Posted in bøker, lesing, litteratur

Sammen

P1040543Da del en av ferien var over kom jeg hjem til denne boka av Andy Jones og kastet meg over den. Sammen er debutromanen hans og den er faktisk slik at jeg skulle ønske han hadde flere manus på lager så vi kunne få litt mer av samme slaget fort. Mens jeg leste boka dukket minner av andre romaner opp i hodet mitt, litt av Nick Hornby og  litt av David Klass, forfattere som på sitt beste har gitt meg strålende, lengevarende godfølelse.

Sammen er romanen om Fisher og Ivy som treffer hverandre, blir forelsket og Ivy blir gravid i løpet av svært kort tid. De vet ingenting om hverandre, om hverandres familier eller andre forhold som man gjerne gjør før man etablerer et liv sammen. Fisher som er fortelleren i boka er den som formidler fasinasjonen de føler, usikkerheten og samtidig den berusende følelsen det er å være forelsket og totalt oppslukt av den nye kjærligheten. De reiser til foreldrene for å presentere den utkårede for dem, men prøver i det lengste å holde skjult at Ivy er gravid. Fisher føler seg litt «lurt» fordi Ivy fikk ham til å tro at noen graviditet ville det ikke bli snakk om, men dette oppklares etterhvert. Utfordringen blir å fortsette å være sammen, bli kjent med hverandre og gi hverandre nok rom.

Bestekammeraten til Fisher, El har Huntingtons sykdom han bor sammen med Phil og Fisher besøker dem hver uke slik at Phil kan få litt avlasting. Sykdommen til El er langt framskredet og han vil selv bestemme hvor lenge han skal leve. Både Fisher og andre som kommer inn i dette vennskapet sliter med å forholde seg til dette, men samtidig ser de hvor dårlig El blir for hver uke som går.

Det viser seg at Ivy skal ha tvillinger og dette gir framtiden helt nye dimensjoner. Jeg lå på stranden da jeg leste det avsnittet og jeg lo høyt – og det er slike partier der forfatteren klarer å beskrive desperasjonen, gleden, angsten og pappahormonene som tar av, som gjør at boken er en morsom opplevelse å lese. Forfatteren tar også opp andre tema som gjør at det er mer ved boka enn bare en god latter. Jeg har nevnt El og hans skjebne, men det er også andre sider som gjør boka til mer enn en lettlest sommerroman. Boka har mye humor, beskriver personene slik at du kan se dem for deg – kanskje boka blir film en dag? Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne!

Rose-Marie har skrevet om boka og det har også Beathe

 

 

Posted in bøker, lesing, litteratur

Nærmere høst

Marianne Kaurin er debutant og har med denne boka levert et stykke litteratur som hun kan være stolt av. Jeg fikk boka av Aschehoug må bare si tusen takk for at jeg ble gjort oppmerksom på denne. Boka handler om Ilse Stern og familien hennes som bor på Grünerløkka i 1942. Ilse er forelsket i Hermann Rød og hennes tilværelse dreier seg først og fremst om seg selv, hvordan bli enda vakrere og er Hermann egentlig forelsket i henne også. Faren til Ilse, Isak er skredder og merker hver dag  hvordan jødehatet brer seg og foretningen går stadig dårligere. Søsteren Sonja drømmer om å sy kostymer på teateret og syr i hemmelighet på en drakt som skal bane veien inn på systuen til Nationalteateret. Før drømmene blir virkelige aksjonerer tyskerne og sender 27. november 1942 så mange jøder de får tak i til Tyskland og til utryddelsesleirene.

Det er en spennende og gripende fortelling. Samtidig er det en fortelling fra en fortid som vi stadig blir minnet om og som Eli skriver er en del av historien vi ikke bør være særlig stolt av. For noen unge mennesker kan det sikkert kjennes som at det bli i meste laget, derfor er det bra gjort å klare denne balansegangen mellom det historisk korrekte og en fortelling om forelskelse og håp. Kaurin skriver så presist, obeserverer og lar personene sine bli levende mennesker. Hun skriver slik at både eldre og yngre kan kjenne seg igjen. Se bare her når hun skriver om Ilses kamp for å bli penere:

– Hver kveld smurte hun vaselin på øyevippene, den første kvelden hadde hun tatt altfor mye, den klissete salven, hun hadde blitt stående minst en halvtime på kjøkkenet med vann og klut, blunket hektisk mens det sved. Men nå hadde hun lært seg hvordan det skulle gjøres, det er bare å lukke øynen, smøre tynt på og famle seg inn på soverommet. Hver morgen legger hun en varm klut over ansiktet, de andre dekker bord og lager i stand frokost, hun i lenestolen, bak kluten. –

Det er et dristig tema Kaurin har valg, for mulighetene til å ende i klisjeer og mer eller mindre sannsynlige situasjoner er overhengende, men hun skriver troverdig og jeg nyter den fine stemningen av Oslo om høsten. Boken er en flott leseropplevelse og den kan bare anbefales på det varmeste.

Posted in bøker, lesing

Perla

Det er oversatt to bøker av Carolina De Robertis til norsk. Jeg har til nå bare lest Perla og jeg skal nok lese den første boken Det usynlige fjellet, etterhvert. Handlingen i Perla er satt til vår tid, men det er «den skitne krigen» 1978 – 1983 i Agrentina som er bokens bakgrunnteppe. Perla vokser opp i en velstående familie, faren er marineoffiser og moren er hjemme. Det er bare de tre i familien, men som en «usynlig» påminnelse om et annet liv er et maleri av tante Monica, søsteren til faren som ikke lenger bor i Argentina. Faren snakker ikke om søsteren, men bildet hun malte henger i stuen og hele tiden minner om hvem hun var og hennes ideer. Perla elsker sin far, selv da hun oppdager at han var på makthavernes side under den skitne krigen. Moren har hun et mer distansert forhold til. Perla forelsker seg i Gabriel, en eldre journalist og gjennom ham blir hun konfrontert med muligheten for at hun er ett av de mange spedbarna som ble tatt fra foreldrene når de ble fengslet, torturert og drept. Hun blir rasende på Gabriel og stenger seg inne i hjemmet til foreldrene, der hun fortsatt bor. En av de første dagene etter at hun har forlatt Gabriel, kommer det en ukjent mann inn i leiligheten. Han bryter seg ikke inn, han er der bare helt plutselig og han snakker ikke, men gjennom blikk og tanker får Perla del i noe som får veldige konsekvenser for henne. Da jeg leste boken, tenkte jeg at dette har jeg lest før, men hvor? Så kom jeg på at Isabel Allende skrev i Åndenes hus om fengsling og bortføring av mennesker i Argentina. Denne boken er på mange måter en videreføring av en av historiene i Åndenes hus, tjue år etter. I Allende sine bøker er det element av magisk realisme og det er det også i denne, det er store dramatiske hendelser og det er sterke føleleser.

Posted in Bibliotek

Kysse? – arrgh, æsj!

I går på seinvakten fikk jeg besøk av gutta boys igjen. De tok av seg skoene, plasserte rullebrettene fint oppetter veggen og heiv seg over PC-ene. Etter en stund kom en og spurte etter Stian Barsnes (Simonsen) sin bok om kjærlighet og sånn. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg koblet (men hva kan man vente av damer på min alder?),  sammen fant vi ut hvilken bok det var og endelig var bibliotekaren på banen og kunne fiske fram boka fra riktig hylle. Gutta samlet seg i en krok litt unna bibliotekarens nysgjerrige øyne og ører for de mumlet ganske lavt til en av dem utbrøt: Kan en lære å kysse??? Arrgh! – å æsj!!!! Så var det mer mumling før nytt utbrudd: Skal du kysse noen altså? – ååååh blæh, æsj altså! Jeg hørte ikke hva han som spurte etter boka sa for plutselig raste en hylle med bøker og gutta pilte ut av lokalet. En kom tilbake og sa jeg tror du må be dem rydde etter seg, men var det noen å be om noe sånnt? Det var ikke et overveldene stort ras, så oppryddingen gikk fort, men da jeg så etter boken lå den ikke på bordet. Nå lurer jeg veldig på hvor den kan ha tatt veien, min gode låner har kanskje funnet et nytt sted for den? – ett sted der han finner den uten å måtte spørre hu der…

Boka? Det var En faktahest og forelskelse (… og kyssing)