Publisert i bøker

Um sakne springe blome

Denne diktsamlingen er på kortlista til Bokbloggerprisen og skulle samleses i april. Livet tok overhånd i slutten av den måneden så dermed ble det  for sent for samlesingen, men her er nå mitt innlegg anyway.
Jeg leser dikt med glede, jeg synes dikt er en viktig kunstform og det er av og til nødvendig å ta seg tid til å la diktet, diktene, diktsamlingen synke og ta dem igjen, lese flere ganger og i forskjellige sammenhenger. Det er kunstneren Cathrine Blaavinge Bjørnevog som debuterer med denne diktsamlingen og i et intervju med avisa Framtida forklarer hun hvordan boka kom til. Diktsamlingen er også omtalt i Littkritikk og tilsammen gir disse artiklene meg en bedre bakgrunn til å forstå hva boka handler om og hvorfor Bjørnevog har valgt å lage seg sitt eget språk. Jeg har brukt ganske mye energi til å hisse meg opp over forfattere som skaper utilgjengelig språk og tematikk som er så introvert at det er bare den aller innerste sirkel som aner hva saken handler om. Jeg har derfor brukt en del tid på å irritere meg over denne diktsamlingen, men når jeg leser at også forfatteren måtte lage seg en ordliste for å holde orden på hva ordene betyr får jeg a) lyst til å le høyt og b) spørre meg selv og gjerne andre om hvorfor hun ikke la ved ordlista bak i boka? I bokblogglandia har denne boka enten blitt hyllet eller gitt opp. Jeg har vært nær ved å gi opp, men det fortjener den tross alt ikke for bakom det lett utilgjengelige språket aner jeg en vilje til å fortelle om savn og smerte, vanskelige valg og et mørke som gir lite håp om lys, men et lite lys er det:

o so tog ho dinn vetle handi i si o sagde aut sone at alst ske bi bra
jau sjå alst ske bi bra onge mi sagde ho aut sone
o auga hin opna se o stogga se i hinna auge
o ho tanka fór at um bølgja ve varme sku no alst bi bra
fyrr inkje sku dei fryse meir o inkje sku dei bi kuldebrotne
o inkje sku blotband brytast
o bølgja ve so varm
so lest dei gjenge aut der
te verda vea se ur atter ein gong
o byrjinga va dinne havsborgen
o fre dinna borg sku myrker attfødast
kvit

Det er en kvinne som forteller om kjærlighet, savn, barn som blir født, blir borte, men først og fremst er det kjærligheten til mannen som er drivkraften i denne samlingen. Bjørnevog bruker eventyrene Kvitebjørn kong Valemon og Østen for sol og vesten for måne  for å beskrive relasjonen kvinnen har til sin elskede. Hun får ikke se ham, han kommer til henne om natten. Hun trosser forbudet og blir straffet for dette. Hun får barn, barna blir tatt fra henne eller hun ofrer dem (litt uklart dette). Det er heftig lengsel etter lys, frihet fra sorg og håp om gjengjeldt kjærlighet (?)

All litteratur er ikke for alle. Denne boka var ikke for meg. Jeg får heller sette meg på en stein i skogen og synge en liten vårvise.

 

Publisert i litteratur

Kruso

kruso_productimageÅ lese litteratur fra Tyskland er en heller uvant øvelse, men i høst skal Nordhordland Litterære Selskap lese tysk samtidslitteratur og i god demokratisk ånd valgte vi blant annet denne romanen av Lutz Seiler. Jeg har lest boka som e-bok og jeg må si jeg savnet papirboka da jeg var kommet et stykke ut i boka og hadde behov for å ta et steg tilbake og sjekke noe. Jaja, det handler vel om å øve seg…

Boken starter i 1989 med Edgar som er student ved universitetet i Halle. Kjæresten G har omkommet i en ulykke og selv er han på sammenbruddets rand. Han reiser til Hiddensee der han får sommerjobb i oppvasken på øyas mest kjente restaurant Klausner. Hiddensee var på denne tiden kjent som et tilfluktsted for intellektuelle og kunstnere om sommeren. Øya ligger bare fem mil fra den danske kysten, noe som førte til at mange prøvde å rømme fra DDR til vesten i dette området.

Det er et rikholdig galleri av personligheter som er ansatt på restauranten og de blir alle omtalt som besetningen, altså som på en båt. Edgar eller Ed som han blir omtalt vandrer ned til stranden og der finner han kadaveret av en rev som han legger i en hule og denne døde reven blir hans samtalepartner. Det er vennskapet med den karismatiske Alexander Krusowitsch eller Kruso som er hoveddrivkraften i romanen. Kruso fører Ed inn i en verden av ritualer, fester og ikke minst tanker om frihet og omsorg for «de skipbrudne». Kruso opplevde at hans elskede storesøster Sonja forsvant, de var på stranden og hun ba ham sitte og vente på henne – hun kom aldri tilbake. Når sommersesongen på Klausner går mot slutten er det flere i besetningen som blir borte, vi vet ikke om de har flyktet eller bare reist vekk, men hele etablissementet bryter langsomt sammen og forholdet mellom Ed og Kruso avspeiler dette.

Da jeg begynte å lese romanen så jeg handlingen for meg som en svart/hvit film. Jeg tror det kom av beskrivelsen av hvordan Ed kommer i land og går langs stranden før han næremest blir halt ombord i Klausner, som ga meg denne følelsen. Det er i det hele tatt en heller surrealistisk fortelling, men takket være litt googling og en kraftig epilog blir romanen på en måte forståelig som et historisk dokument og gir et innblikk i mennesker i randsonen av et overvåkingssamfunn. Får jeg lyst til å lese mer av Lutz Seiler? Absolutt, men da skal det være på papirbok!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

På stedet mil

på stedet milNordhordland Litterære Selskap skal lese Ali Smith sin bok På stedet mil til møtet i juni. Det er lang venteliste på boken og hva skal man gjør for ikke å glemme hva man har lest? Jo, en liten bloggpost kan gjøre susen. Jeg har oppdaget nødvendigheten av å lage meg noen «knagger» slik  at ikke bøkene glir over i hverandre og det bare er fragmenter jeg husker – og dette kan komme til nytte særlig når det gjelder en bok som dette.

Ali Smith skriver i denne boka om den mystiske gjesten Miles Garth som plutselig reiser seg fra middagsbordet og låser seg inn på et av rommene i huset og nekter å komme ut. Familien Lee, bosatt i Greenwich liker å ha selskap og samler gjerne venner og deres venner til middag hos seg. Det er under en av disse middagene Miles gjør sitt forsvinningsnummer. Det er Mark som har med seg Miles og vi får høre om hvordan Mark møtte Miles. Familien Bayoude med mor, far og datteren Brooke på 10 år er en del av selskapet også. Det er særlig Brooke som får plass i boken til sine refleksjoner om alt det merkelige som finnes i Greenwich, tiden og det vi faktisk kan vite om historien. Boken er delt inn i fire kapitler:

Det: forteller om Anna Hardie, en sosialarbeider som kjente Miles for tretti år siden. Fru Lee finner e-postadressen hennes og ber henne komme til dem i håp om å få Miles ut av rommet. Anna husker først nesten ikke at hun har kjent noen ved det navnet, men senere kommer hendelser tilbake til henne. Hun husker at han var en av dem som reiste sammen med henne til Europa fordi de hadde vunnet en novellekonkuranse. Anna følte seg utenfor, men Miles er hyggelig og omtenktsom overfor henne.

Men: Her er det Mark som er i fokus. Han er en homoseksuell bilderesearcher som sørger over partneren som er død. Hans mor døde for førtisju år siden og han har fortsatt en slags dialog med henne.

For: foregår i hodet til May Young. Hun er en eldre dame som bor på et hjem for demente. Miles har kommet og besøkt henne hvert år på samme dato og vi forstår at dette henger sammen med datteren Jennifer og hennes død.

Faktum: Handler om Brooke, hun er den eneste som har kontakt med Miles så lenge han er i sitt selvpålagte fangenskap. Hun sender små lapper til ham gjennom dørsprekken og hun er den som oppdager at døra til rommet hans plutselig står åpen.

Boka blir omtalt som humoristisk, jeg lo ikke, men ser man galskapen i dette så er den vel det. For tenk deg å ha en person innelåst i heimen? – Og du vil ikke bryte opp den antikke og nyrestaurerte 1700-talls døra. Personen i rommet er vegetarianer og må få mat… Utenfor huset samler det seg mange mennesker, for ryktet går om mannen som har stengt seg inne og lever bak nedrullede gardiner. Fruen i huset øyner en mulighet til å tjene penger på dette og lager buttons, t-skjorter og nøkkelringer som hun selger til de som møter opp for å se. Når så Miles/Milo forlater rommet blir hun helt fortvilet – hun vil tape på tusenvis av kroner og får alle involverte til å love at de ikke skal fortelle at han ikke er der lenger. Hva om Miles stiller seg opp mellom alle som står og ser opp på vinduet med den nedrullede gardinen som beveger seg av og til??

Det er et snedig grep forfatteren har gjort ved å la personene rundt Miles presentere ham og seg selv på denne måten. – og plasseringen av hendelsen, Greenwich GMT tidslinjen som deler øst og vest og man kan stå i to tidssoner – noe som Brooke gjør et stort nummer av.

Dette er en bok som må diskuteres, sikkert og visst!

Publisert i bøker, lesing

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-druknerLars Mytting fikk bokhandlerprisen for denne romanen og den har vært etterspurt på biblioteket. Jeg har stått pent i kø for å låne den og heldigvis rett før juleferien ble det min tur. Jeg spurte forrige låner om hun likte boken og hun sa: den var rar, spesiell, men jo jeg likte den.

Boken handler om Edvard Hirifjell som vokser opp på gården til bestefaren etter at foreldrene hans omkom i Frankrike på en reise. Han får ikke vite så mye om dem før bestefaren dør, men da begynner han å grave i gamle brev, får besøk av gamlepresten og finner ut at familielivet var mer innfløkt enn han hadde forestilt seg. Han reiser til Shetland for å finne opplysninger om bestefarens bror, Einar, som var møbelsnekker og bodde en periode i Frankrike før han flyttet eller rømte til Shetland. Han oppdager at hans mor var datter til Einar og at hennes mor døde i Ravensbruch. Moren til Edvard reiste til Norge for å finne Einar og få svar på hva som egentlig hendte da han forsvant fra Frankrike. Edvards søking fører ham først til Shetland der han treffer Gwen, en kvinne som motvillig gir ham opplysninger og viser forbindelsen mellom Einar og hennes bestefar. Edvard blir flere ganger advart mot å trenge inn i denne floken, men han vil finne sannheten, selv om den kan være smertefull.

Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Storm i juni

Stormijuni Denne romanen står på 1001-lista til Lines bibliotek og er februarboken i 2013. Irène Némirovsky er forfatteren, en forfatter med en egen historie som jeg synes overgår romanen Storm i juni. Némirovsky var jøde, forfatter og levde i Paris sammen med sin mann og to døtre. De konverterte til katolisismen og søkte om fransk statsborgerskap i 1939, men dette ble avslått. De tar med seg døtrene og i 1941 bosetter de seg i Bourgogne regionen i Issy-l’Évêque. Her bor de på hotell ett år og leier seinere et hus,  men Irène ser at dette kommer til å ende i katastrofe og benytter hver eneste dag til å skrive. Storm i juni skulle bli en stor episk roman i fem deler, men hun nådde bare å gjøre ferdig to før hun ble tatt til fange og deportert til Auschwitz hvor hun dør kort tid etter. Manuskriptet til boka blir liggende i en koffert i 60 år før den komer ut i 2004 og på norsk i 2006.

Det som gjør størst inntrykk på meg er forordet og brevene som er gjengitt bak i boka. Det er forfatterens iherdighet og tro på eget prosjekt som er medrivende, hennes bevissthet om den håpløse situasjonen hun og familien er i og hennes mot til å fortsette.

Romanen er delt i to og etter å ha lest den første delen var jeg helt utslitt og jeg lar del to ligge ulest. Den første delen beskriver hvordan innbyggerne i Paris legger på flukt for å unngå å være til stede når tyskerne kommer. Vi følger enkelt personer og får skarpe bilder og karakteristikker – oftest lite flaterende – av dem. Forfatteren som er livredd for sine manuskripter, kunstelskeren som pakker ned porselenet, den fine familien som pakker ned sølvtøy og duker, laster inn barn og gamle svigerfar, det eldre ekteparet som blir kommandert hit og dit og flere enslige sjeler som flakker langs veiene. Det er den skarpe observasjonen som er denne delens styrke. Det er tydelig sett og beskrevet, men det er lite varme og det er mest den avslørende egoismen i de fleste personene som jeg legger mest merke til. Forfatteren gjør riktignok et par unntak: Det eldre ekteparet som har en sønn som er i krigen; de elsker sin sønn og all deres kraft rettes mot at han skal komme hel og frisk tilbake og det er den unge presten som leder en flokk barnehjemsgutter vekk fra krigshandlingene. Disse guttene har blitt  plaget og kuet av barnehjemsbestyreren, mens presten prøver gjennom samtale og oppmuntring å trenge igjennom til dem. Han ønsker å vise godhet og kjærlighet mot dem, men finner at han i sitt indre slett ikke er istand til å elske dem slik han synes han burde. Det er fint å lese denne refleksjonen, for presten har sin borgerlige oppdragelse, kirkens lære og Bibelens ord å relatere til, men han føler at ingenting strekker til for å nå fram til guttene. Disse guttene tar til sist livet av presten i det de raner et stort herskapshus. Det er rått og brutalt og det er vel en av scenene i boka som sitter i som et plagsomt bilde. Némirovsky skriver med en borende penn, et raseri og en slags desperasjon som gjør inntrykk, for min del ble dette i meste laget. Jeg kom meg igjennom del en og kanskje  blir jeg en gang motivert til å lese del to, men akkurat nå er det Amtmannens døtre som gjelder! Den skal leses ferdig til 6. mars og jeg har mange, mange sider igjen….