Publisert i bøker

Madame Bovary; frå livet i provinsen

Madame Bovary av Gustave Flaubert har jeg hatt på leselisten min veldig lenge og endelig ble det bestemt at Nordhordland Litterære Selskap skal lese den som sommerens bok og diskutere den når sesongen begynner igjen. Det er ofte slik at det må være en viss grad av tvang for å sette seg ned å lese bøker som kan vise seg å bli krevende og slik var det med denne og.

Madame Bovary handler om den unge og vakre Emma som gifter seg med legen Charles, de bosetter seg i en landsby et stykke utenfor Rouen og vi møter diverse personer i landsbyen som setter, hver på sin måte preg på romanen. Emma drømmer om lidenskaplig kjærlighet, vakre ting og storslagne opplevelser. Charles har ingen ambisjoner utover å klare seg som best han kan i sin legegjerning. Da Emma blir gravid ønsker hun seg en sønn, for han vil i det minste være fri.

Ho ønskte seg ein son; han skulle vere kraftig og mørk; ho skulle kalle han Georges; tanken på å få eit gutebarn var på ein måte eit håp om revansj for all den maktesløysa ho tidlegare hadde følt. Ein mann er i det minste fri; han kan streife gjennom lidenskapar og land, overvinne hindringar, nyte kvar form for lykke. Men ei kvinne blir alltid hindra. (s.133)

De får en liten piken som heter Berte og som raskt blir plassert hos en amme. Emma har et heller dårlig forhold til sin svigermor så besøkene fra henne blir korte og dramatiske. Emma har fordypet seg i den romatiske litteraturen og henter sine drømmer og fantasier om hvordan livet kan være fra disse. Hun blir kjent med Léon, en notarkontorist i landsbyen. De er begge opptatt av bøker og lyrikk og snakker ofte sammen om dette. Léon er en meget beskjeden ung mann og strever med å bekjenne sine føleleser overfor Emma. Emma derimot tenker at:

Kjærleiken, trudde ho, skulle komme plutseleg, med lyn og tore, –  ein himmelens orkan som slår ned i livet, snur opp ned på det, rykker viljen opp med rota og riv heile hjartet med seg i avgrunnen.(s149).

Men Léon gir opp og reiser til byen for å komme seg videre i verden. Emma blir nedtrykt, men skjuler dette ved å ta datteren hjem fra ammen, brodere, prøve å fordype seg i husarbeid og hun går ofte i kirken. Hun overtaler mannen sin til å operere klumpfoten til Hippolyte, en tjener hos apotekeren, men Charles er ingen kirurg og operasjonen blir en katastrofe. Emma synes bare synd på seg selv og lurer på hvordan hun kunne ende opp med en så middelmådig mann.

Korleis hadde det gått til (ho som var så intelligent) at ho hadde tatt feil endå ein gong? Og kva var det for bedrøveleg galskap som fekk henne til å øydelegg livet ved støtt å ofre seg slik? Ho hugsa kor innstilt ho var på eit lukseriøst liv, hugsa alle sakna og frustrasjonane sine, trivialitetane i ekteskapet og husarbeidet, draumane som fall i søla som skadde svaler: alt ho hadde ønskt seg så inderleg, alt ho hadde nekta seg, alt ho kunna få! Og kvifor? Kvifor? (s. 263)

Emma treffer Rodolphe, en mann som forførerer henne og hun kaster seg inn i et heftig kjærlighetsforhold. Rodolphe er mer opptatt av seg selv og vil ikke forplikte seg, så når Emma etter en tid foreslår at de skal rømme vekk sammen, skriver han et brev til henne samme kveld dette skal skje, der han kommer med en heller slapp forklaring på hvorfor dette ikke lar seg gjøre. Emma faller sammen og blir svært syk, hun oppsøker igjen kirken og finner trøst i ritualene. Charles blir rådet til å ta Emma med til teateret i byen slik at hun får noen adspredelser og det gjør han. På teateret møter de Léon og Emma tar opp igjen kontakten med ham. Hun finner stadig grunner til å reise til byen, bl.a. finner hun ut at hun skal pianotimer hos en lærerinne som bor i byen. Hun tar ingen timer, men treffer istedet Léon på et fint hotell der de innretter seg på «sitt» rom. Emma trenger penger og skriver stadig på veksler, hun betaler bare tilbake når hun er helt nødt og når hun holder på å bli avslørt.

Emma levde heilt oppslukt av lidenskapen sin og brydde seg like lite om pengar som ei erkehertuginne. (s.403)

Det var heile formuen hennar. Ho syntes det var vakkert å kaste den bort slik. (s.426)

Det blir likevel for mange utgifter, for mange ubetalte krav og til slutt gjør Emma noe drastisk.

Gustave Flaubert fikk som kjent sitt gjennombrudd med denne romanen og boken har blitt stående som en klassiker og et eksempel på realismen. Når jeg leser boka må jeg spørre meg: hva kan den si oss som leser Madame Bovary idag? Det er mange gjenkjennende tema her: de store drømmene, alt hva rikdom kan gi deg, «du kan bli hva du vil».

Er det datidens kvinneundertrykkende samfunn og de likeglade mannsjåvinistene, Flaubert vil gjøre oss oppmerksom på? Eller er det farene ved å lese for mange romaner? Emma har et totalt urealistisk syn på seg selv og sitt potensiale, hun tar på seg ulike roller og hun lever som om det ikke var noen morgendag. Hva med mannen Charles? Han hadde virkelig ingen ambisjoner! Foreldrene bestemte hva han skulle bli og han krekte seg igjennom studiene og når det gjaldt legepraksisen, var det vel omtrent på samme måte. Flaubert beskriver enkelte av innbyggerne som særdeles nysgjerrige og selvopptatte. Noen av dem særlig opptatt av å skaffe seg en posisjon, koste hva det koste vil. Det som slår meg er hvordan forfatteren skriver om Emma uten særlig sympati, det er faktisk ingen av personene i romanen forfatteren ser ut til å ha et sympatisk forhold til. Jeg ble minnet på at Flaubert utgir sin roman i 1857 og tretti år senere kommer Amalie Skram ut med Sjur Gabriel, første del av Hellemyrsfolket (1887). Begge romanene eksempler på realismen, men det er slående hvor ulike de er i temperament og hvordan de forholder seg til sine romanfigurer.

Det kan bli interessant å diskutere Madame Bovary og høre hva andre har fått ut av denne lesingen. Her er det mye å diskutere!

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Sammen

P1040543Da del en av ferien var over kom jeg hjem til denne boka av Andy Jones og kastet meg over den. Sammen er debutromanen hans og den er faktisk slik at jeg skulle ønske han hadde flere manus på lager så vi kunne få litt mer av samme slaget fort. Mens jeg leste boka dukket minner av andre romaner opp i hodet mitt, litt av Nick Hornby og  litt av David Klass, forfattere som på sitt beste har gitt meg strålende, lengevarende godfølelse.

Sammen er romanen om Fisher og Ivy som treffer hverandre, blir forelsket og Ivy blir gravid i løpet av svært kort tid. De vet ingenting om hverandre, om hverandres familier eller andre forhold som man gjerne gjør før man etablerer et liv sammen. Fisher som er fortelleren i boka er den som formidler fasinasjonen de føler, usikkerheten og samtidig den berusende følelsen det er å være forelsket og totalt oppslukt av den nye kjærligheten. De reiser til foreldrene for å presentere den utkårede for dem, men prøver i det lengste å holde skjult at Ivy er gravid. Fisher føler seg litt «lurt» fordi Ivy fikk ham til å tro at noen graviditet ville det ikke bli snakk om, men dette oppklares etterhvert. Utfordringen blir å fortsette å være sammen, bli kjent med hverandre og gi hverandre nok rom.

Bestekammeraten til Fisher, El har Huntingtons sykdom han bor sammen med Phil og Fisher besøker dem hver uke slik at Phil kan få litt avlasting. Sykdommen til El er langt framskredet og han vil selv bestemme hvor lenge han skal leve. Både Fisher og andre som kommer inn i dette vennskapet sliter med å forholde seg til dette, men samtidig ser de hvor dårlig El blir for hver uke som går.

Det viser seg at Ivy skal ha tvillinger og dette gir framtiden helt nye dimensjoner. Jeg lå på stranden da jeg leste det avsnittet og jeg lo høyt – og det er slike partier der forfatteren klarer å beskrive desperasjonen, gleden, angsten og pappahormonene som tar av, som gjør at boken er en morsom opplevelse å lese. Forfatteren tar også opp andre tema som gjør at det er mer ved boka enn bare en god latter. Jeg har nevnt El og hans skjebne, men det er også andre sider som gjør boka til mer enn en lettlest sommerroman. Boka har mye humor, beskriver personene slik at du kan se dem for deg – kanskje boka blir film en dag? Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne!

Rose-Marie har skrevet om boka og det har også Beathe

 

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Nærmere høst

Marianne Kaurin er debutant og har med denne boka levert et stykke litteratur som hun kan være stolt av. Jeg fikk boka av Aschehoug må bare si tusen takk for at jeg ble gjort oppmerksom på denne. Boka handler om Ilse Stern og familien hennes som bor på Grünerløkka i 1942. Ilse er forelsket i Hermann Rød og hennes tilværelse dreier seg først og fremst om seg selv, hvordan bli enda vakrere og er Hermann egentlig forelsket i henne også. Faren til Ilse, Isak er skredder og merker hver dag  hvordan jødehatet brer seg og foretningen går stadig dårligere. Søsteren Sonja drømmer om å sy kostymer på teateret og syr i hemmelighet på en drakt som skal bane veien inn på systuen til Nationalteateret. Før drømmene blir virkelige aksjonerer tyskerne og sender 27. november 1942 så mange jøder de får tak i til Tyskland og til utryddelsesleirene.

Det er en spennende og gripende fortelling. Samtidig er det en fortelling fra en fortid som vi stadig blir minnet om og som Eli skriver er en del av historien vi ikke bør være særlig stolt av. For noen unge mennesker kan det sikkert kjennes som at det bli i meste laget, derfor er det bra gjort å klare denne balansegangen mellom det historisk korrekte og en fortelling om forelskelse og håp. Kaurin skriver så presist, obeserverer og lar personene sine bli levende mennesker. Hun skriver slik at både eldre og yngre kan kjenne seg igjen. Se bare her når hun skriver om Ilses kamp for å bli penere:

– Hver kveld smurte hun vaselin på øyevippene, den første kvelden hadde hun tatt altfor mye, den klissete salven, hun hadde blitt stående minst en halvtime på kjøkkenet med vann og klut, blunket hektisk mens det sved. Men nå hadde hun lært seg hvordan det skulle gjøres, det er bare å lukke øynen, smøre tynt på og famle seg inn på soverommet. Hver morgen legger hun en varm klut over ansiktet, de andre dekker bord og lager i stand frokost, hun i lenestolen, bak kluten. –

Det er et dristig tema Kaurin har valg, for mulighetene til å ende i klisjeer og mer eller mindre sannsynlige situasjoner er overhengende, men hun skriver troverdig og jeg nyter den fine stemningen av Oslo om høsten. Boken er en flott leseropplevelse og den kan bare anbefales på det varmeste.

Publisert i bøker, lesing

Perla

Det er oversatt to bøker av Carolina De Robertis til norsk. Jeg har til nå bare lest Perla og jeg skal nok lese den første boken Det usynlige fjellet, etterhvert. Handlingen i Perla er satt til vår tid, men det er «den skitne krigen» 1978 – 1983 i Agrentina som er bokens bakgrunnteppe. Perla vokser opp i en velstående familie, faren er marineoffiser og moren er hjemme. Det er bare de tre i familien, men som en «usynlig» påminnelse om et annet liv er et maleri av tante Monica, søsteren til faren som ikke lenger bor i Argentina. Faren snakker ikke om søsteren, men bildet hun malte henger i stuen og hele tiden minner om hvem hun var og hennes ideer. Perla elsker sin far, selv da hun oppdager at han var på makthavernes side under den skitne krigen. Moren har hun et mer distansert forhold til. Perla forelsker seg i Gabriel, en eldre journalist og gjennom ham blir hun konfrontert med muligheten for at hun er ett av de mange spedbarna som ble tatt fra foreldrene når de ble fengslet, torturert og drept. Hun blir rasende på Gabriel og stenger seg inne i hjemmet til foreldrene, der hun fortsatt bor. En av de første dagene etter at hun har forlatt Gabriel, kommer det en ukjent mann inn i leiligheten. Han bryter seg ikke inn, han er der bare helt plutselig og han snakker ikke, men gjennom blikk og tanker får Perla del i noe som får veldige konsekvenser for henne. Da jeg leste boken, tenkte jeg at dette har jeg lest før, men hvor? Så kom jeg på at Isabel Allende skrev i Åndenes hus om fengsling og bortføring av mennesker i Argentina. Denne boken er på mange måter en videreføring av en av historiene i Åndenes hus, tjue år etter. I Allende sine bøker er det element av magisk realisme og det er det også i denne, det er store dramatiske hendelser og det er sterke føleleser.

Publisert i Bibliotek

Kysse? – arrgh, æsj!

I går på seinvakten fikk jeg besøk av gutta boys igjen. De tok av seg skoene, plasserte rullebrettene fint oppetter veggen og heiv seg over PC-ene. Etter en stund kom en og spurte etter Stian Barsnes (Simonsen) sin bok om kjærlighet og sånn. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg koblet (men hva kan man vente av damer på min alder?),  sammen fant vi ut hvilken bok det var og endelig var bibliotekaren på banen og kunne fiske fram boka fra riktig hylle. Gutta samlet seg i en krok litt unna bibliotekarens nysgjerrige øyne og ører for de mumlet ganske lavt til en av dem utbrøt: Kan en lære å kysse??? Arrgh! – å æsj!!!! Så var det mer mumling før nytt utbrudd: Skal du kysse noen altså? – ååååh blæh, æsj altså! Jeg hørte ikke hva han som spurte etter boka sa for plutselig raste en hylle med bøker og gutta pilte ut av lokalet. En kom tilbake og sa jeg tror du må be dem rydde etter seg, men var det noen å be om noe sånnt? Det var ikke et overveldene stort ras, så oppryddingen gikk fort, men da jeg så etter boken lå den ikke på bordet. Nå lurer jeg veldig på hvor den kan ha tatt veien, min gode låner har kanskje funnet et nytt sted for den? – ett sted der han finner den uten å måtte spørre hu der…

Boka? Det var En faktahest og forelskelse (… og kyssing)