Posted in bøker, lesing

Svik 1938

svik 1938Kjell Westö vant Nordisk Råds Litteraturpris 2014 for denne romanen. Etter å ha lest den så langsomt som mulig er det bare å bøye seg i støvet – det er en nytelse fra begynnelse til slutt. Jeg har ikke lest noe av Kjell Westö tidligere, men det er åpenbart at jeg må lese mer av ham. Svik 1938 handler om fru Mathilda Wiik som begynner som sekretær hos advokaten Claes Thune. Han kommer fra den øvre middelklassen og har fortsatt kontakt med sine venner fra skoletiden gjennom onsdagsklubben. En kveld onsdagsklubben har møte hører Mathilda Wiik en stemme som får minnene fra fortiden til å dukke opp på en påtrengende måte. Vi får litt etter litt avslørt at hun ble regnet som en deltaker på den røde siden under den finske borgerkrigen fordi foreldrene hennes var med der. Hun ble satt i en fangeleir og utsatt for både sult og fysisk og psykisk undertrykkelse. På Thunes kontor hører hun igjen stemmen til Kapteinen, mannen som misbrukte henne i leiren. Miljafrøken invaderer hodet til Mathilde og lager et farlig rot i tankene hennes. Mathildas mann har forlatt henne for flere år siden, men hun holder fast på frue-tittelen, det ga en viss beskyttelse i samfunnetpå den tiden. Mathildas lillebror Konni har et voldsomt temperament, men er samtidig en talentfull musiker noe som skaffer ham jobber, men på grunn av temperamentet hender det og at han mister dem. Mathilda bekymrer seg for ham og hun låner ham penger når det kniper.

        Hun så bildet fra barnehjemsgården igjen, snøfallet, de våte fillene i Konnis hår, den altfor store jakken og den møllspiste, hullete genseren, øynene som var både harde og triste på samme tid.
Hun forsøkte å tenke gode tanker.
Det hadde gått bra med Konni og henne. Det var slik man måtte se på det. Det var så mange som sultet ihjel den gangen eller ble skutt, men Konni og hun hadde klart seg og skffet seg gode yrker og levd som frie, respekterte mennesker.

I løpet av året blir det klart at vennene i onsdagsklubben ser på Hitler og Tysklandsutvikling på svært ulike måter. Thune er liberal og opplever den begynnende undertrykkingen av jødene som svært ubehagelig. En av medlemmene i klubben er forfatteren Jori. Han er jøde og vandrer ut og inn av en psykiatrisk klinikk som Robert Lindemann – et annet medlem i klubben driver. Lindemann har «stjålet» Thunes kone Gabi og Thune er nesten lamslått av sorg over at hun har forlatt ham. Thune og fru Wiik er svært ensomme mennesker og snakker mer fortrolig med hverandre enn de begge hadde forventet. Det er likevel store ulikheter mellom deres verdner og fordi de begge er sky og reserverte skaper dette også avstand.

Romanen beskriver svik på mange måter. Mennesker har blitt sveket, ideer og rettferdighet. Westö lar oss bli kjent med mennesker som har mange sider, både sterke og svake. Han beskriver særlig de to hovedpersonene med stor omsorg og gjennom romanen blir de levende for oss. Kan jeg annet enn å anbefale denne? Nix.

 

Posted in bøker, lesing

Da duene forsvant

da dueneEn gang litteraturgruppa jeg er med i hadde møte, sa en av deltakerne som ikke hadde lest boka ferdig: «Ho låg som eit ope sår og såg på meg, eg orka ikkje lese ho og eg fekk meg ikkje til å lese noko anna heller». Snakker om traumatisk leseropplevelse! Men faktisk, slik var det tildels med denne boka av Sofi Oksanen og. Den blir omtalt som «et strålende mesterverk», men jeg slet meg igjennom den og den stengte i grunnen for andre bøker, for vi skal jo snakke om den i gruppa og det skal være eksepsjonelt gode grunner for ikke å lese boka ferdig. Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noe annet av Sofi Oksanen. Hun vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2010 for Utrensning , men etter å ha lest Da duene forsvant tror jeg det skal gå litt tid før jeg våger meg inn i Oksanens dystre verden. Boka har fått litt blandet kritikk, fra mesterskaps-erklæringer til mer lunken omtale. Boka har menn som hovedpersoner i motsetning til andre bøker av Oksanen. Historien dreier seg først og fremst om Roland og Edgar som er fettere men og om Juudith som er Edgars kone. Handlingen er lagt til Estland delvis under andre verdenskrig og noen kapitler er tidfestet til 1960-tallet. Estland var under kommuniststyre før krigen, under tysk gjennom krigsårene og så kontrollert av russere igjen etter krigen. Jeg vet virkelig lite om Estland, men alle beskrivelser får meg inn i et heller dystert modus og slik som denne romanen framstiller tilværelsen så er det vått, kaldt og mangel på det meste. Ja, det var krig, men det er noe med framstillingen av relasjonene mellom menneskene som også gir meg følelsen av rått og kaldt.

Edgar er en opportunist som snur kappen etter vinden. Han passer på hvem han snakker med og han posisjonerer seg slik at han alltid kommer bra ut av det, enten det gjelder det ene eller andre regime. Han har en liten dipp i karrierestigen hvor han må sitte på en kafe og spionere på noen studenter, det er faktisk det eneste sted i boka det går an å trekke på smilebåndet, ellers er det dystert. Han er homofil og ekteskapet med Juudit er tydeligvis et passende skalkeskjul for ham. Juudit på sin side skjønner ikke hvorfor Edgar ikke er interessert i henne, så da tyskeren Hellmuth dukker opp på banen faller hun for ham og opplever gode dager. Bare synd at ektemannen også synes Hellmuth er søt.

Oksanenskrivergodt, ingentvil om det, såhvis man er in the mood for det dystre – Oksanen er forfatteren!

Posted in bøker

Camillas lange netter

CamillaHar du lest Amtmandens døtre? Da burde du også ta deg tid til å lese denne korte, men fine romanen av Mona Høvring. Boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2014 og det er vel fortjent! Mona Høvring tar utgangspunkt i Camilla Colletts egen erindringsbok I de lange nætter og trekker stemninger og hendelser fram i lyset, setter dem så og si under et mer moderne lys og lar oss oppleve en kvinne som ser tilbake og minnes både med glede og en viss syrlighet. Hun skriver om sin situasjon, bekymringer og saker hun irriterer seg over – det er ikke så mye glede akkurat, men boken utfyller mitt bilde av CC. Mona Høvring skriver så nydelig, jeg tror jeg må lese boka en gang til bare av den grunn.

Posted in litteratur

Jimmen

Et dikt – står det uten på boka til Øyvind Rimbereid er det mulig å lese et langt dikt? Ja det er det! Denne boka er diktet/fortellingen om hesten Jimmen og kjørekaren hans. Boka er skrevet på stavangerdialekt og for meg var det helt nødvendig å roe ned og lese langsommere enn ellers. Det var i grunnen helt greit for Rimbereid skaper så mange bilder og steminger at det tar litt tid å ta de inn. Hesten snakker/tenker et gammeldags språk, kort og huggende mens kjørekaren snakker stavangerdialekt. Jimmen og kjørekaren kjører rundt i gatene i Stavanger og henter matavfall. Vi får bilder av en nær fortid der oljeaktiviteten også spiller en rolle. Boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris og det er vel fortjent. Rimbereid har laget en fasinerende og vakker fortelling gjennom dette diktet.

Posted in litteratur

Søvnhjulet

Mannen, som til Knirk sin samlesingsgruppes store overraskelse vant Nordisk Råds Litteraturpris, har skrevet en roman som er oversatt til norsk. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på oversettelsen av novellesamlingen som vant, så jeg lånte Søvnhjulet fra biblioteket og leste denne korte, bare 123 siders romanen. Gyrdir Elíasson har et fantastisk intenst språk, det er på en måte magisk realisme på islandsk, men det er også en helt særegen og tydelig dikterstemme som forteller denne historien. Boken beggynner slik: Med nøklene etter gamle pappa, åpner jeg døren. Det virker som om det er sønnen som kommer til farens sommerhus for å skrive. Han kjører rundt på motorsykkelen og er en ganske rastløs person. Han slår seg til i huset og selv om han har en følelse av at det er et spøkelse i huset, så blir han ikke så forstyrret av det. Om natten blir han vekket av et uhyre og forteller sin nabo presten om dette dagen etter. Presten mener dette må være en ku, men han holder fast ved at dette ikke var noen ku. Han treffer flere av de som bor på stedet, går på kirkegården og virrer omkring i bygda. Det virker som folk både kjenner han igjen, men og er litt skeptisk til ham. Han våkner plutselig opp i et helt annet hus enn farens og der finnes det flere spøkelser som holder til. Han snakker med disse som om det skulle være gamle kjenninger. Vi følger hovedpersonen når han beveger seg både over og under jorda og jeg begynner å lure på hva slags fortelling dette er. Da jeg begynte å lese boka tenkte jeg at sønnen hadde arvet eller lånt sommerhuset til faren, men etterhvert begynte jeg å lure på om sønnen var i live eller gjenganger som fortalte historien. Litt små grøssen var den, men for et språk! Jeg leser nok novellesamlingen og når den kommer på norsk.

Posted in litteratur

Oppsummering av nordisk lesing

Gjennom de siste månedene har noen bloggere lest en del av bøkene som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Det har vært en fin opplevelse å lese bøker jeg ikke selv har valgt og ikke minst møte nye forfatterskap. Gjenoppdagelsen av å lese bøker på svensk og dansk var en glede! Det er en egen rytme i de enkelte språkene og dette forsvinner ofte i oversettelsen, selv om mange oversettelser er strålende gjort. Hvilken bok er så min favoritt til litteraturprisen? Uten tvil: Beate Grimsrud: En dåre fri! En fantastisk leseropplevelse, hun lar meg være medopplever og hun har et språk som glitrer. Jeg blogget om denne boka her.

En ting er min personlige favoritt, som jeg selvsagt håper og mener bør vinne, men det er også mulig at Carl Frode Tiller ligger godt an for å ta prisen. Jeg kan ikke si at jeg likte boka, men det handler om smak og behag og ikke om boka er god eller ikke. Innsirkling 2 som er nominert av Norge er godt skrevet, opplegg og tema er godt uttenkt og gjennomført. Forfatteren fortjener all mulig hyllest for prosjektet sitt, men altså, det tiltaler ikke meg. Hvorfor ikke? Jeg tror det er fordi jeg blir gjort til titter,  forfatteren går tett, veldig tett innpå personene sine slik at det kjennes ubehagelig for meg som leser og da får jeg heller lyst til å lese noe annet (absolutt en pingletendens, men jeg lever med den). Bloggposten om Innsirkling 2 er her.

De andre bøkene, Flugtämjaren, Stigninger og faldBlues frå ett krossat världhus og til slutt Det tatoverende budskab har alle vært interessante lesninger og bortsett fra Olsen ajuu har jeg ikke blitt skuffet over bøkene. Når det gjelder Olsen ajuu, er saken kanskje den at jeg hadde sett sånn fram til å lese noe fra Grønland og så blir ingen av mine forventninger møtt. En interessant og givende reise har det vært! Takk til Knirk som satte tiltaket i gang og som har fulgt det opp helt til slutt. Nå venter jeg spent på hvem som får prisen!

Posted in litteratur, Uncategorized

Stigninger og fald

Og så var det Josefine Klougart sin tur! Jeg begynte så optimistisk på denne lille boken, bare 171 sider, det burde være en lett match! Og det var en glede å lese om oppveksten på Mols, barndommens lukter, smaker og relasjoner mellom mennesker. Jeg som har halve slekta fra Danmark og først og fremst på Fyn, gjennopplevde min barndoms somre og mine kjære besteforeldres hus og hage. Det tok lang tid å lese de første kaptilene for jeg ble stadig svept av gårde i både deilige og bittersøte minner. Så begynner deadline for vår felles blogging å nærme seg og da må man få opp farten, men det er ikke så lett det heller, for Klougart skriver detljert om alt og på jakten over hva hun vil meddele utover sine minner så leser jeg sakte.

Verden siles gjennom hovedpersonens blikk, en person i utvikling, en person som observerer sin mor – først og fremst, sine søstre – særlig lillesøsteren, sin mormor, en tante og sin far, kanskje med større distanse enn de andre. Det er et sterkt kvinneunivers, kvinnene handler, faren er absolutt til stede, mens hans handlinger gjør ikke samme inntrykk som kvinnene.  Kaptilene er korte og handler om en episode, neste kapittel referer ikke tilbake til noe som tidligere har skjedd, de er som en rekke nedslag i minnenes sjø. Jeg liker språket, bildene de skaper og hvordan hun gjennom detaljeringen får fram et kjent, men likevel anderledes miljø. Jeg hadde også noen kjekke øyeblikk når hun skriver om listene sine, meget gjenkjennelig:

Der er en liste over ting jeg fortryder, at jeg har sagt, en over de ting jeg fortryder, jeg har gjort, en over de ting, jeg helst vil glemme. Det er den samme liste, indtil veidere den samme, bare i en kortere udgave. Det kan man se. Jeg lukker bogen og lader min venstre hånd ligge fladt på den, smeltet ud over den sorte lakindbinding. Jeg drikker av mit saftevand, der er blevet varmt i solen. Hun bliver ved med at bælge ærter, og jeg er ikke i tvivl om når jeg ser de hænder, at hun også elsker lister, det system i tingene, at hun også kan se at lister er viktige, ikke hvorfor de er det, men simpelthen at de er det. (s.103)

Når boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris så må den ha noen særskilte kvaliteter, tenker jeg. Hva er det med Klougart? Språket, bildene hun skaper og stayerevne, hun gjennomfører prosjektet sitt: et minne, et hopp, et nytt minne og vi hopper videre. Det er familien og hesten Molly som er trådene i veven hennes, men det skjer lite utover beskrivelsen av øyeblikket og i lengden er det ikke nok.

Posted in lesing, litteratur

Samlesing – Innsirkling 2

«Er dette en av bøkene jeg kommer til å avbryte» -tenkte jeg da jeg var på side 160. Hvorfor skal jeg lese en bok som ikke engasjerer meg, der jeg mistenker forfatteren for å ville henge ut personene sine. Hvor jeg som leser blir dratt igjennom en konstruksjon av en roman, som jeg ikke befinner meg vel i? Carl Frode Tiller, bejublet, priset og nominert, burde jeg ikke være i den syvende litterære himmel? Jeg leste flere entusiastiske meldinger om boka og forfatterens prosjekt. Jeg innrømmet min mangel på tidligere lesing av den første boken Innsirklinga, men likevel, dette var en kamp. Den usynlige hovedpersonen David som har mistet hukommelsen og ber tidligere venner og kjente om å skrive til ham slik at han kan finne ut av hvem han er. I Innsirkling 2 er det Ole, Tom Roger og Paula som er brevskrivere. Den totalt selvutslettende Ole fikk meg omtrent til å hive boka i femte veggen. Tom Roger en småkriminell, voldelig type, må jeg si jeg fikk litt mer sans for, selv med alt sitt raseri. Paula på Otterøy bu- og servicesenter som får en annen til å skrive for seg, men som har hemmeligheter å fortelle. Hva var det som gjorde at jeg likevel leste videre? Jeg liker ikke å gi opp bøker. En kollega hadde lest første bok og var begeistret, men hun er trønder og som sådan forpliktet (sa hun). Men hovedsaken var nok:

Språket: Tiller skriver slik at jeg er personen som er øyeblikkets brevskriver. Det er detaljert, det er pinlig, det er så nært og tett at det legger seg på innsiden av hodet mitt.

Personene: Det er levende mennesker, de blir levende etter som fortellingen ruller fram.

Og likevel: Denne boka ville jeg ikke ha lest hvis vi ikke hadde hatt vårt samlesingsprosjekt. Fordi: Fortellingen utmattet meg med detaljeringen, alt er fortalt, absolutt alt! Men det er kanskje det en som skriver til en med hukommelsestap ville ha gjort? Ikke vet jeg. Jeg kan forstå begeistringen, jeg deler den ikke, boka er strålende skrevet, men den er ikke «min».

Posted in litteratur

Blues från ett krossat världshus

Boken til Sonja Nordenswan starter med at hovedpersonen Smaradga(!) er på vei ut av en psykose der hennes andre jeg Dora, har fått henne til å befri fiskene i en oppdrettsdam. Hjelp, tenke jeg da jeg hadde lest litt i det innledende kapittelet, er vi nå inne i en stim av multiple personer, psykoser og kamp for et friskt sinn? Etter Grimsruds En dåre fri skal det litt til for å bli oppslukt av denne problemstillingen. Litt mer lesing avslørte at dette handler om tre generasjoner kvinner: mormor, mor og barnebarn. Smaragda tvinger mormoren til å fortelle om sitt liv, hvem er moren sin far? Mormoren forteller heller motvillig om sin familie, oppveksten og den korte lykkelige perioden i England der moren Sandie ble unfanget. Hun forteller om den tidens behandling av kvinner som «kom i uløkka» og møte med Karl -Anders som elsker henne og tar både mormoren og Sandie med seg til Åland. Sandie er ti år når de kommer til Åland og hun bli mobbet kraftig for Helsingforsdialekten. Smaragda får på sin attenårsdag tre dagbøker som hennes mor har skrevet før hun omkom i en bilulykke. Mormoren, som hun har vokst opp hos, gir henne dem i kronologisk rekkefølge og får henne til å love at hun ikke skal hoppe over noe. Det blir en smertefull opplevelse å lese bøkene. Smaragda oppdager en mor som blir utnyttet og senere utnytter andre. En mor som er mest opptatt av sitt eget behov for alkohol og av å tilfredsstille sine egne behov foran datterens. Siste tredjedel av boka innledes slik:

Min värld som ändast i fjol kunde liknas vid att bo i ett hyggeligt hus, visade sig vara ett hus uppfört på lös grund, ett världshus som långsamt började rasa ihop. Mormors livshistoria och upptäckten av vem som var min riktiga morfar åstadkom de första sprickorna i grunden. … Med mammas dagböcker blev sprickorna större och världshuset sjönk ihop så mycket att fönsterbågarna inte längre kunde hålla fönstren på plats. De föll ur och krossades, ett efter ett. det blev kallt. Det blåste rätt igenom huset. Jag skar mig på glas och blev blodig. (s.191)

Dette synes jeg er en flott oppsummering av fortellingen og lar forfatteren vakkert nøste inn trådene både fra mormorens og morens liv, samt gi en slags forklaring på sammenbruddet til Smaragda. Til tross for at morens liv er en ren tragedie har Smaragda en slags galgenhumor som appelerer til meg. Jeg nyter ikke språket slik som i Grimsrud sin bok, den er adskillig «lettere» enn En dåre fri, men det er en tiltalende fortellerstemme, det skal Nordenswan ha!