Publisert i bøker, bildebøker

ABC for barske barn

Det blir utgitt mange ABC-bøker i Norge. I fjor fikk vi en fra Mari Kanstad Johnsen der konseptet var en historie som ledet oss igjennom alfabetet. «Årets» ABC-bok er det forfatteren  Anne Østgaard og illustratøren  Johan Reisang som står bak. Systematisk fra A til Å får vi presentert hver bokstav med et vers på rim. Det blir av og til ganske absurde sammensetninger og til og med grotesk, men sikkert helt frydefullt for et barn i riktig alder. For eksempel her:
D d
Doffen datt en gang i do.
Alle sa: så fort han dro!
Ned i røret, fysj og æsj,
dopapir og tiss og bæsj!
I en dunst av gru og skrekk:
Doffen er for alltid vekk.

Det er ikke alle tekster som er av denne kaliberen, men det er vilt og vakkert og vil sikkert gi mange artige assosiasjoner til de som leser disse versene. Illustrasjonene følger teksten, men har sin egen fortolkning av ordene. Slik som i verset over er «alle» en dromedar, et dovendyr, en delfin og en djevel. Doffen kommer til kloakken og der venter et spøkelse/dauing og en drage. Det er mye å se på i bildene og sammen kan man finne mange andre ord på D. Det er oppfinnsomt og engasjerende. Fargene er i pastell og de virker nesten som en kamuflasje for det heller morbide innholdet i noen av oppslagene. Johan Reisang har samarbeidet med kunstneren Ela Buria om fargeleggingen, står det bak i boken. Jeg får assosiasjoner til 1970-tallets tegnestil med psykedeliske former, men her altså med avdempet fargebruk. Det er mer sting i denne boken enn det ser ut til ved første øyekast, men det tror jeg kan være til glede for leser og medleser.

Publisert i bøker, bildebøker

Du tror det ikke før du får se det

Ingeborg Eliassen er forfatteren og Hilde Hodnefjeld er illustratør bak denne spesielle bildeboka. Den er spesiell på grunn av formatet først og fremst, men innholdsmessig  er den og spesiell, med et oppkomme av sære og merkelige hendelser i et ganske så vanlig kjøkken, en ganske uvanlig natt – får vi håpe. Boka er en lang remse på 265cm fra perm til siste side, den kan leses som en vanlig bok, men da går man glipp av baksiden som viser livet utenfor kjøkkenvinduene. Her har Hodnefjeld utfoldet seg med katter (som minner meg veldig om Iben Sandemose sine katter) og andre dyr, både gjenkjennelige og andre mer ubestemmelige. Det mye å snakke om bare ved å se på illustrasjonene og selv om det er en ganske omfattende tekst, så er det utallige morsomme og forunderlige elementer i hvert oppslag. Boken begynner slik:
Jeg våkner av lyder og lister meg ned,
men tror nesten ikke det jeg får se,
for under den stripete kjøkkenmatta
snorker den skjeløyde nabokatta.

Men det er ikke det verste,

for i karmen bak ei blomsterpotte
sitter ei nærsynt ørkenrotte,
ved siden av ligger en gammel gjøk
og knasker på mais og blomsterløk.

Men det er ikke det verste,…

Og slik fortsetter historien til siste side uten at vi får vite hva som er det verste. Dette er et ganske snedig grep for her kan man sammen med sin medleser tenke seg hva som kan komme etter. Teksten gir litt til den voksne leseren ved ordenes dobbelbetydning og assosiasjoner man kan komme på. Artig bok både både for store og små. Boken er utgitt av Cappelen Damm.

 

Publisert i bøker, bildebøker

Rare Reidar

Det er forfatteren Rut Granli og illustratøren Bård Sletvold Torkildsen som står bak bildeboken Rare Reidar. Det er snart Halloween, mamma syr kostymer og Reidar vil være skummel, så skummel at folk skriker av skrekk. Mamma jobber på og pappa kommer med oppmuntrende kommentarer. Reidar vil være en hai, pappa en gulrot og mamma et brød. Når drakten er ferdig og Reidar får den på seg, ser han heller ut som en død sel enn en megafarlig hai. Han er rar. Pappa sier at rar er bra, men hva vet han? De går ut og ringer på hos Billy. Billy er tøff, Reidar gruer seg for Billy kommer til å le seg ihjel! Men det er ikke den vanlige tøffe Billy som åpner, men rare Billy, han ser ut som en bil, en veldig sur bil. Pappaen til Billy er kledd ut som en hund. Reidar er flau og Billy er flau, men så begynner Reidar å le og da må Billy også le. Reidar spør om Billy vil være med å ringe på dører, men det tørr han ikke. Reidar tørr å være rar, han tørr å gå i gata med foreldrene sine. De får masse gotteri og mamma sluker store mengder, etterpå er hun kvalm og har vondt i magen. Neste år, sier Reidar skal jeg lage kostyme selv.

Dette er en fin liten bok om å være modig og tørre å skille seg ut. Forfatteren har fått fram Reidar sine tanker og alt som er kleint ved å henge med foreldrene, samtidig som hun viser humoren og den nødvendige overbærenheten vi trenger å ha til hverandre. Reidar er veldig snusfornuftig, kanskje litt i meste laget…

Illustrasjonene har et cartoon-preg, med hoppende hus, store øyne på figurene og ulike perspektiv der siden er delt i felt. Det er et herlig bilde av haien  Reidar tenker han skal være og forsiden gir et frampek på hva vi kan vente oss. Fargebruken er avdempet og får fram Reidars bekymring etter som kvelden siger framover. Det er et par kjekke sidefortellinger her, noe de observante bildeleserne vil glede seg over. Jeg kan tenke meg at denne kan bli en hit på samlings- og eventyrstunder.

Publisert i bøker

Snokeboka

Snokeboka har følgende undertittel: En forbløffende ballade om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade. Denne tittelen setter både stemning og tempo i boken og vi aner at her kan det bli liv og moro. Hvem har ikke gått inn i en full heis, sett på alle de pene menneskene som står der og så latt fantasien rulle? Det kan bli mange ville og fantastiske tanker av slikt. Det er det Lisa Aisato har gjort i denne boken her. Hun har en liten spion som forteller om heispassasjerenes liv og avslører deres dypeste hemmeligheter. Hver person får sitt oppslag som forteller hvem de er i sitt mer ufriserte liv og nederst på siden ser vi et lite bilde av hvordan de ser ut i heisen, dvs i sin mest strigla utgave. Vi får ikke vite hvem eller hva spionen er før helt på slutten, men da blir også en hemmelighet om forfatteren også avslørt.

Teksten er lettbeint rim som ikke alltid er like stødig, men tegningene bærer fortellingen og vel så det. Det er mye å se og snakke om her for det er mange detaljer og ting å forundre seg over. Aisato lager fantastisk delikate, detaljerte og fortellende bilder, slik at mye er sagt allerede i illustrasjonene og det kunne kanskje være nok? Jeg kan tenke meg at både små og store vil fryde seg over denne boken.

Publisert i bøker

Godnatthistorier for seksåringen

I mange familier er leggetid også lesetid. I Godnatthistorier for seksåringen finner vi ti historier som nok en del foreldre husker fra sin barndom. Det er bibliotekar og redaktør Rigmor Dina Farstad som står bak utvalget og det er kvalitetsfortellinger av norske forfattere og illustratører som er valgt ut. Her finner vi blant annet Fru Andersen har hump på halen av Trond Brænne, illustrert av Per Dybvig, Klabert av Tor Åge Bringsværd, illustrert av Thore Hansen, Maju av Gro Dahle med illustrasjoner av forfatteren(!), Egil og pappa treffer elgen av Camilla Kuhn som skriver og illustrerer bøkene sine selv og Skolelæreren og myggene av Alf Prøysen, illustrert av Nils Aas. Bøkene fortellingene er hentet fra, er utgitt i tidsrommet 1959 til 2013 og det gjør at flere fortellinger som knapt finnes i en bokhandel, på nytt kan nytes av unge lesere og ikke minst at både foreldre og besteforeldre kan gjenoppleve gode lesestunder. Bøkene finnes på biblioteket, jeg har sjekket, men det er dette med å eie sin egen godnattbok da…

Fortellingene er illustrert med de opprinnelige illustrasjonene og for de som leser bildebøker er det fint å se at de av illustratørene som ennå lever, fortsatt er aktive og har utviklet både strek og fortellerglede i sine aller nyeste bøker.

Jeg lurer litt på hvorfor det akkurat er seksåringen som er valgt som målgruppe, for dette er fortellinger som har en stor spennvidde både i alder og forståelese.

Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for denne boka, fortellingene er forskjellige, lange nok til en fortelling om kvelden og  gir en smakebit på noe av det som finnes i den rikholdige og gode barnelitteraturen vi har.

Jeg fikk boken fra Figenschou forlag

Publisert i bøker, bildebøker

Dagen da Jørgen ble spist

Det er forfatteren John Fardell som står bak denne fortellingen om Jørgen og søsteren hans Sara. En dag de to er ute og sykler blir Jørgen slukt av Glefser som springer av sted. Hans snarrådige og oppfinnsomme søster Sara følger etter, men uheldigvis blir Glefseren spist av en Glefsesnapper, som igjen blir spist av en Svelgulf, som igjen blir spist av en … og slik fortsetter det. Sara gir seg ikke, hun skal redde Jørgen. Det går i en voldsom fart både til lands og til vanns, for Jørgen skal reddes!

Det er full fart i både handling og tegning i denne boka. Forfatteren er tegneserieskaper og bruker kjente teknikker fra serieverdenen. Her er det ruter og oversiktsbilder, fugleperspektiv og bobler. Det mange detaljer i hvert bilde og det gjør at når boka er lest ett visst antall ganger kan man roe ned og fordype seg i hvert enkelt bilde.

I samme bok er også fortellingen Mats Manet blir rakettpilot. Mats driver omkring i havstrømmene med familien sin, men han vil ut i verden og oppleve mer. Han blir grundig advart av familien sin, men en bestefar oppmunterer ham til å dra avsted og prøve lykken. Mats svømmer vekk fra de andre, advarslene viser seg å ikke stemme og en dag kommer han til en strand der en mann sitter og sover. Mannen er sjefsdirektør i det største rakettflyselskapet i verden og han tilbyr seg å bytte jobb med Mats. Mats reiser til byen og opplevelsene står i kø, men etter en stund er hjemme best likevel?

Tegnestilen i denne fortellingen er helt anderledes enn i første bok. Det viser mangfoldet til forfatteren og gjør nok at disse to fortellingene vil appelere til forskjellige lesere. I Dagen da Jørgen ble spist er det hektisk aktivitet, mens det er en annen ro i Mats Manet blir rakettpilot både i progresjonen i fortellingen og i tegningene. Jeg leste boka først selv og tenkte at her har vi en innertier for høytlesing og øvelesing. Senere har jeg hatt to medlesere, en på to og et halvt år og en på seks år. Begge to var svært begeistret for Dagen da Jørgen ble spist, fortellingen er umiddelbar og det er mye moro med navnene på dyrene som spiser den ene og den andre. Mats Manet er mer filosofisk, men her er det mye å se på i bildene og det var ikke mulig å bare lese den ene fortellingen, nei begge skulle leses. Seksåringen øver seg på å lese og bøker med mange bilder og luftig tekst gjør at en side er overkommelig og styrker mestringsfølelsen. Vi leste boka mange ganger, veldig mange ganger.

Bøkene er oversatt fra engelsk av Peter Kihlman som skriver bloggen Pappahjerte .

Jeg fikk boken fra Figenschou forlag.