Publisert i bøker, lesing

Det hjelper ikke å blunke

IMG_2629Forfatteren til denne ungdomsromanen er Lene Ask, en mangfoldig dame som har laget bildebøker med noe ekstra, tegneserieroman og ettertenksom bildebok for voksne.

Boka handler om Lilly som er født med åpen gane og som ikke vil operere arret i leppa og den skeive nesa. Hvorfor skal hun det? Hun er god til å løpe, har bestevennen Are og vet at hun ikke kan konkurrere med de vakre jentene i klassen. Moren til Lilly er skuespiller og faren har en drøm om å spille gitar. Lilly er omgitt av mye kjærlighet fra foreldrene, nesten litt i meste laget synes Lilly. Hun er daglig sammen med bestevennen Are, de er som et team som deler det meste. På klassefesten som nærmer seg legger de planer om å drikke seg fulle. Are fikser øl og Lilly skal overnatte hos ham, noe hun stadig gjør. På festen går det riktig galt, Are blir altfor full og Lilly må buksere han hjem, plutselig oppdager hun at Are er vakker, en gutt og at hun er forelsket i ham, hun kysser ham. Denne hendelsen kommer som et veldig sjokk på Lilly for dette er forbudt område. Hun vil ikke være ved følelsene, hun vil ikke snakke med noen og hun lukker seg inne i seg selv.  Det blir tøffe uker for henne, helt til klassekameraten Ismael får henne til å se at hun bare har vært opptatt av seg selv og sine følelser, og slett ikke tenkt på hvordan Are har det. – og at det finnes andre som også synes hun er en kul og stilig jente.

Lene Ask får fram hvor vanskelig og av og til katastrofalt livet kan fortone seg når en er på starten av ungdomslivet. Hun tegner et fint bilde av hovedpersonen Lilly som er mer opptatt av løping enn å ta seg ut. Hun hater at kroppen forandrer seg og når hun til og med får varme følelser for sin aller beste venn – er det nesten til å dø av. Når jeg sitter å tenker, jammen hvorfor snakker de ikke sammen? Ja, da har jeg glemt hvordan jeg i den alderen ville tenkt: for et dustete forslag!

Boka som jeg fikk fra Gyldendal er lett å lese. Jeg skulle ønsket at hun hadde skrevet litt mer om Are og Ismael, men kanskje forfatteren har tenkt å skrive mer om disse tre – en annen gang? Hadde ikke vært meg i mot.

 

Publisert i bøker, lesing

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

det skulle vere solDenne boka er en av de nominerte til Bokbloggerprisen og den har vært på leselista i lange tider. Hvorfor det? Bøkene som er nominert i år er virkelig av de dystrere og da må jeg ha en pause slik at humøret kan stige litt igjen. Når det er sagt, så gjør alle bøkene jeg har lest blant de nominerte inntrykk og jeg går og tenker på dem lenge etterpå. Det er Marit Kaldhol som er forfatteren til denne, hun skriver bra og hun har en trofast gjeng på biblioteket som leser alt hun skriver enten det er for barn/ungdom eller for voksne.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler om oppveksten til storesøster Solrun og lillesøster Jenny. Det er Jenny som er jeg fortelleren og som glimtvis forteller om moren og Solrun og bestefaren Olvar. Tekstene er korte, men tegner opp situasjoner eller følelser som er intenst tilstede og gir meg akkurat det bildet som fanger øyeblikket. Det er en poetisk tekst, men følelsen av tap, av et liv på vent gjør at det er mer sorg enn glede å lese denne boka.

Det er lillesøster Jenny som må bli den voksne og ansvarlige, for moren dør, bestefaren holder på å bli blind og Solrun er rusmisbruker. Jenny går på skole, prøver i hvertfall, men opplever at det er hun og bare hun som må ta ansvar – alle andre er borte eller reist til Lódz slik som faren gjorde da hun og Solrun var små. Det er en gjenkjennelig historie som fortelles her, for vi har alle hørt om livet med en rusmisbruker der løfter og svik er regelen mer enn unntaket. Det som gjør denne boka spesiell er tekstenes oppbygging, den nærværende fortelleren og det intense håpet om forandring som nekter å gi opp.

Jeg tipper at Kaldhol-fansen har lest denne allerede, men den burde nå lengre enn til den harde kjerne, både boka og lesere fortjener det.

Publisert i bøker, lesing

Alt lyset vi ikke ser

alt lyset vi ikke serAnthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!

Publisert i bøker

Et stjålet liv

stjåletlivDenne boka fikk jeg tilsendt fra Pax forlag og da jeg pakket den opp fikk jeg lyst til å lese den med en gang enda leselista sa at her var det andre bøker som lå før i rekka. Så vidt jeg har kunne finne ut har det ikke blitt oversatt andre bøker av Nancy Richler til norsk, men denne boka er en god begynnelse. Boka handler om kvinnen som kaller seg Lily Azerov Kramer, hennes korte ekteskap med Nathan Kramer og datteren Ruth som gjennom oppveksten leter etter sin mor. Kvinnen som kaller seg Lily kommer som postordrebrud fra et krigsherjet Øst-Europa, via Israel til Montreal. Hun skal gifte seg med Sol Kramer, men da han møter henne på stasjonen sier han at han ikke vil gifte seg med henne likevel. Lily er lamslått, men familien sørger for at hun får bo hos noen venner til de finner en løsning på dette. Det blir giftermål, men med Sols bror Nathan som er virkelig forelsket i henne. I bryllupet kommer også ubedte gjester, det er Ida Pearl og datteren Elke. De tror at Lily er en kusine, men det viser seg at hun ikke er det og de mistenker Lily for å ha stjålet identiteten til kusinen, ja, kanskje drept henne til og med. Lily har med seg en dagbok som er skrevet på jiddish og som inneholder fortellinger som gjør det vanskelig for Ida Pearl å avvise henne helt. Det er ikke mange som vet noe om Lily og hun vil ikke snakke om sin bakgrunn og fortiden. Vi får etterhvert noen glimt fra livet hennes og vi aner at her dreier det seg om dramatiske valg og tap som har skapt dype sår. Lily får en datter, men etter noen få måneder forsvinner hun uten spor og Nathan og datteren Ruth må klare deg som best de kan. Ruth vokser opp i en stor og kjærlig familie og har bare svake minner etter sin mor. Når hun er seks år får hun en stein, med funnsted, dato og værmelding skrevet på et lite kort tilsendt fra moren. Hun blir svært oppbrakt av dette og begynner å drømme om å treffe moren igjen. Ved flere geburtsdager får hun tilsendt en stein, samme opplegg som første gang og Ruths undring og lengsel vokser. Når hun er i ungdomsårene slutter steinene å komme og det er ikke før hun er gift og har barn selv at Ruth faktisk begynner å lete etter moren.

Boken henter fortellingen fra hendelser i forfatterens egen historie, den beskriver det jødiske miljøet i Montreal og vi får noen glimt fra livet i Israel og øst-Europa. Det som griper er imidlertid fortellingen om Lily som er i en følelsesmessig skvis mellom sitt forrige liv som hun vil skjule og forventningene til den nye familien. Jeg synes også at Ruths følelse av forlatthet kommer godt fram og den hjerteskjærende oppdagelsen at hun ble valgt vekk av sin egen mor. Boken er lettlest og forteller mye om dagliglivet i familien. Jeg må si det er enkelte sider ved romanen som forundrer meg, for eksempel at ektemannen ikke leter systematisk etter henne og at ingen finner ut hvem hun egentlig er før hun forteller det selv. Jaja, det er ikke store bemerkninger – for boka er vel verdt å lese som den er.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Disse øyeblikk

Disse-oeyeblikk I Nordhordland Litterære Selskap har vi bestemt oss for å lese forfattere som har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris. Vi skal ikke nødvendigvis lese boka som fikk prisen, men en roman fra forfatterskapet. Vi startet med Kjartan Fløgstad og leste eller begynte på Nordaustpassasjen, selv om det ikke var mange som faktisk leste boka ferdig, så ble det en interessant samtale. Til neste møte skal vi lese Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk og i går ble jeg ferdig med den og som vanlig for ikke å glemme hva jeg har lest må jeg skrive et lite innlegg om boka. Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman. Hun skriver i tredjeperson om seg selv, familien, sønnen hun fikk med ungdomsvenn, mannen og svigerfamilien. Hun skriver om faren uten å nevne overgrep, men med så tydelige hentydninger at det egentlig ikke er nødvendig å si noe mer. Vi får kronologiske glimt fra livet til en som må skrive, må utforske ord og setninger, må drive seg videre til det som skal bli et forfatterskap. Disse glimtene er ofte fine beskrivelser av landskap, å være menneske i et stort vakkert og mektig landskap. Andre ganger er det beskrivelser av forhold mellom mennesker som ikke akkurat er preget av raushet og forståelse, men heller en trang til å beskytte seg og sitt mot blikk og «alles meninger». Det er en roman fra vår nære fortid, blant annet om hvor vanskelig det var å være kvinne med småbarn som også hadde behov for å arbeide, studere og bruke evnene sine. Hun tar lærerutdanning og hun og mannen får jobb på samme skole i Finnmark. Det er noen herlige iakttagelser av livet på lærerrommet og ikke minst av reaksjonene når hun våger å sette seg ved «jaktbordet». Det er fornedrende glimt når hun ektemannen forlater henne og barna på julaften for å være sammen med elskerinnen. Disse øyeblikk er en bok med mye raseri og sinne over samfunnets holdninger, krav til seg selv og anklager mot først og fremst seg selv, men også mot de nærmeste.

Jeg likte boka godt for Wassmo skriver sterkt og tydelig. Etter å leste en stund begynte jeg å lure på om jeg likte den fordi denne boka i tillegg til alle intervju jeg har lest og sett fyller ut bildet av en forfatter som har mye å fortelle? Hva om jeg ikke hadde kjent til forfatteren i det hele tatt? Ville boka vært like interessant? Umulig å vite…