Posted in bøker, lesing

Ingen vei tilbake

IMG_2768Tove Alsterdal: det er dame som kan skrive spennende bøker! Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men denne boken ga mersmak. Elin har skrevet en anmeldelse av boken i VG og gir boken en sekser – og det er fortjent.

Boken handler om Helene, hun og søsteren Charlie ble forlatt av sin mor da de var små. Moren reiste til Argentina for å bidra til å bekjempe juntaen. Faren var alkoholiker og de to søstrene vokste opp hos Barbro en venninne av faren. Helene er arkitekt og lever sammen med Jocke og de to barna deres. På Valborgafton får hun melding om at søsteren er død, antakelig selvmord. Hun gjør ikke noe den dagen hun får meldingen, for hun vil at dagen skal være slik hun og Jocke planla den (!). Alt her får vi et tydelig signal om at familierelasjonene ikke er helt på topp.

Helene godtar ikke at Charlie skulle ta livet av seg og begynner å nøste opp i hennes historie. Charlie, storesøsteren har ikke levd et helt A4-liv og Helene får seg noen overraskelser underveis. Charlie har tydeligvis vært svært oppsatt på å finne moren. Hun har brukt kontkater fra sjekkesteder på nettet og hun har kommet så lagt på sporet etter henne at hun har blitt farlig for noen. Også Helene oppdager mer om moren og hennes liv i Argentina og hun reiser dit for å komme til bunns i hemmelighetene. Det blir dramatisk og overveldende, men jeg tror på historien.

Boken veklser mellom nåtid og fortid. Vi får høre om morens liv og vi får Helene sitt blikk på søsterens og morens liv. Jeg leste boken i en fei og ser fram til å lese mer av Tove Alsterdal. En bok som ligner, synes jeg, er Mapuche som også handler om de samme forholdene, men som er adskillig råere – men også hakket mer fasinerende. Likvel – ingen grunn til ikke å anbefale Ingen vei tilbake!

Posted in bøker, lesing

I tynn luft; tragedien på Everest

i tynn luftForfatteren Jon Krakauer er kanskje mest kjent for boka og filmen Inn i villmarken. Jeg så filmen fordi sønnen min sa at «denne må du bare se». Filmen var gripende og trist, men nydelig på sin måte og gjorde inntrykk. I tynn luft fikk jeg tilsendt av Pax og jeg som nesten ikke leser fagbøker… Ja, så feil kan man ta, for denne boka er like spennende som en krim – bortsett fra at vi vet resultatet…

Jon Krakauer er selv klatrer og kjenner historien til det internasjonale klatrermiljøet godt. Han får i 1996 anledning til å være med på en ekspedisjon til Mount Everest med Robert Hall som leder og en rekke andre personer med stor klatreerfaring. Krakauer skal skrive en artikkel for tidsskriftet Outside Magazine om erfaringen med å reise med en kommersiell ekspedisjon. De blir kalt kommersielle fordi deltakerne må betale på tusenvis av dollar eller euro for å få være med, i motsetning til andre som reiser på lavbudsjett og ikke har samme tilrettelegging for deltakerne. Boken gir en beskrivelse av klatringens historie, de uttallige forsøkene på å bestige «the seven summits» – fjell over 8000 meter og den stadige pågående diskusjonen om hvor mye man skal belaste den sårbare naturen i fjellområdene. Han skriver om de forskjellige deltakerne og deres grunner for å delta i ekspedisjonen og om de andre ekspedisjonene som er der samtidig som dem. Han trekker fram sherpaenes innsats for å få fram mat, telt, oksygen og hvordan de bærer alt utstyret opp til de fire forskjellige leirene som er etappene klatrerne bruker,  for at de vestlige deltakerne skal klare å nå toppen. Det er som sagt så spennende at jeg ble sittende å lese så lenge og ofte jeg kunne. Aftenpostens  anmelder beskriver boka som en dokuthriller, jeg er enig og selv om jeg er en sofagris og ikke kunne falle meg inn å bestige noe som helst, så er drivet i denne boka intenst og medrivende.

Da boka kom ut ble det mye debatt og beskyldninger mot både Krakauer og ledelsen av ekspedisjonen. Boka har både forord og et etterord av forfatteren som oppsummerer og forklarer noe av raseriet boka utløste. Det er og et etterord av forfatter, journalist og fjellklatrer Jon Gangdal som bl.a. trekker fram sherpaenes umenneskelige påkjenninger og nødvendigheten av å anerkjenne deres innsats. Jeg må bare få anbefale denne boka, sofagris eller friluftsmenneske – den er vel verdt å lese!

Posted in bøker, lesing

Lykkeravnene

LykkeravnenePaul Durham debuterte med denne boken som skal bli en trilogi om Siv og vennene Folly og Kasper. Siv Kvede bor i Svartlågsbyen sammen med sin mor Ebba som driver smykkebutikken Sørgepila. De og innbyggerne i Svartlågsbyen er underkuet av jarlen og hans menn, det er stadige regler om hvordan man skal oppføre seg og hva som er lov og ikke. Siv har hørt historier om myrslasker – veldig skumle og farlige monstre og om lykkeravnene som er beryktede røvere. Disse har ikke vært sett i landsbyen på mange år, men tidene er i forandring og det er mye som tyder på at de har kommet tilbake. Jarlen tror at han bare kan vedta at de ikke er der, men Siv og vennene hennes skjønner at her må alle gode krefter forenes for å bekjempe monstrene. – og lykkeravnene, er de egentlig så blodtørstige og voldelige som ryktet vil ha det til? Siv får virkelig prøvd seg i skumle og utfordrende prøvelser.

Dette høres svært forutsigbart ut, men jeg koste meg virkelig med denne boka. Jenter som helter er toppers, de viser både redsel og mot og er ofte mer gjenkjennelige som personer enn mange guttehelter. Jeg ble som sagt veldig begeistret for denne boka, det er en slags fusjon mellom Kaaberbøl møter Eddings og litt til. Jeg har anbefalt denne til barn på mellomtrinnet og boka har blitt godt mottatt. Boka er lettlest, spennende og jeg gleder meg allerede til neste bok! Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Posted in bøker, lesing

Du forsvinner

du forsvinnerJeg trengte en pause fra Det røde rommet som jeg leser sammen med Lines Bibliotek og andre bokbloggere. Strindberg var en kunstner med ord og stemninger, men jeg kom litt i Sult-modus – og det ble litt slitsomt. Siden Aschehoug så vennlig hadde sendt meg Du forsvinner av Christian Jungersen, passet denn godt som pausebok. – og hvilken pause! Jeg ble feid inn i fortellingen om Mia, Frederik og sønnen Niklas og var oppslukt fra side 1 og nesten helt ut boka. Boka starter med en dramatisk kjøretur på Mallorca,  der Frederik plutelig kjører fortere, villere, uten å ta hensyn til at både Mia og Niklas ber ham om å ta det med ro. Frederik kjører altfor nær en fjellvegg, bilen skrapes opp, men de blir ikke skadet, han går ut av bilen og faller plutselig om. På sykehuset får Mia vite at Frederik har en svulst på hjernen som forandrer hans personlighet. De må reise hjem og han må opereres. Etter operasjonen viser det seg at Frederik har hatt denne svulsten i mange år og det som Mia så som positive forandringer hos Frederik, var utslag av sykdommen. Frederik er rektor på en privat skole, meget dyktig og magnetisk på sine omgivelser, Mia er også lærer og spiller tennis på fritiden. Mens Frederik er sykemeldt blir det oppdaget at han har underslått flere millioner fra skolen, lærere mister jobben, eieren må forlate sitt hjem og Frederik blir anmeldt for bedrageri. Mia leser alt hun kan om hjernen og om hvordan endringer i frontallappen kan forandre et menneskes personlighet. Hun begynner å tenke tilbake og oppdager at disse endringene har vært der i lang tid uten at hun har ønsket eller vært i stand til å se dem. Hun blir stadig rystet av Frederiks oppførsel, hans manier og svingende humør. Det er som jeg blir med på dette utslitende prosjektet å finne ut hvem denne mannen hun bor sammen med er og når det hele begynte. Hun blir med i en pårørendegruppe og her treffer hun Bernhard som har en kone som er skadd etter en trafikkulykke. Bernhard er advokat og Mia ber han hjelpe dem med rettsaken som venter Frederik, men Mia blir forelsket i Bernhard og etterhvert blir de er par. – men så enkelt er det heller ikke, her ligger overraskelsene  helt til siste side.

Jeg ble veldig betatt av boken for den er illustrert med foto av forsteder, vann, faksimiler av artikler og brev og det er gjort på en slik måte at det understreker stemningen i boken. Begynnelsen på boken er som en thriller, du blir hektet med en gang, rett inn i fortellingen og så tilbakeblikkene etterhvert. Elegant konstruert, men så på slutten blir det litt for mye av alt og begeistringen er ikke så total som i første halvdel, men du allverden – jeg vil absolutt anbefale boka, beste pausebok på lenge!

Posted in bøker, lesing

Hvileløs

9788203211317_Boyd.inddPå en reise fra Malawi for mange år siden satt jeg en lang natt sammen med en engelsk bibliotekar og delte leseropplevelser. Denne juleferien leste jeg to av dem og hun hadde rett, dette var gode bøker. Hvileløs av William Boyd en spenningsroman som handler om hvordan Eva, russisk emigrant i Paris blir vervet som spion for England under andre verdenskrig. Boken begynner med at datteren til Eva, Ruth får vite at hennes mor ikke heter Sally slik som hun alltid har trodd, men altså Eva. Hun får noen ark der moren har skrevet ned sin historie om møtet med Lucas Romer, arbeidsgiveren til broren Kolia. Eva bor i Paris med foreldrene og broren Kolia. Broren dør i et slagsmål og det er i begravelsen at hun første gang møter Lucas Romer, han som senere overtaler henne til å gå i Kolias forspor og bli spion. Eva er 28 år og vakker, snakker russisk, fransk og engelsk og etter press fra foreldrene, som ser at England kan være et tryggere sted for henne, drar hun på «spionskole». Her lærer hun å snakke perfekt engelsk, stenografere og det viktigste av alt, ikke stole på noen. Hun arbeider i en avdeling som produserer nyheter som andre nyhetsformidlere plukker opp og sprer videre. Gruppen hennes blir sendt til Amerika og målet er å få dem til å gå med i krigen mot Tyskland og deres allierte. Mens hun er i USA blir hun elskerinnen til Lucas Romer, men etter et oppdrag som går helt galt oppdager hun at selv ikke Lucas kan hun stole på.

Eva har holdt hele sin fortid skjult for mannen sin så lenge han levde og datteren til nå, men så trenger hun hjelp til et siste oppdrag og da må Ruth trå til. Ruth er alenemor som underviser fremmedspråklige i engelsk, samtidig som hun prøver å avslutte en master. Det siste går riktig dårlig, men når oppdraget blir klart er veilederen god å ha.

Jeg leser vanligvis lite spenningsbøker, men da jeg hadde et anfall av ryddetiltak og fant navnet til forfatteren notert ned, lånte jeg boken på biblioteket og ble positivt overrasket. Dette er spennende, godt skrevet og jeg fant stadig grunner for å sette meg ned å lese noen minutter – selv i det mest hektiske julestresset. William Boyd har fått flere priser for bøkene sine og hvis denne er representativ for ham så skal jeg virkelig lese flere.

Posted in bøker, Bibliotek, lesing

Ungdomsbøker

I vår inviterte biblioteket åttende klassene til å velge ut sin favoritt bok blant fem utvalgte bøker. Flere klasser var med på dette og de som vant fikk pizzafest og oppslag i lokalavisa. I høst skal vi gjøre det samme og jeg har tenkt å bruke anledningen til å lese bøkene som er med denne gangen for å se om vi (de gamle damene) er helt på jordet eller ikke når det gjelder utvalg. Jeg leste mye barne- og ungdomsbøker før, nå blir det litt bildebøker og så lite barne- og ungdomsbøker at det er til å bli helt flau av. Men altså litt er bedre enn ingenting, håper jeg….

Min første bok av de utvalgte var Magnhild Bruheim: Blod på hendene. Det viste seg at dette er fjerde boka om Kami (Kari Marie) og Bente som gjennom tre foregående bøker har vært borti mange ulike tema som voldtekt, kidnapping og tvangsgifting. Kami er med i en aktivistgruppe som arbeider for å få fram informasjon om pelsdyrnæringen. De bryter seg inn på pelsdyrfarmer og fotograferer skadde og syke dyr for så å formidle bildene til media. Etter en aksjon blir Kami kontaktet av en person som tydeligvis vet hva hun holder på med og hun blir truet til å gå med på visse «tjenester» for at informasjonen om at hun har deltatt på ulovlige aksjoner ikke skal gå videre til politiet. Kamis venninne Bente blir også involvert i aksjonene, men på aksjonskvelden går det galt og hun blir kidnappet. På en av farmene hvor aksjonsgruppa bryter seg inn, bor Grethe. Dagen etter innbruddet begynner hun å få tekstmeldinger, ubehagelige meldinger og hun føler at alle på skolen oppfører seg merkelig  mot henne. Dette er en spennende og lettlest bok, men den omhandler så mange tema at det blir harelabb og enkle løsninger. Siden boka er nummer fire i rekken av bøker med de samme hovedpersonene skulle en tro at det var nødvendig å lese de andre også, men selv om det er noen referanser til tidligere hendinger er dette ikke påtrengende og boka står sånn sett fint på egne bein.

Bolle og Gordon; Kyss klapp og klem er bok nummer tre i serien om Bolle og Gordon av Moni Nilsson. Det er innimellom at jeg savner å ikke ha lest de foregående, men samtidig går det ganske greit for forfatteren lager fotnoter i teksten som gjør at jeg likevel klarer å henge med i svingene. Miljøet er lagt til en liten by i Sverige, Bolle og Gordon blir tretten år i løpet av boka. Det er mye som man må finne ut av når man forlater barndommen og blir tenåring. Bolle og Gordon er to meget oppfinnsomme barn og gjør nok livet til en noe større prøvelse for foreldrene enn det de helt setter pris på. Denne gangen har de tatt mål av seg til å bli svenske mestre i kyssing og da må man øve, men etter noen dager med øving finner de ut at de skal satse alt konkurransedagen og legge øvingen litt på hylla. Bolle er forelsket i Lino og håper at han vil være sammen med henne, men hun er litt redd for at Gordon blir lei seg så hun sier ingenting til ham. Det er mye om forelskelse og følelser i denne boken, det gjelder både Bolle og Gordon, men og foreldrene til Bolle som er skilt og som på hver sin kant prøver å finne en ny partner. Boken er full av humor og spretne påfunn, stor skrift og lett å lese. Jeg tror nok flere vil kaste seg over denne boka på grunn av humoren og den lette tonen i boka.

Lene Kaaberbøl  er en av mine favoritter når det gjelder fantasy fortellinger. Hun skriver enkelt og godt og du føler at du blir kjent med hovedpersonene hennes. Første bok jeg leste av henne var Skammarens dotter og senere tror jeg nesten jeg har lest hele eller deler av alle fantasyseriene hun har skrevet. Nå har hun kommet med en ny serie som heter Villheks, hvor den første boka er Eldprøva. Hovudpersonen er Clara som tror hun er en helt vanlig jente, men når en diger katt klorer henne mellom øynene, så begynner ting å skje både i og rundt henne – ting som absolutt ikke henger sammen med vår verden. Det viser seg at Clara er en villheks og må reise til tante Isa for å læres opp. Her treffer hun Kahla som har trent seg opp til å bli villheks i mange år. De blir ikke gode venner akkurat, men når Carla må gjennom ildprøven for å bevise at hun snakker sant og er en ekte villheks, trår Kahla til og hjelper henne. Dette er en bok som er lett å lese, spennende og jeg gleder meg til fortsettelsen som allerede er kommet.

Noen bøker går utrolig tregt i starten, men så etter noen sider er du hekta og livet får bare klare seg som best det kan til du er ferdig med boka. Slik hadde jeg det da jeg leste Trash av Andy Mulligan, for dette er historien om Raphael, Gardo og Rat som bor på søppelplassen Behala. Det er rystende og vond lesing,  for selv om denne romanen er en fiksjon så vet vi at mange barn lever på søppelplasser og forfatteren har brukt søppelplassen i Manilla som modell for romanen. På søppelplassen finner Raphael en dag en veske med en nøkkel, et id-kort og et brev, kort tid etterpå dukker det opp politi og da de begynner å forhøre seg om noen har funnet noe kommer tanten til Raphael til å si at han har funnet noe. Raphael nekter å gi fra seg det han har funnet og i det hele tatt nekter han for å ha funnet noe i det hele tatt, men politiet fatter mistanke og følger med på hva han og vennene hans foretar seg. Ved hjelp av vennen Rat eller Jun Jun som han egentlig heter finner de oppbevaringsboksen som nøkkelen passer til, men der ligger bare nok et brev med en lang tallkode. Hva betyr dette? Brevet henvender seg til fange nummer 746229 Gabriel Olondriz og når Gardo og søster Olivia fra misjonsskolen kommer til fengselet viser det seg at nummeret er feil, men Gabriel Olondriz er i fengselet. De får snakke med ham og han leder dem til nye spor som fører dem næremere løsningen. Dette handler om korrupsjon på regjeringsnivå, om et korrupt og voldelig politi og fengselsvesen, om gode hjelpere og gutter som plutselig får et håp om en bedre tilværelse. Boken har flere fortellere og disse stemmene er med på å gi historien fart og dynamikk.

Jeg håper ungdommene vil like disse bøkene, og jeg er veldig spent på hvem av dem som blir årets bok! Nå har selvsagt den oppmekrsomme leser oppdaget at her er det bare fire bøker, den femte Nelias gåte av Gro Fykse har jeg ennå ikke lest, men en kollega har og hun var kjempebegeistret! Jeg derimot skal igjen vende meg mot klassiskerne og fordype meg i Forsythe-sagaen slik at jeg forhåpentligvis kommer i mål til fristen for Lines 1001 lesesirkel.

Posted in bøker, lesing

Brennende spor

Bergens Tidende hadde en gjennomgang av påskens aktuelle krimbøker og Brennende spor av Deon Meyer var en av dem som fikk en sekser. Vi hadde nettopp kjøpt den inn på biblioteket og jeg snappet den med meg med tanke på en lang og fin påskeferie. Nå ble påsken heller full av hyggelig besøk og ferdiglesing av andre bøker, så Meyer måtte vente. Da jeg omsider begynte på den, tenkte jeg at dette var nok et spørsmål om hvor lenge jeg skulle gidde å lese denne, for det var virkelig ikke full klaff fra første side. Men så tok fortellingen av og jeg var knapt nok tilsnakkende. Søndag formiddag satt husbonden og jeg og leste: Boka hadde nettopp tatt av og jeg var i Sør-Afrika med en transport av svarte nesehorn. Husbonden prøver å få kontakt: er det spennende? Helt stille –  til jeg aner i det fjerne at noen snakker til meg: å, æh, ja. Han spør igjen (dette burde han vite ikke er stunden for samtale) er det krim? Helt stille – til jeg skjønner at nå burde en bekreftende lyd slippe ut av meg: mm. Etter det ga han opp…

Boka er satt sammen av tre deler, den første handler om Milla Strachan, en husmor som river seg løs fra en utro bølle av en ektemann og får jobb i persidentens etterretningsenhet. Den andre delen handler om Lemmer, en tidligere politimann som nå er en del av et detektivbyrå. Han får et oppdrag om å være bodyguard for en transport med svarte nesehorn, en transport som kommer ut for dramatiske hendelser og fører Lemmer inn i en ny jakt. Den tredje delen handler om den tidligere politimannen Mat Joubert som blir ansatt som etterforsker i et privat firma. Den første dagen får han oppdraget å finne ut hvor mannen til Tina er blitt av og dette fører til at alle de tre historiene blir ført sammen til en overraskende og spennende slutt.  Miljøet er Sør-Afrika, islamske nettverk, våpensmugling, spionasje og betraktninger rundt profittjaget til private etterforskere. Boka er sammensatt, spennende og godt skrevet. Selv om Meyer og jeg ikke fant tonen med en gang, så leser jeg gjerne flere bøker av denne forfatteren. Utrolig spennende!

Posted in lesing, litteratur

Lotte og Wille; Onkelmysteriet – krim for barn

Krimforfatteren Jorun Thørring har skrevet sin første fortelling for barn og i følge forlaget skal dette bli en serie. Lotte – egentlig Bergljot er ny på skolen. Hun er liten, har glatt hår, går med gammeldagse «rare» klær og hun halter. Wille – egentlig Wilhelm, er en lang tynn stake som har vært et mobbeoffer siden han flyttet til denne skolen for et år siden. Lotte har spesielle evner, virker det som eller er hun bare veldig observant og kan lese kroppsspråk og mimikk? Dessuten kan hun masse om kjemi og biologi.  Dette får hun god bruk for når hun redder Wille fra mobberne og når hun setter mot i han i  situasjoner der han helst vil stikke av. Lotte er forsterbarn og bor hos Stina, mens Wille bor hos tante og onkel mens moren er på sykehus. Stina er et oppkomme av vennlighet, kakao og boller, mens tanten til Wille stort sett er på jobb. Onkelen derimot har «kammerater» på besøk og gjemmer ting og tang for disse på låven. Det har vært diverse tyverier i bygda og det er vel ikke noen stor spoiler å røpe at onkel har en liten(!) finger med i spillet her. Lotte og en svært lettskremt Wille går løs på mysteriet og jada, det går helt fint for dem.

Jeg leste en ikke så altfor begeistret omtale av boken i Dagbladet og jeg kan vel si meg enig i at: veldig mange tema bringes inn i fortellingen.

På den annen side er dette en spennende bok for  fjerde klassinger. Korte kapitler med illustrasjoner noe som gir fart på lesingen for dem som blir motløse av endeløse tekstmengder.  Jorunn Thørring har skrevet god krim for voksne, så om hun og forlaget legger like mye arbeid i denne serien som i voksen bøkene, så burde krimtilbudet til barn få et kjekt tilskudd.

Posted in litteratur

Det tatoverede budskab

Jeg tor dette er den første boken jeg har lest av en grønlandsk forfatter og  jeg så med forventning fram til å lese boken. Fikk jeg det jeg håpet på? Det er Kristian Olsen aaju som er forfatteren av boken Det tatoverede budskab, han har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er ingen oversatt til norsk. Boken begynner med at Nanna reiser fra Holbæk til Roskilde for å fullføre en etterforskning av et selvmord som hennes mann, som arbeidet i politiet aldri fikk avsluttet før han døde. Hun har en adresse og hennes mål er å oppsøke adressen, se hva hun kan finne ut og deretter bestemme seg for om hun skal fortsette eller ikke. Hun kommer til rett hus, møter Linda Jansen som viser seg å ha nær forbindelse med  kvinnen, Nahome, som var den avdøde. Nanna og Linda bestemmer seg for å forfølge saken. Linda er jurist og har nok penger til å sende Nanna både til Grønland og Norge som sin etterforsker, noe som gjør at Nanna møter flere som Nahome hadde kontakt med. Boken beskriver forholdet som oppstod mellom Linda og Nahome som utforskende. Et tegn på det er at de begge tatoverer inn adressen på huset der Linda bor rett over skambenet og det er dette som gir boken tittelen. Linda preges av skyldfølelse fordi hun ikke holdt kontakten med Nahome da hun flyttet fra dem, men på meg virker det merkelig at «bare» å miste kontakten skulle føre til så sterke reaksjoner. Jeg gidder ikke skrive mer om innholdet fordi boken ga meg langt fra det jeg håpet på. Jeg ble i liten grad kjent med personene, språket refererte hendelser og skapte ikke den tilstedeværelsen som jeg kunne ha ønsket meg. Handlingen kunne vært hvor som helst, med unntak av referansene til den grønlandske avdeling og hjemmestyrelsen som knytter problematikken til Danmark- Grønland relasjonen.

Mannen min spurte hvordan boken var. Ikke noe særlig, sa jeg. Det var rart, sa han, du satt jo å leste intenst hele tiden på flyet. Huffda, ble jeg grepet av historien likevel? Tja, jeg ble i hvert fall irritert over å bli presentert for en rekke mennesker også ikke få kommer nærmere innpå dem. Skal jeg la aaju få en ny sjanse? Tjaaaaa…