Posted in bildebøker

Hva er det med pappa?

I mitt bildebokprosjekt har jeg nå lest alle bøkene som er på lista over bildebøker påmeldt Kultufondet i 2016. Min avgrensning har vært bøker for barn i 2 – 5 års alderen. Noen av de viktige og kanskje mest utfordrende bøkene har derfor falt utenfor min «ramme», men i noen tilfelle – og dette er ett av dem – har jeg likevel lest og skrevet om disse fordi de fortjener oppmerksomhet og at modige formidlere bør ta sjansen…

Teksten i denne boken er som en liten novelle fin, ettertenksom og helt konsekvent holdt i barnet Kasper sitt perspektiv. Det er han som opplever, og handler uten å reflektere over hvorfor pappa og mamma er annerledes.
Kasper bygger en borg, der skal bare de snille og vennene komme inn, ingen som truer eller snakker høyt. Kasper føler seg trygg når han er sammen med pappa, de kan gå over alt, de kan gjøre litt skumle ting, men det er trygt og morsomt likevel. Nå har pappa redde øyne, mammas sko er ikke glade lenger. De snakker høyt, Kasper må rope stopp. Mamma vil snakke med Kasper, ikke leke, det vil ikke Kasper. Gjennom leken finner de fram til at de må hjelpe hverandre alle sammen.
Illustrasjonene til Hilde Hodnefjeld understreker det ensomme i barnets lek, distansen til de voksne i noen bilder. I andre, der foreldrene er involvert i leken er de like store som Kasper og er med på hans premisser. Illustrasjonene følger tekstens intensjon nøye, de er virkelig med på å formidle Kasper sine følelser hvordan han opplever distanse og nærhet og gir på denne måten en fin inngang til teksten.
Vi får ikke vite hva som er problemet, men det er noe vanskelig som de voksne vil snakke om. Kasper bruker barnets strategi ved å holde seg opptatt med noe kjent, men han kjenner det fysisk at noe er helt feil. Det er ikke til å underslå at dette er en viktig bok, for når ting er vanskelige – da er det jo nettopp avgjørende å snakke med hverandre, prøve å forstå..

Men så er det meg som voksenleser og formidler, hvordan skal jeg gripe fatt i denne boken? Hvem leser jeg denne boken sammen med? Små eller større barn, liten eller stor gruppe – eller bare en til en? Skal den leses som en generell bildebok eller er den for barn som har det litt turbulent i hjemmet?

Ved første gangs lesing fikk jeg lyst til å gi opp boken med en gang – dette er for vanskelig, men så leste jeg den en gang til og den åpnet seg noe mer opp for meg. Likevel tok det meg flere gjennomlesninger, samtale med andre og en natts funderinger før jeg kom fram til at denne boka hadde jeg nok ikke brukt i en eventyrstund – der vet man jo aldri hva som skjer – for jeg oppfatter denne som en svært stillferdig, men intens fortelling som fortjener full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Men som tidligere sagt, boka er en viktig bok og den er kanskje av det slaget som skal lese på et trygt fang for å komme fram til den rette mottakeren? Utfordringen, tenker jeg er at dette er en bok som lett kan bli oversett eller utelatt fordi den krever et visst gehør for når og hvem den skal formidles til.

Forlaget har aldersplassert boka i 6 til 9 års gruppen. Tja, kanskje det?

Posted in bøker

Sophie Starks liv og død

sophie-starks-liv-og-dod-1Romanen Sophie Starks liv og død av Anna North er en bok som gjør sterkt inntrykk. Sophie Stark er filmskaper, lever på tvers av alle sosiale normer og har likevel en magisk tiltrekning på mennesker hun kommer i berøring med. Det er aldri Sophie selv som forteller, men vi får vite noe om hennes liv og virke gjennom seks forskjellige personer: Allison – elskeren,  Benjamin Martin – filmanmelderen, Robbie – broren, Jacob – ektemannen, Daniel – college forelskelsen og George – filmprodusenten. Dette er en snedig måte å skape framdrift og spenning på. Tittelen sier at denne historien ikke kommer til å slutte godt. Hovedpersonen vil dø, men i det vi vet dette, så blir hver enkelt stemme som har noe å fortelle om Sophie, interessant.

Sophie vokser opp i en dysfunksjonell familie, broren Robbie føler at han må passe på Sophie, for hun mangler de sosiale antennene for «bli likt oppførsel». Hun begynner på college og gjennom Robbie får hun tak et filmkamera. Hun begynner å følge etter Daniel, i beste stalkerstil, han er den beste basketballspilleren på skolens lag. Hun følger etter ham over alt og kjæresten hans prøver å få henne til å holde opp med dette, selvfølgelig til ingen nytte. Sophie bruker historiene til andre mennesker, hun får dem til å gjøre ting som i etterkant føles både nedverdigende og innvaderende, men dette spllier ikke  noen rolle for henne. Hun har et prosjekt og det må gjennomføres uten hensyn til andre, selv om de blir dypt såret.

The Guardian har en grundig omtale av boka og trekker fram at Sophie kanskje har en autisme diagnose:
It is clear from the off that Sophie is fundamentally out of step with the world around her: its rhythms baffle her; its rules make no sense (an autism diagnosis is never mentioned, but for anyone with even a passing familiarity with the condition, it is writ large across the text). For Sophie, therefore, the camera functions as a mediator between herself and the universe, a tool that allows her to bring other people’s actions and motivations into focus, and her films quickly gain her a devoted following, critical acclaim and financial backing. They are, according to Ben Martin, the journalist whose reviews and interviews form one of the novel’s narrative threads, “more like life than life itself”.
Mulig det, men det gjør ikke personen Sophie mindre interesant og gåtefull.

Jeg er imponert over Anna North sin oppbygging av boka, de ulike stemmene er som helstøpte personer, mens Sophie er den som ikke helt trer fram i lyset. Særlig likte jeg Daniel, ungdomsforelskelsen. Han kommer til orde når Sophie har skapt seg et navn og skal vise en film i Chicago. Han har glemt henne, men blir minnet på henne igjen når han leser om filmframvisningen. Han tar kontakt og etter flere ubesvarte e-poster får de kontakt og de treffes. Daniels litt ureflekterte holdning til livet sitt endres og han reiser hjem med en ny stabilitet i seg selv og til sine nærmeste.

Romanen er en av høstens beste leseropplevelse, kan ikke si annet!

Det er flere bokbloggere som har skrevet om boka: Bokelskerinnen, Artemisas verden, Beates bokhjerte

Boken fikk jeg som leseeksemplar fra Pax.

 

Posted in bøker, lesing, litteratur

Biter av lykke

Forside_BiterAvLykkeAnne Ch Østby er forfatteren bak denne boka om fire venninner som etter mange års avstand får et brev fra den femte som inviterer dem til å reise til Fiji og sammen lage sjokolade. Kat som har vært den eventyrlystne og uredde i jenteflokken har nå blitt enke. Hun har bodd mange forskjellige steder rundt i verden og de siste årene har hun bodd på en kakaoplantasje med ektemannen Niklas, en ekte eventyrer. Venninnene er nå i pensjonsalderen og Kat vil igjen ha venninnene rundt seg. Kat skriver til Sina, alenemoren med den kravstore sønnen Armand som snart nærmer seg femti, men likevel ikke går av veien for å loppe moren for betydelige beløp. Sina lar seg utnytte og undertrykke, men hun blir med på prosjektet og reiser til Fiji. Kat skriver til Ingrid som hun faktisk har hatt en del kontakt med. Ingrid er enslig, men har god kontakt med sine nevøer og denne kontakten er nok med på å holde henne ung til sinns.  Hun har livslyst og livet på Fiji bringer fram nye gleder. Lisbeth er den tredje av venninnene. Hun kapret den stilige Harald som gjør det godt i familiebedriften og har alt man kan ønske seg av materielle ting. Lisbeth er i Harald sitt fokus så lenge det ikke er lekrere damer i sikte. Livet er ganske tomt, kontakten med datteren Amanda er ikke på topp, så da brevet fra Kat kommer er Lisbeth klar til å gjøre et forsøk. Den fjerde som får brev er Maya, hun har vært lektor og er svært kunnskapsrik, men nå er hun i ferd med å bli dement. Kat skriver til datteren hennes og de blir enige om at hun og Maya reiser til Fiji sammen og så får de se hvordan situasjonen utvikler seg. Kat forteller ikke de andre venninnene om Mayas tilstand, noe som fører til både misforståelser og ergrelser. Det er flere personer i boka, men det er særlig to som må nevnes det er Ateca hushjelpen til Kat. Hun er innfødt og aleneforsørger. Hun observerer disse fremmede damene og ser i mange situasjoner deres utfordringer klarere enn de selv. Vi får høre om hennes tanker gjennom kveldsbønnen, for Ateca ber til Jesus om alt med stor intensitet og innlevelse. Den andre er en pike Maraia (havets stjerne) som spiller en særlig rolle i Maya sitt liv. Det er mye som skal opp og fram fra glemselen når de fem er samlet, mange frustrasjoner, mange gleder og så har de et felles prosjekt som fører til  mye positiv energi.

Boka er delt inn i kapitler der hver person forteller, dette fungerer bra med så mange «hovedpersoner», men det hindrer litt flyten i boka. Jeg satt med følelsen av at dette er en variant av «Eat, love, pray». Det er en bok som er lett å lese, den gir gode påminninger om hva som er viktig i livet og at de gode tingene i livet kan komme når du minst venter det. Livet er på ingen måte over når man blir pensjonist! Trenger du en kosebok? Da kan denne være en mulighet.

Posted in bøker, lesing, litteratur

Magnet

Magnet - 1Min  hovedbok i sommer har vært Magnet av Lars Saaby Christensen. Boka er på 780 sider og krever sin kvinne når det er mange andre bøker som ligger og lokker i bakgrunnen, men boka må leses, for litteraturgruppa Strilaromanen skal diskutere denne om ikke så lenge. Jeg er ikke blodfan av Saaby Christensen, men jeg liker måten han skriver på, sirklingen om fortiden og hvordan han får personene til å stå fram som levende mennesker.

Det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene i denne romanen. Stedet er Sogn studentby i Oslo og tiden er 1970-tallet. Jokum ekstremt lang og tynn studerer litteraturvitenskap og Synne kunsthistorie. Det er sjølproletariseringas tid og det er ikke rom for avvik. Jokum kommer dårlig ut av både studier og relasjoner til sine medstudenter, men nærmest som et mirakel blir han og Synne et par. Synne blir presentert for foreldrene til Jokum og de synes hun er «snerten». Jokum blir med Synne til København der hun studerer og han går på fagskole i fotografi. De reiser til San Fransisco hun for å ta doktorgraden om Edward Hopper og han for å fotografere. Synne blir Jokums kurator og Jokum blir en anerkjent fotograf. De har en del kontakt med sjømannskirken og Jokum har en utstilling der. I studietiden hadde Synne en hamster som hun var svrt knyttet til. Hamsteren døde og presten som forrettet i begravelsen traff de senere som sjømannsprest i San Fransisco.

Men si meg, hvordan har Synne det?
– Hun har det bra, takk.
-Ja, det er jo du som er hamsteren hennes nå.
Jokum visste rett og slett ikke om han hørte riktig. Det gjorde han. At noen kunne snakke slik til ham. Og det til og med presten, sjømannspresten. Å tro godt om mennesker var en misforståelse. Han var sikker i sin sak nå. (s.584/585)

Romanen foregår i tdsrommet 1976 – 2001, Saaby Christensen har lagt stor vekt på å formidle stemningen slik den kunne være blant studentene med «de rette» meningene og han skriver nært og godt om Oslo og Skillebekk. Personene er i hovedsak Jokum og Synne, men og foreldrene til Jokum kommer fint fram i romanen. Forfatteren Amper skriver romanen Magnet og treffer Jokum først på studentbyen, men senere på Løkken sanatorium der begge er innlagt en periode. Amper skal skrive den ultimate roman, alt han har tenkt å skrive skal være med i Magnet, men forlaget sier at romanen må «fettsuges» og han stryker 841 sider, likevel står han igjen med altfor mange sider i følge markedsavdelingen. Da jeg kom til side 243 og hadde lest meg gjennom noen sider av kapittelet Ned i natten skulle jeg ønske at redaktøren hadde forlangt fettsuging, men jeg kom meg igjennom det og etter dette surrealistiske kapittelet «gikk alt så meget bedre». Faktisk så gledet jeg meg til å sette meg ned med boka, lese om Jokum sine vurderinger og kamper med seg selv, Synne sin sjefing og livet mellom dem. For meg som fotograferer litt og ser mye på bilder er det interessant å lese om Jokums arbeid med bildene, diskusjonen han har med seg selv om å fotografere mennesker og/eller ting, komposisjon eller bare det en finner. Ingunn Økland omtaler boka som «sprø og viltvoksende» og der er jeg enig med henne, men den er språklig frisk og jeg leste med begeistring. Joda, boka er vel verdt å lese!

 

 

Posted in bøker, lesing

Bienes historie

IMG_2586Maja Lunde er kjent som barnebokforfatter, men har nå skrevet en roman for voksne. Er hun like god som voksenbok forfatter? Ja, det er hun! Bienes historie er lettlest, interessant og gir deg noe å tenke på, kan det bli bedre? Hun fikk Bokhandlerprisen for romanen og kommer da i godt selskap med flere av dem som selger bøker i stabler. De som ikke så gjerne leser bøker det er mye haip rundt, går faktisk glipp av noe ved å henge seg opp i dette.

Vi blir kjent med tre personer fra tre tidsperioder. William som levde i England i 1852. George fra USA i 2007 og om Tao i 2098 i distrikt 242, Shirong, Sichuan, Kina. Hver av disse forteller sin historie som alle handler om bier eller mangel på bier, men boka handler like mye om relasjoner mellom mennesker, drømmer og forventninger til livet. William skulle bli forsker og blir assistent til en anerkjent naturforsker Rahm, men forelsker seg i Thilda og dagliglivets strev gjør kort prosess på denne drømmen. George er birøkter og opplever at nesten alle biene hans dør i CCD Colony Collapse Disorder. Sønnen Tom som han hadde forventet skulle overta gården studerer og vil heller arbeide som journalist. Dette valget faller George tungt for brystet og forholdet mellom far og sønn, som ikke har vært så hjertelig noen gang, får en ny knekk. Tao arbeider med håndpolinering av frukttrær. Biene er døde og i hennes del av Kina har de vært borte lenge, slik at de har utviklet teknikken med håndpolinering til perfeksjon – bedre enn biene. Tao og mannen har en liten sønn Wei-Wen, når han blir åtte år skal han læres opp til å håndpolinere, men Tao har drømmer for ham som krever full innsats fra treårsalderen for å lære tall og bokstaver.

Boken er bygd opp slik at hver av de tre får hvert sitt kapittel som er nesten like langt og så skifter scenen igjen og vi får en ny runde med kapitler Dette gir boka en avvekslende leserytme som gjør den lettlest og med et indre driv. Karakterene får liv og jeg tror på dem. Jeg kan bare anbefale denne!

Posted in bøker, lesing, litteratur

Hvor ble du av, Bernadette

Hvor-ble-du-av-BernadetteDenne boka er en av de to bøkene Nordhordland Litterære Selskap skal lese gjennom sommeren og snakke om i september.  Forfatteren Maria Semple har skrevet flere TV-serier, hun har skrevet en bok til som ikke er oversatt, men denne er hennes første på norsk. Boka er lettlest – passer bra om sommeren – og den har så mye driv i seg at det ikke er noen punkt hvor jeg begynner å bla bak i boka for å finne ut hvor lenge det varer før det skjer noe.

Boka handler om Bernadette Fox prisbelønnet arkitekt med sosial angst og diverse fobier, hennes meget begavede datter Bee og mannen Elgie Branch som er en meget høyt ansett person i Microsoft organisasjonen. De bor i Seattle i et falleferdig hus, men i et «pent»  nabolag. Bernadette klare ikke å tilpasse seg de sosiale kodene i byen og forventningene foreldrene blir møtt med på skolen der datteren går. Hun går minst mulig ut og har skaffet seg en virtuell assistent fra India, Manjula Kapoor, som ordner opp de daglige behovene.  Foreldrene har lovet Bee at hun skal få ønske seg noe om hun får beste karakter i alle fag når hun skal begynne på college. Det gjør hun og hun ønsker seg en familietur til Antarktis. Bernadette setter assistenten sin i gang med å bestille reisen, klær og alt de trenger til turen. Hun blir lett sjøsyk og finner ut hvilke medikamenter som virker best mot sjøsyke, disse må hun ha – selv om de vil slå henne ut i dagevis. Hun overlater all informasjon, bankkort, pass osv til sin virtuelle assistent, noe som skal vise seg å bli ganske katastrofalt etterhvert.

Bee går på Galer Street skole der det forventes av foreldrene at de engasjerer seg i ulike aktiviteter. Verken Bernadette eller hennes mann er interessert i dette og det fører til mye sladder mellom noen av foreldrene. Vi møter Audrey Griffin, mor til krapylet Kyle og forøvrig nærmeste nabo og nylig fraskilte Soo-Lin Lee-Segal administrativ assistent i Microsoft. Audrey og Soo-Lin er nære venninner og har stadig kontakt enten per telefon eller e-post. Audrey krever at Bernadette fjerner bjørnebærkrattet som er i hagen, dette fører til et stort jord og leirras inn i huset til Audrey og familien midt under en brunsj for å rekruttere nye, velstående foreldre til Galer Street skole. Audrey og familien må flytte på hotell mens renoveringen av huset pågår, noe som igjen fører til mer frustrasjon og raseri rettet mot Bernadette. Soo-Lin begynner å arbeide sammen med Elgie, Bernadettes mann og beskrivelsen av hennes tilbedelse av makt og posisjon får meg til å le flere ganger.

Det er et virrvarr av brev, meldinger og hendinger i denne romanen. Den latterliggjør posisjoner, den ironiserer over skolesystemet i USA – bl.a. er det et brev fra lederen for FAU som er et eksempel på oppskrudd entusiasme man kan bli helt utslitt av – og det er Bernadette selv som sitter så inderlig fast i sitt personlige traume. Det er en morsom bok, men krever en viss konsentrasjon av leseren, kan absolutt anbefales.

Posted in bøker, blogger, lesing

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

UnnskyldDette er Ida Hegazi Høyer sin tredje bok og denne boka ble valgt som en av seks på kortlisten til Bokbloggerprisen 2014. Jeg leste denne boka som e-bok og gikk «glipp av» baksideteksten, det var helt greit. Jeg ble raskt grepet av den dystre følelsen av å bli dratt inn i et forhold som man ikke helt har styring på eller vet hvor vil føre hen. Det er kvinnen som er fortelleren, hun møter Sebastian som egentlig heter David og allerede i det første møtet knytter han en ring rundt fingeren hennes av fiskegarn i nylon. Tråden har knuter som gnager seg inn i fingeren hennes, gir så infeksjoner og vil til slutt smelte sammen med kroppen hennes – og hva skjer da? Det er denne gnagende tråden, ringen som er det gjentakende punkt for smerte, utrygghet, men og for det desperate behovet for å bli elsket og være den eneste ene.

Kvinnen er navnløs, men det er hun som er fortelleren og gjennom sine observasjoner langsomt avslører at her er det et forhold med mange usunne trekk. De flytter sammen med en gang, de planlegger bryllup, seiltur og et liv sammen. Sebastian studerer filosofi og skal bli ferdig med studiene først, men er han egnetlig student? Han får jobb i NSB. Han går på jobb, men når hun prøver å få tak i ham har han ikke noen full jobb der…han forklarer, bortforklarer, lyver når det passer slik. Hun vil egentlig ikke vite, men virkeligheten trenger seg på og katastrofen nærmer seg uungåelig.

Boken har et nydelig språk, det er insisterende og jeg ble dratt inn i fortellingen selv om det var ubehagelig å lese om dette destruktive forholdet. Det var nesten som jeg ville rope til den navnløse: «Kom deg vekk! Ikke gjør det!» – det er slike bøker som setter seg fast og blir husket. Ubehaget ved å lese denne romanen er sterkere enn opplevelsen av boken som er en solid forfatterprestasjon. Jeg er delt når det gjelder hva jeg synes om boka, den er som sagt svært godt skrevet, den setter seg fast, og forfatteren gjennomfører prosjektet sitt på en overbevisende måte. Det er den gode siden, men personlig hadde jeg ikke særlig godt av å lese denne. Så blir spørsmålet: er det forfatterens evne til gjennomføring av romanen vi skal bedømme eller er det min opplevelse som skal veie tyngst? Jeg er fortsatt delt…