Publisert i bøker, bildebøker

Du og jeg

Synne Lea og Stian Hole har laget denne utrolig vakre bildeboken. Du og jeg handler om storesøster, lillebror og bestefar. Det er storesøster sine tanker vi får møte, hennes refleksjoner om å miste en kjær bestefar, for selv om han er her nå, så vil det komme en dag da han ikke er det lenger. De tre skal ut og fiske, bestefar sier at storesøster skal arve båten etter ham, men hun vil at de skal være sammen hele tiden. Sorgen og usikkerheten over det som skal komme demper gleden hennes over livet og det som er nå. Lillebror merker at det er noe som tynger henne idag.
Lillebror springer mot stranda.
Så stanser han og lurer på hvorfor jeg ikke løper med.
Tenk deg at du har en venn, svarer jeg.
Ja! roper lillebror.
Tenk deg at det er den eneste vennen du bryr deg om.
Den eneste du vil ha.
Lillebror nikker.
En dag må vennen din flytte til den andre siden av havet.
Det hender så fort at du ikke får tid til å si ha det.
Jeg vil ikke si ha det, sier lillebror. Jeg vil dra på besøk.
Men havet mellom dere er så stort , sier jeg, og du og båten din er for små.
Det går ingen ferger eller skip dit du vil.
Vinteren kommer og isen legger seg, men ikke så tykk at den kan bære deg.
Det går ikke an, sier lillebror.
Jo, svarer jeg.
Jeg vil være med, sier lillebror.
Det går ikke an.
Er det derfor du ikke løper, spør lillebror og tar hånden min.

Storesøsteren er innelåst i tankene sine og selv om bestefaren vet hvordan hun har det, er det ikke lett å trøste. Likevel er det samtalen og lillebror sine insisterende spørsmål som får storesøster til å akseptere tankene om forandring når forandringen en gang kommer.

Jeg har levd lenge nå, sier bestefar.
Jeg kan leve litt til.
Han sier det inn i håret mitt.
Ennå er det oss, smiler bestefar.
Du og jeg og lillebror, sier jeg.

Dette er en bildebok som må leses flere ganger – og det tåler den godt. Sorg og erkjennelse av tap av en kjær er et vanskelig og tungt tema. Denne boken gir oss en vei inn i samtale om dette, teksten hjelper oss til å kjenne på hvor lei seg man kan bli, men den gir oss også noen tanker om hvordan man kan komme videre i denne prosessen. Samarbeide mellom tekst og bilder i boken gir oss flere innfallsvinkler og når teksten er så åpen som den er, bærer bildene mye av stemningen og fyller ut det teksten ikke sier. Illustrasjonene er vakre, noen ganger med en overveldende mengde detaljer. Disse skaper sidehistorier som er med å å utvide fortellingen og gir oss som leser noen «hvileskjær» i en ganske følelsesmessig intens opplevelse.

Hvem passer denne boken for? Kanskje ikke de aller minste, men for den tålmodige 5-6 åringen og oppover er det mye fint å hente her.

Publisert i bøker

Maggie-min

Romanen Maggie-min av forfatteren Betty Smith kom ut i 1958, men er først nå oversatt til norsk. Jeg leste først Det vokser et tre i Brooklyn og i rask rekke følge leste jeg Maggie-min, jeg skulle ønske jeg hadde tatt noen andre bøker i mellom disse to for begge har markante kvinneskikkelser og begge foregår i Brooklyn. Dette gjorde at jeg av og til lurte: hvilken bok tenker jeg på nå? Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for begge bøkene, kanskje mest for  Det vokser et tre… for hovedpersonen her gir en sterkere gjenklang hos meg enn Maggie-min.

Maggie-min begynner i Irland med den sjarmerende, men late Patrick Dennis Moore (Patsy/ Pat) som bor hos sin mor og nyter at hun tilber ham og ikke ser noen feil ved ham. Bortsett fra én! Han er forelsket i Maggie Rose Shaw, en fattig pike på 17 år. Patsy føler ingen trang til å gifte seg, men da moren hennes legger det tungt innover ham og da broren Timothy kommer fra Amerika, rundjuler ham og får ham til å love å gifte seg med Maggie Rose, ser han ingen annen mulighet ennå stikke av til Amerika. Han kommer til New York og får etter hvert en jobb hos Moriarity som hestepasser og litt av hvert annet. Moriarity´s datter Mary er langt i fra vakker, men hun er et vennlig menneske og har omsorg for de faren har i arbeid. Da det blir klart for Patsy at moren er død i Irland og Maggie Rose har giftet seg, føler han seg så alene at han frir til Mary og de gifter seg. Mary får et hus i gave fra faren og hun leier straks ut en av etasjene i huset for å sikre en bedre inntekt. Mary får en datter og de bestemmer at hun skal hete Margareth Rose, til hverdags blir det så Maggie-min. 16 år etter er Mary gravid igjen, men hun dør under fødselen mens barnet overlever. Det blir Maggi som tar seg av lillebroren Denny og det gjør hun med glede. Hun må slutte på skolen, noe som ikke volder henne så mye sorg og hun kaster seg ut i livet som husmor og mor for lillebroren. Maggie er en oppofrende person som ikke har store drømmer for seg selv, men hun ønsker seg en mann og egne barn. Når hun møter den sjarmerende omstreiferen, Claude Basset blir hun forelsket og ønsker å gifte seg med ham. Han legger ut på vandring og Maggie tror hun har sett ham for siste gang. Hun begynner å være sammen med Sonny, men hun opplever ikke de samme store følelsene som med Claude. Krigen kommer og Sonny må reise ut. De skriver til hverandre og begge tror at det går mot giftermål når han kommer tilbake, men når Maggie får et kort fra Claude hvor det står «Vent på meg ,jeg kommer» glemmer hun alle følelser for Sonny og avslutter forholdet til ham. Claude kommer igjen når snøen begynner å falle og Maggie er lykkelig. Pat prøver å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra, men det forblir en hemmelighet og Claude selv omgår slike spørsmål på en behendig måte. Maggie er katolikk så dersom hun skal gifte seg med Claude må han konvertere. Han gjør det, men presten mer enn aner at han ikke er oppriktig. Maggie og Claude gifter seg, men når våren kommer forsvinner han igjen og blir borte til snøen kommer i desember. Når han er hjemme prøver han å få en jobb, men de han får varer ikke så mange ukene. Maggie ønsker seg barn, hun elsker barn og hun er flink med dem, men det blir ingen barn og hun sørger over dette. Hun prøver å bli fostermor, men det er strenge kriterier for å bli godkjent, men med prestens hjelp blir hun det og får endelig være fostermor for en lang rekke barn.

Dette er fortellingen om en oppofrende kvinne som hele tiden setter andres behov foran sine egne. Hun trives med å gi andre mat, trygghet, rene klær og et lyttende øre, hun utsletter seg selv og når alle de nærmeste er døde eller har giftet seg og flytter vekk, hva skal hun gjøre da?

Betty Smith lager et fint portrett av en ung jente og kvinne som blir pålagt rollen som mor i svært ung alder. Hun føyer seg inn under samfunnets normer, men vi ser et glimt av opprør når hun gifter seg med Claude mot familiens vilje. At han på sin side lar seg styre av sin evige trang til å vandre er noe hun velger å leve med. Faren Patsy er litt av en type som også lar seg drive av sine følelser og ikke oppdager hva han har hatt før det er for sent. Den eneste av de tre i familien som holder seg på livets lyse side er Denny, som blir inderlig elsket av søsteren og som gjennom sitt sjarmerende vesen og søsterens påpasselighet klarer seg bra i livet.

Boka gir et fint tidsbilde og skildrer miljø og personer slik at de trer tydelig fram. Jeg klarer ikke helt å forstå Maggie sine valg og beveggrunner, men det henger vel sammen med at våre livsvilkår er helt anderledes. Det er all grunn til å bruke tid på Maggie-min, en nydelig bok med et levende og rikt språk. Likte du Det vokser et tre i Brooklyn vil du helt sikkert like denne og. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

Publisert i bøker

Gullfisken

I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.

LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.

Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene».  Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.

I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.

Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Publisert i bøker, bildebøker

Æsj! sier Nora

Irene Marienborg fortsetter sin suksesserie om Nora og hennes opplevelser i daglig livet. Denne gangen er det Nora som ikke liker grønnsaker. For de fleste er vel skepsis til ny og anderledes mat ikke noe nytt. Husker du første gangen du smakte på noe som så rart ut og kjentes litt rart ut på tunga? Til og med litt ekkelt? Nora skal til farmor, men må spise først og i dag er det ikke pannekaker, men salat til middag. Æsj, sier Nora og vil ikke smake en gang. Hun venter til hun kommer til farmor, kanskje hun har noe bedre å by på? Farmor har tomatdrops, men Nora ser at det bare er vanlige små tomater og det liker hun ikke. De går i butikken for å finne noen grønnsaker Nora kan prøve å like, men Nora finner hylla med gotteri og den har også fine farger, slik som grønnsakene. Farmor sier at Nora kan få gotteri til dessert. Nora prøver sitron: Det smaker som den er i veldig dårlig humør, sier Nora . Hun vil ikke spise løk, for det gjør henne trist, hun må leke ferdig med blomkålprinsessene og hun må klippe ny frisyre på brokkolien. Agurken ser sint ut, men smaker snilt og farmor lager dipp slik at gulerøttene smaker enda bedre. Farmor smaker på chili, men det var for sterkt og farmor må drikke masse vann. De må prøve gotteriet og, men farmor liker ikke det. Både Nora og farmor har noe de må øve seg på, Nora på å spise grønnsaker og farmor gotteri.

Gjennom de ulike temaene lager forfatteren et miljø for gjenkjennelse og identifikasjon. Det er lett å kjenne igjen hverdagsituasjonene og jeg tror mange barn vil relatere enkelt til Nora og hennes verden. Illustrasjonene er enkle med store flater som ikke har stedsspesifike miljømarkører, dette styrker mulighetene for identifikasjon. Det ser stort sett bruk av primærfarger og tydelige elementer. Dette er en bok som kan være til god hjelp når grønnsakene skal introduseres for de aller yngste og kanskje for dem som har funnet ut at de ikke liker…

Publisert i bøker, bildebøker

Bonsai; en liten bok om døden

Simon Stranger har skrevet og Hilde Hodnefjeld har illustrert denne nydelige boken om døden. Hovedpersonen forteller om da mormor fikk slag, måtte på sykehjem og to år etter døde. Hun har gitt mormor et bonsaitre og når hun må på sykehjem er det jenta sin oppgave å vanne treet og passe på det.

Bonsaitreet i vinduet lager luft av vann og sollys. Luften jeg puster inn, føres opp til hjernen. Der oppe forvandles den til tanker og følelser. Blir til smilet hos vennene mine på skolen, og til ropene i skolegården. Maten vi spiser, gjør det samme. Den som ikke spiser eller puster, den dør. Mormor spiser nesten ikke lenger. Har ikke matlyst sier mamma, men holde pusten, det gjør hun ikke.(.23)


Hun forteller om tanker og følelser og gir et bilde av hvordan man kan tenke og føle når elskede mormor roter og glemmer navnet hennes, må bo på sykehjem som lukter rart og tar mamma sin tid fra henne. Hun skal vanne bonsaitreet, men det er så mye å gjøre og tenke på at hun glemmer det og plutselig har det visnet og bladene faller av. Når pappas telefon ringer og de får vite at mormor er død kommer tanker og følelser strømmende.

Mormor var død. Jeg visste det kom til å skje. Vi hadde snakket om det flere ganger, men jeg visste ikke at det skulle skje sånn som dette. At hun skulle dø på grunn av meg.

Jeg hadde jo villet at hun skulle dø.
Jeg hadde jo glemt å vanne bonsaitreet (s.40)

Det blir mange vanskelige følelser, men denne jenta har fornuftige foreldre som prater mye med henne og forklarer at vanskelige følelser og rare tanker er helt normalt når noen nær og kjær dør.

Hilde Hodnefjeld har laget illustrasjonene som er i en enkel naivistisk stil. De er svært uttrykksfulle og gir et fint bilde av hvordan jenta føler seg og tenker omkring mormor. Fargene er avdempet og formidler gjennom det stemningen i boken. Helt bak i boken kan vi lese om fagkonsulentene som har bidratt til boken, det er fint for dette gir boken en god faglig tyngde. En fin bok til samtale for skolebarn som mister en av sine kjære.

Publisert i bøker

Mann, tiger

En roman fra Indonesia er en sensasjon i mitt leseliv. Eka Kurniawan er forfatteren bak denne spesielle fortellingen om Margio, hans familie og livet i landsbyen der han bor. Fortellingen begynner med et mord, men dette er ikke en krim i vanlig forstand. Romanen er heller en introduksjon til et land jeg kjenner lite til og gir et innblikk i levemåten i en landsby med en fattig familie der forventninger og vold brytes mot hverandre, men og der søskenkjærlighet har sterke kår.

Boka åpner med at den unge mannen/guten Margio dreper  Anwar Sadat ved å bite ham i halsen, som en tiger i angrep. Det er opplagt at det er Margio som har gjort det, men hvorfor? Margio har gått ut og inn av huset til Anwar Sadat, han er forelsket i datteren i huset og hun i ham. Hva var det som drev ham til å gjøre en så avskyelig handling? Gjennom en dirkete og noen ganger rå fortelling får vi innblikk i landsbylivet og livet i to familier. Margio sin fattige familie med en voldelig far og en mor som ble giftet vekk da hun var tolv år og Anwar Sadat er rik mann som også forfører kvinner som kommer i hans vei. Margio sin far Komar arbeider som barberer. Han slår kone og barn og er mest opptatt av hønsene sine og mulighetene for å delta på hanekamp. Margio hater ham og flytter ut av huset for å unngå at han dreper ham. Han sover i surauen ( et muslimsk bedehus) og her får vi historien om den hvite tigeren som flytter inn i et menneske og blir en del av ham. Nuraeni, Margios mor får et barn med Anwar Sadat og dette fører til enda mer vold i hjemmet. Romanen hopper litt fram og tilbake i tid, men det er ikke vanskelig å følge med hvor vi er i historien.

Det er en fasinerende roman. Språket er levende og gir meg bilder av både landsbyen og menneskene der, det er nesten slik at jeg kjenner lukten av jord og blomster i Nuraenis fantastiske hage. Hva viste jeg om Indonesia? Veldig lite, nå vet jeg litt mer. Boken ble nominert til Man Booker Intarnational Prize i 2016 og er oversatt til mange språk. Dette er en bok som fortjener mange lesere, anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

 

Publisert i bøker

La meg være

Jeg har lest de foregående bøkene til Claire Mackintosh og latt meg begeistre, det er jeg forsåvidt denne gangen og, men selv om personene er ulike, tematikken er forskjellig så er de mange vendingene i boken der og gjør lesingen forutsigbar. Du vet at når en sideperson snakker så vil det vise seg at den personen ikke er den du tror. Sånt er spennende en stund, men når samme teknikk brukes i tre bøker etterhverandre, begynner i hvertfall jeg å lengte etter noe nytt.

Denne gangen er det Anna, en dame i tjueårene som er hovedperson. Hun har nettopp fått et lite barn med terapeuten sin og hun sliter med å komme seg på beina etter at først faren og så syv måneder etter, moren begår selvmord. Hun kan ikke forstå hvordan de kan ha gjort dette og tror noen har myrdet dem. Hun savner foreldrene og særlig nå når hun selv har blitt mor. Hun bor i barndomshjemmet sitt med Mark, terapeuten og Ella datteren. På ettårsdagen for morens selvmord kommer det et kort i posten der det står: Selvmord – tro om igjen. Hun tar kortet med til politiet og får der kontakt med Murray Mackenzie som er pensjonert kriminaletterforsker og nå ansatt som sivil tjenestemann. Han hører på henne og får interesse for saken og selv om han ikke formelt kan etterforske den, tenker han at han kan gjøre noen undersøkelser. Murray er gift med Sarah som har en borderline personlighetsforstyrrelse og som ofte er innlagt på psykiatrisk sykehus fordi det kjennes trygt, tryggere enn å være hjemme. Forholdet mellom Murray og Sarah er en nydelig sidehistorie om trofast kjærlighet, evne til å tilpasse seg og ta vare på de gode dagene. Anna får flere advarsler om å ikke grave videre i saken om foreldrenes død, men det er umulig og hun får flere skremmende opplevelser. Moren hadde en venninne som døde i et astmaanfall, hennes datter Laura er som en kusine for Anna og Laura hjelper Anna med å rydde i foreldrenes kontor. Der finner Anna en vodkaflaske og fortrengte minner kommer til overflaten.

Claire Mackintaosh skriver bra, det er tempo og framdrift, men som sagt er alle disse vendingene mer til besvær enn til glede for meg. Har du lest og likt de andre bøkene så kan du godt lese denn og uten å bli skuffet.

Publisert i bøker

Når tiden er inne

Dette ser ut som en liten beskjeden bok, litt grå og litt gammeldags. Når tiden er inne, hva betyr det? Piken som kikker i speilet hvem er hun? Jeg forestiller meg at dette er Maria Listru, det fjerde barnet i en fattig familie på Sardinia. En familie som helst hadde sett at de ikke hadde fått flere barn og som i ett og alt prøver å overse Maria. Da hun er seks år blir hun fosterbarn hos den eldre syersken Tzia Bonaria Urrai. Hun er en klok dame som tar seg av Maria og lærer henne både om livet, matlaging og å sy. De to blir nær knyttet til hverandre, men det skjer ting i huset som får Maria til å undre seg. Er Bonaria en accabadora? Altså en som fører en døende fra livet over til døden? Hun spør Bonaria om dette, men får et bryskt svar tilbake med beskjed om å ikke snakke om dette igjen. Vi som lesere derimot får vite hvordan et slikt besøk foregår; alle religiøse og beskyttende amuletter, bilder og symboler blir fjernet fra rommet til den døende og så blir denne personen kvalt eller slått i hodet slik at vedkommende dør. Det ble sagt at det var bare kvinner som kunne ha denne oppgaven, for kvinner bringer barn inn i livet og de kan også føre dem ut av det.

Historien er lagt til 1950-tallet og det var ikke vanlig at kvinner gikk på skole og ville ha et yrke utover hjemlige sysler. Maria blir hånet av sin biologiske mor under bryllupsforberedelsene til den eldste søsteren fordi hun ønsker å gå vider på skolen. Maria klarer seg godt på skolen og har et ønske om å lære mer, men hvor mye lærdom trenger hun når huns skal lage mat, vaske hus og klær? Maria er flink til å hjelpe til både inne og ute og får et nært vennskap med Andría som bor på gården der hun hjelper til med vinhøsten. Andría har en eldre bror som forulykker og må amputere et ben. Han mister livsmotet og han presser Bonaria til å handle som accabadora, klarer han det?

Det er forfatteren Michela Murgia som står bak denne fasinerende romanen. Hun tegner et bilde av Sardinia og menneskene som bor i landsbyen som blir tydelige og intense som om vi selv var til stede. Vi følger Maria fra barn til ung voksen kvinne og ser hvordan hun utvikler seg som menneske. Det er en flott roman, jeg ble så fasinert av folk. landskap og denne spesielle historien. Denne burde menge lese! Anbefales!

Andre som har skrevet om boken er Beate , jeg fikk boken som leseeksemplar fra Pax.

Publisert i bøker

Ildhjerter

Romanen Ildhjerter er en slags versjon av tragedien Antigone av Sofokles,  men samtidig henter den tema fra en tale som ble holdt av Shami Chakrabarti  mens hun var direktør for Liberty om  planene om å frata britiske borgere ders statsborgerskap . Har vi ikke hatt denne diskusjonen i Norge og? For ikke så lenge siden? Dette gjør denne roman så superaktuell og gripende.

Boken lar fem stemmer komme til uttrykk. Det er Isma, eldste søster av tre av vokser opp i nord-London. Faren var jihadist og døde på vei til Guantanamo, moren jobbet i et reisebyrå og prøvde å holde familien sammen, men hun dør brått og de tre barna må klare seg alene. Når de to yngre søskene som er tvillinger er voksne er det endelig Isma sin tur til å reise til USA og ta en doktorgrad. Hun blir utsatt for et ydmykende intervju, mister flyet sitt, men kommer seg til USA og begynner på studiet. Her treffer hun Eamonn og hun oppdager raskt at han er sønnen til innenriksministeren som har muslimsk og pakistansk bakgrunn, men har lagt dette bak seg. Karamat Lone, faren til Eamonn var den som sørget for at de stadig hadde politiet på døra og grunnen til at Isma ble forhørt så grunndig på flyplassen. Isma føler seg tiltrukket av Eamonn, men han blir helt oppslukt av søsteren Aneeka og tar kontakt med henne når han vender tilbake til England. Den neste som snakker er Eamonn. Vi får høre om hans familierelasjoner og hvordan han treffer Aneeka og innleder et forhold til henne. Det er hun som har regien og vil at forholdet skal være helt hemmelig. Eamonn slites mellom ønskene til Aneeka og sine egne behov. Her får vi også møte familen til Eamonn politikerfaren og moren som er interiørdesigner men som gir opp virksomheten sin for å ofre seg for mannens karriere. Eamonn vil presentere Aneeka for familien sin, men når faren skjønner hvem hun er blir det bråstopp i forholdet. Tvillingbroren til Aneeka, Parvaiz har reist til Tyrkia for å verve seg som fremmedkriger. Han har møtt en mann som har fortalt ham om faren hans og alle bragdene han gjorde før han ble drept. Parvaiz kan ikke huske faren og han tror at han vil finne både mennesker som husker faren og gi han en ny mening med livet når han reiser. Etter kort tid oppdager han at virkeligheten er noe helt annet enn han fikk forståelsen av og han vil tilbake til England. Men der er er alle veier stengt for han har satt seg selv ut over loven og har nå bare statsborgeskap i Pakistan, men for han er hjemme England! Hva gjør han nå? Han kontakter Aneeka og hun lover å prøve å hjelpe ham hjem. Vi hører om Aneeka´s reise til Karachi og tilsist er det innenriksministeren Karamat som avslutter romanen.

Det er en gripende fortelling og den er aktuell. Hva gjør du når loven sier at man bare får ha et statsborgerskap og når din elskede bror verver seg til fremmedkriger, noe som er imot loven i landet du bor i?  Hvem er man lojal mot? Dette er en fasinerende og godt skrevet roman. Vi hører om folk som blir radikalisert og vi leser om influenserne, de som verver, men det blir noe mye nærmere når personen blir beskrevet på denne måten. Da jeg leste om Parvaiz tenkte jeg: nei, nei, han lurer deg! Ikke gjør det! Ikke reis! Det er dramatisk, det blir nært og forferdelig. Likevel, den er vel verdt å lese og du glemmer den ikke så lett etterpå.

Jeg fikk boka som lese-eksemplar fra Gyldendal, takk for bok!

Publisert i bøker

Trilogien

Under Festspillene i Bergen skal Hordaland teater vise Andvake av Jon Fosse. Teaterforestillingen skal bygge på hele trilogien og ikke bare Andvake, men også Olavs draumar og Kveldsvævd, det kan bli spennende å se hvordan teateret løser dette. Nordhordland Litterære Selskap skal lese bøkene og snakke om disse og det er jo et kraftig insitament for at jeg skulle lese dem og. Jeg startet min lesing av Jon Fosse sitt forfatterskap med romanen Naustet, 60 sider ut i romanen holdt jeg på å gi opp for handlingen tuslet langsomt avsted og det skjedde liksom ingenting! Jeg fikk det gode rådet å se på fortellingen som en spiral som for hver omdreining avslører noe nytt. Dette var nyttig, så nå med en mer avslappet holdning leser jeg ivrig Fosse.

Trilogien ga Jon Fosse Nordisk Litteratur råds pris i 2015, bøkene er skrevet så helt i Fosse sin stil og ånd at det er en fryd å lese dem og se bilder av folk, landskap og handling stige fram foran øynene på meg. Han har et så billedrikt og poetisk språk at jeg ikke kan komme på noen som ligner.

Trilogien starter med Andvake der vi møter Alida og Asle som går omkring i gatene i Bjørgvin og leter etter et sted å bo. Alida er gravid, de er ikke gift, de har ingen penger, hva skal de gjøre? Ingen vil ta imot dem og der de får tilbud kjenner Alida seg utrygg på verten. Alida må sette seg og hvile, imens går Asle og leter videre, så har de et hus. Hvem bodde der før? Alida undrer seg, men fødselen kommer og en fødekone må hentes. Gutten Sigvald blir født og de faller litt til ro. Gjennom korte glimt får vi vite litt om Asle sin fortid der han levde sammen med moren Silja etter at mannen forsvant. Asle er spillemann slik som faren, det var slik han møtte Alida. Når Silja dør kommer en mann og vil ha tilbake naustet der de bodde. Asle og Alida må bo hos moren til Alida, det blir bare en kort natt for Asle er ute og finner en båt som kan seile dem til Bjørgvin. Alida og Asle elsker hverandre, men uten støtte fra omverdenen er det vanskelig og Asle tar liv for å skape en utvei for dem.

I Olavs draumar møter vi Asle som nå har tatt navnet Olav på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og Alida som nå heter Åsta. Han treffer Gamlingen som sier at nå skal han dømmes for drapene han har begått. Asle/Olav prøver å unngå ham og gjennomføre ærendet sitt, men han innhentes stadig og blir til slutt satt i fangehullet og hengt. Alida/Åsta er hjemme og venter på ham, men vet i sitt innerste at hun har sett ham for siste gang.

Kveldsvævd er den siste boken i trilogien og for meg ble dette den beste delen. Det er Ales datteren til Alida som forteller. Ales er gammel og ser tilbake på moren sitt liv. Hun forteller om Åsleik som finner Alida forkommen i Bjørgvin på leting etter Asle. Han tar seg av henne og gir henne husrom, mat og jobb som etterhvert går over i samliv. De får to jenter sammen Ales og Veslesyster. Veslesyster dør, men Ales lever videre får selv barn og blir gammel. Kveldsvævd oppklarer mye av det vi leser i de to foregående og samtidig bringer den ny dybde til kjærligheten mellom Alida og Asle, den fikk dem til å sveve i livet, over døden, inn i evigheten.

Hva er det som står igjen etter denne lesningen? Kjærlighet mellom Alida og Asle i livet og døden, tafattheten i møte med Gamlingen og omsorgen fra Åsleik. Framfor alt er det språket disse bøkene er fortalt med, det er en opplevelse!