Publisert i bøker, lesing, litteratur

Disse øyeblikk

Disse-oeyeblikk I Nordhordland Litterære Selskap har vi bestemt oss for å lese forfattere som har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris. Vi skal ikke nødvendigvis lese boka som fikk prisen, men en roman fra forfatterskapet. Vi startet med Kjartan Fløgstad og leste eller begynte på Nordaustpassasjen, selv om det ikke var mange som faktisk leste boka ferdig, så ble det en interessant samtale. Til neste møte skal vi lese Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk og i går ble jeg ferdig med den og som vanlig for ikke å glemme hva jeg har lest må jeg skrive et lite innlegg om boka. Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman. Hun skriver i tredjeperson om seg selv, familien, sønnen hun fikk med ungdomsvenn, mannen og svigerfamilien. Hun skriver om faren uten å nevne overgrep, men med så tydelige hentydninger at det egentlig ikke er nødvendig å si noe mer. Vi får kronologiske glimt fra livet til en som må skrive, må utforske ord og setninger, må drive seg videre til det som skal bli et forfatterskap. Disse glimtene er ofte fine beskrivelser av landskap, å være menneske i et stort vakkert og mektig landskap. Andre ganger er det beskrivelser av forhold mellom mennesker som ikke akkurat er preget av raushet og forståelse, men heller en trang til å beskytte seg og sitt mot blikk og «alles meninger». Det er en roman fra vår nære fortid, blant annet om hvor vanskelig det var å være kvinne med småbarn som også hadde behov for å arbeide, studere og bruke evnene sine. Hun tar lærerutdanning og hun og mannen får jobb på samme skole i Finnmark. Det er noen herlige iakttagelser av livet på lærerrommet og ikke minst av reaksjonene når hun våger å sette seg ved «jaktbordet». Det er fornedrende glimt når hun ektemannen forlater henne og barna på julaften for å være sammen med elskerinnen. Disse øyeblikk er en bok med mye raseri og sinne over samfunnets holdninger, krav til seg selv og anklager mot først og fremst seg selv, men også mot de nærmeste.

Jeg likte boka godt for Wassmo skriver sterkt og tydelig. Etter å leste en stund begynte jeg å lure på om jeg likte den fordi denne boka i tillegg til alle intervju jeg har lest og sett fyller ut bildet av en forfatter som har mye å fortelle? Hva om jeg ikke hadde kjent til forfatteren i det hele tatt? Ville boka vært like interessant? Umulig å vite…

Publisert i bøker

Det røde rommet

strindbergLines Bibliotek har August Strindbergs Det røde rommet på listen over 1001 bøker og siden jeg nå har klart å komme meg igjennom boken, så …

Dette er romanen om Arvid Falk, Strindbergs alter ego som det svenske Wikipedia sier. Arvid Falk er sorenskriver når vi møter ham i begynnelsen av romanen, men han ønsker ikke å fortsette i statsadministrasjonen og vil heller bli litterat. Denne handlingen gjør at han trer ut av «det gode selskap» og broren som er handelsmann og etterhvert spekulant vil helst ikke ha noe med ham å gjøre. Arvid Falk  har kontakter med kunstere av forskjellig karakter og det er i møte med disse at Strindberg lager sine utrolige karrikaturer av mennesker i det svenske samfunnet.  Falk oppnår ikke noen suksess som litterat og ved bokens slutt vender han tilbake til embedsstanden. Arvid Falk er på mange måter både en hovedperson, men og en som åpner for presentasjon av en rekke mennesker enten direkte i hans omkrets eller som venner og bekjente av disse. For meg ble det disse litt fjernere bekjentskapene som var det interessante med boken. Jeg må innrømme at etter ca 70 sider måtte jeg ha en pause, det ble for mye sult, sørgmodige og nedslitte personer, økonomiske bekymringer og andre fortredeligheter. Etter et par bøker med skikkelig virkelighetsflukt var jeg på sporet igjen og da jeg kom til kapittelet med dannelsen av Sjøassuranseselskapet Triton var resten av lesingen en fryd. Strindberg skriver skarpt og vittig om økonomiske krumspring, posisjonering og hvordan den tidens media behandler nyheter i disse selskapene. Han skriver om Rehnhjelm sine skuespillerdrømmer og forelskelse i Agnes som han ser på som en uskyldig liten piken, men som i virkeligheten er prostituert og forakter ham. Arvid Falk er også betatt av Agnes, som når han treffer henne går under navnet Beda. Det er ikke en nærgående skildring av forleskelse vi leser om her, men mer den idealiserte kvinnen – som tross alt er hore. Ja, Strindberg har vel aldri skrevet varmt og følelsesdypt om kvinner i det hele tatt. En liten digresjon: Husbonden var med på teater og så Faderen og klarte å hisse seg ganske høylydt opp over kvinnene i dette stykket. Han satt og hmf-et og stønnet over nederdrektige kvinnemennesker, så jeg var igrunnen glad for at salen var helt mørk. – i ettertid har jeg tenkt på at dette sier noe om teaterets og ordet kraft… (har på følelesen at jeg har skrevet dette før, men fyren var altså virkelig indigert.)

Tilbake til Det røde rommet: ja, akkurat rommet er vel mer som en kulisse eller er det livmoren? Det røde, varme, med mat og drikke og kontakter som utvikles, hm, tja her er jeg vel noe ut på viddene, men som mange av scenene i boken er dette rommet og hendelsene der utgangspunkt for å fortelle en ny historie om en av Strindbergs mange figurer. Det store persongalleriet har blitt sammenlignet med Dickens, men det er vel antall personer enn skrivemåten, for der Strindberg kler av og henger ut, har Dickens et mildere blikk, synes jeg. Er Det røde rommet fortsatt aktuell lesing? For min del er leseropplevelsen noe av den samme som Amtmannens døtre, interessant, kjekt å ha lest, men ikke en skjellsettende opplevelse.

 

Publisert i Bibliotek, lesing, litteratur

Gleden ved å lese

I biblioteka i Nordhordland leser vi nynorsk litteratur som en del av et prosjekt. Det ene halvåret leser vi skjønnlitteratur  for barn og ungdom og det andre voksen skjønnlitteratur. I morgen er dagen for å presentere bøkene vi har fått tildelt for høsten 2010. Jeg har fått bøkene Heliumhjarte av Bjarte Daviknes Klakegg og Song for Eirabu av Kristine Tofte. Begge to er debutanter og begge to skriver så det er en fryd! Flere bloggere har skrevet henrykt om  Song for Eirabu og jeg kan vel slutte meg til de henrykte selvom jeg har strevd litt med å komme i gang med lesingen. Jeg hadde vel egentlig tenkt å gi opp etter noen sider, men så er det dette med persontegningen som ikke lar meg helt i fred, jeg måtte se hvordan historien utviklet seg. Søstrene Ragna og Berghitte som er døtre av durinnsmeden Sakse og Kjellaug av den eldste volveslekta fra Undrelandet, har avgjørende roller i fortellingen. Tofte tegner et fint portrett av disse to unge jentene, hvordan de er knyttet sammen som søstre, men og som utvalgte til å utføre viktige oppgaver hver på sin måte. Språket er nydelig, selv om det er noen setninger som får meg til å stusse slik som: Alle gjekk med beina rett i denne soga om Mekarra. Men dette er vel en del av fantacy-språket som jeg bare får vende meg til, eller? Jeg har tidligere lest en del fantacy for ungdom og likt det jeg har lest, men norsk fantacy for voksne er sjelden vare og det vil bli spennende å se om det er flere forfattere som vil følge etter og skrive mer i denne sjangeren. Kommer det noen som spør etter fantacy for voksne på biblioteket, har jeg ingen problemer med å anbefale denne, langt i fra!

En annen bok som jeg og vil anbefale er Heliumhjarte! Korte fortellinger med hjertet og hjertes følelser som tema. Alle tekstene har titler fra forskjellige steder, flere er fra Bergen, men forøvrig gir disse titlene en følelse av å befinne seg i en ballong som svever hit og dit, nærmer seg jorda slik at en fortelling kan sveve opp og bli fortalt. Det er elegant gjort og jeg kjenner gleden ved å lese ekstra tydelig når jeg møter slike tekster.

Publisert i Utsettelser

Utsettelsesmonsteret

Noen som har møtt på et utsettelsesmonster i det siste? Jeg har hatt et boende på arbeidsrommet de siste ukene! Det har vært overhendig slitsomt. Med en deadline i den ene enden og dette monsteret i den andre har hver dag vært en kamp for å få opp motivasjonen, mot luftige ideer (som får meg til å tenke på helt andre ting) og sult eller tørst (selv om jeg nettopp har fylt opp med både mat og drikke). I dag tok deadlinen over og utsettelsesmonsteret krympet til en liten fjert, som helt umerkelig snek seg ut av rommet. Jeg sitter nå tilbake, lett svimmel og oksygensugen, men lykkelig ferdig med både det ene og det andre. Hipp hurra! Nå skal jeg lese Universets engler av Einar Már Gudmundsson som er neste bok til Selskapet. Den gode Einar Már var på TV her en dag og viste seg som en sterk motstander av at Island skal betale tilbake alle milliardene til engelske og nederlandske banker eller var det småsparere? Men var det de islandske småsparerne som rappet pengene fra engelske og nederlandske småsparere? Det er en veldig rar regnemåte her – eller er det noe jeg ikke har fått med meg? Et bankmonster?

Publisert i bøker

Bøker og hjerterøtter

Jeg begynte å lese Selma Lagerløf Keiseren av Portugallien på flyet fra Rygge til Bergen idag. Det burde jeg ikke ha gjort! Er det noen som har opplevd hvor vanskelig det er å puste når flyet tar av og du har en diger klump i halsen? Eller tårene er klar for å sprute ut og lommetørkleet befinner seg i bagasjehylla over deg. Hvor totalt dust man føler seg når det eneste som hjelper er å sitte å stirre hardt ut av vinduet. Jeg er en pingle når det gjelder rørende fortellinger og beskrivelser som pirker litt i hjerterøttene. Det er nettopp det denne boken gjør, beskrivelsen av farens kjærlighet til datteren, klasseforskjellene og det evige hva som passer seg og ikke passer seg i «folks» øyne.

Den gode Selma har noen fine observasjoner bl.a. denne i det første kapitlet: …Men i det samme forsto han hva det var som hadde satt hjertet hans i gang. Og ikke nok med det, men han begynte også å ane hva som hadde vært feilen med ham i hele hans liv. For den som ikke kjenner noe til hjertet sitt hverken i sorg eller i glede, kan sikkert ikke regnes for et riktig menneske.

Selma Lagerløf har ikke vært blant mine prioriterte forfattere, men å lese videre i denne boken skal bli en glede, bare jeg finner det digre lommetørkleet!

Publisert i lesing

Første uka i det nye året er gjennomført!

Jaha, så har vi klart oss gjennom den første uka i det nye året uten å lengte altfor mye tilbake til juleferien og dager uten planer. Mandag kom pensumlista til kurset i Litteraturformidling og den første tanken som meldte seg var: hvorfor  fant jeg på dette???? I ettertid har jeg prøvd å stramme meg opp, for dette har jeg sikkert godt av! Ikke ligge på latsiden lenger! Ta seg sammen og bruke hue! Da jeg oppdaget at Knaus var på lista ble jeg igjen minnet på hvor utrolig mye jeg har lært gjennom arbeidet med Ønskebok, for er du ønskebokleser hjelper det ikke å sutre seg unna en bok jeg ikke liker! Så noen hundre sider med Knaus´s indre lidelser skal sikkert gå! Det er jo ytterst forfriskende i disse dager å lese Eli som har lidd seg gjennom en del av boka og Kjærstad som bærer seg i Aftenposten, samt alle som hyller boka med priser og ord. Det skaper jo en viss forventning til lesingen! Etter en heller heftig uke, en ganske sein fredagskveld OG lørdagsvakt, skal jeg slappe av med lav posisjon i sofaen og Istid 3. Dette kan bli en god kveld!