Publisert i bøker

Maggie-min

Romanen Maggie-min av forfatteren Betty Smith kom ut i 1958, men er først nå oversatt til norsk. Jeg leste først Det vokser et tre i Brooklyn og i rask rekke følge leste jeg Maggie-min, jeg skulle ønske jeg hadde tatt noen andre bøker i mellom disse to for begge har markante kvinneskikkelser og begge foregår i Brooklyn. Dette gjorde at jeg av og til lurte: hvilken bok tenker jeg på nå? Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for begge bøkene, kanskje mest for  Det vokser et tre… for hovedpersonen her gir en sterkere gjenklang hos meg enn Maggie-min.

Maggie-min begynner i Irland med den sjarmerende, men late Patrick Dennis Moore (Patsy/ Pat) som bor hos sin mor og nyter at hun tilber ham og ikke ser noen feil ved ham. Bortsett fra én! Han er forelsket i Maggie Rose Shaw, en fattig pike på 17 år. Patsy føler ingen trang til å gifte seg, men da moren hennes legger det tungt innover ham og da broren Timothy kommer fra Amerika, rundjuler ham og får ham til å love å gifte seg med Maggie Rose, ser han ingen annen mulighet ennå stikke av til Amerika. Han kommer til New York og får etter hvert en jobb hos Moriarity som hestepasser og litt av hvert annet. Moriarity´s datter Mary er langt i fra vakker, men hun er et vennlig menneske og har omsorg for de faren har i arbeid. Da det blir klart for Patsy at moren er død i Irland og Maggie Rose har giftet seg, føler han seg så alene at han frir til Mary og de gifter seg. Mary får et hus i gave fra faren og hun leier straks ut en av etasjene i huset for å sikre en bedre inntekt. Mary får en datter og de bestemmer at hun skal hete Margareth Rose, til hverdags blir det så Maggie-min. 16 år etter er Mary gravid igjen, men hun dør under fødselen mens barnet overlever. Det blir Maggi som tar seg av lillebroren Denny og det gjør hun med glede. Hun må slutte på skolen, noe som ikke volder henne så mye sorg og hun kaster seg ut i livet som husmor og mor for lillebroren. Maggie er en oppofrende person som ikke har store drømmer for seg selv, men hun ønsker seg en mann og egne barn. Når hun møter den sjarmerende omstreiferen, Claude Basset blir hun forelsket og ønsker å gifte seg med ham. Han legger ut på vandring og Maggie tror hun har sett ham for siste gang. Hun begynner å være sammen med Sonny, men hun opplever ikke de samme store følelsene som med Claude. Krigen kommer og Sonny må reise ut. De skriver til hverandre og begge tror at det går mot giftermål når han kommer tilbake, men når Maggie får et kort fra Claude hvor det står «Vent på meg ,jeg kommer» glemmer hun alle følelser for Sonny og avslutter forholdet til ham. Claude kommer igjen når snøen begynner å falle og Maggie er lykkelig. Pat prøver å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra, men det forblir en hemmelighet og Claude selv omgår slike spørsmål på en behendig måte. Maggie er katolikk så dersom hun skal gifte seg med Claude må han konvertere. Han gjør det, men presten mer enn aner at han ikke er oppriktig. Maggie og Claude gifter seg, men når våren kommer forsvinner han igjen og blir borte til snøen kommer i desember. Når han er hjemme prøver han å få en jobb, men de han får varer ikke så mange ukene. Maggie ønsker seg barn, hun elsker barn og hun er flink med dem, men det blir ingen barn og hun sørger over dette. Hun prøver å bli fostermor, men det er strenge kriterier for å bli godkjent, men med prestens hjelp blir hun det og får endelig være fostermor for en lang rekke barn.

Dette er fortellingen om en oppofrende kvinne som hele tiden setter andres behov foran sine egne. Hun trives med å gi andre mat, trygghet, rene klær og et lyttende øre, hun utsletter seg selv og når alle de nærmeste er døde eller har giftet seg og flytter vekk, hva skal hun gjøre da?

Betty Smith lager et fint portrett av en ung jente og kvinne som blir pålagt rollen som mor i svært ung alder. Hun føyer seg inn under samfunnets normer, men vi ser et glimt av opprør når hun gifter seg med Claude mot familiens vilje. At han på sin side lar seg styre av sin evige trang til å vandre er noe hun velger å leve med. Faren Patsy er litt av en type som også lar seg drive av sine følelser og ikke oppdager hva han har hatt før det er for sent. Den eneste av de tre i familien som holder seg på livets lyse side er Denny, som blir inderlig elsket av søsteren og som gjennom sitt sjarmerende vesen og søsterens påpasselighet klarer seg bra i livet.

Boka gir et fint tidsbilde og skildrer miljø og personer slik at de trer tydelig fram. Jeg klarer ikke helt å forstå Maggie sine valg og beveggrunner, men det henger vel sammen med at våre livsvilkår er helt anderledes. Det er all grunn til å bruke tid på Maggie-min, en nydelig bok med et levende og rikt språk. Likte du Det vokser et tre i Brooklyn vil du helt sikkert like denne og. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

Publisert i bøker

Gullfisken

I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.

LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.

Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene».  Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.

I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.

Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Publisert i bøker, bildebøker

Den magiske pappesken

Kunstneren Kristin Bortolotti bokdebuterer med denne bildeboken. En bildebok hun har laget etter at hun fikk vite at sønnen hennes har autisme. En magisk pappeske, tenk alt den kan gjøre? Vi kan reise og oppdage nye ting, nye kontinenter og vi har et trygt sted å bo og sove i.

Barna i denne boken flyr av sted i pappesken sin, men det er ingen oppdagelsesfryd over reisen. De ser nærmest litt skrekkslagne ut og de blir omtalt som oppdageren og eventyrersken. Noe som jeg oppfatter som ganske kjønnsstigmatiserende, noe klærne disse to har på seg og slik de agerer utover i boken understreker. De flyr over verden og kommer til Pangea, superkontinentet som man tror fantes før kontinentene delte seg, slik vi nå kjenner dem. Der møter de dinosaurer og vulkaner før turen går videre. De reiser til fremtidssamfunnet som beskrives slik:
I fremtiden har jorden blitt
en skygge av en drøm.
Alle er et nummer
i en upersonlig strøm.
Her leses våre tanker,
her telles våre skritt.
Nå er det vi som utvikles
med brukergrensesnitt.

De to i pappesken krysser videre over hav og himmelrom og de fortsetter å sveve når vi forlater boka.

Denne boken ser forlokkende ut med de myke blyanttegningene og det nostalgiske preget. Temaet er utforsket av andre forfattere og forventningen til nye tankesprell og oppdagelser ligger der når jeg begynner å lese boken. Da er det synd at teksten er så lite tilgjengelig for barn med ubegripelige ord og et stivt språk som gjør det vanskelig å huske hva vi nettopp har lest. Boken et utgitt av Cappelen Damm og har fått en grundig omtale i Barnebokkritikk.

Publisert i bøker, bildebøker

Rare Reidar

Det er forfatteren Rut Granli og illustratøren Bård Sletvold Torkildsen som står bak bildeboken Rare Reidar. Det er snart Halloween, mamma syr kostymer og Reidar vil være skummel, så skummel at folk skriker av skrekk. Mamma jobber på og pappa kommer med oppmuntrende kommentarer. Reidar vil være en hai, pappa en gulrot og mamma et brød. Når drakten er ferdig og Reidar får den på seg, ser han heller ut som en død sel enn en megafarlig hai. Han er rar. Pappa sier at rar er bra, men hva vet han? De går ut og ringer på hos Billy. Billy er tøff, Reidar gruer seg for Billy kommer til å le seg ihjel! Men det er ikke den vanlige tøffe Billy som åpner, men rare Billy, han ser ut som en bil, en veldig sur bil. Pappaen til Billy er kledd ut som en hund. Reidar er flau og Billy er flau, men så begynner Reidar å le og da må Billy også le. Reidar spør om Billy vil være med å ringe på dører, men det tørr han ikke. Reidar tørr å være rar, han tørr å gå i gata med foreldrene sine. De får masse gotteri og mamma sluker store mengder, etterpå er hun kvalm og har vondt i magen. Neste år, sier Reidar skal jeg lage kostyme selv.

Dette er en fin liten bok om å være modig og tørre å skille seg ut. Forfatteren har fått fram Reidar sine tanker og alt som er kleint ved å henge med foreldrene, samtidig som hun viser humoren og den nødvendige overbærenheten vi trenger å ha til hverandre. Reidar er veldig snusfornuftig, kanskje litt i meste laget…

Illustrasjonene har et cartoon-preg, med hoppende hus, store øyne på figurene og ulike perspektiv der siden er delt i felt. Det er et herlig bilde av haien  Reidar tenker han skal være og forsiden gir et frampek på hva vi kan vente oss. Fargebruken er avdempet og får fram Reidars bekymring etter som kvelden siger framover. Det er et par kjekke sidefortellinger her, noe de observante bildeleserne vil glede seg over. Jeg kan tenke meg at denne kan bli en hit på samlings- og eventyrstunder.

Publisert i bøker

Kunsten å holde seg flytende

Gyldendal har begynt et konsept som heter Lesetid, dvs et utvalg skjønnlitterære bøker mest til hygge og en stille stund for deg selv. En av de utvalgte bøkene er Kunsten å holde seg flytende av Libby Page. Forfatteren debuterer med denne romanen og det var en hyggelig opplevelse å lese hennes første bok – og jeg håper hun får mot på å skrive flere for anmeldelsen jeg leste i en engelsk avis var nådeløs. Romanen handler om Kate, en ung journalist som flytter fra Bath for å begynne som journalist i en lokalavis. Hun er stort sett vettskremt, for London er så stor, hun kjenner ingen og hun tørr heller ikke bli kjent med noen. Hun deler leilighet med fire andre, men dem ser hun knapt, bare de skitne koppene og tallerknene de etterlater seg på kjøkkenet. I Brixton bor Rosemary, en dame på 86 år. Hun har bodd i denne bydelen fra hun ble født, vokste opp, forelsket seg i George, giftet seg med George, levde med ham helt til han døde for to år siden. Rosemary levde også med friluftsbadet The Brockwell Lido, der hun hver morgen har gått for å ta en svømmetur. Der hun og George møtte hverandre, hadde nattlige stevnemøter og fortsatt går hun der hver morgen. De snakker om hvordan man tar slike ting som bibliotek og friluftsbad som en selvfølge, de har alltid vært der. Biblioteket ble lagt ned, de protesterte men det hjalp ikke, skal friluftsbadet også forsvinne?

I lokalavisen får Kate i oppdrag av sjefen å ta kontakt med folk på friluftsbadet, for nå er et salg til en privat entreprenør på trappene. Bydelen har ikke penger til å drive det lenger og vil selge for å bruke pengen på andre nødvendige ting. Friluftsbadet skal legges ned og bare de som kjøper de rådyre leilighetene til entreprenøren skal ha tilgang til det. Kate får kontakt med Rosemary og ber om å få et intervju, men det får ikke Kate før hun har tatt en svømmetur i friluftsbadet. Kate nøler, men langt der bak husker hun at hun likte å svømme da hun var barn. Hun går dit en morgen og smyger seg ned i vannet og oppdager til sin store glede og forundring at dette var deilig. Hun treffer igjen Rosemary og Rosemary forteller om sitt liv med friluftsbadet. De bestemmer seg for å redde badet fra nedleggelse og sammen med flere av brukerne av badet, samt beboere i Brixton går de sammen om å ha møter med bydelsledelsen, dokumentere hva friluftsbadet betyr i lokalsamfunnet og lage ulike aksjoner.

Dette er en bok som egner seg til total avslapping. Vi blir kjent med lokalmiljøet i Brixton, forfatteren reflekterer over hva som skjer når fellesgoder blir lagt ned og forsvinner og vi får et innblikk i ensomhetens herjinger både når man er ung og gammel. Jeg koste meg med denne boken, kanskje gjør du også det?

Publisert i bøker

Trilogien

Under Festspillene i Bergen skal Hordaland teater vise Andvake av Jon Fosse. Teaterforestillingen skal bygge på hele trilogien og ikke bare Andvake, men også Olavs draumar og Kveldsvævd, det kan bli spennende å se hvordan teateret løser dette. Nordhordland Litterære Selskap skal lese bøkene og snakke om disse og det er jo et kraftig insitament for at jeg skulle lese dem og. Jeg startet min lesing av Jon Fosse sitt forfatterskap med romanen Naustet, 60 sider ut i romanen holdt jeg på å gi opp for handlingen tuslet langsomt avsted og det skjedde liksom ingenting! Jeg fikk det gode rådet å se på fortellingen som en spiral som for hver omdreining avslører noe nytt. Dette var nyttig, så nå med en mer avslappet holdning leser jeg ivrig Fosse.

Trilogien ga Jon Fosse Nordisk Litteratur råds pris i 2015, bøkene er skrevet så helt i Fosse sin stil og ånd at det er en fryd å lese dem og se bilder av folk, landskap og handling stige fram foran øynene på meg. Han har et så billedrikt og poetisk språk at jeg ikke kan komme på noen som ligner.

Trilogien starter med Andvake der vi møter Alida og Asle som går omkring i gatene i Bjørgvin og leter etter et sted å bo. Alida er gravid, de er ikke gift, de har ingen penger, hva skal de gjøre? Ingen vil ta imot dem og der de får tilbud kjenner Alida seg utrygg på verten. Alida må sette seg og hvile, imens går Asle og leter videre, så har de et hus. Hvem bodde der før? Alida undrer seg, men fødselen kommer og en fødekone må hentes. Gutten Sigvald blir født og de faller litt til ro. Gjennom korte glimt får vi vite litt om Asle sin fortid der han levde sammen med moren Silja etter at mannen forsvant. Asle er spillemann slik som faren, det var slik han møtte Alida. Når Silja dør kommer en mann og vil ha tilbake naustet der de bodde. Asle og Alida må bo hos moren til Alida, det blir bare en kort natt for Asle er ute og finner en båt som kan seile dem til Bjørgvin. Alida og Asle elsker hverandre, men uten støtte fra omverdenen er det vanskelig og Asle tar liv for å skape en utvei for dem.

I Olavs draumar møter vi Asle som nå har tatt navnet Olav på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og Alida som nå heter Åsta. Han treffer Gamlingen som sier at nå skal han dømmes for drapene han har begått. Asle/Olav prøver å unngå ham og gjennomføre ærendet sitt, men han innhentes stadig og blir til slutt satt i fangehullet og hengt. Alida/Åsta er hjemme og venter på ham, men vet i sitt innerste at hun har sett ham for siste gang.

Kveldsvævd er den siste boken i trilogien og for meg ble dette den beste delen. Det er Ales datteren til Alida som forteller. Ales er gammel og ser tilbake på moren sitt liv. Hun forteller om Åsleik som finner Alida forkommen i Bjørgvin på leting etter Asle. Han tar seg av henne og gir henne husrom, mat og jobb som etterhvert går over i samliv. De får to jenter sammen Ales og Veslesyster. Veslesyster dør, men Ales lever videre får selv barn og blir gammel. Kveldsvævd oppklarer mye av det vi leser i de to foregående og samtidig bringer den ny dybde til kjærligheten mellom Alida og Asle, den fikk dem til å sveve i livet, over døden, inn i evigheten.

Hva er det som står igjen etter denne lesningen? Kjærlighet mellom Alida og Asle i livet og døden, tafattheten i møte med Gamlingen og omsorgen fra Åsleik. Framfor alt er det språket disse bøkene er fortalt med, det er en opplevelse!

Publisert i bildebøker

Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis

Figenschou forlag har gitt ut denne ville, frekke og svært fornøyelige boka skrevet av Emma Therese Hansen og illustrert av Tora Marie Norberg. Boka handler om brødrene Bæsj og den yngste broren Billy´s  jakt på autografen til verden mektigste, nemlig president Promp. Presidenten er i byen for å motta Den-store-pisspreik-prisen og Billy er på plass. Dessverre ender han i sveisen til presidenten  og de to andre børdrene Benny og Bjartmar må tre i aksjon for å redde broren.

Det blir en heftig reise gjennom kloakk og doskåler. Billy kommer til et kunstmuseum – han kommer faktisk på Bæsjtrup Farly-museet og nyter berømmelsen til brødrene innhenter ham og setter livet i perspektiv.

Det er en vill og sprudlende fortelling. Aldersgruppa er satt til 6 – 9 år, den kunne vært fra 6 til 96 – for da jeg gjorde et forsøk på å lese denne for en femåring var det ingen hit. Derimot min sønn på 31 som «tilfeldigvis» var i nærheten holdt på å le seg skvett ihjel. Det er mye moro her for en voksen som leser nyheter og er litt orientert om hva som skjer i Oslo. Alle som har lest for barn vet at bæsj og promp vekker begeistring hos dem i en viss alder så dette burde være en god kombinasjon. Illustrasjonene gir mye å se på og snakke om og gjør at boka sikkert blir lest flere ganger, med noen favorittoppslag som en ekstra godbit.

Min betenkelighet er at dette kan bli litt mange tema som blir hentet fram og får seg et spark. Samtidig gir denne turbofarten et voldsomt driv til fortellingen. Jeg kan vel tenke meg at denne forfatter/illustratør duoen kan finne på å lage flere bøker sammen, jeg håper bare at de ikke har svidd av alt kruttet i denne.

Publisert i bøker

Støvets bok ; La Belle Sauvage

Dette er første bok i en berammet trilogi av Philip Pullman. Han har skrevet trilogien Den mørke materien og denne nye trilogien Støvets bok står ved siden av den før nevnte med nye fortellinger om Lyra i følge forfatterens nettside. Dette er fantasy av beste merke, bare så det er sagt med en gang. Pullman skaper en verden som ligger noe tilbake i tid, det er maktkamper, det er kontroll av menneskers tanker og det er et religionspoliti som kan få deg til å tenke på mange slags diktaturer både i dag og i vår nære fortid.
Hovedpersonen i boka er Malcom, sønn av verthuseieren til Ørreten. Dette vertshuset ligger ved Themsen, noen kilometer unna Oxford sentrum. Malcom er en nysgjerrig 11 åring som på fritiden jobber sammen med foreldrene på vertshuset. Han går på skolen og har mange venner, men han liker best å leke med daimonen sin Asta og være ute i kanoen La Belle Sauvage. Han er en trivelig gutt, men han irriterer seg veldig over Alice, en jente som arbeider på kjøkkenet i vertshuset. Hun erter ham fra første stund slik at moren til Malcom til slutt må gå i mellom dem og sette en stopper for dette. Malcom liker å følge med i samtalene på vertshuset og får på den måten vite mye om samfunnet rundt seg, ikke minst lærer han å observere folk. Han liker også å besøke nonneklosteret av St. Rosamunds orden som ligger på den andre siden av elven. Han er stadig innom kjøkkenet og hjelper til med ulike ting som skal gjøres.

En dag kommer det tre menn til vertshuset, Malcom legger merke til dem fordi de er anderledes enn de andre besøkende. De ber om å få et rom for seg selv og det er Malcom som serverer dem. Han blir utspurt om klosteret og de som bor der, bl.a. om de har en baby i sin varetekt. Dette er nytt for Malcom og han bestemmer seg for å spørre nonnene. Seinere er han ute med båten og ser en mann som står og venter på noen, han mister noe ned og finner det ikke igjen, men Malcom og Asta ser det. Før de kan komme ham til hjelp ser de at han går over en bro, der blir han tatt av to menn og ført bort. Malcom og Asta tror det er KDR som står bak, Den konsistoriale disiplinærretten. Dette er en kirkelig etterretningstjeneste som tar seg av kjetteri og vantro og er en inflytelsesrik organisasjon. De finner det mannen mistet, en eikenøtt, de lurer veldig på hva det kan være. Malcom klarer å åpne nøtten og finner et ark med en mystisk beskjed som han ikke skjønner noe av.

Det viser seg at det kommer en baby til klosteret, det er Lyra, datter til lord Asriel. Moren er mrs Coulters som ikke har noe til overs for barnet – tilsynelatende. Malcom blir helt fortryllet av barnet og vil gjerne se henne så ofte som mulig, passe på henne og gjøre alt for henne, noe som fører ham opp i store vanskeligheter og utfordringer.

Det er en spennede og interessant fortelling. Personene er levende og godt beskrevet og gjør at jeg som leser lever med og heier på Malcom og Alice. Det er mange detaljer og mye som skjer både mellom mennesker og menneskenes relasjon til naturen og naturkreftene. Det er bare å glede seg til neste bind av boken som ifølge denne artikkelen fra Wikipedia kommer på engelsk høsten 2018. Når kommer den på norsk Aschehoug?

Publisert i bøker

Little women

Labbens lesesirkel på Goodreads har utfordret sine deltakere til å lese Little women av Louisa May Alcott. Jeg kastet meg på for denne boken har jeg hørt om, hatt i kikkerten og tenkt at den skal jeg snart lese, men så er det så mye annet jeg gjerne skulle lest…. Som det står skrevet: For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet. ( Forkynneren 12:12)

Nå er det ikke lesingen akkurat som gjør meg trett så derfor var det flott å få denne sjansen og nå har jeg lest, ledd og snufset over disse herlige jentene som Alcott skriver så levende om. Boken handler om jentene i March- familien; Meg den eldste og deretter, Jo, Beth og Amy. De er svært forskjellige og tydelige karakterer. Meg den huslige, Jo opprøreren, Beth den engstelige og Amy den kunstneriske. Aclott beskriver hjemmet til familien som varmt og innkluderende, men med tydelige normer for hva som er rett og galt. Familien har vært velstående, men har mistet pengene og nå må alle bidra på hver sin måte til husholdningen. De har velstående venner og denne posisjonen gjør det vanskelig for dem – og særlig for Meg og Amy å forholde seg til at de ikke kan kjøpe kjoler, blonder og andre nødvendigheter som trengs for å se presentabel ut. Jo vil skrive, hun sitter på loftet og skriver dikt, eventyr og skuespill som søstrene oppfører med stor innlevelse. Faren oppmunterer henne til å skrive – skrive ut i fra sitt hjerte og ikke bare for å tjene penger. Foreldrene er nøye med å forklare dem at det viktigste er ikke å bli gift, men å gjøre det beste ut av sine talenter og gaver. I nabohuset bor Mr Laurence og hans barnebarn Laurie. Jo blir kjent med dem og Laurie eller Theodore/Teddy blir som et nytt medlem i hjemmet til familien March.

Vi følger jentene og Laurie gjennom flere år og jeg som leser ønsker at dette bare skal fortsette og fortsette. I år er det 150 år siden boka kom ut første gang og fortsatt kan den leses som en oppmuntring til alle jenter som trenger en liten stå-på-hilsen. Jeg bestilt boka til ventre på bildet på biblioteket, men ble for utålmodig og kjøpte en nydelig utgave av Penguin Classics. I boka fra biblioteket er derimot de to påfølgende historiene Little Men og Jo´s boys, så jeg fortsetter i Alcott sin verden en stund til…

Publisert i bøker

Skjønnhet for aske

Romanen Skjønnhet for aske av Cecilia Samartin handler om misbruk, menneskehandel og utnytting av forsvarløse barn og unge.

Boken handler om tre jenter: Ines fra Moldova, Karla fra Mexico og Sammy fra USA. Vi møter dem nyttårsaften i Las Vegas på flukt fra et liv i fornedrelse og utnytting, på vei mot California og forhåpentligvis et liv i frihet.

Vi blir kjent med jentene mens de er på flukt. Vi får høre om deres forhistorier – om Ines som kom fra landsbygda, men med en familie rundt seg og en forlovede hun snart skulle gifte seg med. I Ines sin nåværende verden er det å være vakker og plettfri det viktigste, lydighet, å gjøre som den mektige mannen sier er alfa og omega. Dette får hun merke gang på gang og det bryter henne ned. Hun «eies» av Osamu en mann med stor makt blant kriminelle og en som politiet gjerne vil komme i kontakt med. I et av selskapene Osamu holder treffer hun Luca, en forretningsmann som viser en særlig interesse for henne, men er han den han gir seg ut for å være?

Karla, med en lillesøster hun måtte ta seg av og en mor som flytter vekk med sin nye mann. Karla blir forført av en mann med flott bil og penger. Alt ser fint ut til å begynne med, men hun blir viklet inn i prostitusjon og behovet for å tjene penger for å holde søsteren på skolen gjør at hun ikke tørr å komme seg fri.

Sammy som blir misbrukt av morens «ektemann». Sammy prøver å si ifra og situasjonen blir bedre en stund, men det er mannen som har penger og dem trenger de for å komme seg til California. Dette er den store drømmen til Sammy, men når mannen overfaller henne igjen handler Sammy i selvforsvar noe som får store følger.

Gjennom tilfeldige møter treffer de hverandre og blir knyttet sammen på tross av ytre vanskeligeheter. Det er særlig Karla og Sammy som finner hverandre, men Sammy har et stort hjerte for de som lider og finner en vei inn til Ines også.

Det er opprørende, heftig lesing og dessverre aktuell. Selv om personene det handler om her ikke trer fram som virkelige, flerdimensjonale mennesker klarer forfatteren likevel å få meg hekta på. Jeg anbefaler å lese selv og ut i fra det dømme. De som elsker bøkene til Cecilia Samartin blir nok ikke skuffet og temaet er viktig. Jeg hadde nok ønsket med en sterkere persontegning for disse jentene blir ikke så mye mer enn figurer for meg, men igjen – les selv.