Publisert i bøker

Mor om natten

Mor om natten er en mye omtalt bok og jeg som aldri hadde lest noe av Niels Fredrik Dahl, tenkte at her var det noe nytt å hente. Det var det absolutt! Niels Fredrik Dahl skriver i denne boken om en sønn, hans mor, relasjonen til faren, til sine forskjellige kjærester og hovedpersonens alkoholavhengighet.

Det er tett og nært og teksten avslører hvordan foreldrenes liv preger barna. Er moren syk, slik som her blir alt man kan og ikke kan gjøre,   de sterke begrensningene, det som sitter igjen. Lære seg til å bevege seg uten å lage lyd, lukke dører lydløst, komme når den lille klokken ringer med vann, kalde kluter eller bare vente tålmodig til anfallet er over og dagene kan gå over i et annet tempo.

Noen år før moren dør får hovedpersonen dagboken hennes, eller hun kaller det for en nattbok. Han vil ikke ha den, men det lar seg ikke gjøre å si nei. Han lar boken ligge og tar den ikke fram igjen før det har gått en tid etter morens død. Gjennom bokens notater får han et annet bilde av moren. Oppveksten i Molde i skyggen av den vakre Bess, bombingen under krigen, morfarens ruin og skammen etter den. Moren har migrener og sliter psyksisk, hun går til behandling, men tørr ikke fortelle behandlereren sannheten, hva hun egentlig tenker og føler. Jeg-personen har to mødre, den syke og den friske:

Av og til tok jeg trikken til sentrum for å finne den andre moren min… Rundt omkring meg kom bibliotekarene langsomt gjennom den store åpne hallen, de kunne ikke bli mast på, kunne ikke bli dyttet på, kunne ikke skynde seg, måtte gli langsomt gjennom rommene, over de brune gulvene, forbi de grågrønne veggene. Innerst sto mor og lyste… (178/179)

Forfatteren vandrer mellom forholdet til moren, sitt eget liv som mann, elsker, gift, utro, med skrivesperre og voksende alkoholproblemer. Det er sterkt å lese om hvordan alkoholismen bygger seg opp og hvordan skrivesperren gjør veien til flasken raskere.

Dahl skriver poetisk om moren, om sitt forhold til du (antakelig sin kone) og naturen. De har flyttet til en øy og jeg ble minnet på landskapsbeskrivelsene i Linn Ullmann sin bok De urolige Dette forfatterekteparet har bodd på Fårö og kjent landskapet trykke på øyet, den ene med et barndomsfokus, den andre som en inntrenger som egentlig vil vekk, men som må bli. Det er forskjellig, men likevel så likt at jeg ble litt forstyrret og måtte google litt.

Dette er en roman som gjør inntrykk, den er omtalt som en av forfatterens sterkeste – jeg får lyst til å se nærmere på de andre bøkene hans. Anbefales!

Publisert i bøker

Little women

Labbens lesesirkel på Goodreads har utfordret sine deltakere til å lese Little women av Louisa May Alcott. Jeg kastet meg på for denne boken har jeg hørt om, hatt i kikkerten og tenkt at den skal jeg snart lese, men så er det så mye annet jeg gjerne skulle lest…. Som det står skrevet: For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet. ( Forkynneren 12:12)

Nå er det ikke lesingen akkurat som gjør meg trett så derfor var det flott å få denne sjansen og nå har jeg lest, ledd og snufset over disse herlige jentene som Alcott skriver så levende om. Boken handler om jentene i March- familien; Meg den eldste og deretter, Jo, Beth og Amy. De er svært forskjellige og tydelige karakterer. Meg den huslige, Jo opprøreren, Beth den engstelige og Amy den kunstneriske. Aclott beskriver hjemmet til familien som varmt og innkluderende, men med tydelige normer for hva som er rett og galt. Familien har vært velstående, men har mistet pengene og nå må alle bidra på hver sin måte til husholdningen. De har velstående venner og denne posisjonen gjør det vanskelig for dem – og særlig for Meg og Amy å forholde seg til at de ikke kan kjøpe kjoler, blonder og andre nødvendigheter som trengs for å se presentabel ut. Jo vil skrive, hun sitter på loftet og skriver dikt, eventyr og skuespill som søstrene oppfører med stor innlevelse. Faren oppmunterer henne til å skrive – skrive ut i fra sitt hjerte og ikke bare for å tjene penger. Foreldrene er nøye med å forklare dem at det viktigste er ikke å bli gift, men å gjøre det beste ut av sine talenter og gaver. I nabohuset bor Mr Laurence og hans barnebarn Laurie. Jo blir kjent med dem og Laurie eller Theodore/Teddy blir som et nytt medlem i hjemmet til familien March.

Vi følger jentene og Laurie gjennom flere år og jeg som leser ønsker at dette bare skal fortsette og fortsette. I år er det 150 år siden boka kom ut første gang og fortsatt kan den leses som en oppmuntring til alle jenter som trenger en liten stå-på-hilsen. Jeg bestilt boka til ventre på bildet på biblioteket, men ble for utålmodig og kjøpte en nydelig utgave av Penguin Classics. I boka fra biblioteket er derimot de to påfølgende historiene Little Men og Jo´s boys, så jeg fortsetter i Alcott sin verden en stund til…

Publisert i bøker

Krokodillens gule øyne

I februar og mars skal Nordhordland Litterære Selskap lese Katherine Pancol sin suksessroman Krokodillens gule øyne. Romanen er oversatt til mange språk og dette er den første av trilogien som det etterhvert ble.

Romanen handler om Josephine (Jo), hennes mann Antonio og deres to døtre Hortense og Zoe, søsteren Iris, hennes mann Philippe og deres sønn, moren deres Madame Mor og ikke minst hennes mann Marcel (Chef) og hans elskerinne. Antonio er arbeidsledig og har et forhold til en frisør, dette har vært åpnebart for alle unntatt Jo som lever for familien sin, setter alle andre først og tenker absolutt ikke på seg selv. Hun er forsker og spesialist på 1100-tallet og tjener til familiens opphold gjennom dette arbeidet. Når det omsider går opp for Jo at Antonio bedrar henne, kaster hun ham ut og han flytter med elskerinnen til Kenya for å drive krokodilleoppdrett. Iris har giftet seg med den vakre og velstående advokaten Phillipe og har alt det penger kan kjøper for, men hun kjeder seg. I et middagsselskap forteller hun til en forlegger at hun skriver en roman om 1100-tallet. Han blir i fyr og flamme og ber henne vise ham et utkast. Iris prøver å komme seg ut av dette, men bordet fanger og hun overtaler Jo til å skrive romanen og få pengene, mens hun, Iris, skal ta seg av markedsføringen og være bokens ansikt utad. Jo trenger pengene desperat og går med på dette. Hun har også fått noe arbeid med å oversette kontrakter for Phillipe og har mye å gjøre. Døtrene til Jo savner faren sin og Hortense lar alt sitt raseri over at de har dårlig råd, at moren ikke bryr seg om hvordan hun ser ut og ikke minst at de bor i en forstad til Paris og ikke i byen gå utover moren. Hun mener Jo bør være hyggeligere mot både Madame Mor og søsteren Iris, men selv for Jo er det grenser for hvor mye hun skal la seg tråkke på. Antoino tar kontakt med familien, han har tatt opp et stort lån som Jo i sin distraksjon har skrevet under på og som de nå begge er ansvarlige for. Han får ikke lønn fra sin kinesiske samarbeidspartner og det er derfor Jo som sørge for tilbakebetalingen av lånet. Antonio har store planer, men vil de bli virkelighet?
Jo går på biblioteket for å få ro til å arbeide og der møter mun Luca. Han er vakker, mørk og mystisk og Jo blir avstandsforelsket, men de får kontakt etterhvert og Jo oppdager hvor opplivende det er at noen ser henne som kvinne og ikke bare som et inventar. Marcel, Madame Mor sin ektemann og stefar til Jo og Iris ønsker seg mest av alt et barn, men det har Madame Mor aldri innvilget ham. Han søker trøst sekretæren, men hun vil ikke bare være en leverandør av et barn og krever at Marcel frigjør seg fra konen. Det er mye som står på spill både for den ene og den andre i denne romanen.

Pancol skriver lett og godt om sine personer, det er ikke noen dyp karaktertegning her, men gir et innblikk i et fransk miljø. Det er kanskje kontrastene i verdisynet som er det tydeligste trekket i fortellingen, Madame Mor, Iris og Hortense på den ene siden og Jo, Zoe, Phillipe og sønnen hans på den andre. Romanen er en koseroman og er vel en disse som man med fordel kan lese i dypet av en lenestol, på sofaen eller en sløv søndag. Trenger du en avslappende roman? Denne kan anbefales!

Publisert i bøker

Eg elska ho

I Nordhordland Litterære Selskap skal vi i vår lese fransk litteratur og første dame ut er Anna Gavalda: Eg elska ho, som kom uti 2002 på Samlagets serie Nattbiblioteket dette var et virkelig artig tiltak fra Samlagets side og flere svært interessant bøker kom ut i denne serien som dessverre ble lagt ned etter kort tid.

Det er vel flere som har lest bøkene til Anna Gavalda? Om ikke alle så sikkert Saman er ein mindre aleine, en roman som gikk som en farsott da den kom ut i 2005. Eg elska ho var Gavalda sin debut som romanforfatter  og viser hvor god hun er til å skrive dialoger som skaper bilder og stemninger i hodet på leseren.

Boka forteller om Cloé og svigerfaren Pierre som sitter i sommerhuset hans og snakker sammen. Cloé var lykkelig (trodde hun) gift med  Adrien, de har to barn sammen og bor i Paris. En dag pakker Adrien kofferten og reiser fra Cloé og barna, han har funnet en ny og nå er det brått og brutalt oppbrudd. Cloé gråter og gråter, svigerfaren har hun aldri hatt et særlig nært forhold til, men nå er det han som tar seg av henne. Han lager mat, forteller om broren Paul, får henne og barna ut på tur, holder dem i gang og prøver Cloé til å forstå at livet ikke er slutt selv om ekteskapet er over. En kveld de sitter og snakker sammen forteller Pierre om sitt liv og sin kjærlighet til en annen kvinne. Det blir en skjellsettende opplevelse for Cloé og hun aner at det finnes noe nytt for henne og.

Dette er et kammerspill mellom Pierre og Cloé. Det er dialogen som holder handlingen i gang og som gjør at jeg som leser blir drevet framover side for side. Det er minimalt med beskrivelse av omgivelser og de få henvisninngene som vi får bare intensiverer samtalen. Dette er en roman vel  verd å bruke litt tid på.

Publisert i bøker

Katharina-koden

Jeg sier det med en gang: jeg blir ganske happy hver gang Jørn Lier Horst kommer ut med en ny bok. Jeg synes han som regel skriver god, interessant og troverdig krim. Han er ikke alltid like god, men direkte bortkastet tid er det ikke å lese hans bøker. Katharina-koden er en gammel sak som William Wisting (Horst sin helt)  ikke har klart å løse og heller ikke har klart å legge bak seg. Det er 24 år siden hun forsvant og etterlot seg en lapp med noen tall som han ennå ikke har funnet ut av. Hvert år, på dagen hun forsvant treffes Wisting og Katharinas mann Martin Haugen. Han var en tid mistenkt for forsvinningen, men hadde et solid alibi og ble tatt ut av saken. Dette året er ikke Martin Haugen hjemme når Wisting kommer på besøk og han lurer en kort stund på om Haugen også er forsvunnet på samme mystiske måte som konen. På politistasjonen kommer Adrian Stiller fra en nyopprettet cold-case gruppe som skal ta opp igjen en annen forsvinningssak fra omtrent samme tidsperiode. Nadia Krogh forsvant på vei hjem fra en fest og ingen har sett henne siden. Wisting og Stiller må samarbeide og de har forskjellige metoder som av og til krasjer. I boken møter vi også Line, Wistings datter som er journalist i VG, denne gangen som freelancer pga morspermisjon. Hun skal skrive om saken Stiller jobber med og lage Podkaster til denne. Thomas, Lines tvillingbror er også med, men hovedsakling som barnevakt for sin lille niese.

Det er faktisk mest interessant å lese om hvordan Line jobber med saken om Nadia Krogh sin forsvinning og kampen om å være først ute med en sak. Wistings gamle sak, blir mer som, ja – som en gammel sak det egentlig ikke er så interessant å finne ut av. Horst skriver bra, men kanskje ikke helt på topp denne gangen? De ihuga vil fortsette å lese bøkene hans og nysgjerrige på hva han skriver om neste gang er vel alle? Jeg leste Katharine-koden, la den fra meg en liten stund og svup der var det en annen som hadde tatt boka og satt fordypet. Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

 

Publisert i bøker

En moderne familie

Helga Flatland har fått mye oppmerksomhet for denne romanen: En moderne familie, – hun fortjener det for boka er godt skrevet, personene trer fram og vi kjenner igjen følelser som kan ramme når uventede ting skjer.

Romanen handler om familien: mor, far, tre barn i voksen alder og sjokket når foreldrene på 70 år sier at de skal skille seg. Det er klart at dette setter følelser og reaksjoner i gang. Hver av søsknene kommer til orde, først og fremst de to eldste søstrene Liv og Ellen og til slutt broren Håkon som får det siste kapittelet. Det er søsknenes reaksjoner og tilbakeblikk som er i fokus, foreldrene som setter det hele i gang er i bakgrunnen og bidrar lite til at vi forstår hva som har til at de går fra hverandre.

Liv er den eldste i søskenflokken, gift med Olaf og har to barn. Hun går omtrent i oppløsning ved denne nyheten, hun føler at det er hun som holder familien sammen og at de andre bryr seg lite om hva de nå skal gjøre med tradisjonene rundt jul og sommerferier. Dette går ut over mann og barn, ja skal det føre til en ny skilsmisse?

Ellen virker veldig kul, men når hun får komme til orde får vi innblikk i en kvinne på jakt etter å bli mor, føle tryggheten i forholdet til Simen, samboeren og akspet fra søsknene og da særlig Liv. Ellen og Liv har hatt et sterkt hat/elsk forhold gjennom hele oppveksten og det preger dem også i voksen livet.

Håkon er sistemann, åtte år yngre enn Ellen, hypersensitiv og en svært etterlengtet sønn hos foreldrene. Han hevder med stor kraft behovet for ikke å gå inn i de tradisjonelle rammene for ekteskap og samliv, til han møter Anna med de samme holdningene som han og oppdager at liv og lære er to forskjellige ting. Håkon er avspist med ett kapittel i boka, men på det tidspunktet fikk jeg følelesen av at forfatteren hadde sagt sitt og var klar til å snurpe historien sammen.

Anmelderen i VG skrev: Etter å ha lest Helga Flatlands nye roman, lurer jeg egentlig på overraskende lite. Og der er i grunnen jeg og. Jeg står fast ved at Flatland skriver godt, opplegget hennes med å la de tre søsknene fortelle sin historie er godt gjennomført og hun bruker dette til å få framdrift i romanen, men det blir litt overtydelig og engasjementet mitt flater litt ut. Det er ikke mye å le av i denne boka, bortsett fra når Olaf forteller hva han har gjort for å få Liv på banen igjen…

Liker du Flatland vil du like denne og, men kanskje ikke så godt som de andre bøkene hennes?

Jeg måtte vente lenge på boka så derfor har mange skrevet om denne bl.a.Artemisia, Tine, Beate 

Publisert i bøker

Der fire veier møtes

I over ett år har jeg hatt denne bejublede romanen liggende ulest. Det er nesten en skam, men endelig ble den lest og for en flott opplevelse det var! Tommi Kinnunen debuterte med denne boken om de fire markante personlighetene jordmoren Maria, datteren hennes fotografen Lahja, svigerdatteren Kaarina og mannen til Lahja Onni. Romanen foregår i tidsrommet 1895 til 1996 og det er de fire personene som forteller hver sin del av hendelser gjennom disse årene. Romanen begynner med jordmoren Maria som får datteren Lahja utenfor ekteskap. Hun er ung når hun begynner arbeidet som jordmor og de gamle nærkonene ser på henne med mistenksomhet, men Maria er flink og klarer ofte å redde både barnet og den fødende. Hun er samtale emne ved mange middagsbord på grunn av at hun bor alene med datteren, men hun bryr seg ikke om folkesnakket og de har bruk for henne. Datteren Lahja får også et barn, Anna utenfor ekteskap, men hun vil ikke leve alene slik som moren gjorde og gifter seg med Onni. De får barna Johannes og Helena, men Onni legger vekt på at Anna også er hans datter. Lahja velger å utdanne seg til fotograf, et moderne yrke og hun er en sterk kvinne med tydelige meninger. Det blir krig og Onni reiser. Det er vanskelig på alle måter, men de klarer seg og når krigen er over kommer Onni tilbake tydelig preget av krigen. Han finner seg ikke til rette i ekteskapet og drar stadig vekk fra familien. Vi får også høre om de samme hendelsene ut i fra Kaarina sitt ståsted. Hun er gift med Johannes og kommer fra en familie med mye glede, spøk og moro. Hun møter Maria og svigermoren Lahja, det er ikke lett å bo flere generasjoner i samme hus og mye forblir usagt mellom dem. Maria dør og Onni dør, Lahja blir stadig krassere og ingen orker å ha noe med henne å gjøre.

Det er en familie med stor taushet, en skulle tro at de ville ønske å flytte fra hverandre, men de blir. Dette er en usedvanlig slektshistorie fortalt med innlevelse og den nødvendige distanse. Personene blir levende mennesker og de viser deg livet sitt i alle fasetter. Anbefales!

Publisert i bøker

Ved elven

Endelig har også jeg lest John Hart sin mye omtalte krim Ved elven. Jeg begynte på boken, hadde et opphold hvor jeg i mellomtiden leste Tørke av Jane Harper og så fortsatte jeg igjen på Ved elven. Dette er jo ikke en optimal måte å lese bøker på, men sånn ble det denne gangen. Det gode med dette var at jeg så tydelig hvordan Jane Harper er påvirket av John Hart, det er interessant, men dessverre også avslørende for den mer uerfarne forfatteren Jane Harper. For John Hart klarer i sterkere grad å skape virkelige personer bak sine plott og Jane Harper er ikke der ennå.

Ved elven handler om Adam Chase som vender tilbake til hjembyen etter fem års fravær. Han ble anklaget for å ha drept en ung mann, men han ble frikjent. Likevel mener mange av innbyggerne i byen at han er skyldig og ønsker ham ikke velkommen tilbake. Når det dukker opp et lik til er politiet kjapt på plass for å undersøke om han har noe med saken å gjøre. Det viser seg at mange har ting å skjule og mange historier er ikke fortalt i sin rette sammenheng. Adam treffer igjen Robin som var kjæresten hans før drapsanklagen, hun mener han sviktet henne ved å flytte. De finner tilbake til hverandre, men det er ikke bare enkelt å begynne på nytt når historien ser ut til å gjenta seg.

Jeg likte boka, storyen og måten Hart beskriver relasjonene mellom personene, det er passe spennende og det er enkelt å følge historien. Jeg har lest Syndenes forlatelse og denne boka her styrker bare mitt inntrykk av at John Hart er en forfatter å følge videre. Jeg gleder meg allerede til neste bok av ham.

Tine  og Artemisias Verden har også skrevet om Ved elven

 

Publisert i bøker

The dust that falls from dreams

Denne boka kjøpte jeg i Berlin i fjor og jeg har sett fram til å lese denne uten avbrudd, dvs det måtte bli i en ferie uten for mange avbrudd. Da vi reiste til Skottland i juni tok jeg boken med, super på flyet, fin til ventelesing både her og der og de late ettermiddagene når vi hadde trasket rundt fra morgen til nesten middagstid. Jeg har lest flere bøker av Louis de Berniéres og forventet en fin leseropplevelse. Jeg ble ikke totalt sjarmert slik som jeg ble av Kaptein Corellis mandolin, men fornøyd og klar for neste bok fra forfatterens hånd.

The Dust that Falls from Dreams begynner i 1902 og handler om Rosie McCosh, de tre søstrene hennes, Rosie´s kjærlighet til nabogutten Ash Pendennis og vennen Daniel Pitt. Faren til Rosie er finansmann og velstående, men dette gir ham ikke den sosiale statusen hans kone gjerne vil ha. Han har et kjærlig forhold til døtrene sine, men involverer seg lite i hus og hjem før det er helt nødvendig å gripe inn. Første verdenskrig begynner og både Daniel og Ash verver seg. Rosie og Ash forlover seg før Ash reiser til Frankrike og Rosie ber hver dag om at han skal komme trygt hjem. Ash bir såret og dør etter noen måneder i felten. Rosie er fortvilet og knust av sorg, det er mange som ønsker å oppmuntre henne, men hun er som lammet og føler skyld for at hun ikke ba nok for Ash. Daniel blir en god venn og støtte for henne, han frir og de gifter seg selv om faren til Rosie advarer Daniel om Rosies «tilbøyeligheter». Rosie er fortsatt preget av tapet av Ash – de hadde lovet hverandre alltid å være sammen og Rosie føler at hun ikke er trofast mot Ash sitt minne ved å gifte seg med Daniel. Søstrene føler med både Daniel og Rosie, men de lever sine egne liv og selv om de prøver å gjøre sitt for å hjelpe Rosie til å se hva hun har, er det likevel grenser for hva de kan gjøre. Det blir ikke bedre ved at de bor i Rosie sitt barndomshjem og moren stadig minner Daniel om at hun har mistet sin egentlige svigersønn.  Rosie og Daniel får en datter Esther som gjør livet til å holde ut for Daniel, men samlivet med Rosie er stadig ved å bryte sammen inntil faren til Rosie griper inn.

Vanskelig samliv rundt 1917- tiden – er det noe å lese om? Ja, for boken handler om mye mer enn dette: livet i skyttergravene i Frankrike, de gale flyverne som daglig risikerte livet for å rekognosere og kjempe, vennskapet mellom soldatene og de forferdelige ettervirkningene av en blodig og ødeleggende krig. Vi får lese brevene Ash skriver til Rosie, brevene Daniel skriver til sin mor og vi får vite hvorfor moren til Rosie ble så gal som hun ble. Forfatteren skaper levende mennesker, beskriver livet i skyttergravene slik at jeg nesten kjenner stanken og lurer på hva det er som får mennesker til å holde ut, ja ofre seg for land og folk under slike skrekkelige forhold.

Louis de Bernières kan dette med å skrive medrivende og interessante bøker som er vel verdt å lese. Anbefales!

Publisert i bøker

Syrinpikene

Martha Hall Kelly er forfatteren bak romanen Syrinpikene som ved første øyekast ser ut som en feelgood bok, men dette er fortellingen om kvinnene i Ravensbrück, en av legene som utførte eksperimentene på kvinnene der og filantropen og skuespilleren Caroline Ferriday.  Da jeg oppdaget at boken hadde handling fra og om andre verdenskrig, lurte jeg på om jeg orket å lese mer om dette temaet. Etter få sider ble jeg bokstavelig fanget inn av fortellingen og evnen til forfatteren å beskrive flere sider av det historiske forløpet. Kapitlene er delt mellom tre fortellere: det er Caroline Ferriday som arbeider som frivillig  i den franske ambassaden i New York, det er den polske piken Kaisa som bor i Lublin og det er den tyske legen Herta som lengter etter å bli kirurg og få behandle mennesker.

Kaisa, moren hennes og søsteren blir tatt av tyskerne for motstandsarbeid og sendt til Ravensbrück. Der møter hun legen Herta som har oppnådd sin drøm om å være kirurg. Operasjonene i Ravensbrück var ikke ment for å helbrede, men for å bruke unge friske kvinner til eksperiment bl. a. for å teste ut hvordan bakterier og fremmedlegemer virker på friske mennesker når det blir operert inn i kroppen. Eksperimentene som det senere kom fram, var grusomme og ødeleggende for livet til de som overlevde – og vi vet at uendelig mange døde i denne leiren og i de andre konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Kaisa og de andre kvinnene i leiren passer på hverandre så godt det lar seg gjøre, mens Herta som er opptatt av å gjøre det godt som kirurg, skyver de skrekkelig handlingene foran seg og tar ikke stilling til om de er forsvarlige eller ikke. Både Kaisa og søsteren blir operert, men de overlever selv om Kaisa halter etterpå og søsteren har store smerter. Krigen går mot slutten, Herta blir stilt for domstolen i Nürnberg og får sin dom, men Kaisa og søsteren må vende tilbake til Lublin og fortelle faren at moren er død. Caroline har holdt hjulene i gang for å hjelpe de franske flyktningene gjennom krigen. Hun får kjennskap til at de polske kvinnene (the Ravenbrück rabbits) ikke får hjelp fordi Polen nå ligger under Russland og ikke lenger er et selvstendig land. Hun bruker alle sine kontakter, skriver brev, besøker og overtaler mennsker i USA til å gi penger slik at de polske kvinnene kan får medisinsk hjelp. Hun klarer det og kvinnene får komme til USA for behandling og få en ny start.

Dette er en roman om faktiske hendelser. Caroline Ferriday har levd og er kjent og dekorert for sin innsats for flyktninger under andre verdenskrig. De andre personene som opptrer i boka er satt sammen av mange personer, men hendelsene er hentet fra virkeligheten. Boka gjør et sterkt inntrykk fordi Ravensbrück er kjent historie, men jeg visste ikke om hjelpen som Caroline Ferriday satte i gang.  Det er selvsagt fryktelig å lese om leiren og hvordan det var der, men forfatteren dveler ikke ved grusomhetene – heldigvis. Boka er vel verd å lese enten du tror du har lest nok om andre verdenskrig eller ikke, – hver fortelling har tross alt en ny vinkling eller et nytt aspekt ved seg – og denne fortjener oppmerksomhet, synes jeg.