Publisert i bøker

Perlehviskerern

perlehviskeren 1 - 1Perlehviskeren er en bok for barn og voksne, en bok å lese sammen forestiller jeg meg. Boken er skrevet av Cathrine L. Wilhelmsen, den er hennes debut og den er illustrert av Petter Winther. Bokas hovedperson er Julius 7 år, han går på skolen, spiller fotball, men liker best å tegne og han har et kosedyr, papegøyen Pappus. Boken begynner med julebesøk hos mormor og morfar der han får en glasskule laget spesielt til ham av besteforeldrene. Moren sier til ham at det er en magisk kule og Julius fantaserer om hva dette kan være – inne i kulen er det en liten by. Hvem bor der?perlehviskeren 3 - 1

Etter at de kommer hjem fra julefeiringen forteller faren at han og moren skal skilles. Julius søker tilflukt i tegningen, men fargblyantene har mistet fargen sin og alt er trist. Julius ser på glasskulen og der vokser det fram en pike, So som drar ham inn i kulen og reisen for å finne fargekraften begynner.

De må gjennom Flammeskogen, Diamanens hage, Perlefallet til de kommer til Gjemmeskrinet der fargene er. Julius må finne tre nøkler som kan låse opp Gjemmeskrinet og frigjøre fargene og følelsene – for dette handler om mange ting. Julius husker ikke hva pappa hadde fortalt ham, han vet at det var noe viktig og leit, mamma er borte og han lengter etter henne. Gjennom reisen husker han etterhvert hva pappa sa og lengselen etter moren fører han ut i store farer.

Eventyrformen er et godt utgangspunkt og gjenkjennelig for mange barn og voksne. Julius – helten vår – skal ut på oppdrag sammen med hjelperen So og den tullete papegøyevennen Pappus. De skal igjennom tre områder, finne tre nøkler og møte både skremmende (Diamanen) og hjelpsomme (Perlehviskeren) før oppdraget er løst. Fortellingen som eventyr flyter godt, men det er vennlig og lite farefullt til kapittelet med Diamanen – jeg fikk faktisk litt Snødronning- følelse her!

Som voksen leser synes jeg forfatteren vil for mange ting på en gang, noe som også Barnebokbloggen omtaler.  Enda en runde med språklig innstramming hadde gjort seg, det er en flom av ord og beskrivelse som hadde gjort teksten lettere å lese og særlig hvis man skal bedrive høytlesing. Når det er sagt er det en svært vakker bok, nydelig utstyrt og med illustrasjoner som følger fortellingen og gir god støtte til teksten. perlehviskeren 2 - 1Illustrasjonene er akvarell og blekk, å lage gode bilder i akvarell er teknisk vanskelig og jeg synes illustratøren er best der det ikke er mennesker i bildene. Skal man ha en eventyrbok til kveldslesing, så gjerne denne, men skal man få hjelp i forbindelse med skillsmisse – hadde jeg valgt noe annet.

Jeg fikk boken tilsendt av forfatteren.

 

Publisert i Bibliotek

I dag fikk jeg en klem

Ja, tenk i dag kom det en jente bort til meg la armene rundt meg og klemte seg inn til magen min. Dette skjedde etter en litt forkava time med eventyrlesing og skriving. Elevene satt ganske rolig under lesingen, men når de skulle hjelpe meg med å bestemme helt, venner, drømmer, fiender og oppdrag ble det mye armer og bein. Det ble ikke dårlig stemning, men det måtte noen litt bestemte forklaringer til på hva som var eventyr og hva som var virkelighet. Selv etter at dette var fastslått måtte vi skifte navn på helten fordi helten hadde en navnebror i klassen som på ingen måte ville ha noe med jenter og kjærestegreier å gjøre! Vi kavde oss videre gjennom fortellingen og kom i mål med en spektakulær redning av Sara som øyeblikkelig ble sanseløst forelsket i helten. Vi var ferdige, jeg var svett og tørst og så får jeg en kjempemageklem som gjorde godt langt inn i sjelen og jeg gikk på neste time med ny klasse og nytt mot.

Jeg er ferdig med turneen og prøver å samle noen inntrykk. Å lese eventyr for andreklassinger er en god opplevelse, de er konsentrerte selv om de sitter på stolen på hundre ulike måter (noen sitter faktisk dørgende stille). Å skrive/lage eventyr med dem etterpå speiler lærerens kjennskap og vennskap med elevene. Min lille erfaring har vist meg lærere som observerer meg og barna, lærere som hiver seg med i opplevelsen og deler øyeblikket med elevene sine og lærere som ser stolt på elevene sine når de kommer med ville og morsomme bidrag til eventyret. Jeg tenker: heldige barn som har lærere som ser elevene, heldige barn som har barnlige og begeistrede lærere! Jeg er ganske sikker på at de får mange både fysiske og andre klemmer fra elevene sine – og de har fortjent dem!

Når vi skulle lage eventyr var det påfallende at den første uka traff jeg barn som ville bruke kjente supermenn (Batman, Supermann, Super Mario) som helter. De siste klassene jeg har truffet bruker seg selv og klassekammeratene som helter, venner, fiender og folk som skal reddes. Hvorfor det? Er det BigBrother? – Realityheltene, de har jo liknende navn som oss? Eller er det behovet for å være helt, gjøre godt, bli sett som er det viktige? Jeg tror kanskje det å bli sett, å ha et bidrag er det viktigste. En av gutta sa til meg: du glemte at han skulle snorke! Jeg ba om unskyldning fordi jeg glemte dette, men jeg fikk vel en følelse av at det hjalp ikke så veldig… men neste gang… jeg lover: helten skal snorke så høyt at han/hun skremmer vettet av skurken ( hvem nå han/hun måtte være).

Publisert i litteratur

Når Göran bærer Selma på ryggen til restaurant Gösta Berling

Jeg har fått utlevert en novelle av Göran Tunström som heter Selma Lagerlöf, det er en samtale mellom Tunström og Lagerlöf om hennes forfatterskap og ikon-status. En flott tekst der Tunstöm reflekterer over de tre bøkene i Selma´s forfatterskap som han synes er de viktigste. De som leser Lagerlöf har vel sine favoritter, men det som stanset meg i denne novellen var dette avsnittet: (Selma)

– Ser ni. En sån man, precis som alle andra människor, är värda sine brerättelser. Man måste upprätta de små, det som er smått i oss, till ett äventyr. Alla har äventyret i sig.

Det er noe å tenke på, menneskets mulighet til et eventyrlig liv eller å lære seg å se det evntyrlige i livet.  Neste gang jeg treffer naboen skal jeg tenke på eventyret som bor i henne…. En veldig kjekk tanke, tror jeg.

————————–     —————————-      ——————??????????????

I ettertankens klare lys vil jeg føye til noen ord: teksten jeg referer til er et essay hentet fra Författarnas Litteraturhistoria, det var Jofrid Karner Smith som fant ut av dette til slutt – jeg takker! Jeg har nå skjønt at slik løsaktig referering skal jeg holde meg langt unna, man er da en slags bibliotekar og noe må man jo forvente…

Publisert i Bibliotek, Uncategorized

Spontanplanlegging

leoDet er da ingen som driver med spontanplanlegging? Joda, når deadline for å leve stoff til annonse er noen minutter unna eller når noen har sett hva du har skrevet i annonsen og så spør hva dette egentlig betyr – da driver man med spontanplanlegging! Jeg har selvsagt ingen andre bibliotekarkolleger som gjør noe slikt, men å skal en stakkar gjøre da? De gangene det har vært påkrevet med slik plutselig planlegging, har dette dessverre ført med seg mye arbeid for mine kolleger. Særlig de gangene hvor jeg har planlagt, reist vekk og de har måttet gjennomføre…. Straffen min har da vært at jeg har blitt minnet om disse episodene hver gang jeg har prøvd meg med: kanskje vi skulle… Denne gangen skal jeg ikke reise vekk, men de fleste på jobben er likevel involvert i tiltaket. Det  er feiringen av den Internasjonale Teddybjørndagen som står på. Jeg hadde trodd det skulle gå fint å slippe unna med en litt bamsefokusert eventyrstund, men – neida! En barnehage skrev en e-post og lurte på hva Den Store Bamsefesten var. Det var her spontanplanleggingen ble satt i verk! I morgen skal det synges, serveres bamsemat (det var en ganske bestemt føring på at det skulle være sunn Bamsemat – altså ikke Bamsemums og whisky denne gangen), leses eventyr og ha navnekonkurranse for å gi navn til en foreløpig navnløs bamse. Jeg har luftet tanken om at vi skulle lære oss Balo´s dans fra Jungelboken, men ingen vil og ingen vil prøve å få tak i bamsekostyme. Siden jeg er en ekstrem fredelig person har jeg avstått fra å gå ut på Biblioteknorge og spørre om noen kan låne meg en bamsekostyme, like greit kanskje når man tenker tilbake på reaksjoner på andre spørsmål som har blitt stilt. Da er det vel bare å ønske oss selv og alle andre som skal feire: La det stå til – og håp på det beste!