Publisert i bøker, Krim

Avgrunnsblikk

I påsken leste jeg den siste boka til Jørgen Brekke: Avgrunnsblikk. Jeg har lest de to første bøkene om politimannen Odd Singsaker så helten i Brekkes romaner er en kjenning som jeg setter pris på. Denne romanen beveger seg i tre tidsintervaller, først i 1997 hvor en jente (Vera Sandel) forgifter sin far og slipper unna straff. Så møter vi Fredrikke Nilsen og Vera Sandel i 2009 og i 2016.
Odd Singsaker og Felicia Stone drar på hyttetur til Femundsmarka for å ha en barnefri helg. Da de kommer til hytta henger det et lik fra taket og helgen blir helt anderledes enn de hadde tenkt. Likfunnet fører tilbake til 2009, et drap på professor Bjørn Sauvage og Odd Singsakers sykdom. Studentmiljøet i Trondheim er mangfoldig. Studenten Frederikke Nilsen skal studere religionshistorie og blir invitert av Vera Sandel til å delta i en Wicca seanse, hun blir fasinert og hun og Vera blir nære venninner. Vera utfordrer Frederikke til å krysse grenser for hva hun synes er akseptabelt, det er risikabelt, men det er også pirrende.

Odd Singsaker må gå tilbake til hva som skjedde i 2009. Ekteskapet sang på siste verset, han endret personlighet og etterforskningen gikk langsomt framover. Da mysteriet var løst hadde han på følelesen at noe manglet, han hadde oversett noe viktig, men så falt han om og ble liggende på sykehus i mange uker før han sakte kom seg tilbake i arbeid. Det er først nå han aner at løsningen er en annen enn først antatt.

Det er en spennende historie. Hva visste jeg om Wicca før jeg begynte på denne krimromanen? Jørgen Brekke skriver bra og interessant om de historiske innslagene i romanene sine. Dette er Brekkes store styrke og noe av det jeg setter mest pris på ved forfatterskapet. Denne gangen er det mange fortellere som hver har sine kapitler med navn og årstall som dette: Vera, Trondheim, april 2009. Det er faktisk helt nødvendig ellers hadde jeg som leser ganske snart mistet tråden . Det er interessant med flere fortellere for da får man historien fra flere kanter og det blir god framdrift i romanen, men det blir innimellom noe langdrygt og jeg tar meg i å savne mer om Singsaker og hans refleksjoner.  Det er Vera og Frederikke, deres merkelige forhold til virkeligheten, til maktutøvelse og deres relasjon  som er hovedsaken i denne romanen.

Det er ikke vanskelig å anbefale Avgrunnsblikk  som en trivelig helgelesing, til tross for temaet og noen få innsigelser. Har du ikke lest noe av Jørgen Brekke tidligere er debutboka Nådens omkrets vel verd å bruke tid på – ja, og så kan du lese Avgrunnsblikk.

Publisert i bøker, bildebøker

Dagen da Jørgen ble spist

Det er forfatteren John Fardell som står bak denne fortellingen om Jørgen og søsteren hans Sara. En dag de to er ute og sykler blir Jørgen slukt av Glefser som springer av sted. Hans snarrådige og oppfinnsomme søster Sara følger etter, men uheldigvis blir Glefseren spist av en Glefsesnapper, som igjen blir spist av en Svelgulf, som igjen blir spist av en … og slik fortsetter det. Sara gir seg ikke, hun skal redde Jørgen. Det går i en voldsom fart både til lands og til vanns, for Jørgen skal reddes!

Det er full fart i både handling og tegning i denne boka. Forfatteren er tegneserieskaper og bruker kjente teknikker fra serieverdenen. Her er det ruter og oversiktsbilder, fugleperspektiv og bobler. Det mange detaljer i hvert bilde og det gjør at når boka er lest ett visst antall ganger kan man roe ned og fordype seg i hvert enkelt bilde.

I samme bok er også fortellingen Mats Manet blir rakettpilot. Mats driver omkring i havstrømmene med familien sin, men han vil ut i verden og oppleve mer. Han blir grundig advart av familien sin, men en bestefar oppmunterer ham til å dra avsted og prøve lykken. Mats svømmer vekk fra de andre, advarslene viser seg å ikke stemme og en dag kommer han til en strand der en mann sitter og sover. Mannen er sjefsdirektør i det største rakettflyselskapet i verden og han tilbyr seg å bytte jobb med Mats. Mats reiser til byen og opplevelsene står i kø, men etter en stund er hjemme best likevel?

Tegnestilen i denne fortellingen er helt anderledes enn i første bok. Det viser mangfoldet til forfatteren og gjør nok at disse to fortellingene vil appelere til forskjellige lesere. I Dagen da Jørgen ble spist er det hektisk aktivitet, mens det er en annen ro i Mats Manet blir rakettpilot både i progresjonen i fortellingen og i tegningene. Jeg leste boka først selv og tenkte at her har vi en innertier for høytlesing og øvelesing. Senere har jeg hatt to medlesere, en på to og et halvt år og en på seks år. Begge to var svært begeistret for Dagen da Jørgen ble spist, fortellingen er umiddelbar og det er mye moro med navnene på dyrene som spiser den ene og den andre. Mats Manet er mer filosofisk, men her er det mye å se på i bildene og det var ikke mulig å bare lese den ene fortellingen, nei begge skulle leses. Seksåringen øver seg på å lese og bøker med mange bilder og luftig tekst gjør at en side er overkommelig og styrker mestringsfølelsen. Vi leste boka mange ganger, veldig mange ganger.

Bøkene er oversatt fra engelsk av Peter Kihlman som skriver bloggen Pappahjerte .

Jeg fikk boken fra Figenschou forlag.

Publisert i bøker, litteratur

To søstre

Etter en å ha stått på ventelista for å låne Åsne Seierstad sin bok To søstre, var det endelig min tur til å lese denne. Seierstad fikk Brageprisen for boka, den står på kortlista til Bokbloggerprisen og dessuten – jeg blir jo nysgjerrig på en bok med så mye omtale. Boka handler om to søstre fra Somalia, oppvokst i Bærum som reiser til Syria for å hjelpe IS-krigerne. I Bærum vokser de opp med mor Sara, far Sadiq, broren Ismael og to mindre brødre. Søstrene er flinke på skolen, storesøsteren Ayan er 19 år når de reiser, Leila var 16. En dag kommer de ikke hjem som vanlig på ettermiddagen, foreldrene tror de er hos noen venninner, men da de får melding fra dem seinere på kvelden at de har reist til Syria, blir de grepet  av desperasjon og fortvilelse. Faren varsler politiet, han reiser til Tyrkia og prøver derfra å ta seg inn i Syria for å hente dem hjem. Døtrene vil ikke hjem, de har forberedt seg et år på å reise til Syria, de har fått kontakter, de har skaffet penger, de er først og fremst overbevist om at det er umulig å leve et rent og rett muslimsk liv i det degenererte og sekulariserte Norge. Hva er det som gjør at to jenter som rikitgnok lever i to kulturer, den norske på skolen og fritiden, den somaliske hjemme, velger å reise til et land i krig og dyp splittelse? Hva er så viktig at det blir riktig å forlate foreldrene og søsken, bryte med miljøet og kulturen de har vokst opp i? De, som mange barn av foreldre med islamsk bakgrunn, gikk på koranskole og fikk undervisning der. I Ayan, Ismael og Leila sitt tilfelle fikk de undervisning av en privatlærer som var blitt anbefalt av moskeen, var det her det begynte? Eller er det bare slik at budskapet om at Allah behøver deg, du er viktig for ham – er det som gjør at livet får en retning og mening som unge mennesker behøver? Bildet er sammensatt, men vi vet at tilhørighet er viktig, å bli sett og oppleve mening. Søstrene stod ikke alene, særlig Ayan hadde venninner som tenkte på den samme, de diskuterte og prøvde meningene på hverandre, men ingen gikk «hele veien» slik hun gjorde. Leila fulgte søsteren og var den av dem som var mye alene, både på skolen og på fritiden. Broren Ismael tar avstand fra koranlæreren og  seinere stilte seg kritisk til islam slik de praktiserte den, han er glad i søstrene, men han støtter dem ikke i det de har gjort.

Seierstad har skrevet en omfattende og svært interessant bok om søstrene, familien deres, farens desperate handlinger for å få døtrene hjem og samfunnet rundt jentene. Hun har intervjuet lærere på skolene de gikk på og fått tilgang på e-poster og chat mellom broren og søstrene. Bak i boken har hun skrevet om hvordan boken ble til og kilder hun har brukt. Hun har ikke snakket med søstrene, men med miljøet rundt dem. Det er foreldrenes ønske at boka skulle skrives for å advare andre om hvor uforberedt og plutselig radikalisering av ditt elskede barn kan skje.

Jeg synes boka var svært interessant og ble slått av hvor omfattende og gjennomgripende «den rette» islam er og hvordan bokstavtro tolkning kan føre til et åndelig og fysisk fangenskap. Jeg blir imponert over lærerne som var oppriktig interessert og bekymret for jentene, som prøvde å legge til rette for at de kunne utøve sin tro, men som likevel var i stand til å trekke grenser for hva som kunne tillates i skolehverdagen. Når Seierstad skriver om krigen i Syria, blir jeg igjen minnet om hvor lenge dette har pågått og ikke minst hvor lite vi faktisk vet. Jeg synes også hun får fram hvor usikker vi må være når faren forteller sin historie, er det faktiske hendelser eller er det dikteren Sadiq som forteller? Mange omtaler denne boka som en viktig bok og det er jeg enig i, men det er en bok sett med norske øyne, fra et foreldrepar sitt ståsted og det er jo bare en av sidene i denne saken. Boken kan absolutt anbefales!

 

Publisert i bøker, litteratur

Du er så lys

du-er-sa%cc%8a-lys-1Jeg har tidligere bare lest bildebøkene til Tore Renberg, men fra biblioteket vet jeg at voksenbøkene hans blir lest mye og av et begeistret publikum. Denne romanen Du er så lys har vært på kortlista til P2lytternes romanpris og den skal leses og diskuteres av Nordhordland Litterære Selskap, så her var det bare å kaste seg ut i det.

Slik åpner boka:
Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den eldste sonen min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg alri gløymt.

Historien fortelles i etterpåklokskapens klare lys og fortelleren er Jørgen, gift med Vibeke og far til Vidar og Eyolf. Han arbeider med mennesker som har en vanskelig bakgrunn og han er en rolig og litt bakoverlent mann. Han elsker kona og de har et bra liv sammen. I nabohuset kommer det en ny familie, Steinar, Liv Merete og Magnus. Steinar er lege og han tar mye plass, han lyser, ingen blir uberørt av Steinars nærvær. Familien som flytter inn er tilsynelatende velfungerende, men det er noe med Steinar som skaper uro hos både Jørgen og Vibeke. Første gang Jørgen ser Steinar tenker han «Her kjem ein fryktlaus mann» (s.14). Jørgen er lidenskaplig fan av fotballaget West-Ham og pleier sammen med vennen Bjørn å reise på tur til London et par ganger i året. Billettene til neste tur er bestilt, men Bjørn blir alvorlig syk og kan ikke dra, men da melder Steinar seg og hvem kan si nei til han? Turen blir ikke slik Jørgen har tenkt seg og uroen han føler overfor Steinar bare vokser. Alt ser så fint ut på utsiden, men hva vet vi egentlig om mennesker rundt oss?

Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
«Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)

For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? Her blir det noe å henge tankene og meningene i når Selskapet skal diskutere boka! Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…

Publisert i bøker, lesing

Når det mørkner

na%cc%8ar-det-morkner-1Jørn Lier Horst har denne gangen skrevet om William Wisting, sin krimhelt, som ung politimann og aspirerende etterforsker. Handlingen starter med den erfarne Wisting som får et brev, når han seinere på dagen tar i mot en gruppe politistudenter inviterer han dem til å være med å løse en kriminalsak som går langt tilbake i tid.

I det påfølgende kapittel blir vi satt 33 år tilbake i tid, da er Wisting en ung politimann som nettopp er blitt far til tvillingene Line og Thomas. Han får melding om et brutalt ran og drar ut for å bistå. Han rapporterer inn, men må overlate saken til etterforskerne i etasjen over – noe han gjør med en viss sorg for det er der han lengter etter å komme.
Han er en ivrig politimann som irriterer seg over å måtte koke kaffe og de litt «mette» kollegene som er mer opptatt av rutiner enn å effektivisere driften.
En venn av familien ber Wisting om en tjeneste, han skal sjekke om det står en veteranbil i en gammel låve. Det viser seg at dette er en forsvunnet bil fra 1920-tallet. Sjåfør og bil som skulle kjøre fra Kristiansand til Oslo med en pengetransport forsvant sporløst. Wisting undersøker bilen og her finner han kulehull og i låven er det spor som peker i flere retninger. Han får tillatelse fra lederen for etterforskningsavdelingen til å fortsette å undersøke saken og han løser den, men finner ikke pengene. Når Wisting igjen 33 år etter sitter med brevet er han klar til å ta det siste steget for å løse mysteriet.

Jeg synes det er en fornøyelse å lese Horst sine krimromaner. Han skriver godt, saklig og ryddig. Det god framdrift i romanen og aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg synes vel ikke jeg fikk så mye innblikk i hvordan Wisting tenker, men på den annen side, kanskje dette er en måte å underbygge at her har vi Wisting som ung mann, refleksjonsnivået er ikke like dypt som hos den eldre og mer erfarne Wisting?

Boka var desverre altfor fort lest, men kjekt var det så lenge det varte. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Gyldendal.

Publisert i bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Publisert i bøker

Sophie Starks liv og død

sophie-starks-liv-og-dod-1Romanen Sophie Starks liv og død av Anna North er en bok som gjør sterkt inntrykk. Sophie Stark er filmskaper, lever på tvers av alle sosiale normer og har likevel en magisk tiltrekning på mennesker hun kommer i berøring med. Det er aldri Sophie selv som forteller, men vi får vite noe om hennes liv og virke gjennom seks forskjellige personer: Allison – elskeren,  Benjamin Martin – filmanmelderen, Robbie – broren, Jacob – ektemannen, Daniel – college forelskelsen og George – filmprodusenten. Dette er en snedig måte å skape framdrift og spenning på. Tittelen sier at denne historien ikke kommer til å slutte godt. Hovedpersonen vil dø, men i det vi vet dette, så blir hver enkelt stemme som har noe å fortelle om Sophie, interessant.

Sophie vokser opp i en dysfunksjonell familie, broren Robbie føler at han må passe på Sophie, for hun mangler de sosiale antennene for «bli likt oppførsel». Hun begynner på college og gjennom Robbie får hun tak et filmkamera. Hun begynner å følge etter Daniel, i beste stalkerstil, han er den beste basketballspilleren på skolens lag. Hun følger etter ham over alt og kjæresten hans prøver å få henne til å holde opp med dette, selvfølgelig til ingen nytte. Sophie bruker historiene til andre mennesker, hun får dem til å gjøre ting som i etterkant føles både nedverdigende og innvaderende, men dette spllier ikke  noen rolle for henne. Hun har et prosjekt og det må gjennomføres uten hensyn til andre, selv om de blir dypt såret.

The Guardian har en grundig omtale av boka og trekker fram at Sophie kanskje har en autisme diagnose:
It is clear from the off that Sophie is fundamentally out of step with the world around her: its rhythms baffle her; its rules make no sense (an autism diagnosis is never mentioned, but for anyone with even a passing familiarity with the condition, it is writ large across the text). For Sophie, therefore, the camera functions as a mediator between herself and the universe, a tool that allows her to bring other people’s actions and motivations into focus, and her films quickly gain her a devoted following, critical acclaim and financial backing. They are, according to Ben Martin, the journalist whose reviews and interviews form one of the novel’s narrative threads, “more like life than life itself”.
Mulig det, men det gjør ikke personen Sophie mindre interesant og gåtefull.

Jeg er imponert over Anna North sin oppbygging av boka, de ulike stemmene er som helstøpte personer, mens Sophie er den som ikke helt trer fram i lyset. Særlig likte jeg Daniel, ungdomsforelskelsen. Han kommer til orde når Sophie har skapt seg et navn og skal vise en film i Chicago. Han har glemt henne, men blir minnet på henne igjen når han leser om filmframvisningen. Han tar kontakt og etter flere ubesvarte e-poster får de kontakt og de treffes. Daniels litt ureflekterte holdning til livet sitt endres og han reiser hjem med en ny stabilitet i seg selv og til sine nærmeste.

Romanen er en av høstens beste leseropplevelse, kan ikke si annet!

Det er flere bokbloggere som har skrevet om boka: Bokelskerinnen, Artemisas verden, Beates bokhjerte

Boken fikk jeg som leseeksemplar fra Pax.

 

Publisert i bøker, lesing

Klokken og sengen

klokken-og-sengen-1Klokken og sengen er Eline Lund Fjæren sin andre bok. Den kom ut i 2015, men jeg ble først oppmerksom på denne da jeg hørte på et radioprogram og forfatteren ble trukket fram som en ny og spennende stemme i det litterære landskapet. Hun har skrevet et manifest om sin skriving her.

Boken Klokken og sengen handler om en jente på 19 år som flytter fra Østlandet til Bergen. Hun flytter fra familie og en kjæreste ( som vi aner litt i det fjerne). Hun skal studere, men starter aldri på et studium. Hun søker på jobber, men håper at hun ikke får dem. Foreldrene hjelper henne å flytte og når alt er på plass er hun alene, slik hun ønsker.

En stund følte jeg meg ferdig, på en måte avlyst. Jeg er nitten år. For bare uker siden sto de her, på steinhellen utenfor bygningen, moren og faren min foran bilen,med hendene plantet som never i lommene, små kuler under buksestoffet; ingen av oss gråt. Vi klemte hverandre, så kjørte de tilbake over fjellene, over vidda. Så: alene, med et glass jeg nettopp hadde vasket opp, et uten riper og slitasje, fylt med lunkent byvann fra springen, vannet jeg plantene moren min hadde kjøpt til meg… Det er her jeg skal bo. Leiligheten gir ikke inntrykk av å være spesielt bebodd, verken det sitse året eller noensinne, som om det alltid har gått stille for seg her. Så lenge det er stille, kan jeg leve her inne…

Hun går inn for å bli ensom, virkelig alene. Hun treffer Julie og får kontakt med henne, men det er alltid Julie som ringer og tar kontakt. Hun går inn for å bli totalt ensom. Tar ikke telefonen, ligger i sengen, reiser seg bare når det er helt nødvendig, går og handler i butikken rett over veien. Menstruasjonen stopper opp, håret faller av, hun legger på seg eller tar av, hvem vet? Foreldrene ringer, Julie ringer – hun registrerer dette, men tar ikke telefonen. Julie kommer ut for en ulykke og det er først da hun møter opp på sykehuset – riktignok under press, men hun kommer og opplever at Julie trenger henne. – Det er et lys i tunnellen.

Dette er en kort (140 sider) roman, den er repetativ, det skjer lite, men likevel ble jeg fasinert av boken og tematikken. Hovedpersonen går inn for å granske seg selv og sine omgivelser. Hun prøver på en måte å gå til grunne, ikke så aktivt, men iherdig i all sin langsomhet. Det er språket som gjør lesingen utholdelig. Observasjoner og refleksjoner som gjør det vanlig livet anderledes og helt hennes eget.

Forfatteren har allerede fått noen priser – Norlis debutantpris og Osloprisen i 2013 og nominert  til Natt&Dag sin pris for årets bok 2015 – jo, hun er en spennende litterær stemme.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Huset ved innsjøen

huset ved innsjøen - 1Jeg trodde en stund at jeg hadde fått nok av Kate Morton, det ble for forutsigbart og jeg klarte ikke en gang å slappe av med type: «bok-inn-bok-ut»- holdning. Men så kan jeg ikke helt la være da, jeg måtte bare ta en liten kikk på den siste boken hennes – og så var jeg i gang igjen.

Boken starter med det klassiske gamle, forlatte huset med en overgrodd hage ved en innsjø, men den som finner dette huset denne gangen er politietterforskeren Sadie Sparrow som er på «ferie» hos sin onkel Bertie. Hun har nesten blitt suspendert og makkeren hennes har bedt henne ta seg en lang ferie. Sadie får høre om husets historie og vi blir introdusert til Edevane familien og deres liv fram til 1933.

Alice Edevane datter nummer to i familien, bestemte seg tidlig for å bli forfatter. Hun fikk en notatbok av sin mor og den har hun alltid med seg. Hun observerer og noterer, men er og barn og senere selvbevisst ungdom. Det er hun og moren Eleanor som er fortellerne i historien om Edevane familien og de to utfyller bildet av en familie med sterke kjærlighetsbånd og lojalitet til hverandre. Vi får høre om Eleanor og Anthony sitt ekteskap både før og etter første verdenskrig. Første verdenskrig bryter ut og Anthony verver seg og reiser til Frankrike, når han kommer tilbake har han ingen ytre skader, men de indre er desto verre. Dette skal det ikke snakkes om og det er Eleanor som må bære den byrden gjennom resten av livet.

I 1933 har familien blitt til tre søstre og en liten bror Theo, på elleve måneder. Det er juni og den store sommerfesten skal holdes. Dagen etter er Theo forsvunnet og familien er knust.

70 år senere kommer Sadie Sparrow over huset til familien Edevane og begynner sin private etterforskning av forsvinningen til Theo. Hun kommer i kontakt med Alice Edevane som nå er en kjent kriminalforfatter og sammen finner de løsningen (klart det).

Jeg synes romanen hadde en litt annen vri denne gangen. Den står litt stille midt i, men så skjer det store og dramatiske ting og jeg ble sittende å lese mye lenger enn jeg hadde tenkt. Persongalleriet er ikke så omfattende og de to damene Alice og Sadie er godt beskrevet. Jeg synes særlig at den unge Alice er en herlig karakter og ser henne for meg ivrig på jakt etter gode løsninger og perfekte setninger. Det er en ferie- og avslappingsbok, ingen tvil om det – og det kan jo være nyttig av og til.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Magnet

Magnet - 1Min  hovedbok i sommer har vært Magnet av Lars Saaby Christensen. Boka er på 780 sider og krever sin kvinne når det er mange andre bøker som ligger og lokker i bakgrunnen, men boka må leses, for litteraturgruppa Strilaromanen skal diskutere denne om ikke så lenge. Jeg er ikke blodfan av Saaby Christensen, men jeg liker måten han skriver på, sirklingen om fortiden og hvordan han får personene til å stå fram som levende mennesker.

Det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene i denne romanen. Stedet er Sogn studentby i Oslo og tiden er 1970-tallet. Jokum ekstremt lang og tynn studerer litteraturvitenskap og Synne kunsthistorie. Det er sjølproletariseringas tid og det er ikke rom for avvik. Jokum kommer dårlig ut av både studier og relasjoner til sine medstudenter, men nærmest som et mirakel blir han og Synne et par. Synne blir presentert for foreldrene til Jokum og de synes hun er «snerten». Jokum blir med Synne til København der hun studerer og han går på fagskole i fotografi. De reiser til San Fransisco hun for å ta doktorgraden om Edward Hopper og han for å fotografere. Synne blir Jokums kurator og Jokum blir en anerkjent fotograf. De har en del kontakt med sjømannskirken og Jokum har en utstilling der. I studietiden hadde Synne en hamster som hun var svrt knyttet til. Hamsteren døde og presten som forrettet i begravelsen traff de senere som sjømannsprest i San Fransisco.

Men si meg, hvordan har Synne det?
– Hun har det bra, takk.
-Ja, det er jo du som er hamsteren hennes nå.
Jokum visste rett og slett ikke om han hørte riktig. Det gjorde han. At noen kunne snakke slik til ham. Og det til og med presten, sjømannspresten. Å tro godt om mennesker var en misforståelse. Han var sikker i sin sak nå. (s.584/585)

Romanen foregår i tdsrommet 1976 – 2001, Saaby Christensen har lagt stor vekt på å formidle stemningen slik den kunne være blant studentene med «de rette» meningene og han skriver nært og godt om Oslo og Skillebekk. Personene er i hovedsak Jokum og Synne, men og foreldrene til Jokum kommer fint fram i romanen. Forfatteren Amper skriver romanen Magnet og treffer Jokum først på studentbyen, men senere på Løkken sanatorium der begge er innlagt en periode. Amper skal skrive den ultimate roman, alt han har tenkt å skrive skal være med i Magnet, men forlaget sier at romanen må «fettsuges» og han stryker 841 sider, likevel står han igjen med altfor mange sider i følge markedsavdelingen. Da jeg kom til side 243 og hadde lest meg gjennom noen sider av kapittelet Ned i natten skulle jeg ønske at redaktøren hadde forlangt fettsuging, men jeg kom meg igjennom det og etter dette surrealistiske kapittelet «gikk alt så meget bedre». Faktisk så gledet jeg meg til å sette meg ned med boka, lese om Jokum sine vurderinger og kamper med seg selv, Synne sin sjefing og livet mellom dem. For meg som fotograferer litt og ser mye på bilder er det interessant å lese om Jokums arbeid med bildene, diskusjonen han har med seg selv om å fotografere mennesker og/eller ting, komposisjon eller bare det en finner. Ingunn Økland omtaler boka som «sprø og viltvoksende» og der er jeg enig med henne, men den er språklig frisk og jeg leste med begeistring. Joda, boka er vel verdt å lese!