Publisert i bøker

Mann, tiger

En roman fra Indonesia er en sensasjon i mitt leseliv. Eka Kurniawan er forfatteren bak denne spesielle fortellingen om Margio, hans familie og livet i landsbyen der han bor. Fortellingen begynner med et mord, men dette er ikke en krim i vanlig forstand. Romanen er heller en introduksjon til et land jeg kjenner lite til og gir et innblikk i levemåten i en landsby med en fattig familie der forventninger og vold brytes mot hverandre, men og der søskenkjærlighet har sterke kår.

Boka åpner med at den unge mannen/guten Margio dreper  Anwar Sadat ved å bite ham i halsen, som en tiger i angrep. Det er opplagt at det er Margio som har gjort det, men hvorfor? Margio har gått ut og inn av huset til Anwar Sadat, han er forelsket i datteren i huset og hun i ham. Hva var det som drev ham til å gjøre en så avskyelig handling? Gjennom en dirkete og noen ganger rå fortelling får vi innblikk i landsbylivet og livet i to familier. Margio sin fattige familie med en voldelig far og en mor som ble giftet vekk da hun var tolv år og Anwar Sadat er rik mann som også forfører kvinner som kommer i hans vei. Margio sin far Komar arbeider som barberer. Han slår kone og barn og er mest opptatt av hønsene sine og mulighetene for å delta på hanekamp. Margio hater ham og flytter ut av huset for å unngå at han dreper ham. Han sover i surauen ( et muslimsk bedehus) og her får vi historien om den hvite tigeren som flytter inn i et menneske og blir en del av ham. Nuraeni, Margios mor får et barn med Anwar Sadat og dette fører til enda mer vold i hjemmet. Romanen hopper litt fram og tilbake i tid, men det er ikke vanskelig å følge med hvor vi er i historien.

Det er en fasinerende roman. Språket er levende og gir meg bilder av både landsbyen og menneskene der, det er nesten slik at jeg kjenner lukten av jord og blomster i Nuraenis fantastiske hage. Hva viste jeg om Indonesia? Veldig lite, nå vet jeg litt mer. Boken ble nominert til Man Booker Intarnational Prize i 2016 og er oversatt til mange språk. Dette er en bok som fortjener mange lesere, anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

 

Publisert i bøker

La meg være

Jeg har lest de foregående bøkene til Claire Mackintosh og latt meg begeistre, det er jeg forsåvidt denne gangen og, men selv om personene er ulike, tematikken er forskjellig så er de mange vendingene i boken der og gjør lesingen forutsigbar. Du vet at når en sideperson snakker så vil det vise seg at den personen ikke er den du tror. Sånt er spennende en stund, men når samme teknikk brukes i tre bøker etterhverandre, begynner i hvertfall jeg å lengte etter noe nytt.

Denne gangen er det Anna, en dame i tjueårene som er hovedperson. Hun har nettopp fått et lite barn med terapeuten sin og hun sliter med å komme seg på beina etter at først faren og så syv måneder etter, moren begår selvmord. Hun kan ikke forstå hvordan de kan ha gjort dette og tror noen har myrdet dem. Hun savner foreldrene og særlig nå når hun selv har blitt mor. Hun bor i barndomshjemmet sitt med Mark, terapeuten og Ella datteren. På ettårsdagen for morens selvmord kommer det et kort i posten der det står: Selvmord – tro om igjen. Hun tar kortet med til politiet og får der kontakt med Murray Mackenzie som er pensjonert kriminaletterforsker og nå ansatt som sivil tjenestemann. Han hører på henne og får interesse for saken og selv om han ikke formelt kan etterforske den, tenker han at han kan gjøre noen undersøkelser. Murray er gift med Sarah som har en borderline personlighetsforstyrrelse og som ofte er innlagt på psykiatrisk sykehus fordi det kjennes trygt, tryggere enn å være hjemme. Forholdet mellom Murray og Sarah er en nydelig sidehistorie om trofast kjærlighet, evne til å tilpasse seg og ta vare på de gode dagene. Anna får flere advarsler om å ikke grave videre i saken om foreldrenes død, men det er umulig og hun får flere skremmende opplevelser. Moren hadde en venninne som døde i et astmaanfall, hennes datter Laura er som en kusine for Anna og Laura hjelper Anna med å rydde i foreldrenes kontor. Der finner Anna en vodkaflaske og fortrengte minner kommer til overflaten.

Claire Mackintaosh skriver bra, det er tempo og framdrift, men som sagt er alle disse vendingene mer til besvær enn til glede for meg. Har du lest og likt de andre bøkene så kan du godt lese denn og uten å bli skuffet.

Publisert i bøker

Når tiden er inne

Dette ser ut som en liten beskjeden bok, litt grå og litt gammeldags. Når tiden er inne, hva betyr det? Piken som kikker i speilet hvem er hun? Jeg forestiller meg at dette er Maria Listru, det fjerde barnet i en fattig familie på Sardinia. En familie som helst hadde sett at de ikke hadde fått flere barn og som i ett og alt prøver å overse Maria. Da hun er seks år blir hun fosterbarn hos den eldre syersken Tzia Bonaria Urrai. Hun er en klok dame som tar seg av Maria og lærer henne både om livet, matlaging og å sy. De to blir nær knyttet til hverandre, men det skjer ting i huset som får Maria til å undre seg. Er Bonaria en accabadora? Altså en som fører en døende fra livet over til døden? Hun spør Bonaria om dette, men får et bryskt svar tilbake med beskjed om å ikke snakke om dette igjen. Vi som lesere derimot får vite hvordan et slikt besøk foregår; alle religiøse og beskyttende amuletter, bilder og symboler blir fjernet fra rommet til den døende og så blir denne personen kvalt eller slått i hodet slik at vedkommende dør. Det ble sagt at det var bare kvinner som kunne ha denne oppgaven, for kvinner bringer barn inn i livet og de kan også føre dem ut av det.

Historien er lagt til 1950-tallet og det var ikke vanlig at kvinner gikk på skole og ville ha et yrke utover hjemlige sysler. Maria blir hånet av sin biologiske mor under bryllupsforberedelsene til den eldste søsteren fordi hun ønsker å gå vider på skolen. Maria klarer seg godt på skolen og har et ønske om å lære mer, men hvor mye lærdom trenger hun når huns skal lage mat, vaske hus og klær? Maria er flink til å hjelpe til både inne og ute og får et nært vennskap med Andría som bor på gården der hun hjelper til med vinhøsten. Andría har en eldre bror som forulykker og må amputere et ben. Han mister livsmotet og han presser Bonaria til å handle som accabadora, klarer han det?

Det er forfatteren Michela Murgia som står bak denne fasinerende romanen. Hun tegner et bilde av Sardinia og menneskene som bor i landsbyen som blir tydelige og intense som om vi selv var til stede. Vi følger Maria fra barn til ung voksen kvinne og ser hvordan hun utvikler seg som menneske. Det er en flott roman, jeg ble så fasinert av folk. landskap og denne spesielle historien. Denne burde menge lese! Anbefales!

Andre som har skrevet om boken er Beate , jeg fikk boken som leseeksemplar fra Pax.

Publisert i bøker

Ildhjerter

Romanen Ildhjerter er en slags versjon av tragedien Antigone av Sofokles,  men samtidig henter den tema fra en tale som ble holdt av Shami Chakrabarti  mens hun var direktør for Liberty om  planene om å frata britiske borgere ders statsborgerskap . Har vi ikke hatt denne diskusjonen i Norge og? For ikke så lenge siden? Dette gjør denne roman så superaktuell og gripende.

Boken lar fem stemmer komme til uttrykk. Det er Isma, eldste søster av tre av vokser opp i nord-London. Faren var jihadist og døde på vei til Guantanamo, moren jobbet i et reisebyrå og prøvde å holde familien sammen, men hun dør brått og de tre barna må klare seg alene. Når de to yngre søskene som er tvillinger er voksne er det endelig Isma sin tur til å reise til USA og ta en doktorgrad. Hun blir utsatt for et ydmykende intervju, mister flyet sitt, men kommer seg til USA og begynner på studiet. Her treffer hun Eamonn og hun oppdager raskt at han er sønnen til innenriksministeren som har muslimsk og pakistansk bakgrunn, men har lagt dette bak seg. Karamat Lone, faren til Eamonn var den som sørget for at de stadig hadde politiet på døra og grunnen til at Isma ble forhørt så grunndig på flyplassen. Isma føler seg tiltrukket av Eamonn, men han blir helt oppslukt av søsteren Aneeka og tar kontakt med henne når han vender tilbake til England. Den neste som snakker er Eamonn. Vi får høre om hans familierelasjoner og hvordan han treffer Aneeka og innleder et forhold til henne. Det er hun som har regien og vil at forholdet skal være helt hemmelig. Eamonn slites mellom ønskene til Aneeka og sine egne behov. Her får vi også møte familen til Eamonn politikerfaren og moren som er interiørdesigner men som gir opp virksomheten sin for å ofre seg for mannens karriere. Eamonn vil presentere Aneeka for familien sin, men når faren skjønner hvem hun er blir det bråstopp i forholdet. Tvillingbroren til Aneeka, Parvaiz har reist til Tyrkia for å verve seg som fremmedkriger. Han har møtt en mann som har fortalt ham om faren hans og alle bragdene han gjorde før han ble drept. Parvaiz kan ikke huske faren og han tror at han vil finne både mennesker som husker faren og gi han en ny mening med livet når han reiser. Etter kort tid oppdager han at virkeligheten er noe helt annet enn han fikk forståelsen av og han vil tilbake til England. Men der er er alle veier stengt for han har satt seg selv ut over loven og har nå bare statsborgeskap i Pakistan, men for han er hjemme England! Hva gjør han nå? Han kontakter Aneeka og hun lover å prøve å hjelpe ham hjem. Vi hører om Aneeka´s reise til Karachi og tilsist er det innenriksministeren Karamat som avslutter romanen.

Det er en gripende fortelling og den er aktuell. Hva gjør du når loven sier at man bare får ha et statsborgerskap og når din elskede bror verver seg til fremmedkriger, noe som er imot loven i landet du bor i?  Hvem er man lojal mot? Dette er en fasinerende og godt skrevet roman. Vi hører om folk som blir radikalisert og vi leser om influenserne, de som verver, men det blir noe mye nærmere når personen blir beskrevet på denne måten. Da jeg leste om Parvaiz tenkte jeg: nei, nei, han lurer deg! Ikke gjør det! Ikke reis! Det er dramatisk, det blir nært og forferdelig. Likevel, den er vel verdt å lese og du glemmer den ikke så lett etterpå.

Jeg fikk boka som lese-eksemplar fra Gyldendal, takk for bok!

Publisert i bøker

Trilogien

Under Festspillene i Bergen skal Hordaland teater vise Andvake av Jon Fosse. Teaterforestillingen skal bygge på hele trilogien og ikke bare Andvake, men også Olavs draumar og Kveldsvævd, det kan bli spennende å se hvordan teateret løser dette. Nordhordland Litterære Selskap skal lese bøkene og snakke om disse og det er jo et kraftig insitament for at jeg skulle lese dem og. Jeg startet min lesing av Jon Fosse sitt forfatterskap med romanen Naustet, 60 sider ut i romanen holdt jeg på å gi opp for handlingen tuslet langsomt avsted og det skjedde liksom ingenting! Jeg fikk det gode rådet å se på fortellingen som en spiral som for hver omdreining avslører noe nytt. Dette var nyttig, så nå med en mer avslappet holdning leser jeg ivrig Fosse.

Trilogien ga Jon Fosse Nordisk Litteratur råds pris i 2015, bøkene er skrevet så helt i Fosse sin stil og ånd at det er en fryd å lese dem og se bilder av folk, landskap og handling stige fram foran øynene på meg. Han har et så billedrikt og poetisk språk at jeg ikke kan komme på noen som ligner.

Trilogien starter med Andvake der vi møter Alida og Asle som går omkring i gatene i Bjørgvin og leter etter et sted å bo. Alida er gravid, de er ikke gift, de har ingen penger, hva skal de gjøre? Ingen vil ta imot dem og der de får tilbud kjenner Alida seg utrygg på verten. Alida må sette seg og hvile, imens går Asle og leter videre, så har de et hus. Hvem bodde der før? Alida undrer seg, men fødselen kommer og en fødekone må hentes. Gutten Sigvald blir født og de faller litt til ro. Gjennom korte glimt får vi vite litt om Asle sin fortid der han levde sammen med moren Silja etter at mannen forsvant. Asle er spillemann slik som faren, det var slik han møtte Alida. Når Silja dør kommer en mann og vil ha tilbake naustet der de bodde. Asle og Alida må bo hos moren til Alida, det blir bare en kort natt for Asle er ute og finner en båt som kan seile dem til Bjørgvin. Alida og Asle elsker hverandre, men uten støtte fra omverdenen er det vanskelig og Asle tar liv for å skape en utvei for dem.

I Olavs draumar møter vi Asle som nå har tatt navnet Olav på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og Alida som nå heter Åsta. Han treffer Gamlingen som sier at nå skal han dømmes for drapene han har begått. Asle/Olav prøver å unngå ham og gjennomføre ærendet sitt, men han innhentes stadig og blir til slutt satt i fangehullet og hengt. Alida/Åsta er hjemme og venter på ham, men vet i sitt innerste at hun har sett ham for siste gang.

Kveldsvævd er den siste boken i trilogien og for meg ble dette den beste delen. Det er Ales datteren til Alida som forteller. Ales er gammel og ser tilbake på moren sitt liv. Hun forteller om Åsleik som finner Alida forkommen i Bjørgvin på leting etter Asle. Han tar seg av henne og gir henne husrom, mat og jobb som etterhvert går over i samliv. De får to jenter sammen Ales og Veslesyster. Veslesyster dør, men Ales lever videre får selv barn og blir gammel. Kveldsvævd oppklarer mye av det vi leser i de to foregående og samtidig bringer den ny dybde til kjærligheten mellom Alida og Asle, den fikk dem til å sveve i livet, over døden, inn i evigheten.

Hva er det som står igjen etter denne lesningen? Kjærlighet mellom Alida og Asle i livet og døden, tafattheten i møte med Gamlingen og omsorgen fra Åsleik. Framfor alt er det språket disse bøkene er fortalt med, det er en opplevelse!

Publisert i bøker, Krim

Kvinnen i vinduet

Dette er en av de mest spennende kriminalromaner jeg har lest på lenge! A.J. Finn er et nytt bekjennskap for meg og jeg håper allerede nå på flere bøker fra denne forfatteren. Kvinnen i vinduet er en ikke-blodig, men medrivende fortelling om Anna Fox, barnepsykolog som i ti måneder ikke har gått ut av huset sitt i New York. Hun slipper bare inn fysioterapeuten og psykologen sin, hun tar uhorvelig mengder medisiner og drikker flaske på flaske med vin. Hun betrakter verden utenfor gjennom kameralinsen eller fra vinduene der hun vandrer fra rom til rom. Hun ser gamle svart-hvit filmer og gir råd på et nettforum til andre med psykiske problemer. Familien Russell flytter inn i nabohuset og hun får et nytt objekt å følge med på. Det mor, far og en sønn, de minner henne om hennes egen familie og det hun engang hadde.

Ved en anledning forviller hun seg ut, blir overmannet av angst og klarer ikke komme seg inn i huset sitt igjen. Da kommer fru Russell og hjelper henne inn, de snakker sammen og oppretter en slags kontakt. Noen dager senere hører hun et skarpt skrik og ser at fru Russell blir stukket ned. Hun ringer politiet, men når de undersøker er alt i den skjønneste orden i nabohuset. Hun treffer igjen fru Russell, men det er ikke kvinnen hun snakket med. Politiet mener de har gjort det som er nødvendig i saken, men Anna kan ikke la dette ligger og følger med både fra vinduet og gjennom kameralinsen. Hun følger etter fru Russell, men blir oppdaget og får beskjed av politiet om å holde seg unna denne familien.

Er Anna en pålitelig observatør? Hun tyller i seg alkohol og piller. Hun snakker med mannen og datteren sin, som hun sier hun er separert fra, men hvor er de egentlig? Det er mange overraskende vendiger i romanen og slutten er superspennede.

Som sagt, jeg ble helt fasinert av denne historien. Språket er godt, det er lett å lese og for de som er opptatt av gamle filmklassikere er det mange referanser til disse i teksten – noe som jeg synes er en bonus! Det er jo påske nå, så hva med denne? Jeg anbefaler den! Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Andre som har skrevet om boken er Beate og Åslaug

 

Publisert i bøker

Mor om natten

Mor om natten er en mye omtalt bok og jeg som aldri hadde lest noe av Niels Fredrik Dahl, tenkte at her var det noe nytt å hente. Det var det absolutt! Niels Fredrik Dahl skriver i denne boken om en sønn, hans mor, relasjonen til faren, til sine forskjellige kjærester og hovedpersonens alkoholavhengighet.

Det er tett og nært og teksten avslører hvordan foreldrenes liv preger barna. Er moren syk, slik som her blir alt man kan og ikke kan gjøre,   de sterke begrensningene, det som sitter igjen. Lære seg til å bevege seg uten å lage lyd, lukke dører lydløst, komme når den lille klokken ringer med vann, kalde kluter eller bare vente tålmodig til anfallet er over og dagene kan gå over i et annet tempo.

Noen år før moren dør får hovedpersonen dagboken hennes, eller hun kaller det for en nattbok. Han vil ikke ha den, men det lar seg ikke gjøre å si nei. Han lar boken ligge og tar den ikke fram igjen før det har gått en tid etter morens død. Gjennom bokens notater får han et annet bilde av moren. Oppveksten i Molde i skyggen av den vakre Bess, bombingen under krigen, morfarens ruin og skammen etter den. Moren har migrener og sliter psyksisk, hun går til behandling, men tørr ikke fortelle behandlereren sannheten, hva hun egentlig tenker og føler. Jeg-personen har to mødre, den syke og den friske:

Av og til tok jeg trikken til sentrum for å finne den andre moren min… Rundt omkring meg kom bibliotekarene langsomt gjennom den store åpne hallen, de kunne ikke bli mast på, kunne ikke bli dyttet på, kunne ikke skynde seg, måtte gli langsomt gjennom rommene, over de brune gulvene, forbi de grågrønne veggene. Innerst sto mor og lyste… (178/179)

Forfatteren vandrer mellom forholdet til moren, sitt eget liv som mann, elsker, gift, utro, med skrivesperre og voksende alkoholproblemer. Det er sterkt å lese om hvordan alkoholismen bygger seg opp og hvordan skrivesperren gjør veien til flasken raskere.

Dahl skriver poetisk om moren, om sitt forhold til du (antakelig sin kone) og naturen. De har flyttet til en øy og jeg ble minnet på landskapsbeskrivelsene i Linn Ullmann sin bok De urolige Dette forfatterekteparet har bodd på Fårö og kjent landskapet trykke på øyet, den ene med et barndomsfokus, den andre som en inntrenger som egentlig vil vekk, men som må bli. Det er forskjellig, men likevel så likt at jeg ble litt forstyrret og måtte google litt.

Dette er en roman som gjør inntrykk, den er omtalt som en av forfatterens sterkeste – jeg får lyst til å se nærmere på de andre bøkene hans. Anbefales!

Publisert i bøker

Little women

Labbens lesesirkel på Goodreads har utfordret sine deltakere til å lese Little women av Louisa May Alcott. Jeg kastet meg på for denne boken har jeg hørt om, hatt i kikkerten og tenkt at den skal jeg snart lese, men så er det så mye annet jeg gjerne skulle lest…. Som det står skrevet: For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet. ( Forkynneren 12:12)

Nå er det ikke lesingen akkurat som gjør meg trett så derfor var det flott å få denne sjansen og nå har jeg lest, ledd og snufset over disse herlige jentene som Alcott skriver så levende om. Boken handler om jentene i March- familien; Meg den eldste og deretter, Jo, Beth og Amy. De er svært forskjellige og tydelige karakterer. Meg den huslige, Jo opprøreren, Beth den engstelige og Amy den kunstneriske. Aclott beskriver hjemmet til familien som varmt og innkluderende, men med tydelige normer for hva som er rett og galt. Familien har vært velstående, men har mistet pengene og nå må alle bidra på hver sin måte til husholdningen. De har velstående venner og denne posisjonen gjør det vanskelig for dem – og særlig for Meg og Amy å forholde seg til at de ikke kan kjøpe kjoler, blonder og andre nødvendigheter som trengs for å se presentabel ut. Jo vil skrive, hun sitter på loftet og skriver dikt, eventyr og skuespill som søstrene oppfører med stor innlevelse. Faren oppmunterer henne til å skrive – skrive ut i fra sitt hjerte og ikke bare for å tjene penger. Foreldrene er nøye med å forklare dem at det viktigste er ikke å bli gift, men å gjøre det beste ut av sine talenter og gaver. I nabohuset bor Mr Laurence og hans barnebarn Laurie. Jo blir kjent med dem og Laurie eller Theodore/Teddy blir som et nytt medlem i hjemmet til familien March.

Vi følger jentene og Laurie gjennom flere år og jeg som leser ønsker at dette bare skal fortsette og fortsette. I år er det 150 år siden boka kom ut første gang og fortsatt kan den leses som en oppmuntring til alle jenter som trenger en liten stå-på-hilsen. Jeg bestilt boka til ventre på bildet på biblioteket, men ble for utålmodig og kjøpte en nydelig utgave av Penguin Classics. I boka fra biblioteket er derimot de to påfølgende historiene Little Men og Jo´s boys, så jeg fortsetter i Alcott sin verden en stund til…

Publisert i bøker

Krokodillens gule øyne

I februar og mars skal Nordhordland Litterære Selskap lese Katherine Pancol sin suksessroman Krokodillens gule øyne. Romanen er oversatt til mange språk og dette er den første av trilogien som det etterhvert ble.

Romanen handler om Josephine (Jo), hennes mann Antonio og deres to døtre Hortense og Zoe, søsteren Iris, hennes mann Philippe og deres sønn, moren deres Madame Mor og ikke minst hennes mann Marcel (Chef) og hans elskerinne. Antonio er arbeidsledig og har et forhold til en frisør, dette har vært åpnebart for alle unntatt Jo som lever for familien sin, setter alle andre først og tenker absolutt ikke på seg selv. Hun er forsker og spesialist på 1100-tallet og tjener til familiens opphold gjennom dette arbeidet. Når det omsider går opp for Jo at Antonio bedrar henne, kaster hun ham ut og han flytter med elskerinnen til Kenya for å drive krokodilleoppdrett. Iris har giftet seg med den vakre og velstående advokaten Phillipe og har alt det penger kan kjøper for, men hun kjeder seg. I et middagsselskap forteller hun til en forlegger at hun skriver en roman om 1100-tallet. Han blir i fyr og flamme og ber henne vise ham et utkast. Iris prøver å komme seg ut av dette, men bordet fanger og hun overtaler Jo til å skrive romanen og få pengene, mens hun, Iris, skal ta seg av markedsføringen og være bokens ansikt utad. Jo trenger pengene desperat og går med på dette. Hun har også fått noe arbeid med å oversette kontrakter for Phillipe og har mye å gjøre. Døtrene til Jo savner faren sin og Hortense lar alt sitt raseri over at de har dårlig råd, at moren ikke bryr seg om hvordan hun ser ut og ikke minst at de bor i en forstad til Paris og ikke i byen gå utover moren. Hun mener Jo bør være hyggeligere mot både Madame Mor og søsteren Iris, men selv for Jo er det grenser for hvor mye hun skal la seg tråkke på. Antonio tar kontakt med familien, han har tatt opp et stort lån som Jo i sin distraksjon har skrevet under på og som de nå begge er ansvarlige for. Han får ikke lønn fra sin kinesiske samarbeidspartner og det er derfor Jo som sørge for tilbakebetalingen av lånet. Antonio har store planer, men vil de bli virkelighet?
Jo går på biblioteket for å få ro til å arbeide og der møter hun Luca. Han er vakker, mørk og mystisk og Jo blir avstandsforelsket, men de får kontakt etterhvert og Jo oppdager hvor opplivende det er at noen ser henne som kvinne og ikke bare som et inventar. Marcel, Madame Mor sin ektemann og stefar til Jo og Iris ønsker seg mest av alt et barn, men det har Madame Mor aldri innvilget ham. Han søker trøst sekretæren, men hun vil ikke bare være en leverandør av et barn og krever at Marcel frigjør seg fra konen. Det er mye som står på spill både for den ene og den andre i denne romanen.

Pancol skriver lett og godt om sine personer, det er ikke noen dyp karaktertegning her, men gir et innblikk i et fransk miljø. Det er kanskje kontrastene i verdisynet som er det tydeligste trekket i fortellingen, Madame Mor, Iris og Hortense på den ene siden og Jo, Zoe, Phillipe og sønnen hans på den andre. Romanen er en koseroman og er vel en disse som man med fordel kan lese i dypet av en lenestol, på sofaen eller en sløv søndag. Trenger du en avslappende roman? Denne kan anbefales!

Publisert i bøker

Eg elska ho

I Nordhordland Litterære Selskap skal vi i vår lese fransk litteratur og første dame ut er Anna Gavalda: Eg elska ho, som kom uti 2002 på Samlagets serie Nattbiblioteket dette var et virkelig artig tiltak fra Samlagets side og flere svært interessant bøker kom ut i denne serien som dessverre ble lagt ned etter kort tid.

Det er vel flere som har lest bøkene til Anna Gavalda? Om ikke alle så sikkert Saman er ein mindre aleine, en roman som gikk som en farsott da den kom ut i 2005. Eg elska ho var Gavalda sin debut som romanforfatter  og viser hvor god hun er til å skrive dialoger som skaper bilder og stemninger i hodet på leseren.

Boka forteller om Cloé og svigerfaren Pierre som sitter i sommerhuset hans og snakker sammen. Cloé var lykkelig (trodde hun) gift med  Adrien, de har to barn sammen og bor i Paris. En dag pakker Adrien kofferten og reiser fra Cloé og barna, han har funnet en ny og nå er det brått og brutalt oppbrudd. Cloé gråter og gråter, svigerfaren har hun aldri hatt et særlig nært forhold til, men nå er det han som tar seg av henne. Han lager mat, forteller om broren Paul, får henne og barna ut på tur, holder dem i gang og prøver Cloé til å forstå at livet ikke er slutt selv om ekteskapet er over. En kveld de sitter og snakker sammen forteller Pierre om sitt liv og sin kjærlighet til en annen kvinne. Det blir en skjellsettende opplevelse for Cloé og hun aner at det finnes noe nytt for henne og.

Dette er et kammerspill mellom Pierre og Cloé. Det er dialogen som holder handlingen i gang og som gjør at jeg som leser blir drevet framover side for side. Det er minimalt med beskrivelse av omgivelser og de få henvisninngene som vi får bare intensiverer samtalen. Dette er en roman vel  verd å bruke litt tid på.