Publisert i bøker

Krokodillens gule øyne

I februar og mars skal Nordhordland Litterære Selskap lese Katherine Pancol sin suksessroman Krokodillens gule øyne. Romanen er oversatt til mange språk og dette er den første av trilogien som det etterhvert ble.

Romanen handler om Josephine (Jo), hennes mann Antonio og deres to døtre Hortense og Zoe, søsteren Iris, hennes mann Philippe og deres sønn, moren deres Madame Mor og ikke minst hennes mann Marcel (Chef) og hans elskerinne. Antonio er arbeidsledig og har et forhold til en frisør, dette har vært åpnebart for alle unntatt Jo som lever for familien sin, setter alle andre først og tenker absolutt ikke på seg selv. Hun er forsker og spesialist på 1100-tallet og tjener til familiens opphold gjennom dette arbeidet. Når det omsider går opp for Jo at Antonio bedrar henne, kaster hun ham ut og han flytter med elskerinnen til Kenya for å drive krokodilleoppdrett. Iris har giftet seg med den vakre og velstående advokaten Phillipe og har alt det penger kan kjøper for, men hun kjeder seg. I et middagsselskap forteller hun til en forlegger at hun skriver en roman om 1100-tallet. Han blir i fyr og flamme og ber henne vise ham et utkast. Iris prøver å komme seg ut av dette, men bordet fanger og hun overtaler Jo til å skrive romanen og få pengene, mens hun, Iris, skal ta seg av markedsføringen og være bokens ansikt utad. Jo trenger pengene desperat og går med på dette. Hun har også fått noe arbeid med å oversette kontrakter for Phillipe og har mye å gjøre. Døtrene til Jo savner faren sin og Hortense lar alt sitt raseri over at de har dårlig råd, at moren ikke bryr seg om hvordan hun ser ut og ikke minst at de bor i en forstad til Paris og ikke i byen gå utover moren. Hun mener Jo bør være hyggeligere mot både Madame Mor og søsteren Iris, men selv for Jo er det grenser for hvor mye hun skal la seg tråkke på. Antonio tar kontakt med familien, han har tatt opp et stort lån som Jo i sin distraksjon har skrevet under på og som de nå begge er ansvarlige for. Han får ikke lønn fra sin kinesiske samarbeidspartner og det er derfor Jo som sørge for tilbakebetalingen av lånet. Antonio har store planer, men vil de bli virkelighet?
Jo går på biblioteket for å få ro til å arbeide og der møter hun Luca. Han er vakker, mørk og mystisk og Jo blir avstandsforelsket, men de får kontakt etterhvert og Jo oppdager hvor opplivende det er at noen ser henne som kvinne og ikke bare som et inventar. Marcel, Madame Mor sin ektemann og stefar til Jo og Iris ønsker seg mest av alt et barn, men det har Madame Mor aldri innvilget ham. Han søker trøst sekretæren, men hun vil ikke bare være en leverandør av et barn og krever at Marcel frigjør seg fra konen. Det er mye som står på spill både for den ene og den andre i denne romanen.

Pancol skriver lett og godt om sine personer, det er ikke noen dyp karaktertegning her, men gir et innblikk i et fransk miljø. Det er kanskje kontrastene i verdisynet som er det tydeligste trekket i fortellingen, Madame Mor, Iris og Hortense på den ene siden og Jo, Zoe, Phillipe og sønnen hans på den andre. Romanen er en koseroman og er vel en disse som man med fordel kan lese i dypet av en lenestol, på sofaen eller en sløv søndag. Trenger du en avslappende roman? Denne kan anbefales!

Publisert i bøker

En moderne familie

Helga Flatland har fått mye oppmerksomhet for denne romanen: En moderne familie, – hun fortjener det for boka er godt skrevet, personene trer fram og vi kjenner igjen følelser som kan ramme når uventede ting skjer.

Romanen handler om familien: mor, far, tre barn i voksen alder og sjokket når foreldrene på 70 år sier at de skal skille seg. Det er klart at dette setter følelser og reaksjoner i gang. Hver av søsknene kommer til orde, først og fremst de to eldste søstrene Liv og Ellen og til slutt broren Håkon som får det siste kapittelet. Det er søsknenes reaksjoner og tilbakeblikk som er i fokus, foreldrene som setter det hele i gang er i bakgrunnen og bidrar lite til at vi forstår hva som har til at de går fra hverandre.

Liv er den eldste i søskenflokken, gift med Olaf og har to barn. Hun går omtrent i oppløsning ved denne nyheten, hun føler at det er hun som holder familien sammen og at de andre bryr seg lite om hva de nå skal gjøre med tradisjonene rundt jul og sommerferier. Dette går ut over mann og barn, ja skal det føre til en ny skilsmisse?

Ellen virker veldig kul, men når hun får komme til orde får vi innblikk i en kvinne på jakt etter å bli mor, føle tryggheten i forholdet til Simen, samboeren og akspet fra søsknene og da særlig Liv. Ellen og Liv har hatt et sterkt hat/elsk forhold gjennom hele oppveksten og det preger dem også i voksen livet.

Håkon er sistemann, åtte år yngre enn Ellen, hypersensitiv og en svært etterlengtet sønn hos foreldrene. Han hevder med stor kraft behovet for ikke å gå inn i de tradisjonelle rammene for ekteskap og samliv, til han møter Anna med de samme holdningene som han og oppdager at liv og lære er to forskjellige ting. Håkon er avspist med ett kapittel i boka, men på det tidspunktet fikk jeg følelesen av at forfatteren hadde sagt sitt og var klar til å snurpe historien sammen.

Anmelderen i VG skrev: Etter å ha lest Helga Flatlands nye roman, lurer jeg egentlig på overraskende lite. Og der er i grunnen jeg og. Jeg står fast ved at Flatland skriver godt, opplegget hennes med å la de tre søsknene fortelle sin historie er godt gjennomført og hun bruker dette til å få framdrift i romanen, men det blir litt overtydelig og engasjementet mitt flater litt ut. Det er ikke mye å le av i denne boka, bortsett fra når Olaf forteller hva han har gjort for å få Liv på banen igjen…

Liker du Flatland vil du like denne og, men kanskje ikke så godt som de andre bøkene hennes?

Jeg måtte vente lenge på boka så derfor har mange skrevet om denne bl.a.Artemisia, Tine, Beate 

Publisert i bøker

Perlehviskerern

perlehviskeren 1 - 1Perlehviskeren er en bok for barn og voksne, en bok å lese sammen forestiller jeg meg. Boken er skrevet av Cathrine L. Wilhelmsen, den er hennes debut og den er illustrert av Petter Winther. Bokas hovedperson er Julius 7 år, han går på skolen, spiller fotball, men liker best å tegne og han har et kosedyr, papegøyen Pappus. Boken begynner med julebesøk hos mormor og morfar der han får en glasskule laget spesielt til ham av besteforeldrene. Moren sier til ham at det er en magisk kule og Julius fantaserer om hva dette kan være – inne i kulen er det en liten by. Hvem bor der?perlehviskeren 3 - 1

Etter at de kommer hjem fra julefeiringen forteller faren at han og moren skal skilles. Julius søker tilflukt i tegningen, men fargblyantene har mistet fargen sin og alt er trist. Julius ser på glasskulen og der vokser det fram en pike, So som drar ham inn i kulen og reisen for å finne fargekraften begynner.

De må gjennom Flammeskogen, Diamanens hage, Perlefallet til de kommer til Gjemmeskrinet der fargene er. Julius må finne tre nøkler som kan låse opp Gjemmeskrinet og frigjøre fargene og følelsene – for dette handler om mange ting. Julius husker ikke hva pappa hadde fortalt ham, han vet at det var noe viktig og leit, mamma er borte og han lengter etter henne. Gjennom reisen husker han etterhvert hva pappa sa og lengselen etter moren fører han ut i store farer.

Eventyrformen er et godt utgangspunkt og gjenkjennelig for mange barn og voksne. Julius – helten vår – skal ut på oppdrag sammen med hjelperen So og den tullete papegøyevennen Pappus. De skal igjennom tre områder, finne tre nøkler og møte både skremmende (Diamanen) og hjelpsomme (Perlehviskeren) før oppdraget er løst. Fortellingen som eventyr flyter godt, men det er vennlig og lite farefullt til kapittelet med Diamanen – jeg fikk faktisk litt Snødronning- følelse her!

Som voksen leser synes jeg forfatteren vil for mange ting på en gang, noe som også Barnebokbloggen omtaler.  Enda en runde med språklig innstramming hadde gjort seg, det er en flom av ord og beskrivelse som hadde gjort teksten lettere å lese og særlig hvis man skal bedrive høytlesing. Når det er sagt er det en svært vakker bok, nydelig utstyrt og med illustrasjoner som følger fortellingen og gir god støtte til teksten. perlehviskeren 2 - 1Illustrasjonene er akvarell og blekk, å lage gode bilder i akvarell er teknisk vanskelig og jeg synes illustratøren er best der det ikke er mennesker i bildene. Skal man ha en eventyrbok til kveldslesing, så gjerne denne, men skal man få hjelp i forbindelse med skillsmisse – hadde jeg valgt noe annet.

Jeg fikk boken tilsendt av forfatteren.

 

Publisert i bøker, lesing

Det Alice glemte

det Alice glemtePå biblioteket kjøpte vi inn den første boka til Liane Moriarty Ektemannens hemmelighet. Den boka har jeg aldri vurdert å lese siden den går helt av seg selv og trenger ingen formidling – forsiden sier alt. Jeg fikk en e-post fra Pantagruel som lurte på om jeg ville lese Det Alice glemte og tja, hvorfor ikke? Boka handler om Alice som er supereffektiv husmor, i ferd med å bli skilt fra Nick og tre barnsmor. Hun er på treningssenteret da hun faller ned av steppen og slår hodet slik at hun pådrar seg hukommelsestap – og glemmer alt som har skjedd de siste 10 årene. Når ambulansen kommer forteller hun at hun er gravid og venter sitt første barn. Når hun ser på magen sin, ser hun at dette er en mage som må ha født flere barn (mange strekkmerker). Søsteren Elisabeth kommer til sykehuset og Alice ser at hennes flotte søster har blitt tykkere og eldre – dette forstår hun ikke! Alice tror at hun lever i 1998, men saken er at året er 2008 og Alice fra 1998 har utviklet seg i løpet av disse årene til en travel, travel, travel mor med perfeksjon i blikket.

Søsteren Elisabeth er barnløs og hun er den andre stemmen i boka. Hun går i terapi og psykologen har sagt at hun skal skrive dagbok. Dagboksnotatene forteller om Elisabeth sine observasjoner av Alice, tanker omkring barnløshet (de ufruktbare) og hva kampen for å bli gravid gjør med henne og ekteskapet med Ben. Alice får sjokk når hun oppdager at hun og Nick skal skilles, hun får et nytt når hun treffer barna sine igjen – hun husker dem overhodet ikke. Faren til Alice døde da hun var liten og moren falt helt sammen. En nabo kom og hjalp dem og Frannie ble etterhvert reservebestemor og et viktig medlem i familien. Moren er nå gift med Nicks far – noe Alice synes er helt merkelig. Frannie bor i en aldresbolig og skriver blogg om livet der og «familien» sin. Hun har noen følgere som skriver kommentarer til postene – ganske vittig. Alice oppdager også at hun har en ny kjæreste, Dominick som er rektor på skolen der barna hennes går. Hun ser at hun har utviklet seg til en person hun ikke ville likt noe særlig, men alt er så uvirkelig og hun strever med å få grep på livet sitt.

Dette er en underholdende bok. Jeg har heldigvis ingen erfaring med hukommelsestap, men kan ane at det må være svært ubehagelig.  – Og, jada Alice får tilbake hukommelsen, men har denne turen tilbake i tid gjort noe med henne? les så får du se. Skal du lese noe avslappende, bare kos – ja, så hvorfor ikke prøve denne. Boka skal komme ut i januar 2015.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Forsyte-sagaen

Lines Bibliotek med venner skal i dag blogge om John Galsworthy`s store roman Forsyte-sagaen. Jeg startet friskt på den engelske utgaven, men etter 170 sider fant jeg ut at dette gikk for langsomt og jeg kom aldri til å komme i mål til rett tid. Jeg fant en utgave fra 1967 i magasinet på biblioteket og tok med meg bind  1 Den rike mannen, bind 2 Skilsmisse og bind 3 Til leie. Jeg oppdaget at det finnes ti bind i denne serien, men heldigvis så er visst den opprinnelige utgaven bare de tre første. Jeg husker at Forsyte-sagaen gikk som TV-serie for veldig mange år siden og når jeg leste boka var det små glimt av denne som dukket opp i hodet på meg. Romanen om den nyrike familien Forsyte er som en reise gjennom Victoriatidens samfunn, holdninger og oppfatninger. Det er strengt, innestengt og nærmest kvelende under familiens nådeløse blikk. Romanen starter og slutter med Soames Forsythe, mannen som er besatt av eiendomstrangen. Han vil eie hus, penger og mennesker og når han ikke kan eie et annet menneske, gjør han voldelige og vonde ting mot dem som ikke gjør som han vil. Det vil si inntil han får en datter, som i sin tur eier Soames hjerte og handler med det som hun vil.

Første bok startet med forlovelsesselskapet til June, sønnedatter av gamle Jolyon Forsythe, og Philip Bosinney, en arkitekt uten penger. June er datter av den Jolyon den yngre som ikke er velsett i familien fordi han har skilt seg fra sin kone for å gifte seg med guvernanten til June og fått to barn med henne. Dessuten prøver den yngre Jolyon å bli maler, noe som er forkastelig i en familie der eiendom og penger er viktigere enn alt. Til dette selskapet kommer så hele Forsyte familien og vi får en presentasjon av de forskjellige familiene og dette er ikke enkelt! Bra er det da at stamtavlen til Forsytene befinner seg bare noen sider ut i første kapittel. Soames er gift med den vakre Irene som giftet seg med ham til tross for at hun ikke elsket ham. Soames er svært respektert i deler av familien, men den gamle Jolyon omtaler ham som «den rike mann» og med et heller negativt fortegn. For å få Irene vekk fra London engasjerer Soames Philip Bosinney til å bygge et hus til ham på Robin Hill et stykke utenfor byen. Det går slett ikke som han har tenkt, Irene og Philip blir forelsket i hverandre og forlovelsen med June blir egentlig ikke brutt, men smuldrer heller bort. Philip dør i en trafikkulykke, Soames voldtar Irene og hun flytter ut og reiser for en periode til Paris.

I bok to har Soames solgt Robin Hill til gamle Jolyon, han har forsonet seg med den yngre Jolyon og familien hans har flyttet inn i huset sammen med ham. Irene dukker opp på banen igjen og det oppstår en fin kontakt mellom henne og den gamle Jolyon. De to besøker hverandre, går på teater sammen og den gamle Jolyon opplever at livet får en ny og livligere puls og han nyter livet inntil han dør 86 år gammel. Den yngre Jolyon blir av sin far satt inn som verge for Irene, fordi hun  arver en årlig sum fra den gamle – og husk dette er victoriatiden. Soames prøver igjen å vinne tilbake Irene for han ser at tiden går og han vil nå ha en arving. Det blir omsider skilsmisse mellom Soames og Irene.

I bok tre har Irene og Jolyon vært gift i flere år, de har fått en sønn sammen som går under navnet Jon. Soames gifter seg med Anette en fransk pike som sammen med sin mor driver en restaurant. Soames gifter seg bare for å få en arving, dvs en sønn. Det får han ikke, men Fleur blir født og Soames er fortapt i en altoppslukende kjærlighet til henne. Når Fleur og Jon nærmer seg tjue år treffer de hverandre tilfeldig og blir forelsket. De gamle historien om Irene og Soames er blitt holdt hemmelig for dem og de kan ikke fatte og begripe hvorfor de ikke kan få hverandre.

Jeg ble ganske fasinert av denne romanen. Mens Downton Abbey ruller og går på TV for tiden passer det egentlig godt å lese Forsyte-sagaen, for selv om Downton Abbey foregår på landet er forholdet mellom menneskene ikke så ulikt. Det blir lett slik at Soames er en fryktelig fyr, de to bladene Jolyon er mye mer sympatiske (bortsett fr at de også er mest opptatt av seg selv), Irene fikk jeg aldri taket på, mens derimot June – som skal redde fattige og misforståtte kunstnere nok hadde et morsommere liv enn resten av Forsyte-gjengen. Jeg innser at dersom jeg hadde startet mye tidligere å lese og fullført på engelsk, hadde jeg nok hatt en større leseropplevelse. En av grunnene til at det tok så lang tid på å lese på engelsk var at jeg stadig stanset ved enkelt setninger og tenkte, dette var flott skrevet, leste setningen flere ganger før jeg fortsatte. Det blir ikke særlig framdrift av slikt, men fint var det. Jeg er imponert over Galsworthys gjennomføringsevne, for bøkene er faktisk like interessante hele veien og gir et godt bilde av samfunnet på den tiden. Ja, dvs bildet er av det høyere borgerskap, det er der Forsytene beveger seg og føler seg trygge – og det er vel også der forfatteren har sin bakgrunn og kan tegne et helt bilde – og det har han gjort bra.