Publisert i bøker, lesing, litteratur

Skjebne og raseri

Når Barack Obama utroper denne romanen til sin favorittbok, ja, da blir jeg nysgjerrig! Jeg har ikke lest noe av Lauren Groff tidligere, så da Skjebne og raseri omsider ble ledig på biblioteket var det bare å kaste seg over den. Etter 49 sider lurte jeg på hvorfor jeg brukte tid på denne boken, men som ivrig bokpusher tenkte jeg at nå fikk jeg bruke trikset jeg pleier å overtale folk til å holde ut litt til og bestemte meg for å lese 100 sider og så bestemme meg om jeg skulle fortsette eller ikke. OK – etter 80 sider var det bare å fortsette for nå var jeg hektet inn på hovedpersonen Lancelot eller Lotto som han stort sett blir kalt og hans kone Mathildes liv. Boken er delt i to, første del konsentrerer seg om Lotto og hvordan han oppfatter verden og ekteskapet med Mathilde. I den andre delen får vi se det samme ekteskapet fra Mathilde sin side, hennes bakgrunn og hennes hemmeligheter. For dette er romanens kjerne: hvor godt kjenner et ektepar hverandre, forteller vi hverandre alt eller har vi hemmeligheter og hvor viktige er de i fellesskapet. Lotto blir født i Florida og vokser opp med foreldre som elsker ham inderlig. Faren er rik, moren er vakker som en havfrue og søsteren til moren bor i samme hun som dem. Faren til Lotto dør når han er 46 år gammel og moren forandrer seg fra en vakker havfrue til en hval som forskanser seg i et lite hus på stranden, bare med søsteren Saddie til å hjelpe seg. Lotto får dårlige venner og moren sender ham  til New Hampshire for å gå på privatskole. Her får han etterhvert venner og han oppdager at han vil bli skuespiller. Han søker seg inn på Vassar college som det eneste stedet, han kommer inn og han nyter livet. På slutten av colleget treffer han Mathilde, de gifter seg etter to ukers bekjenskap og flytter til New York. Moren til Lotto er sterkt imot ekteskapet, kutter kontakten og gjør ham arveløs. De lever fattig, Lotto har problemer med å få jobb som skuespiller og Mathilde begynner å jobbe på et galleri. Etter en voldsom fest blir Lotto sittende oppe med pc-en, han skriver og drømmer og når han våkner har han skrevet et skuespill. Etter mye strev får han satt stykket opp og han har nå en ny retning på livet, han skriver skuespill og blir anerkjent som dramatiker. Vi får og noen utdrag fra stykkene han har skrevet der vi kan ane glimt av familien hans.

I andre del er det Mathilde som er hovedpersonen. Hun vokser delvis opp hos bestemoren i Paris, hun er prostituert og når hun dør blir Mathilde skipet til USA til en onkel som er kriminell, rik og som gir henne tak over hodet men ingen annen omsorg. Når hun er ferdig på skolen og søker seg til Vassar må hun selv sørge for skolepenger og det gjør hun ved å inngå en kontrakt for å leve i helgene med Ariel og hans ønsker. Kontrakten gjelder til hun er ferdig med college. Mathilde har mange hemmeligheter, de er avgjørende for hvordan hun utvikler seg og måten hun lever på.

I denne romanen er det mye sex, i begynnelsen plagsomt mye. Når Lotto og Mathilde gifter seg med hverandre er de trofaste gjennom hele samlivet. Heldigvis for dem er begge like opptatt av sex, men det blir ikke så interessant i lengden. Lotto er opptatt av seg selv og lite nysgjerrig på det tidligere livet til Mathilde – faktisk litt påfallende synes jeg. Mathilde trenger Lotto sin godhet og kjærlighet og får dette gjennom små daglige handlinger som knytter dem tett sammen. De har tilsynelatende et perfekt ekteskap, likevel er det alvorlige, rystende hemmeligheter som de aldri  forteller til hverandre.

Jeg synes boka var interessant fordi den så tydelig viser at selv om to står hverandre svært nær, så er det skiller, hemmeligheter og de usagte tingene som gjør at et ekteskap har to sider. Det er unødvendig mye sex, som tidligere sagt – og disse utdragene av skuespillene…. Hadde det vært ett eller to, men det var uendelig …

Lauren Groff har skrevet flere romaner og fått veldig positiv omtale av dem. De har kommet på diverse lister «best …» på samme måte som denne. Jeg er litt delt om jeg vil anbefale boken eller ikke for bokanmeldelsene er absolutt ikke entydig slik som denne i the Guardian. Når alt kommer til alt er jeg fornøyd med at jeg leste boka, så får andre gjøre sine valg.

 

Publisert i bøker, lesing

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

det skulle vere solDenne boka er en av de nominerte til Bokbloggerprisen og den har vært på leselista i lange tider. Hvorfor det? Bøkene som er nominert i år er virkelig av de dystrere og da må jeg ha en pause slik at humøret kan stige litt igjen. Når det er sagt, så gjør alle bøkene jeg har lest blant de nominerte inntrykk og jeg går og tenker på dem lenge etterpå. Det er Marit Kaldhol som er forfatteren til denne, hun skriver bra og hun har en trofast gjeng på biblioteket som leser alt hun skriver enten det er for barn/ungdom eller for voksne.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler om oppveksten til storesøster Solrun og lillesøster Jenny. Det er Jenny som er jeg fortelleren og som glimtvis forteller om moren og Solrun og bestefaren Olvar. Tekstene er korte, men tegner opp situasjoner eller følelser som er intenst tilstede og gir meg akkurat det bildet som fanger øyeblikket. Det er en poetisk tekst, men følelsen av tap, av et liv på vent gjør at det er mer sorg enn glede å lese denne boka.

Det er lillesøster Jenny som må bli den voksne og ansvarlige, for moren dør, bestefaren holder på å bli blind og Solrun er rusmisbruker. Jenny går på skole, prøver i hvertfall, men opplever at det er hun og bare hun som må ta ansvar – alle andre er borte eller reist til Lódz slik som faren gjorde da hun og Solrun var små. Det er en gjenkjennelig historie som fortelles her, for vi har alle hørt om livet med en rusmisbruker der løfter og svik er regelen mer enn unntaket. Det som gjør denne boka spesiell er tekstenes oppbygging, den nærværende fortelleren og det intense håpet om forandring som nekter å gi opp.

Jeg tipper at Kaldhol-fansen har lest denne allerede, men den burde nå lengre enn til den harde kjerne, både boka og lesere fortjener det.

Publisert i bøker, lesing

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-druknerLars Mytting fikk bokhandlerprisen for denne romanen og den har vært etterspurt på biblioteket. Jeg har stått pent i kø for å låne den og heldigvis rett før juleferien ble det min tur. Jeg spurte forrige låner om hun likte boken og hun sa: den var rar, spesiell, men jo jeg likte den.

Boken handler om Edvard Hirifjell som vokser opp på gården til bestefaren etter at foreldrene hans omkom i Frankrike på en reise. Han får ikke vite så mye om dem før bestefaren dør, men da begynner han å grave i gamle brev, får besøk av gamlepresten og finner ut at familielivet var mer innfløkt enn han hadde forestilt seg. Han reiser til Shetland for å finne opplysninger om bestefarens bror, Einar, som var møbelsnekker og bodde en periode i Frankrike før han flyttet eller rømte til Shetland. Han oppdager at hans mor var datter til Einar og at hennes mor døde i Ravensbruch. Moren til Edvard reiste til Norge for å finne Einar og få svar på hva som egentlig hendte da han forsvant fra Frankrike. Edvards søking fører ham først til Shetland der han treffer Gwen, en kvinne som motvillig gir ham opplysninger og viser forbindelsen mellom Einar og hennes bestefar. Edvard blir flere ganger advart mot å trenge inn i denne floken, men han vil finne sannheten, selv om den kan være smertefull.

Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

Publisert i bøker

Historien om huset ved havet

Huset ved havetDenne boken fikk jeg tilsendt av Silke forlag og selv om man ikke skal dømme en bok etter omslaget, fikk jeg umiddelbart en feelgood følelse av bare å se på den. Jeg tok ikke feil! Romanen er skrevet av debutanten Elisabeth Gifford og den forteller historien om Ruth og Michael som kjøper et hus på Harris for å gjøre det om til et gjestehus. Under renoveringen oppdager de at det ligger et skjelett av et lite barn med sammenvokste føtter under gulvplankene i gangen. Når de begynner å lete i historien til huset finner de ut at dette var presteboligen og her bodde presten Alexander Ferguson i 1860. Han var svært opptatt av historiene og mytene om selkiene. Dette ble ikke godt mottatt i vitenskaplige kretser, men det hindret ham likevel ikke i å skrive om dem sammen med en annen historiker. Alexander Ferguson har en hushjelp, Moira som kommer fra Uist. Hun og familien hennes ble fordrevet fra øya til Harris hvor de måtte bo i en hytte under ekstremt dårlige forhold. Moira er og en av fortellerne i boka, hun elsker presten, men «kjenner sin plass». Presten lærer henne å lese og skrive, noe som var uvanlig på den tiden. Moira er et jordnært og hjertevarmt menneske og selv om hun føler seg til sidesatt av frøken Katriona sitt inntog i prestens liv så er han og hans vel det viktigste av alt.

Ruths mor tok sitt eget liv da hun var ni -ti år, hun ble plassert i flere fosterhjem og til slutt på barnehjem. Opplevelsene fra oppveksten har fått henne til å føle seg mindre verdt, hun har angstanfall og flere mennesker rundt henne oppfordrer henne til å søke hjelp. Ruth blir bare mer rasende og fortvilet av dette. Når hun oppdager at hun er gravid blir hun redd for at hun vil forlate sitt barn på samme måte som moren hennes gjorde. Moren til Ruth kom fra en av øyene i nærheten av Harris og hun håper å finne noen av slektningene sine her. Hun kommer i kontakt med en slektsforsker, men med alle sine problemer nøler hun med å følge sporene som slektsforskeren viser henne.

Romanen veksler mellom Ruths historie og Alexander Ferguson og hans liv. Begge historiene er interessante og forfatteren klarer å knytte de fint sammen. Miljøet er beskrevet slik at jeg får lyst til å reise til Skottland straks og med en gang. Jeg må si jeg håper Elisabeth Gifford finner flere historiske tema å skrive om, denne boka kan bare anbefales.

 

Publisert i litteratur

Havet ved enden av veien

havet ved enden av veienJeg skal innrømme med en gang at jeg har nesten ikke lest noe av Neil Gaiman tidligere, men så sendte Vendetta denne boken til meg og så var jeg i gang med å lese en av fjorårets vakreste bøker. Den ga meg en smak av andre nydelige, triste, sjebnetunge bøker jeg har lest tidligere og samtidig var den ny og frisk. Heldigvis for meg var den ikke så skummel eller voldelig som andre jeg har hørt om (og noen bokbloggere har klaget over mangel på), den har jo sine sider, men ikke slik at jeg knep igjen det ene øget når jeg leste…

Fortelleren møter vi som en mann midt i livet. Han har vært i en begravelse og er på vei til en minnesamling, men på veien er det hans minner som overtar og han kjører til barndomshjemmet og til gården der det bodde tre veldig spesielle kvinner. Når han stanser her gjenopplever han viktige, dramatiske og sterke hendelser fra barndommen og han treffer en av kvinnene fra den gang og hun sjekker nærmest ut at han og det livet hans er blitt til, var verd offeret de gjorde.

Hovedpersonen forteller om sin barndom fra han var sju år og noen måneder framover. Han bor i en liten landsby sammen med moren, faren og søsteren, han er uten venner og ingen kommer i geburtsdagsselskapet hans. Han er ikke lykkelig og det er ingen rundt ham som bekrefter at han er vikitg for dem. Dette er utgangspunktet for de neste kapitlene som fengslet meg helt. For den unge fortelleren kommer i kontakt med Lettie Hempstock, hennes mor og bestemor som på en måte er eldre enn tiden selv. Foreldrene ansetter en barnepike Ursula som skal passe på han og søsteren, men Ursula er et monster som vil kontrollere både ham og de øvrige i familien hans. Det skjer dramatiske ting, men de er fortalt på en rolig og tilforlatelig måte, Gaiman overbeviser meg om at slike hendelser kan godt skje, hvem vet om de ikke gjør det, faktisk.

Språket er ettertenksomt, vakkert og jeg får lyst til å bla tilbake, litt framover, lese langsomt og nyte. Den kan bare anbefales!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Drep ikke en sangfugl

drep ikkeDet er Lines Bibliotek og venner som samleser Harper Lee´s bok Drep ikke en sangfugl fra 1960. Hun fikk Pulitzer prisen for boken i 1961 og den ble filmatisert med Gregory Peck i hovedrollen som advokaten Atticus Finch, Peck fikk Oscar for denne rollen. Bokens forteller er Scout Finch, seks år gammel når fortellingen begynner og ni når den avsluttes. Hun bor i en liten småby i Alabama sammen med faren, broren Jem og husholdersken Calpurnia. Romanen er betagende, ikke fordi den er så vakker, men på grunn av fortelleren Scout eller Småen, som det norske navnet blir, som gjennom sin naive men reflekterende stemme som gjør at jeg blir berørt og må lese videre. Småens blikk på naboskapet, forholdet til broren og hennes forsøk på å forhandle seg ut av skolens tvangstrøye er fornøyelig. Det som derimot er skremmende er den aksepterte rasismen i byen og lynsjestemningen når Tom Robinson, en farget mann blir anklaget for voldtekt av en hvit kvinne. Forholdet mellom søsknene er fortrolig, selv om forfatteren får fram at når Jem blir eldre så vil han være i fred fra lillesøsteren og alle som har søsken har vel noen minner fra barndommens kamper. Småen og Jem har en venn Dill som kommer på besøk om sommeren. Dill er med på å utvide deres beskyttede verden og vi mer enn aner at Dill har et tøft liv resten av året. Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest boken? Relasjonene mellom Småen, Jem og Atticus, sterk og tydelig. Refleksjonene om menneskeverd uansett bakgrunn, økonomisk, sosialt eller kulturelt. – og mens jeg skriver dette lurer jeg på om jeg er fanget inn i We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.– 

Det er flott skrevet og tenkt i The Declaration of Independence.  Småen er i ferd med å utvikle disse tankene og ser etterhvert hvor vanskelig de er å leve etter og hvordan mennesker omkring henne og hun selv feiler. Det er en fin avslutning når hun står på verandaen til Boo (herr Arthur) og ser sin verden fra hans ståsted. Det var flott å lese denne boken, kan bare anbefales!

Publisert i bøker, lesing

Det uimotståelige blåbærbakeriet

det uimotståeligeDet Mary Simses som har skrevet denne boka som øverst har denne blurben: Hvis du likte Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, vil du sluke denne. Skal James Patterson ha sagt. Jasså gitt! Jeg elsker Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai! Den tilhører bøker jeg gjerne skulle glemme at jeg har lest for å kunne lese den igjen som for første gang. Har James Patterson rett? Nix, nei, no, absolutt ikke, langt i fra osv….

Dette er en koselig bok, ja da, men den gir meg ikke den frydefulle gleden over gode formuleringer, språk som løfter og en fortelling som oppleves som ny. For Blåbærbakeriet har jeg på en måte lest, sett filmen eller «opplevd» mange ganger tidligere. Ja, faktisk mens jeg leste boka, så jeg for meg Sandra Bullock i hovedrollen, susende gjennom landskapet i dress og svart BMW. Romanens hovedperson er Manhattanadvokaten Ellen som skal gifte seg med advokatkollega Hayden. Hun skal bare utføre et oppdrag mormoren ga henne i det hun døde, før hun trer inn i den hellige ektestand. Ellen må vende tilbake til mormorens barndoms by og levere et brev til ungdomskjæresten. Ellen har lært å fotografere, komponere bilder og hun gleder seg over det vakre landskapet i mormorens barndomsrike. Boken starter med at hun står på en råtten brygge, faller ut i vannet, blir tatt av en tidevannsstrøm og holder på å drukne, men blir i siste liten reddet av en (gjett da…) høy, mørk, stilig type med knall blå øyne. Ja, så ruller det videre… Tror dere at Ellen og Hayden gifter seg? Det er en koselig fortelling, som passer en kveld der hjernen har sluttet å virke og bare det mest lettygde kan passere, men ellers…

Det er andre bloggere som er virkelig entusiastiske over boken og synes den var toppers, så om du har lyst på en meget avslappende lesing, ja, så la deg ikke skremme.