Publisert i bøker

Charlotte

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland,  faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.

s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder  i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Publisert i litteratur, bøker, lesing

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Publisert i Krim

De dødes hus

de-dodes-hus-1Jeg tror nesten jeg har lest alle bøkene av Jorun Thørring. Da en kollega på biblioteket viftet denne nye boka foran øynene mine, ble jeg ganske happy. Thørring har to hovedpersoner i bøkene sine; den ene er politibetjent Aslak Eira tilknyttet Troms politikammer og den andre er spesialetterforsker Orla Os også fra Nordnorge, men hun bor og arbeider i Paris. Denne boken har Orla som hovedperson og handlingen foregår i tilknytning til et slott i Bordeaux.

En eldre mann blir funnet død i en leilighet i Paris. Han er eieren av en stor vingård i Bordeaux distriktet og Orla og hennes makker Roland drar dit for å komme i kontakt med familien. Det er en svært dysfunksjonell familie som bor og arbeider i dette slottet. Det er ingen som vil gi dem opplysninger om Albert Dumont som den døde het, men de finner et id-kort på ham som lyder på Daniel Jeidel. De vil finne Danile Jeidel og oppdager gjennom dette at familien på slottet skjuler en dyster hemmelighet fra andre verdenskrig.

Romanen har to parallelle løp det ene er fra 1942, da familien på slottet får besøk av fjerne slektninger fra Alsac, de er på flukt fra tyskerne og trenger et sted å gjemme seg. Familien som kommer har med seg sin gamle huslege og sønnen hans, disse er jøder og selvsagt i livsfare. Det oppstår sterke spenninger når den yngste sønnen i familien Albert forelsker seg i Jeanette som kommer fra Alsac. Jeanette på sin side elsker Daniel Jeidel som spiller fiolin og har et godt og omsorgsfullt vesen. Det blir virkelig farlig når tyskerne kommer til gården og utplasserer en vininspektør. Vininspektørene skulle sørge for at den gode vinen kom til Tyskland og at ikke vinbøndene gjemte unna viner. Inspektøren som kommer får høre Daniel spille og ber han komme til leiligheten sin. Han blir veldig begeistret, men dette skaper sjalusi og sinne hos Albert og han gjør uopprettelige ting.

Det andre løpet er fra Orla og Roland sin etterforskning. De møter stadig på en mur av taushet, men da det blir begått et mord til endrer forholdene seg noe.

Jeg liker bøkene til Jorun Thørring. Hun skriver spennende og godt, det er slik at jeg gleder meg til hver gang jeg kan sette meg ned og lese litt. Denne boka er intet unntak, bare å anbefale!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Den japanske elskeren

den japanske elskeren - 1Det er lenge siden jeg leste en bok av Isabel Allende! Jeg tror jeg leste nesten alt mellom Åndenes hus og Inés, jeg elsker deg! og så ble det stopp. Den japanske elskeren er anderledes enn tidligere bøker synes jeg. Historien, fortiden og hva den gjør med oss er fortsatt vesentlig, men hun har flyttet handlingen fra Sør-Amerika til USA og Europa og det var et godt skifte.

Boken starter med Irina som får jobb på pleiehjemmet Lark House i utkanten av Berkley. Her møter hun mange spesielle personligheter blandt annet Alma Belasco og hennes barnebarn Seth. Men boken handler først og fremst om Alma Belasco eller Mendel som het som pike da hun ble sendt fra Polen til USA og til familien Belasco i 1939. Broren Samuel har reist til England og foreldrene regner med at de skal klare seg, de er svært velstående og har en god posisjon i samfunnet. Alma blir tatt godt i mot av familien som består av faren Isac, moren Lillian og deres sønn Nathaniel. Alma lengter etter familien sin og gråter hver kveld inne i et skap på rommet sitt. Det er Nathaniel som trøster henne og som en følge av det klamrer Alme seg til ham og dilter etter ham overalt. Isac Belasco er advokat, men han er minst like opptatt av hagen sin som av jobben. Han har ansatt den japanske gartneren Takao Fukuda. Takao har flere barn, men det er Ichimei som er med ham når han skal arbeide med hagen til familien Belasco. Alma blir betatt av Ichimei og de innleder et varmt vennskap og etterhvert et kjærlighetsforhold. Krigen kommer også til USA med bombingen av Pearl Harbour. Familien Fukuda blir som mange japanere internert i fangeleire i ørkenen. Alma skriver til Ichimei, men kontakten blir brutt og ikke gjenopptatt før mange år senere. Det er barnebarnet Seth og pleieren Irina som forsøker å få Alma til å fortelle om livet sitt og det gjør hun tildels. Hun har det med å dra avsted for noen dager, Irina og Seth tror hun reiser vekk for å treffe elskeren sin. Hun får brev og gardeniar som hun tar vare på, svært så hemmelighetsfullt.

Romanen beskriver to familier Belasco og Fukuda, med størst vekt på Belsco-familien, men vi får også vite litt om Irina som kom fra Romania og har en traumatisk fortid. Det er alltid interessant å lese romanene til Isabel Allende. Hun skriver om historiske hendelser, som her om  interneringsleiren under andre verdenskrig og hvordan de innrettet seg. Hun skaper personer og relasjoner som er noe for idylliserende for min smak, men som sommerlesing – helt topp!

Publisert i bøker, lesing

Mormor danset i regnet

IMG_2152Jeg har ikke lest Trude Teige sine krimbøker, men jeg har stor sans for hennes historiske bøker og det kan jeg si med en gang: også denne boka Mormor danset i regnet.

Det er Juni som er fortelleren i denne boka om mormor Tekla som har en skjult historie fra krigens dager som tyskerbrud. Juni arver huset til mormor og morfar og reiser tilbake til øya der hun bodde store deler av oppveksten. Hun skal rydde opp både etter dem og moren som døde for kort tid siden. Selv rømmer hun fra et voldelig forhold, oppdager at hun er gravid med partneren og sliter med tankene om hun skal beholde barnet eller ikke. Hun treffer naboen Georg som også skal tenke igjennom en trøblete relasjon, men som viser seg å bli en god venn og samtalepartner. Juni er deprimert og orker ikke så mye, men Alfred en eldre øyboer hjelper henne med å komme igang. Juni finner ukjente bilder av mormoren med en mann hun aldri har sett før og oppdager at mormoren var gift med en tysker før hun traff morfaren. Georg jobber med en doktorgrad i historie og har gode kontakter på universitetet som hjelper dem når de trenger å reise til Tyskland for å finne ut hva som skjuler seg bak hendingene i byen Demmin. Det er rystende og utrolig grusomme hendelser som fant sted der 1. mai 1945. Tekla og Stephan (mannen hennes) kommer dit rett etter at denne hendelsen har skjedd. Huset til hans familie er overtatt av nazister og alle er døde.  Stephan og Tekla arbeider for disse mot hus og mat, men etter noen måneder blir stedet invadert av russere. Stepahn blir drept og Tekla blir utsatt for massevoldtekt og blir gravid etter dette. Teklas familie i Norge har slått hånden av henne. Hun har skrevet brev på brev, men aldri fått noe svar. Hun vil likevel prøve å komme seg tilbake til Norge og begynner på den strabasiøse og farefulle reisen.

Boken veksler mellom Junis fortelling og mormor Tekla sin historie. Jeg fikk et lesereksemplar fra Aschehoug og der er de to historiene satt med ulike typer, meget leservennlig. Boka har ikke fått noen kjempekritiker, men det er en interessant bok å lese fordi den gir et innblikk i historien som i hvert fall jeg ikke har lest så mye om før. Trude Teige er en flink forteller og boka er lett å lese, men ikke så lett å glemme.

Publisert i bøker, lesing

Alt lyset vi ikke ser

alt lyset vi ikke serAnthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!

Publisert i bøker, lesing

Svik 1938

svik 1938Kjell Westö vant Nordisk Råds Litteraturpris 2014 for denne romanen. Etter å ha lest den så langsomt som mulig er det bare å bøye seg i støvet – det er en nytelse fra begynnelse til slutt. Jeg har ikke lest noe av Kjell Westö tidligere, men det er åpenbart at jeg må lese mer av ham. Svik 1938 handler om fru Mathilda Wiik som begynner som sekretær hos advokaten Claes Thune. Han kommer fra den øvre middelklassen og har fortsatt kontakt med sine venner fra skoletiden gjennom onsdagsklubben. En kveld onsdagsklubben har møte hører Mathilda Wiik en stemme som får minnene fra fortiden til å dukke opp på en påtrengende måte. Vi får litt etter litt avslørt at hun ble regnet som en deltaker på den røde siden under den finske borgerkrigen fordi foreldrene hennes var med der. Hun ble satt i en fangeleir og utsatt for både sult og fysisk og psykisk undertrykkelse. På Thunes kontor hører hun igjen stemmen til Kapteinen, mannen som misbrukte henne i leiren. Miljafrøken invaderer hodet til Mathilde og lager et farlig rot i tankene hennes. Mathildas mann har forlatt henne for flere år siden, men hun holder fast på frue-tittelen, det ga en viss beskyttelse i samfunnetpå den tiden. Mathildas lillebror Konni har et voldsomt temperament, men er samtidig en talentfull musiker noe som skaffer ham jobber, men på grunn av temperamentet hender det og at han mister dem. Mathilda bekymrer seg for ham og hun låner ham penger når det kniper.

        Hun så bildet fra barnehjemsgården igjen, snøfallet, de våte fillene i Konnis hår, den altfor store jakken og den møllspiste, hullete genseren, øynene som var både harde og triste på samme tid.
Hun forsøkte å tenke gode tanker.
Det hadde gått bra med Konni og henne. Det var slik man måtte se på det. Det var så mange som sultet ihjel den gangen eller ble skutt, men Konni og hun hadde klart seg og skffet seg gode yrker og levd som frie, respekterte mennesker.

I løpet av året blir det klart at vennene i onsdagsklubben ser på Hitler og Tysklandsutvikling på svært ulike måter. Thune er liberal og opplever den begynnende undertrykkingen av jødene som svært ubehagelig. En av medlemmene i klubben er forfatteren Jori. Han er jøde og vandrer ut og inn av en psykiatrisk klinikk som Robert Lindemann – et annet medlem i klubben driver. Lindemann har «stjålet» Thunes kone Gabi og Thune er nesten lamslått av sorg over at hun har forlatt ham. Thune og fru Wiik er svært ensomme mennesker og snakker mer fortrolig med hverandre enn de begge hadde forventet. Det er likevel store ulikheter mellom deres verdner og fordi de begge er sky og reserverte skaper dette også avstand.

Romanen beskriver svik på mange måter. Mennesker har blitt sveket, ideer og rettferdighet. Westö lar oss bli kjent med mennesker som har mange sider, både sterke og svake. Han beskriver særlig de to hovedpersonene med stor omsorg og gjennom romanen blir de levende for oss. Kan jeg annet enn å anbefale denne? Nix.

 

Publisert i bøker, lesing

Marmor

MarmorToril Brekke har skrevet en spesiell slektsroman med Oslo og Akerselva og mennesker som bodde der i tiden fra 1926 og framover. Starten er begravelsen til bestemor Gydny Viola Viotti. Carla hennes barnebarn sitter i kirkebenken og fra denne plassen får vi historien om Gudny og hvordan hun kom til å gifte seg inn i håndverkerfamilien Viotti. Det er en mangslungen historie som blir fortalt. Vi får glimt av livet i Oslo særlig på 1930- 40 tallet og vi blir kjent med Gudny som barn og voksen. Gudny skal passe søskene sine mens foreldrene er på jobb. En dag skjer det forferdelige at broren klatrer opp i det åpne vinduet, faller ut og dør. Faren elsket denne gutten mer enn døtrene og han slår Gudny omtrent helseløs. Hun blir skadet og ben i kroppen vokser ikke rett sammen, dette blir som en brennemerking som hun drar med seg hele livet. Gudny lengter etter skjønnhet, men hun vet det ikke før hun treffer Waldemar som tar henne med ut på picnick med porselenskopper. Plutselig forsvinner Waldemar og de spennende og ulovlige utfluktene med ham er ikke mer, men lengselen etter det vakre er tent i henne. Når hun begynner på skolen går hun hver dag forbi «søylehuset» – et hus med marmorerte søyler i grønt og rødt. Hun møter Barbara, som går i samme klasse som henne og hennes bestefar Foro som er sønn av den italienske marmoreringskunstneren Christoforo Viotti. Han var mannen som tok med seg tre sønner fra Italia for å skape vakre marmorerte søyler og utsmykking. Christoforo dør og de to andre brødrene reiser hjem til Italia, men Foro blir og setter sitt preg på det som etterhvert skal bli den mangfoldige familien Viotti. Gudny foretar en formidabel klassereise fra fattige og alkoholiserte forhold, til middelklassen hvor skjønnhet er en grunn til å leve. Hun tar likevel med seg utryggheten, minnene om mishandling og preger dette videre til sine barn og barnebarn. For å gjøre slutt på slektens forbannelse eller disse «ittalienera» får hun barnebarnet til å love at hun aldri skal får barn. Slike sekvenser får meg til å lure på om det har rablet for Gudny, men Carla gjør sine egne valg til slutt.

Det er en fasinerende historie og Torill Brekke skrive godt og solid om de mange familiemedlemmene og deres vekst og utvikling.

I disse Nordisk Rådspris-dagene lurer jeg på hvorfor Torill Brekke ikke har blitt nominert eller har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris? Hun har en lang produksjon bak seg, hun skriver aldeles strålende og hun utvikler seg stadig. – det er et mysterium.

Publisert i bøker, lesing

Da duene forsvant

da dueneEn gang litteraturgruppa jeg er med i hadde møte, sa en av deltakerne som ikke hadde lest boka ferdig: «Ho låg som eit ope sår og såg på meg, eg orka ikkje lese ho og eg fekk meg ikkje til å lese noko anna heller». Snakker om traumatisk leseropplevelse! Men faktisk, slik var det tildels med denne boka av Sofi Oksanen og. Den blir omtalt som «et strålende mesterverk», men jeg slet meg igjennom den og den stengte i grunnen for andre bøker, for vi skal jo snakke om den i gruppa og det skal være eksepsjonelt gode grunner for ikke å lese boka ferdig. Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noe annet av Sofi Oksanen. Hun vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2010 for Utrensning , men etter å ha lest Da duene forsvant tror jeg det skal gå litt tid før jeg våger meg inn i Oksanens dystre verden. Boka har fått litt blandet kritikk, fra mesterskaps-erklæringer til mer lunken omtale. Boka har menn som hovedpersoner i motsetning til andre bøker av Oksanen. Historien dreier seg først og fremst om Roland og Edgar som er fettere men og om Juudith som er Edgars kone. Handlingen er lagt til Estland delvis under andre verdenskrig og noen kapitler er tidfestet til 1960-tallet. Estland var under kommuniststyre før krigen, under tysk gjennom krigsårene og så kontrollert av russere igjen etter krigen. Jeg vet virkelig lite om Estland, men alle beskrivelser får meg inn i et heller dystert modus og slik som denne romanen framstiller tilværelsen så er det vått, kaldt og mangel på det meste. Ja, det var krig, men det er noe med framstillingen av relasjonene mellom menneskene som også gir meg følelsen av rått og kaldt.

Edgar er en opportunist som snur kappen etter vinden. Han passer på hvem han snakker med og han posisjonerer seg slik at han alltid kommer bra ut av det, enten det gjelder det ene eller andre regime. Han har en liten dipp i karrierestigen hvor han må sitte på en kafe og spionere på noen studenter, det er faktisk det eneste sted i boka det går an å trekke på smilebåndet, ellers er det dystert. Han er homofil og ekteskapet med Juudit er tydeligvis et passende skalkeskjul for ham. Juudit på sin side skjønner ikke hvorfor Edgar ikke er interessert i henne, så da tyskeren Hellmuth dukker opp på banen faller hun for ham og opplever gode dager. Bare synd at ektemannen også synes Hellmuth er søt.

Oksanenskrivergodt, ingentvil om det, såhvis man er in the mood for det dystre – Oksanen er forfatteren!

Publisert i bøker

Et stjålet liv

stjåletlivDenne boka fikk jeg tilsendt fra Pax forlag og da jeg pakket den opp fikk jeg lyst til å lese den med en gang enda leselista sa at her var det andre bøker som lå før i rekka. Så vidt jeg har kunne finne ut har det ikke blitt oversatt andre bøker av Nancy Richler til norsk, men denne boka er en god begynnelse. Boka handler om kvinnen som kaller seg Lily Azerov Kramer, hennes korte ekteskap med Nathan Kramer og datteren Ruth som gjennom oppveksten leter etter sin mor. Kvinnen som kaller seg Lily kommer som postordrebrud fra et krigsherjet Øst-Europa, via Israel til Montreal. Hun skal gifte seg med Sol Kramer, men da han møter henne på stasjonen sier han at han ikke vil gifte seg med henne likevel. Lily er lamslått, men familien sørger for at hun får bo hos noen venner til de finner en løsning på dette. Det blir giftermål, men med Sols bror Nathan som er virkelig forelsket i henne. I bryllupet kommer også ubedte gjester, det er Ida Pearl og datteren Elke. De tror at Lily er en kusine, men det viser seg at hun ikke er det og de mistenker Lily for å ha stjålet identiteten til kusinen, ja, kanskje drept henne til og med. Lily har med seg en dagbok som er skrevet på jiddish og som inneholder fortellinger som gjør det vanskelig for Ida Pearl å avvise henne helt. Det er ikke mange som vet noe om Lily og hun vil ikke snakke om sin bakgrunn og fortiden. Vi får etterhvert noen glimt fra livet hennes og vi aner at her dreier det seg om dramatiske valg og tap som har skapt dype sår. Lily får en datter, men etter noen få måneder forsvinner hun uten spor og Nathan og datteren Ruth må klare deg som best de kan. Ruth vokser opp i en stor og kjærlig familie og har bare svake minner etter sin mor. Når hun er seks år får hun en stein, med funnsted, dato og værmelding skrevet på et lite kort tilsendt fra moren. Hun blir svært oppbrakt av dette og begynner å drømme om å treffe moren igjen. Ved flere geburtsdager får hun tilsendt en stein, samme opplegg som første gang og Ruths undring og lengsel vokser. Når hun er i ungdomsårene slutter steinene å komme og det er ikke før hun er gift og har barn selv at Ruth faktisk begynner å lete etter moren.

Boken henter fortellingen fra hendelser i forfatterens egen historie, den beskriver det jødiske miljøet i Montreal og vi får noen glimt fra livet i Israel og øst-Europa. Det som griper er imidlertid fortellingen om Lily som er i en følelsesmessig skvis mellom sitt forrige liv som hun vil skjule og forventningene til den nye familien. Jeg synes også at Ruths følelse av forlatthet kommer godt fram og den hjerteskjærende oppdagelsen at hun ble valgt vekk av sin egen mor. Boken er lettlest og forteller mye om dagliglivet i familien. Jeg må si det er enkelte sider ved romanen som forundrer meg, for eksempel at ektemannen ikke leter systematisk etter henne og at ingen finner ut hvem hun egentlig er før hun forteller det selv. Jaja, det er ikke store bemerkninger – for boka er vel verdt å lese som den er.