Publisert i bøker

Der fire veier møtes

I over ett år har jeg hatt denne bejublede romanen liggende ulest. Det er nesten en skam, men endelig ble den lest og for en flott opplevelse det var! Tommi Kinnunen debuterte med denne boken om de fire markante personlighetene jordmoren Maria, datteren hennes fotografen Lahja, svigerdatteren Kaarina og mannen til Lahja Onni. Romanen foregår i tidsrommet 1895 til 1996 og det er de fire personene som forteller hver sin del av hendelser gjennom disse årene. Romanen begynner med jordmoren Maria som får datteren Lahja utenfor ekteskap. Hun er ung når hun begynner arbeidet som jordmor og de gamle nærkonene ser på henne med mistenksomhet, men Maria er flink og klarer ofte å redde både barnet og den fødende. Hun er samtale emne ved mange middagsbord på grunn av at hun bor alene med datteren, men hun bryr seg ikke om folkesnakket og de har bruk for henne. Datteren Lahja får også et barn, Anna utenfor ekteskap, men hun vil ikke leve alene slik som moren gjorde og gifter seg med Onni. De får barna Johannes og Helena, men Onni legger vekt på at Anna også er hans datter. Lahja velger å utdanne seg til fotograf, et moderne yrke og hun er en sterk kvinne med tydelige meninger. Det blir krig og Onni reiser. Det er vanskelig på alle måter, men de klarer seg og når krigen er over kommer Onni tilbake tydelig preget av krigen. Han finner seg ikke til rette i ekteskapet og drar stadig vekk fra familien. Vi får også høre om de samme hendelsene ut i fra Kaarina sitt ståsted. Hun er gift med Johannes og kommer fra en familie med mye glede, spøk og moro. Hun møter Maria og svigermoren Lahja, det er ikke lett å bo flere generasjoner i samme hus og mye forblir usagt mellom dem. Maria dør og Onni dør, Lahja blir stadig krassere og ingen orker å ha noe med henne å gjøre.

Det er en familie med stor taushet, en skulle tro at de ville ønske å flytte fra hverandre, men de blir. Dette er en usedvanlig slektshistorie fortalt med innlevelse og den nødvendige distanse. Personene blir levende mennesker og de viser deg livet sitt i alle fasetter. Anbefales!

Publisert i bøker

Ved elven

Endelig har også jeg lest John Hart sin mye omtalte krim Ved elven. Jeg begynte på boken, hadde et opphold hvor jeg i mellomtiden leste Tørke av Jane Harper og så fortsatte jeg igjen på Ved elven. Dette er jo ikke en optimal måte å lese bøker på, men sånn ble det denne gangen. Det gode med dette var at jeg så tydelig hvordan Jane Harper er påvirket av John Hart, det er interessant, men dessverre også avslørende for den mer uerfarne forfatteren Jane Harper. For John Hart klarer i sterkere grad å skape virkelige personer bak sine plott og Jane Harper er ikke der ennå.

Ved elven handler om Adam Chase som vender tilbake til hjembyen etter fem års fravær. Han ble anklaget for å ha drept en ung mann, men han ble frikjent. Likevel mener mange av innbyggerne i byen at han er skyldig og ønsker ham ikke velkommen tilbake. Når det dukker opp et lik til er politiet kjapt på plass for å undersøke om han har noe med saken å gjøre. Det viser seg at mange har ting å skjule og mange historier er ikke fortalt i sin rette sammenheng. Adam treffer igjen Robin som var kjæresten hans før drapsanklagen, hun mener han sviktet henne ved å flytte. De finner tilbake til hverandre, men det er ikke bare enkelt å begynne på nytt når historien ser ut til å gjenta seg.

Jeg likte boka, storyen og måten Hart beskriver relasjonene mellom personene, det er passe spennende og det er enkelt å følge historien. Jeg har lest Syndenes forlatelse og denne boka her styrker bare mitt inntrykk av at John Hart er en forfatter å følge videre. Jeg gleder meg allerede til neste bok av ham.

Tine  og Artemisias Verden har også skrevet om Ved elven

 

Publisert i bøker

The dust that falls from dreams

Denne boka kjøpte jeg i Berlin i fjor og jeg har sett fram til å lese denne uten avbrudd, dvs det måtte bli i en ferie uten for mange avbrudd. Da vi reiste til Skottland i juni tok jeg boken med, super på flyet, fin til ventelesing både her og der og de late ettermiddagene når vi hadde trasket rundt fra morgen til nesten middagstid. Jeg har lest flere bøker av Louis de Berniéres og forventet en fin leseropplevelse. Jeg ble ikke totalt sjarmert slik som jeg ble av Kaptein Corellis mandolin, men fornøyd og klar for neste bok fra forfatterens hånd.

The Dust that Falls from Dreams begynner i 1902 og handler om Rosie McCosh, de tre søstrene hennes, Rosie´s kjærlighet til nabogutten Ash Pendennis og vennen Daniel Pitt. Faren til Rosie er finansmann og velstående, men dette gir ham ikke den sosiale statusen hans kone gjerne vil ha. Han har et kjærlig forhold til døtrene sine, men involverer seg lite i hus og hjem før det er helt nødvendig å gripe inn. Første verdenskrig begynner og både Daniel og Ash verver seg. Rosie og Ash forlover seg før Ash reiser til Frankrike og Rosie ber hver dag om at han skal komme trygt hjem. Ash bir såret og dør etter noen måneder i felten. Rosie er fortvilet og knust av sorg, det er mange som ønsker å oppmuntre henne, men hun er som lammet og føler skyld for at hun ikke ba nok for Ash. Daniel blir en god venn og støtte for henne, han frir og de gifter seg selv om faren til Rosie advarer Daniel om Rosies «tilbøyeligheter». Rosie er fortsatt preget av tapet av Ash – de hadde lovet hverandre alltid å være sammen og Rosie føler at hun ikke er trofast mot Ash sitt minne ved å gifte seg med Daniel. Søstrene føler med både Daniel og Rosie, men de lever sine egne liv og selv om de prøver å gjøre sitt for å hjelpe Rosie til å se hva hun har, er det likevel grenser for hva de kan gjøre. Det blir ikke bedre ved at de bor i Rosie sitt barndomshjem og moren stadig minner Daniel om at hun har mistet sin egentlige svigersønn.  Rosie og Daniel får en datter Esther som gjør livet til å holde ut for Daniel, men samlivet med Rosie er stadig ved å bryte sammen inntil faren til Rosie griper inn.

Vanskelig samliv rundt 1917- tiden – er det noe å lese om? Ja, for boken handler om mye mer enn dette: livet i skyttergravene i Frankrike, de gale flyverne som daglig risikerte livet for å rekognosere og kjempe, vennskapet mellom soldatene og de forferdelige ettervirkningene av en blodig og ødeleggende krig. Vi får lese brevene Ash skriver til Rosie, brevene Daniel skriver til sin mor og vi får vite hvorfor moren til Rosie ble så gal som hun ble. Forfatteren skaper levende mennesker, beskriver livet i skyttergravene slik at jeg nesten kjenner stanken og lurer på hva det er som får mennesker til å holde ut, ja ofre seg for land og folk under slike skrekkelige forhold.

Louis de Bernières kan dette med å skrive medrivende og interessante bøker som er vel verdt å lese. Anbefales!

Publisert i bøker

Syrinpikene

Martha Hall Kelly er forfatteren bak romanen Syrinpikene som ved første øyekast ser ut som en feelgood bok, men dette er fortellingen om kvinnene i Ravensbrück, en av legene som utførte eksperimentene på kvinnene der og filantropen og skuespilleren Caroline Ferriday.  Da jeg oppdaget at boken hadde handling fra og om andre verdenskrig, lurte jeg på om jeg orket å lese mer om dette temaet. Etter få sider ble jeg bokstavelig fanget inn av fortellingen og evnen til forfatteren å beskrive flere sider av det historiske forløpet. Kapitlene er delt mellom tre fortellere: det er Caroline Ferriday som arbeider som frivillig  i den franske ambassaden i New York, det er den polske piken Kaisa som bor i Lublin og det er den tyske legen Herta som lengter etter å bli kirurg og få behandle mennesker.

Kaisa, moren hennes og søsteren blir tatt av tyskerne for motstandsarbeid og sendt til Ravensbrück. Der møter hun legen Herta som har oppnådd sin drøm om å være kirurg. Operasjonene i Ravensbrück var ikke ment for å helbrede, men for å bruke unge friske kvinner til eksperiment bl. a. for å teste ut hvordan bakterier og fremmedlegemer virker på friske mennesker når det blir operert inn i kroppen. Eksperimentene som det senere kom fram, var grusomme og ødeleggende for livet til de som overlevde – og vi vet at uendelig mange døde i denne leiren og i de andre konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Kaisa og de andre kvinnene i leiren passer på hverandre så godt det lar seg gjøre, mens Herta som er opptatt av å gjøre det godt som kirurg, skyver de skrekkelig handlingene foran seg og tar ikke stilling til om de er forsvarlige eller ikke. Både Kaisa og søsteren blir operert, men de overlever selv om Kaisa halter etterpå og søsteren har store smerter. Krigen går mot slutten, Herta blir stilt for domstolen i Nürnberg og får sin dom, men Kaisa og søsteren må vende tilbake til Lublin og fortelle faren at moren er død. Caroline har holdt hjulene i gang for å hjelpe de franske flyktningene gjennom krigen. Hun får kjennskap til at de polske kvinnene (the Ravenbrück rabbits) ikke får hjelp fordi Polen nå ligger under Russland og ikke lenger er et selvstendig land. Hun bruker alle sine kontakter, skriver brev, besøker og overtaler mennsker i USA til å gi penger slik at de polske kvinnene kan får medisinsk hjelp. Hun klarer det og kvinnene får komme til USA for behandling og få en ny start.

Dette er en roman om faktiske hendelser. Caroline Ferriday har levd og er kjent og dekorert for sin innsats for flyktninger under andre verdenskrig. De andre personene som opptrer i boka er satt sammen av mange personer, men hendelsene er hentet fra virkeligheten. Boka gjør et sterkt inntrykk fordi Ravensbrück er kjent historie, men jeg visste ikke om hjelpen som Caroline Ferriday satte i gang.  Det er selvsagt fryktelig å lese om leiren og hvordan det var der, men forfatteren dveler ikke ved grusomhetene – heldigvis. Boka er vel verd å lese enten du tror du har lest nok om andre verdenskrig eller ikke, – hver fortelling har tross alt en ny vinkling eller et nytt aspekt ved seg – og denne fortjener oppmerksomhet, synes jeg.

Publisert i bøker, Krim

Avgrunnsblikk

I påsken leste jeg den siste boka til Jørgen Brekke: Avgrunnsblikk. Jeg har lest de to første bøkene om politimannen Odd Singsaker så helten i Brekkes romaner er en kjenning som jeg setter pris på. Denne romanen beveger seg i tre tidsintervaller, først i 1997 hvor en jente (Vera Sandel) forgifter sin far og slipper unna straff. Så møter vi Fredrikke Nilsen og Vera Sandel i 2009 og i 2016.
Odd Singsaker og Felicia Stone drar på hyttetur til Femundsmarka for å ha en barnefri helg. Da de kommer til hytta henger det et lik fra taket og helgen blir helt anderledes enn de hadde tenkt. Likfunnet fører tilbake til 2009, et drap på professor Bjørn Sauvage og Odd Singsakers sykdom. Studentmiljøet i Trondheim er mangfoldig. Studenten Frederikke Nilsen skal studere religionshistorie og blir invitert av Vera Sandel til å delta i en Wicca seanse, hun blir fasinert og hun og Vera blir nære venninner. Vera utfordrer Frederikke til å krysse grenser for hva hun synes er akseptabelt, det er risikabelt, men det er også pirrende.

Odd Singsaker må gå tilbake til hva som skjedde i 2009. Ekteskapet sang på siste verset, han endret personlighet og etterforskningen gikk langsomt framover. Da mysteriet var løst hadde han på følelesen at noe manglet, han hadde oversett noe viktig, men så falt han om og ble liggende på sykehus i mange uker før han sakte kom seg tilbake i arbeid. Det er først nå han aner at løsningen er en annen enn først antatt.

Det er en spennende historie. Hva visste jeg om Wicca før jeg begynte på denne krimromanen? Jørgen Brekke skriver bra og interessant om de historiske innslagene i romanene sine. Dette er Brekkes store styrke og noe av det jeg setter mest pris på ved forfatterskapet. Denne gangen er det mange fortellere som hver har sine kapitler med navn og årstall som dette: Vera, Trondheim, april 2009. Det er faktisk helt nødvendig ellers hadde jeg som leser ganske snart mistet tråden . Det er interessant med flere fortellere for da får man historien fra flere kanter og det blir god framdrift i romanen, men det blir innimellom noe langdrygt og jeg tar meg i å savne mer om Singsaker og hans refleksjoner.  Det er Vera og Frederikke, deres merkelige forhold til virkeligheten, til maktutøvelse og deres relasjon  som er hovedsaken i denne romanen.

Det er ikke vanskelig å anbefale Avgrunnsblikk  som en trivelig helgelesing, til tross for temaet og noen få innsigelser. Har du ikke lest noe av Jørgen Brekke tidligere er debutboka Nådens omkrets vel verd å bruke tid på – ja, og så kan du lese Avgrunnsblikk.

Publisert i bøker, bildebøker

Dagen da Jørgen ble spist

Det er forfatteren John Fardell som står bak denne fortellingen om Jørgen og søsteren hans Sara. En dag de to er ute og sykler blir Jørgen slukt av Glefser som springer av sted. Hans snarrådige og oppfinnsomme søster Sara følger etter, men uheldigvis blir Glefseren spist av en Glefsesnapper, som igjen blir spist av en Svelgulf, som igjen blir spist av en … og slik fortsetter det. Sara gir seg ikke, hun skal redde Jørgen. Det går i en voldsom fart både til lands og til vanns, for Jørgen skal reddes!

Det er full fart i både handling og tegning i denne boka. Forfatteren er tegneserieskaper og bruker kjente teknikker fra serieverdenen. Her er det ruter og oversiktsbilder, fugleperspektiv og bobler. Det mange detaljer i hvert bilde og det gjør at når boka er lest ett visst antall ganger kan man roe ned og fordype seg i hvert enkelt bilde.

I samme bok er også fortellingen Mats Manet blir rakettpilot. Mats driver omkring i havstrømmene med familien sin, men han vil ut i verden og oppleve mer. Han blir grundig advart av familien sin, men en bestefar oppmunterer ham til å dra avsted og prøve lykken. Mats svømmer vekk fra de andre, advarslene viser seg å ikke stemme og en dag kommer han til en strand der en mann sitter og sover. Mannen er sjefsdirektør i det største rakettflyselskapet i verden og han tilbyr seg å bytte jobb med Mats. Mats reiser til byen og opplevelsene står i kø, men etter en stund er hjemme best likevel?

Tegnestilen i denne fortellingen er helt anderledes enn i første bok. Det viser mangfoldet til forfatteren og gjør nok at disse to fortellingene vil appelere til forskjellige lesere. I Dagen da Jørgen ble spist er det hektisk aktivitet, mens det er en annen ro i Mats Manet blir rakettpilot både i progresjonen i fortellingen og i tegningene. Jeg leste boka først selv og tenkte at her har vi en innertier for høytlesing og øvelesing. Senere har jeg hatt to medlesere, en på to og et halvt år og en på seks år. Begge to var svært begeistret for Dagen da Jørgen ble spist, fortellingen er umiddelbar og det er mye moro med navnene på dyrene som spiser den ene og den andre. Mats Manet er mer filosofisk, men her er det mye å se på i bildene og det var ikke mulig å bare lese den ene fortellingen, nei begge skulle leses. Seksåringen øver seg på å lese og bøker med mange bilder og luftig tekst gjør at en side er overkommelig og styrker mestringsfølelsen. Vi leste boka mange ganger, veldig mange ganger.

Bøkene er oversatt fra engelsk av Peter Kihlman som skriver bloggen Pappahjerte .

Jeg fikk boken fra Figenschou forlag.

Publisert i bøker, litteratur

To søstre

Etter en å ha stått på ventelista for å låne Åsne Seierstad sin bok To søstre, var det endelig min tur til å lese denne. Seierstad fikk Brageprisen for boka, den står på kortlista til Bokbloggerprisen og dessuten – jeg blir jo nysgjerrig på en bok med så mye omtale. Boka handler om to søstre fra Somalia, oppvokst i Bærum som reiser til Syria for å hjelpe IS-krigerne. I Bærum vokser de opp med mor Sara, far Sadiq, broren Ismael og to mindre brødre. Søstrene er flinke på skolen, storesøsteren Ayan er 19 år når de reiser, Leila var 16. En dag kommer de ikke hjem som vanlig på ettermiddagen, foreldrene tror de er hos noen venninner, men da de får melding fra dem seinere på kvelden at de har reist til Syria, blir de grepet  av desperasjon og fortvilelse. Faren varsler politiet, han reiser til Tyrkia og prøver derfra å ta seg inn i Syria for å hente dem hjem. Døtrene vil ikke hjem, de har forberedt seg et år på å reise til Syria, de har fått kontakter, de har skaffet penger, de er først og fremst overbevist om at det er umulig å leve et rent og rett muslimsk liv i det degenererte og sekulariserte Norge. Hva er det som gjør at to jenter som rikitgnok lever i to kulturer, den norske på skolen og fritiden, den somaliske hjemme, velger å reise til et land i krig og dyp splittelse? Hva er så viktig at det blir riktig å forlate foreldrene og søsken, bryte med miljøet og kulturen de har vokst opp i? De, som mange barn av foreldre med islamsk bakgrunn, gikk på koranskole og fikk undervisning der. I Ayan, Ismael og Leila sitt tilfelle fikk de undervisning av en privatlærer som var blitt anbefalt av moskeen, var det her det begynte? Eller er det bare slik at budskapet om at Allah behøver deg, du er viktig for ham – er det som gjør at livet får en retning og mening som unge mennesker behøver? Bildet er sammensatt, men vi vet at tilhørighet er viktig, å bli sett og oppleve mening. Søstrene stod ikke alene, særlig Ayan hadde venninner som tenkte på den samme, de diskuterte og prøvde meningene på hverandre, men ingen gikk «hele veien» slik hun gjorde. Leila fulgte søsteren og var den av dem som var mye alene, både på skolen og på fritiden. Broren Ismael tar avstand fra koranlæreren og  seinere stilte seg kritisk til islam slik de praktiserte den, han er glad i søstrene, men han støtter dem ikke i det de har gjort.

Seierstad har skrevet en omfattende og svært interessant bok om søstrene, familien deres, farens desperate handlinger for å få døtrene hjem og samfunnet rundt jentene. Hun har intervjuet lærere på skolene de gikk på og fått tilgang på e-poster og chat mellom broren og søstrene. Bak i boken har hun skrevet om hvordan boken ble til og kilder hun har brukt. Hun har ikke snakket med søstrene, men med miljøet rundt dem. Det er foreldrenes ønske at boka skulle skrives for å advare andre om hvor uforberedt og plutselig radikalisering av ditt elskede barn kan skje.

Jeg synes boka var svært interessant og ble slått av hvor omfattende og gjennomgripende «den rette» islam er og hvordan bokstavtro tolkning kan føre til et åndelig og fysisk fangenskap. Jeg blir imponert over lærerne som var oppriktig interessert og bekymret for jentene, som prøvde å legge til rette for at de kunne utøve sin tro, men som likevel var i stand til å trekke grenser for hva som kunne tillates i skolehverdagen. Når Seierstad skriver om krigen i Syria, blir jeg igjen minnet om hvor lenge dette har pågått og ikke minst hvor lite vi faktisk vet. Jeg synes også hun får fram hvor usikker vi må være når faren forteller sin historie, er det faktiske hendelser eller er det dikteren Sadiq som forteller? Mange omtaler denne boka som en viktig bok og det er jeg enig i, men det er en bok sett med norske øyne, fra et foreldrepar sitt ståsted og det er jo bare en av sidene i denne saken. Boken kan absolutt anbefales!

 

Publisert i bøker, litteratur

Du er så lys

du-er-sa%cc%8a-lys-1Jeg har tidligere bare lest bildebøkene til Tore Renberg, men fra biblioteket vet jeg at voksenbøkene hans blir lest mye og av et begeistret publikum. Denne romanen Du er så lys har vært på kortlista til P2lytternes romanpris og den skal leses og diskuteres av Nordhordland Litterære Selskap, så her var det bare å kaste seg ut i det.

Slik åpner boka:
Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den eldste sonen min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg alri gløymt.

Historien fortelles i etterpåklokskapens klare lys og fortelleren er Jørgen, gift med Vibeke og far til Vidar og Eyolf. Han arbeider med mennesker som har en vanskelig bakgrunn og han er en rolig og litt bakoverlent mann. Han elsker kona og de har et bra liv sammen. I nabohuset kommer det en ny familie, Steinar, Liv Merete og Magnus. Steinar er lege og han tar mye plass, han lyser, ingen blir uberørt av Steinars nærvær. Familien som flytter inn er tilsynelatende velfungerende, men det er noe med Steinar som skaper uro hos både Jørgen og Vibeke. Første gang Jørgen ser Steinar tenker han «Her kjem ein fryktlaus mann» (s.14). Jørgen er lidenskaplig fan av fotballaget West-Ham og pleier sammen med vennen Bjørn å reise på tur til London et par ganger i året. Billettene til neste tur er bestilt, men Bjørn blir alvorlig syk og kan ikke dra, men da melder Steinar seg og hvem kan si nei til han? Turen blir ikke slik Jørgen har tenkt seg og uroen han føler overfor Steinar bare vokser. Alt ser så fint ut på utsiden, men hva vet vi egentlig om mennesker rundt oss?

Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
«Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)

For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? Her blir det noe å henge tankene og meningene i når Selskapet skal diskutere boka! Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…

Publisert i bøker, lesing

Når det mørkner

na%cc%8ar-det-morkner-1Jørn Lier Horst har denne gangen skrevet om William Wisting, sin krimhelt, som ung politimann og aspirerende etterforsker. Handlingen starter med den erfarne Wisting som får et brev, når han seinere på dagen tar i mot en gruppe politistudenter inviterer han dem til å være med å løse en kriminalsak som går langt tilbake i tid.

I det påfølgende kapittel blir vi satt 33 år tilbake i tid, da er Wisting en ung politimann som nettopp er blitt far til tvillingene Line og Thomas. Han får melding om et brutalt ran og drar ut for å bistå. Han rapporterer inn, men må overlate saken til etterforskerne i etasjen over – noe han gjør med en viss sorg for det er der han lengter etter å komme.
Han er en ivrig politimann som irriterer seg over å måtte koke kaffe og de litt «mette» kollegene som er mer opptatt av rutiner enn å effektivisere driften.
En venn av familien ber Wisting om en tjeneste, han skal sjekke om det står en veteranbil i en gammel låve. Det viser seg at dette er en forsvunnet bil fra 1920-tallet. Sjåfør og bil som skulle kjøre fra Kristiansand til Oslo med en pengetransport forsvant sporløst. Wisting undersøker bilen og her finner han kulehull og i låven er det spor som peker i flere retninger. Han får tillatelse fra lederen for etterforskningsavdelingen til å fortsette å undersøke saken og han løser den, men finner ikke pengene. Når Wisting igjen 33 år etter sitter med brevet er han klar til å ta det siste steget for å løse mysteriet.

Jeg synes det er en fornøyelse å lese Horst sine krimromaner. Han skriver godt, saklig og ryddig. Det god framdrift i romanen og aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg synes vel ikke jeg fikk så mye innblikk i hvordan Wisting tenker, men på den annen side, kanskje dette er en måte å underbygge at her har vi Wisting som ung mann, refleksjonsnivået er ikke like dypt som hos den eldre og mer erfarne Wisting?

Boka var desverre altfor fort lest, men kjekt var det så lenge det varte. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Gyldendal.

Publisert i bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.