiden gjennom onsdagsklubben. En kveld onsdagsklubben har møte hører Mathilda Wiik en stemme som får minnene fra fortiden til å dukke opp på en påtrengende måte. Vi får litt etter litt avslørt at hun ble regnet som en deltaker på den røde siden under den finske borgerkrigen fordi foreldrene hennes var med der. Hun ble satt i en fangeleir og utsatt for både sult og fysisk og psykisk undertrykkelse. På Thunes kontor hører hun igjen stemmen til Kapteinen, mannen som misbrukte henne i leiren. Miljafrøken invaderer hodet til Mathilde og lager et farlig rot i tankene hennes. Mathildas mann har forlatt henne for flere år siden, men hun holder fast på frue-tittelen, det ga en viss beskyttelse i samfunnetpå den tiden. Mathildas lillebror Konni har et voldsomt temperament, men er samtidig en talentfull musiker noe som skaffer ham jobber, men på grunn av temperamentet hender det og at han mister dem. Mathilda bekymrer seg for ham og hun låner ham penger når det kniper.

        Hun så bildet fra barnehjemsgården igjen, snøfallet, de våte fillene i Konnis hår, den altfor store jakken og den møllspiste, hullete genseren, øynene som var både harde og triste på samme tid.
Hun forsøkte å tenke gode tanker.
Det hadde gått bra med Konni og henne. Det var slik man måtte se på det. Det var så mange som sultet ihjel den gangen eller ble skutt, men Konni og hun hadde klart seg og skffet seg gode yrker og levd som frie, respekterte mennesker.

I løpet av året blir det klart at vennene i onsdagsklubben ser på Hitler og Tysklandsutvikling på svært ulike måter. Thune er liberal og opplever den begynnende undertrykkingen av jødene som svært ubehagelig. En av medlemmene i klubben er forfatteren Jori. Han er jøde og vandrer ut og inn av en psykiatrisk klinikk som Robert Lindemann – et annet medlem i klubben driver. Lindemann har «stjålet» Thunes kone Gabi og Thune er nesten lamslått av sorg over at hun har forlatt ham. Thune og fru Wiik er svært ensomme mennesker og snakker mer fortrolig med hverandre enn de begge hadde forventet. Det er likevel store ulikheter mellom deres verdner og fordi de begge er sky og reserverte skaper dette også avstand.

Romanen beskriver svik på mange måter. Mennesker har blitt sveket, ideer og rettferdighet. Westö lar oss bli kjent med mennesker som har mange sider, både sterke og svake. Han beskriver særlig de to hovedpersonene med stor omsorg og gjennom romanen blir de levende for oss. Kan jeg annet enn å anbefale denne? Nix.

 

Publisert i bøker, lesing

Marmor

MarmorToril Brekke har skrevet en spesiell slektsroman med Oslo og Akerselva og mennesker som bodde der i tiden fra 1926 og framover. Starten er begravelsen til bestemor Gydny Viola Viotti. Carla hennes barnebarn sitter i kirkebenken og fra denne plassen får vi historien om Gudny og hvordan hun kom til å gifte seg inn i håndverkerfamilien Viotti. Det er en mangslungen historie som blir fortalt. Vi får glimt av livet i Oslo særlig på 1930- 40 tallet og vi blir kjent med Gudny som barn og voksen. Gudny skal passe søskene sine mens foreldrene er på jobb. En dag skjer det forferdelige at broren klatrer opp i det åpne vinduet, faller ut og dør. Faren elsket denne gutten mer enn døtrene og han slår Gudny omtrent helseløs. Hun blir skadet og ben i kroppen vokser ikke rett sammen, dette blir som en brennemerking som hun drar med seg hele livet. Gudny lengter etter skjønnhet, men hun vet det ikke før hun treffer Waldemar som tar henne med ut på picnick med porselenskopper. Plutselig forsvinner Waldemar og de spennende og ulovlige utfluktene med ham er ikke mer, men lengselen etter det vakre er tent i henne. Når hun begynner på skolen går hun hver dag forbi «søylehuset» – et hus med marmorerte søyler i grønt og rødt. Hun møter Barbara, som går i samme klasse som henne og hennes bestefar Foro som er sønn av den italienske marmoreringskunstneren Christoforo Viotti. Han var mannen som tok med seg tre sønner fra Italia for å skape vakre marmorerte søyler og utsmykking. Christoforo dør og de to andre brødrene reiser hjem til Italia, men Foro blir og setter sitt preg på det som etterhvert skal bli den mangfoldige familien Viotti. Gudny foretar en formidabel klassereise fra fattige og alkoholiserte forhold, til middelklassen hvor skjønnhet er en grunn til å leve. Hun tar likevel med seg utryggheten, minnene om mishandling og preger dette videre til sine barn og barnebarn. For å gjøre slutt på slektens forbannelse eller disse «ittalienera» får hun barnebarnet til å love at hun aldri skal får barn. Slike sekvenser får meg til å lure på om det har rablet for Gudny, men Carla gjør sine egne valg til slutt.

Det er en fasinerende historie og Torill Brekke skrive godt og solid om de mange familiemedlemmene og deres vekst og utvikling.

I disse Nordisk Rådspris-dagene lurer jeg på hvorfor Torill Brekke ikke har blitt nominert eller har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris? Hun har en lang produksjon bak seg, hun skriver aldeles strålende og hun utvikler seg stadig. – det er et mysterium.