Publisert i bøker

Arlo Finch og Ilddalen

Det er noen omtaler som bare får deg til å lese en bok, slik var det at jeg bare måtte finne ut hva slags bok Arlo Finch og Ilddalen var. Det er John August som er forfatteren bak serien om Arlo Finch og denne boken er den første i serien. Jeg kan bare si at jeg gleder meg til fortsettelsen!

Boken handler altså om Arlo Finch som flytter til onkel Wade i Pine Mountain i Colorado sammen med moren og søsteren Jaycee. Faren bor i Kina fordi han er etterlyst av FBI og dette påvirker hele familien sitt liv. Arlo må begynne på en ny skole, men det har han gjort mye av i det siste så han håper at han kan holde seg i bakgrunnen og ikke bli lagt merke til. Slik går det ikke, for i denne sjette klassen går Indra og Wu og de blir raskt venner med Arlo. De inviterer ham med på møte i Vandrerne og de kommer i samme patrulje, Blå-patruljen. Det er Connor som er patruljeføreren. De andre i patruljen er Jonas og Julie, tvillinger og de yngste i patruljen. En kveld Arlo står i vinduet får han se en pike på sin egen alder stå utenfor, han lurer på hvorfor hun står der og enda merkeligere blir det når hun snakker til ham, vet hvem han er og advarer ham. Plutselig er hun borte og Arlo lurer på om han har drømt dette – stående. Han ser en hund som vandrer fram og tilbake ved porten til onkelen sitt hus, men det er ingen andre som ser hunden. Onkelen forteller at de hadde en hund som het Cooper, men den er død for lenge siden. Vandrerne skal campe i skogen og Arlo pakker nøyaktig etter listen han har fått utdelt. De slår leir og kvelden er magisk og vakker. De legger seg i teltet, men utpå natten kjenner Arlo at han må tisse. Han tar på seg Connor sin jakke og går ut i skogen, der ser han to lys som beveger seg og han følger etter dem.

Det burde han ikke gjort, men med dette er den spennende og medrivende historien om Arlo og vennene hans for alvor i gang og dramaet stiger. Det er lenge siden jeg har lest fantasy, men du verden så kjekt det var med et nytt møte. Arlo er en interessant person som tenker mye, vet at det er mye han ikke forstår, men tar seg likevel langsomt framover til ny innsikt. Stedet Pine Mountain gir meg en liten Twin Peaks- følelse, men det er ingen ulempe. Boka er anbefalt for mellomtrinnet, men jeg som er vel og vakkert forbi den aldersgruppa, koste meg med boka, kanskje gjør du det og?

Publisert i bøker

Madonna i pels

Etter en varm anbefaling fra biblioteket lånte jeg romanen Madonna i pels av Sabahattin Ali. Det ble en interessant lesestund. Romanen starter med Rasim som har mistet jobben i en bank og er for tiden arbeidsløs. Han får en jobb av en venn og ender på samme kontor som Raif Efendi, en stille og forsagt mann som arbeider som oversetter. Etterhvert oppdager Rasim at Raif slett ikke er så kjedelig som han først fikk inntrykk av. Raif blir syk og Rasim besøker ham, han får i oppdrag å hente alt Raif har i kontorskuffene sine og der finner han en notisbok. Han får lov til å lese denne og her får han historien om Raif og Maria Puder.

Raif Efendi som da han var i begynnelsen av tjueårene reiste fra Tyrkia til Berlin for å lære om såpeproduksjon. Faren eide olivenlunder og en såpefabrikk som Raif skulle videreføre. Raif er egentlig mer interessert i kunst og litteratur og bruker det meste av tiden på å lese. Vi er i Berlin på 1930-tallet, Raif leser og går på kunstutstillinger. På en av utstillingene ser han et bilde av Madonna i pels. Han blir helt lamslått av bildet og kommer hver dag for å se på bildet. Etter flere uker kommer hun som har malt bildet, Maria Puder, bort til ham og innleder en samtale. Raif er en meget ung og sårbar mann og blir først såret, deretter svært betatt av Maria. Han følger etter henne og finner ut at hun arbeider på en kabarett. Han går inn og får kontakt med henne. De forelsker seg og isolerer seg i sin kjærlighet. Alt må skje på Maria sine premisser. En dag Raif kommer for å treffe henne er hun borte, hun har blitt syk og ligger på sykehus. Han kommer dit hver dag og når hun skrives ut er det han som pleier henne. En dag får han et brev fra familien at hans far er død og han må komme hjem så raskt som mulig. Maria bestemmer seg for å reise til sin mor i Praha, men Raif lover at han vil sende etter henne når han har fått etablert seg i Tyrkia. De skriver til hverandre, men en dag kommer det ikke flere brev fra Maria, hva har skjedd? Raif føler seg sviktet og legger all skyld på Maria, men er det riktig?

Det er en gripende historie både om kjærlighet, men og om forholdene Raif lever under både i Berlin og i Tyrkia. Livet tar på mange måter slutt når kontakten med Maria blir brutt og hva skal Raif gjøre med resten av sitt liv? Forfatteren skriver så presist og levende at jeg «ser» situasjonene for meg. Det er bare å gi anbefalingen videre, dette er absolutt en bok å få med seg. Andre som har skrevet om boken er blant flere Rose-Marie, Tine, Beate Eli og Artemisia.

 

Publisert i bøker

Ikke gråte

Ikke gråte av Lydie Salvayre er en overveldende roman om den spanske borgerkrigen, men ikke minst om den katolske kirkens totale knefall for fascistene og Francos styre.

I denne romanen møter vi mor og datter, de bor i Frankrike, men moren, Montse, er født og oppvokst i Spania. Hun er nå 90 år og har demens. Det meste har hun glemt eller roter til, men sommeren 1936 husker hun i detalj. Det var sommeren hun reiste med broren José til Barcelona og opplevde en frigjørende tid, vekk fra foreldre og de dystre utsiktene til å bli hushjelp i landsbyens rikeste familie. Broren José er overbevist anarkist og frihetsforkjemper og det er i Barcelona friheten og frihetsforkjempernes idealer råder. Montse nyter livet i Barcelona, det er sommer, folk er glade, man lever  ut idealene og krigen er ikke påtrengende nær. Montse møter en franskmann som hun umiddelbart forelsker seg i, er sammen med en hel dag og natt og så forsvinner han uten at hun vet hva han heter eller kommer fra. Tidene endres i Barcelona, broren José vender tilbake til landsbyen og Montse blir med ham. Vel hjemme oppdager hun at hun er gravid og på 1930-tallet var det en utrolig skam og skjensel for hele familien. Diego, sønnen til den rikeste familien i landsbyen er forelsket i Montse og tilbyr seg å gifte seg med henne, hun aksepterer, men broren José mener hun er forrykt  og bryter all forbindelse med henne. Han og Diego stod veldig langt fra hverandre politisk og i de dagene var det nærmest uoverstigelige murer mellom de ulike politiske fraksjonene i Spania. Monste blir tatt godt i mot i familien, nesten litt mye, men hun finner tonen med sin svigerfar og får etterhvert et nært forhold til ham.

Boken veksler mellom historien moren forteller, datterens betraktninger både om moren og om forholdene under borgerkrigen, og ikke minst leser vi om grusomhetene som ble utført på Mallorca. Hun leser George Bernanos bok om hvordan soldater for fram mot innbyggerne, drepte og voldtok og gjorde uopprettelig skade i mange menneskers liv. Bernanos var katolikk, trofast tilhenger av kirken, men grusomhetene han opplevde, så omkring seg og ikke minst at hans elskede kirke velsignet disse forferdelige gjerningene, fikk han til å ta avstand fra kirken og skrive om dette.

Ikke gråte er en interessant, rystende, men og en bok med morsomme detaljer. Når moren går i surr med franske og spanske begreper, kommer det ofte noe lattervekkende ut. Boka har fått stjerneomtaler i søkk og kav og jeg slutter meg med glede til dem. Jeg håper det blir flere bøker av Lydie Salvayre på norsk for dette er en spennende forfatter! Tine har også skrevet om boken og gir den en like hjertelig anbefaling!

Takk til Solum/Bokvennen for leseeksemplar.

Publisert i bøker, Krim

Når isen brister

Når isen brister er Camilla Grebe sin første krim som hun ikke skriver sammen med andre. Boka har tre fortellere: Peter Lindgren en resignert, men rutinert politietterforsker, som det står bak på boken, Hanne Lagerlind som er atferdsforsker og Emma, en butikkansatt i en kleskjede og kjæreste med direktøren for kjeden.

Boken åpner med Peter som står ved morens grav og erkjenner at han har sviktet mennesker som har betydd mye for ham. Så ringer telefonen og medarbeiderne forteller om et bestialsk drap som har funnet sted. Han drar til åstedet og finner ut at drapet har skremmende mange likhetstrekk med et drap som ble begått for ti år siden. I neste kapittel møter vi Emma, hun skal lage forlovelsesmiddag for seg og Jesper. Han har tidligere på dagen gitt henne en stor diamantring og Emma lager til mat, bord for to og romantisk belysning. Hun venter og venter, Jesper er alltid presis, men denne gangen kommer han ikke. Emma kan ikke ringe han fordi forholdet deres foreløpig er hemmelig. I kapittelet etter blir vi introdusert for Hanne. Hun er gift med Owe, hun er forsker på adferdsterapi og har hjulpet politiet ved tidligere etterforskninger. Nå har imidlertid Hanne fått en begynnende demens som hun riktignok bekjemper, men som hun vet kommer til å gjøre henne hjelpeløs og pleietrengende. Owe vil ikke at hun skal fortelle vennene om dette og han er veldig beskyttende overfor henne. Ved forrige drapsetterforskining innledet Hanne og Peter et forhold. Hanne ville forlate Owe, men den dagen det skulle skje bakket Peter ut og Hanne vendte tilbake til mannen. Denne hendelsen hjalp ikke akkurat på forholdet.

Hanne blir spurt om å hjelpe til med etterforskningen av dette mordet og utstyrt med skriveblokk og blyant sier hun ja til det. Peter er ikke begeistret for hennes deltakelse, men de finner tilbake til tonen og samarbeidet går bra.

Men hvem er egentlig Emma? Det blir etterhvert klart at Emma har en brokete fortid. Hun kommer fra et hjem med alkoholmisbruk, tunge depresjoner og lite oppfølging i hjemmet. Faren dør og det er moren og Emma igjen, men forholdet mellom dem er heller dårlig. En av lærerne gjør tilnærmelser overfor Emma og han har samleie med henne i et lager. Emma prøver å komme i kontakt med Jesper, hun reiser ut til huset der han bor og sniker seg inn i huset hans. Hun oppdager at det bor en kvinne der og da bikker det over for henne. Vi får et nytt tilbakeblikk på forholdet til sløydlæreren og det er da man kan begynne å lure på hva det egentlig er med Emma, er hun en troverdig forteller?

Det er en spennende roman og oppbygningen gjør at små deler av fortiden blir avslørt i hvert kapittel både om Peter, Hanne og Emma. En krim som er vel verdt å lese! Camilla Grebe har nettopp kommet ut med en ny bok: Husdyret, jeg ser fram til å lese den!

Publisert i bøker

Pachinko

Min Jin Lee sin roman Pachinko er en interessant og fengslende roman om en koreansk familie i tidsrommet 1911 – 1989. Vi møter familien første gang ved  Hoonie og foreldrene hans som bor i en liten by i Korea. Japanerne anekterte Korea i 1910 og det gjorde livet til koreanerne vanskelig. Foreldrene til Hoonie leier et lite pensjonat som de driver med hardt arbeid og liten fortjeneste, men det går rundt. De burde finne en kone til Hoonie, men han har hareskår og klumpfot så de regner ikke med at det vil lykkes. Matchmakeren derimot øyner en løsning og Hoonie får seg en kone Yangjin som kom fra en enda fattigere familie enn hans. De får flere barn som alle dør etter noen uker, men til slutt får de Sunja som vokser opp og er sunn og sterk. Hoonie elsker datteren sin og lærer henne alt han selv kan, blant annet regnskap. Når Sunja er tretten år dør Hoonie av tuberkolose og hun og moren må klare seg alene. De driver pensjonatet videre med hjelp av to jenter og en dag kommer presten Isak bokstavelig ramlende inn hos dem. Han er på vei til Osaka, til broren som har etablert seg der. Isak har tuberkolose og siden Sunja og moren er godt kjent med sykdommen, vet de at han kan bli bedre ved hjelp av god pleie. Han bor hos dem noen måneder og kommer seg sakte. I mellomtiden har Sunja truffet Hansu en forretningsmann som hjalp henne en gang hun ble overfalt av noen gutter. Sunja blir forelsket i Hansu og han forfører henne. Hun blir gravid og dette er en katastrofe, for Hansu er allerede gift og har tre døtre som bor i Japan, der han har et stort hus. Hansu vil gi Sunja en leilighet og betale for alle utgiftene hennes, men det vil hun ikke, da heller klare seg selv! Sunja forteller om graviditeten til moren og moren letter sitt hjerte overfor Isak. Isak er kristen og tilhører en presbyritansk kirke, han leser i Bibelen og ber til Gud og opplever at han skal gifte seg med Sunja. Han går til presten i byen og spør om råd, men presten ber han tenke seg nøye om, for Isak kommer fra en intelektuell og meget velstående familie. Isak holder fast ved sitt forsett og ber Sunja gifte seg med ham. Sunja vil det, for Isak vet om graviditeten og er en vennlig og snill mann. De blir viet og reiser til Osaka til broren Yoseb i 1933. Han på sin side har ingen barn, men er gift med Kyunghee som tar imot Sunja med begeistring og de blir som søstre. Foreldrene til Isak og Yoseb har mistet eiendommene sine og har svært lite penger. Yoseb tjener akkurat nok til å få dagliglivet til å gå rundt, men han nekter konen å arbeide utenfor huset, så alt som kommer av ekstra utgifter må de låne penger til. Det er akkurat det Yoseb har gjort for å hjelpe Isak og Sunja til Osaka. To innkrevere kommer på døren en dag bare Sunja og Kyunghee er hjemme og slik oppdager de lånet. Sunja har et gullur hun har fått av Hansu som hun selger for å tilbakebetale gjelden og her viser hun seg som en tøffing i forretningslivet. Når de kommer hjem og kan vise at gjeldsbrevet er slettet blir Yoseb rasende, for det er et stort nederlag at disse kvinnene har grepet inn i familiens økonomi. Isak må gå i mellom og prøve å roe ned broren, men det er ikke enkelt. Noa blir født og Sunja og Isak er lykkelige foreldre. Noa er som Isaks egen sønn og de bruker mye tid sammen. Etter noen år blir Mozasu født og Sunja og Isak har det godt sammen.

Kirken der Isak arbeider blir overvåket, de må hver dag erklære troskap til keiseren, han som er en guddom. En dag blir det oppdaget at kirketjeneren ber Fadervår i stedet for troskapseden. Både han, pastoren og Isak blir fengslet og ingen i familien får ta kontakt med dem eller høre noe fra dem. Sunja går hver dag og leverer rene klær og mat i fengselet og håper at det kommer fram til Isak. Etter to år blir Isak satt fri, da er både kirketjeneren og pastoren døde og Isak er alvorlig syk og dør kort tid etter. Sunja er enke med to barn som skal oppdras, men hun får bo hos Yoseb, som tross alle restriksjoner overfor koreanere i Japan, faktisk eier huset han bor i. Kyunghee og Sonja begynner å lage pickles og kimchi som Sunja sleger på markedet. Hun er et salgstalent og selger så mye kimchi som de klarer å lage, men tilgangen på råvarer er begrenset så hun må stadig finne nye ting å selge. En dag kommer Kim Chango til kjerrene hennes og tilbyr henne og Kyunghee å arbeide på kjøkkenet på en restaurant. De kan arbeide før restauranten åpner og før de andre ansatte kommer. Dette løser problemet for Kyunghee som ikke får arbeide ute blant folk. De tar imot jobben og tjener gode penger.

Noa er flink på skolen og veldig opptatt av å ikke bli sett på som koreaner. Han skriver og snakker japansk bedre enn mange, men må daglig oppleve å bli sett ned på av de japanske elevene. Krigen kommer og i 1944 blir Sunja oppsøkt av Hansu som forteller dem at de må reise fra Osaka fordi byen vil bli bombet innen kort tid. Hansu har fulgt Sunja på avstand de siste elleve årene og tilbyr henne og familien hennes å reise til en bondegård utenfor Osaka området. Der skal de bo og arbeide til krigen er over, men de er trygge og vil få mat. Suna vil helst ikke ha noe med Hansu å gjøre, men tanken på barna gjør at hun sier ja til tilbudet. Hansu får nå en mulighet til å oppsøke dem oftere og han blir svært glad i Noa og hjelper ham mye etter krigen.

Sunja har ikke fortalt noen at Hansu er far til Noa, hun prøver å ikke lyve, men en dag er det ikke mulig å holde på hemmeligheten lenger og det får voldsomme følger i familien.

Dette er en fasinerende roman både fordi det er en historie om en familie gjennom søtti år og den er rett og slett opplysende om forholdet mellom koreanere og japanere. Hva viste jeg om anekteringen av Korea? Ingenting! Og hva viste jeg om hvordan japanere behandlet koreanere som kom som flyktninger eller innvandrere til Japan? Absolutt ingenting. Forfatteren har gjort et formidabelt research arbeid og hun har faktisk brukt årtier på å skrive denne romanen. Har du lest Sneen på sedertrærne av  David Guterman? Jeg ble minnet om den da jeg leste Pachino. Pachino fortjener mange lesere og anbefales på det varmeste.

Publisert i bøker, bildebøker

Du og jeg

Synne Lea og Stian Hole har laget denne utrolig vakre bildeboken. Du og jeg handler om storesøster, lillebror og bestefar. Det er storesøster sine tanker vi får møte, hennes refleksjoner om å miste en kjær bestefar, for selv om han er her nå, så vil det komme en dag da han ikke er det lenger. De tre skal ut og fiske, bestefar sier at storesøster skal arve båten etter ham, men hun vil at de skal være sammen hele tiden. Sorgen og usikkerheten over det som skal komme demper gleden hennes over livet og det som er nå. Lillebror merker at det er noe som tynger henne idag.
Lillebror springer mot stranda.
Så stanser han og lurer på hvorfor jeg ikke løper med.
Tenk deg at du har en venn, svarer jeg.
Ja! roper lillebror.
Tenk deg at det er den eneste vennen du bryr deg om.
Den eneste du vil ha.
Lillebror nikker.
En dag må vennen din flytte til den andre siden av havet.
Det hender så fort at du ikke får tid til å si ha det.
Jeg vil ikke si ha det, sier lillebror. Jeg vil dra på besøk.
Men havet mellom dere er så stort , sier jeg, og du og båten din er for små.
Det går ingen ferger eller skip dit du vil.
Vinteren kommer og isen legger seg, men ikke så tykk at den kan bære deg.
Det går ikke an, sier lillebror.
Jo, svarer jeg.
Jeg vil være med, sier lillebror.
Det går ikke an.
Er det derfor du ikke løper, spør lillebror og tar hånden min.

Storesøsteren er innelåst i tankene sine og selv om bestefaren vet hvordan hun har det, er det ikke lett å trøste. Likevel er det samtalen og lillebror sine insisterende spørsmål som får storesøster til å akseptere tankene om forandring når forandringen en gang kommer.

Jeg har levd lenge nå, sier bestefar.
Jeg kan leve litt til.
Han sier det inn i håret mitt.
Ennå er det oss, smiler bestefar.
Du og jeg og lillebror, sier jeg.

Dette er en bildebok som må leses flere ganger – og det tåler den godt. Sorg og erkjennelse av tap av en kjær er et vanskelig og tungt tema. Denne boken gir oss en vei inn i samtale om dette, teksten hjelper oss til å kjenne på hvor lei seg man kan bli, men den gir oss også noen tanker om hvordan man kan komme videre i denne prosessen. Samarbeide mellom tekst og bilder i boken gir oss flere innfallsvinkler og når teksten er så åpen som den er, bærer bildene mye av stemningen og fyller ut det teksten ikke sier. Illustrasjonene er vakre, noen ganger med en overveldende mengde detaljer. Disse skaper sidehistorier som er med å å utvide fortellingen og gir oss som leser noen «hvileskjær» i en ganske følelsesmessig intens opplevelse.

Hvem passer denne boken for? Kanskje ikke de aller minste, men for den tålmodige 5-6 åringen og oppover er det mye fint å hente her.

Publisert i bøker

Maggie-min

Romanen Maggie-min av forfatteren Betty Smith kom ut i 1958, men er først nå oversatt til norsk. Jeg leste først Det vokser et tre i Brooklyn og i rask rekke følge leste jeg Maggie-min, jeg skulle ønske jeg hadde tatt noen andre bøker i mellom disse to for begge har markante kvinneskikkelser og begge foregår i Brooklyn. Dette gjorde at jeg av og til lurte: hvilken bok tenker jeg på nå? Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for begge bøkene, kanskje mest for  Det vokser et tre… for hovedpersonen her gir en sterkere gjenklang hos meg enn Maggie-min.

Maggie-min begynner i Irland med den sjarmerende, men late Patrick Dennis Moore (Patsy/ Pat) som bor hos sin mor og nyter at hun tilber ham og ikke ser noen feil ved ham. Bortsett fra én! Han er forelsket i Maggie Rose Shaw, en fattig pike på 17 år. Patsy føler ingen trang til å gifte seg, men da moren hennes legger det tungt innover ham og da broren Timothy kommer fra Amerika, rundjuler ham og får ham til å love å gifte seg med Maggie Rose, ser han ingen annen mulighet ennå stikke av til Amerika. Han kommer til New York og får etter hvert en jobb hos Moriarity som hestepasser og litt av hvert annet. Moriarity´s datter Mary er langt i fra vakker, men hun er et vennlig menneske og har omsorg for de faren har i arbeid. Da det blir klart for Patsy at moren er død i Irland og Maggie Rose har giftet seg, føler han seg så alene at han frir til Mary og de gifter seg. Mary får et hus i gave fra faren og hun leier straks ut en av etasjene i huset for å sikre en bedre inntekt. Mary får en datter og de bestemmer at hun skal hete Margareth Rose, til hverdags blir det så Maggie-min. 16 år etter er Mary gravid igjen, men hun dør under fødselen mens barnet overlever. Det blir Maggi som tar seg av lillebroren Denny og det gjør hun med glede. Hun må slutte på skolen, noe som ikke volder henne så mye sorg og hun kaster seg ut i livet som husmor og mor for lillebroren. Maggie er en oppofrende person som ikke har store drømmer for seg selv, men hun ønsker seg en mann og egne barn. Når hun møter den sjarmerende omstreiferen, Claude Basset blir hun forelsket og ønsker å gifte seg med ham. Han legger ut på vandring og Maggie tror hun har sett ham for siste gang. Hun begynner å være sammen med Sonny, men hun opplever ikke de samme store følelsene som med Claude. Krigen kommer og Sonny må reise ut. De skriver til hverandre og begge tror at det går mot giftermål når han kommer tilbake, men når Maggie får et kort fra Claude hvor det står «Vent på meg ,jeg kommer» glemmer hun alle følelser for Sonny og avslutter forholdet til ham. Claude kommer igjen når snøen begynner å falle og Maggie er lykkelig. Pat prøver å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra, men det forblir en hemmelighet og Claude selv omgår slike spørsmål på en behendig måte. Maggie er katolikk så dersom hun skal gifte seg med Claude må han konvertere. Han gjør det, men presten mer enn aner at han ikke er oppriktig. Maggie og Claude gifter seg, men når våren kommer forsvinner han igjen og blir borte til snøen kommer i desember. Når han er hjemme prøver han å få en jobb, men de han får varer ikke så mange ukene. Maggie ønsker seg barn, hun elsker barn og hun er flink med dem, men det blir ingen barn og hun sørger over dette. Hun prøver å bli fostermor, men det er strenge kriterier for å bli godkjent, men med prestens hjelp blir hun det og får endelig være fostermor for en lang rekke barn.

Dette er fortellingen om en oppofrende kvinne som hele tiden setter andres behov foran sine egne. Hun trives med å gi andre mat, trygghet, rene klær og et lyttende øre, hun utsletter seg selv og når alle de nærmeste er døde eller har giftet seg og flytter vekk, hva skal hun gjøre da?

Betty Smith lager et fint portrett av en ung jente og kvinne som blir pålagt rollen som mor i svært ung alder. Hun føyer seg inn under samfunnets normer, men vi ser et glimt av opprør når hun gifter seg med Claude mot familiens vilje. At han på sin side lar seg styre av sin evige trang til å vandre er noe hun velger å leve med. Faren Patsy er litt av en type som også lar seg drive av sine følelser og ikke oppdager hva han har hatt før det er for sent. Den eneste av de tre i familien som holder seg på livets lyse side er Denny, som blir inderlig elsket av søsteren og som gjennom sitt sjarmerende vesen og søsterens påpasselighet klarer seg bra i livet.

Boka gir et fint tidsbilde og skildrer miljø og personer slik at de trer tydelig fram. Jeg klarer ikke helt å forstå Maggie sine valg og beveggrunner, men det henger vel sammen med at våre livsvilkår er helt anderledes. Det er all grunn til å bruke tid på Maggie-min, en nydelig bok med et levende og rikt språk. Likte du Det vokser et tre i Brooklyn vil du helt sikkert like denne og. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

Publisert i bøker

Gullfisken

I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.

LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.

Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene».  Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.

I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.

Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Publisert i bøker, bildebøker

Æsj! sier Nora

Irene Marienborg fortsetter sin suksesserie om Nora og hennes opplevelser i daglig livet. Denne gangen er det Nora som ikke liker grønnsaker. For de fleste er vel skepsis til ny og anderledes mat ikke noe nytt. Husker du første gangen du smakte på noe som så rart ut og kjentes litt rart ut på tunga? Til og med litt ekkelt? Nora skal til farmor, men må spise først og i dag er det ikke pannekaker, men salat til middag. Æsj, sier Nora og vil ikke smake en gang. Hun venter til hun kommer til farmor, kanskje hun har noe bedre å by på? Farmor har tomatdrops, men Nora ser at det bare er vanlige små tomater og det liker hun ikke. De går i butikken for å finne noen grønnsaker Nora kan prøve å like, men Nora finner hylla med gotteri og den har også fine farger, slik som grønnsakene. Farmor sier at Nora kan få gotteri til dessert. Nora prøver sitron: Det smaker som den er i veldig dårlig humør, sier Nora . Hun vil ikke spise løk, for det gjør henne trist, hun må leke ferdig med blomkålprinsessene og hun må klippe ny frisyre på brokkolien. Agurken ser sint ut, men smaker snilt og farmor lager dipp slik at gulerøttene smaker enda bedre. Farmor smaker på chili, men det var for sterkt og farmor må drikke masse vann. De må prøve gotteriet og, men farmor liker ikke det. Både Nora og farmor har noe de må øve seg på, Nora på å spise grønnsaker og farmor gotteri.

Gjennom de ulike temaene lager forfatteren et miljø for gjenkjennelse og identifikasjon. Det er lett å kjenne igjen hverdagsituasjonene og jeg tror mange barn vil relatere enkelt til Nora og hennes verden. Illustrasjonene er enkle med store flater som ikke har stedsspesifike miljømarkører, dette styrker mulighetene for identifikasjon. Det ser stort sett bruk av primærfarger og tydelige elementer. Dette er en bok som kan være til god hjelp når grønnsakene skal introduseres for de aller yngste og kanskje for dem som har funnet ut at de ikke liker…

Publisert i bøker, bildebøker

Bonsai; en liten bok om døden

Simon Stranger har skrevet og Hilde Hodnefjeld har illustrert denne nydelige boken om døden. Hovedpersonen forteller om da mormor fikk slag, måtte på sykehjem og to år etter døde. Hun har gitt mormor et bonsaitre og når hun må på sykehjem er det jenta sin oppgave å vanne treet og passe på det.

Bonsaitreet i vinduet lager luft av vann og sollys. Luften jeg puster inn, føres opp til hjernen. Der oppe forvandles den til tanker og følelser. Blir til smilet hos vennene mine på skolen, og til ropene i skolegården. Maten vi spiser, gjør det samme. Den som ikke spiser eller puster, den dør. Mormor spiser nesten ikke lenger. Har ikke matlyst sier mamma, men holde pusten, det gjør hun ikke.(.23)


Hun forteller om tanker og følelser og gir et bilde av hvordan man kan tenke og føle når elskede mormor roter og glemmer navnet hennes, må bo på sykehjem som lukter rart og tar mamma sin tid fra henne. Hun skal vanne bonsaitreet, men det er så mye å gjøre og tenke på at hun glemmer det og plutselig har det visnet og bladene faller av. Når pappas telefon ringer og de får vite at mormor er død kommer tanker og følelser strømmende.

Mormor var død. Jeg visste det kom til å skje. Vi hadde snakket om det flere ganger, men jeg visste ikke at det skulle skje sånn som dette. At hun skulle dø på grunn av meg.

Jeg hadde jo villet at hun skulle dø.
Jeg hadde jo glemt å vanne bonsaitreet (s.40)

Det blir mange vanskelige følelser, men denne jenta har fornuftige foreldre som prater mye med henne og forklarer at vanskelige følelser og rare tanker er helt normalt når noen nær og kjær dør.

Hilde Hodnefjeld har laget illustrasjonene som er i en enkel naivistisk stil. De er svært uttrykksfulle og gir et fint bilde av hvordan jenta føler seg og tenker omkring mormor. Fargene er avdempet og formidler gjennom det stemningen i boken. Helt bak i boken kan vi lese om fagkonsulentene som har bidratt til boken, det er fint for dette gir boken en god faglig tyngde. En fin bok til samtale for skolebarn som mister en av sine kjære.